Redigerer Første verdenskrig (avsnitt)

====1914–1915, Schlieffen-Moltkeplanen mislykkes, sentralmaktene etablerer forbindelse til Konstantinopel, ny front ved Gallipoli====
[[Fil:King George V and officials inspecting munitions factory in 1917.PNG|miniatyr|Krig i en industriell tidsalder krevde store mengder artillerigranater. Her er den britiske [[Georg V av Storbritannia|kong Georg V]] på fabrikkbesøk i 1917.{{byline|Foto: British Government / [[New York Times]] via [[Library of Congress]]|4. februar 1917}}]]

Den tyske strategien ved krigens start var basert på [[Schlieffenplanen|Schlieffen-Moltkeplanen]]. Planen gikk ut på å drive oppholdende strid med små styrker i øst for at russiske styrker skulle bremses, mens hovedstyrken i vest skulle slå ut Frankrike, deretter skulle styrkene sendes til øst for å slå Russland. Da de tyske styrkene ble stoppet i [[slaget ved Marne]], og [[Helmuth Johannes Ludwig von Moltke|Helmuth von Molktke]] gikk av som sjef for generalstaben, tok [[Erich von Falkenhayn]] over. Falkenhayn var hovedansvarlig for tysk strategi, i praksis også for de andre landene i sentralmaktene (Østerrike-Ungarn, Det osmanske rike, og Bulgaria). Falkenhayn trodde ikke at Tyskland kunne vinne en tofrontskrig, og satset på å splitte ententen ved å få Russland til å inngå en separat fredsavtale. Under den østerriksk-ungarske krisen på østfronten vinteren og våren 1914–1915, overførte han nok styrker til at russerne kunne presses tilbake i [[Gorlice-Tarnow-offensiven]], men avviste [[Paul von Hindenburg]]s og [[Erich Ludendorff]]s forslag om en stor [[knipetangmanøver]] for å ikke påføre russerne et fullstendig nederlag.<ref>Stevenson 2012, s. 152–153</ref>

En grunn til Falkenhayns relative forsiktighet med tysk fremrykking på østfronten var minnet om [[Napoleons felttog i Russland 1812]], en annen var trusselen fra vestfronten. Seieren etter Gorlice-Tarnow-offensiven gjorde ikke russerne mer åpne for å diskutere fred. Tyskerne kunne derfor ikke konsentrere seg om vestfronten. Falkenhayns ønske om separat fred med Russland bidrar til å vise hvorfor han høsten 1915 åpnet for å angripe Serbia. Okkupasjon av Serbia ville, slik han så det, gi sentralmaktene jernbaneforbindelse til Konstantinopel, svekke russisk tro på at de kunne erobre byen, og dermed skape grunnlag for fredsforhandlinger.<ref>Stevenson 2012, s. 155</ref>

Den britiske forsvarsministeren [[Herbert Kitchener]] var hovedansvarlig for britisk strategi. Etter slaget ved Marne i september 1914 var han tilbakeholden med å sende flere britiske tropper til kontinentet. Kitchener mente krigen ville vare til 1917, og ønsket å spare britiske soldater til avgjørende slag da. Gorlice-Tarnow-offensiven fikk Kitchener til å endre mening og de første kontingenter med nye rekrutter ble overført til Frankrike. I Frankrike var øverstkommanderende [[Joseph Joffre]] ansvarlig for strategi. Han beordret flere store angrep som fra desember 1914 til november 1915 ga franske tap på nesten en halv million soldater. Strategien bak var dels at han antok at den franske befolkningens moral ville gå ned med et passivt forsvar med tyske styrker på fransk jord; at en stor fransk innsats ville gi en tilsvarende dominerende plass ved fredsforhandlinger var også et viktig moment. Ved det andre slaget om Artois ble det også viktig å hjelpe russerne som da utkjempet Gorlice-Tarnow-offensiven. Et større angrep på vestfronten ville påvirke hvor store styrker tyskerne kunne sette inn på østfronten.<ref>Stevenson 2012, s. 156-157</ref> De franske og britiske offensivene våren og sommeren 1915 frigjorde kun ubetydelige områder, og klarte ikke å dra styrker fra Tysklands felttog på østfronten. En plan om et felles russisk, rumensk, serbisk og italiensk angrep på Østerrike-Ungarn våren 1915 mislyktes også. Av ulike politiske grunner angrep ikke de fire landene samlet, men hver for seg og Østerrike-Ungarn sto i mot angrepene, med assistanse fra Tyskland.<ref>Stevenson 2012, s. 158</ref>

Både franskmennene og britene så etter mulige angrepspunkter mot sentralmaktene utenfor vestfronten. [[Slaget om Gallipoli]] var et resultat av denne strategiske tankegangen, de fransk-britiske styrkene i [[Thessaloniki]] var et annet. Begge operasjonene feilet i å bryte gjennom, og var mer en byrde enn en hjelp for ententemaktene.<ref name="Stevenson2012-160">Stevenson 2012, s. 160–161</ref>

=====1915–1916, ententen med koordinerte offensiver, tyskerne angriper Verdun for å slite ut den franske hæren=====
1915 var et dårlig år for ententen, mens det var sentralmaktenes beste år. Under en konferanse ved Joffres hovedkvarter i [[Château de Chantilly]] ble det i desember bestemt at ententens strategi for 1916 skulle være koordinerte angrep både på vestfronten, østfronten og italiafronten. Om sentralmaktene angrep en av dem skulle alle deltakerne i ententen bistå.<ref name="Stevenson2012-160" /> Fra desember 1915 tok William Robertson over som sjef for imperiets generalstab, og som ansvarlig for britisk strategi. Robertson var tilhenger av konsentrasjon av britiske styrker mot tyske i Frankrike, selv om det førte til store tap. I begynnelsen av 1916 var det tyskernes strategi i [[slaget ved Verdun]] som dominerte krigen. Falkenhayns plan var å presse Frankrike ut av krigen ved å angripe dem et sted de av politiske årsaker ikke kunne trekke seg tilbake, og derved lide for store tap. Noen historikere (som [[Hew Strachan]]) mener målet var å rykke frem så raskt og så langt som mulig, at Falkenhayns plan var et forsøk på rasjonalisering når planen ikke lyktes. Andre (som [[John Keegan]] og [[David Stevenson (historiker)|David Stevenson]]) hevder at den tyske strategien var å påføre de franske styrkene størst mulig tap.<ref group="note">Ifølge historikeren [[John Keegan]] var Erich von Falkenhayns mål å erobre høydene ved Meuse, i håp om at franskmennene ville sette inn sine strategiske reserver og få så store tap at de måtte trekke seg ut av krigen, «Hvis franskmennene ga opp kampen ville de miste Verdun, hvis de holdt ut ville de miste arméen.», Keegan 1998, s. 279. Historikeren [[Hew Strachan]] hevder at denne strategien var noe Erich von Falkenhayn kom med i sine memoarer etter krigen, og at det ikke er noe som tyder på at dette var planen. Ordrene fra den tyske 5. armé var å rykke frem så raskt og så langt som mulig, følgelig hadde tyskerne også omtrent like store tap som franskmennene. Tapene ble relativt sett et større problem for Tyskland enn for Frankrike, Strachan 2013, s. 188.</ref>

Selv om de franske styrkene hadde store tap, så var de tyske nesten like store. De andre ententemaktene bidro til å avlaste franskmennene ved andre offensiver; [[slaget ved Somme]], [[Brusilovoffensiven]], det [[sjette slaget ved Isonzo]], [[Monastiroffensiven]], og Romanias angrep på Østerrike-Ungarn i [[Transilvania]].<ref>Stevenson 2012, s. 162–168</ref> Uten særlig koordinering med Tyskland forsøkte Østerrike-Ungarn et angrep inn i Italia, [[Trentino-offensiven]], hvor de bygget opp styrker ved å overføre fra østfronten, noe som bidro til at de måtte trekke seg tilbake med store tap under Brusilovoffensiven.<ref>Watson 2014, s. 300–306</ref>

Både den tyske og de fransk-britiske offensivene på vestfronten i 1916 ga svært store tap for begge sider (størst for franskmennene og britene), ga beskjedne resultater, og fikk konsekvenser for lederne. Slaget ved Somme bidro til å avslutte den tyske offensiven ved Verdun og trekke styrker vekk derfra, men stoppet ikke tyskerne fra å sende forsterkninger til østfronten. Falkenhayn måtte gå av som tysk generalstabssjef, det samme skjedde med Joffre i Frankrike. Utviklingen i 1916 ødela Falkenhayns strategi og undergravde ententens. Hindenburg og Ludendorff overtok ledelsen i Tyskland, mens [[Robert Nivelle]] ble generalstabssjef i Frankrike. Hindenburg og Ludendorff tok grep for å løse den umiddelbare krisen (Somme, Brusilovoffensiven og Romanias invasjon), ved tilbaketrekning til [[Hindenburglinjen]] og andre tiltak frigjorde de 1,3 millioner mann. Men bortsett fra å satse på [[uinnskrenket ubåtkrig]] for å tvinge Storbritannia i kne, hadde de ingen strategisk ide for hvordan sentralmaktene med Tyskland i ledelsen skulle vinne krigen.<ref>Stevenson 2012, s. 171–173</ref>

=====1916–1917, ententens og sentralmaktenes strategi faller sammen, begge parter stadig mer presset=====
Ved en ny konferanse om ententens strategi i november 1916 ble det bestemt at man skulle fortsette med det samme i 1917 (hovedinnsats på vestfronten, støttet av Russland og Italia), samtidig som Nivelle lovet et gjennombrudd med nye metoder. Planen møtte stor motstand, både russerne og italienerne meldte ettervinteren 1917 at de måtte utsette angrepene grunnet for få og dårlige styrker. Kort etter brøt [[den russiske revolusjon]]en ut, tsaren ble avsatt og Russland var i praksis ute av krigen.<ref>Stevenson 2012, s. 173-174</ref><ref>Stone 1998, s. 282</ref>

Omtrent samtidig med Russlands [[de facto]] kapitulasjon erklærte USA krig mot Tyskland. Selv om USA hadde overlegne økonomiske ressurser og mer enn 90 millioner innbyggere så hadde de en ubetydelig hær. Det ville ta lang tid å trene opp store styrker amerikanske soldater som kunne settes inn i Europa. Den amerikanske presidenten [[Woodrow Wilson]] var overbevist om at Tyskland måtte gis en lærepenge. Samtidig anså han at ententen hadde et overtak på sentralmaktene, og at en fred måtte baseres på liberale prinsipper. USAs innledende strategi var derfor kun økonomisk og materiell hjelp til Storbritannia og Frankrike.<ref>Stevenson 2012, s. 315, 318</ref> Under oppbygging og utplassering av sine hærstyrker la USA stor vekt på at den amerikanske ekspedisjonsstyrken [[American Expeditionary Force]] (AEF) skulle opptre samlet, som en selvstendig amerikansk styrke, og ikke inngå som deler av britiske og franske styrker.<ref>Stevenson 2012, s. 367–368, 441</ref>

Ententemaktenes generaler anså at de måtte fortsette med offensiver, en defensiv strategi ville la tyskerne konsentrere sine styrker i øst, vinne krigen der, for så å slå til på vestfronten.<ref>Neiberg, s. 115, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref> Den såkalte Nivelleoffensiven startet i april 1917, britene angrep ved Arras, mens det franske angrepet var ved Chemin des Dames. Begge mislyktes, med totale tap for ententen på over 300 tusen soldater. I den franske hæren førte det til passivitet, streiker og i noen tilfeller mytteri. I mai ble Nivelle erstattet med [[Philippe Pétain]], han avsluttet offensiven og med dét var den allierte strategien om samordnede angrep på sentralmaktene også undergravd. Etter tre år var begge allianser preget av krigen, de hadde ingen strategi for å vinne, og spørsmålet var om ''å vinne'' i det hele hadde noen verdi.<ref>Stevenson 2012, s. 176–178</ref>

Bortsett fra begrenset italiensk fremgang i det [[ellevte slaget ved Isonzo]] var britiske styrker de eneste av ententens som kunne angripe sentralmaktene sommeren og høsten 1917. Britene hadde flere og bedre trente soldater og kanoner. Haig fortsatte å planlegge for et mulig gjennombrudd. Et angrep ved Ypres, med videre fremrykking, kunne føre til at tyske baser for ubåter og bombefly ble erobret. Deler av den britiske regjering, særlig statsminister [[David Lloyd George]], var skeptisk til planene, med tanke på de store tapene ved Somme, men av en rekke grunner fikk Haig til slutt godkjent sine planer.<ref group="note">En grunn var franskmennes problemer, etter tapene ved Verdun var BEF under Haig ikke lenger underlagt Grand Quartier général (GQG), den franske generalstaben. Området ved Ypres hadde sterke tyske stillinger, som selv uten offensiv ga tusener av tap på britisk side hver måned. Kort bak de tyske frontlinjene lå også viktige kommunikasjonsknutepunkt. Flandern var også base for de tyske [[Gotha G.IV|Gotha bombefly]] som på den tiden bombet London, det forårsaket panikk og mange diskusjoner i regjeringen om hva som kunne gjøres. Videre var de viktigste tyske ubåtbasene i Belgia, et britisk gjennombrudd kunne bidra til å stoppe både tyske bombetokt og ubåtangrep. Mens Haig generelt mente offensiver var nødvendig for å ''slite ned'' de tyske styrkene, var Robertson skeptisk, men støttet Haigs forslag til offensiv av mangel på et bedre alternativ. Robertson støttet også Haig i hans motstand mot å overføre tropper til andre frontavsnitt enn vestfronten, noe regjeringen så som en mulig utvei for å trenge gjennom med mindre tap på andre frontavsnitt. Statsminister Lloyd George var blant de som var mest skeptisk til en offensiv i Flandern, men ved å støtte Nivelles mislykkede offensiver ble hans innflytelse over regjeringen i militære spørsmål redusert. Britene var også bekymret over at amerikanerne ikke ville få vesentlige styrker i Euroa før 1919, i tillegg var de redd for at de franske styrkene og fransk motstandsvilje var så svekket etter Verdun og Nivelleoffensiven at Frankrike muligens kunne inngå separatfred med Tyskland. En kraftig britisk offensiv ville både presse tyskerne mens amerikanerne bygde opp sine styrker, og bidra til å forhindre en fransk separatfred. Se Stevenson 2012, s. 330–337</ref> [[Slaget ved Passchendaele]] (også kjent som det tredje slaget om Ypres) varte fra begynnelsen av august til begynnelsen av november. Det ga store britiske og tyske tap, og målet om gjennombrudd ble ikke nådd.<ref>Stevenson 2012, s. 330–337</ref>

=====1917–1918, Tyskland satser alt på våroffensiven=====

[[Fil:Ausgabe des Vorwärts vom 9. November 1918.jpg|miniatyr|Utgave av den tyske sosialdemokratiske avisen ''Vorwärts'', 9. november 1918, dagen for novemberrevolusjonen.]]
Etter revolusjonene i Russland var Tyskland og Østerrike-Ungarn først i hovedsak avventende, ved passivitet og fraternisering mellom soldatene håpet sentralmaktene at den russiske forsvarsevnen og -viljen skulle smuldre opp.<ref>Stevenson 2012, s. 325</ref> Sentralmaktene stoppet og slo tilbake [[Kerenskijoffensiven]] sommeren 1917, og gikk deretter til offensiv nordover hvor de vant [[slaget om Riga]], hensikten var å bidra til å øke presset på den russiske hovedstaden Petrograd.<ref>Stevenson 2012, s. 325-326</ref> [[Caporetto-offensiven]] i oktober-november 1917 drev italienske styrker tilbake til elven [[Piave]], var en stor seier for sentralmaktene, og stabiliserte fronten i Italia i om lag ett år.<ref name="Stevenson-377"/> De tyske angrepene bidro til å tvinge russerne til å forhandle, og etter [[freden i Brest-Litovsk]] i mars 1918 iverksatte dels sentralmaktene sin plan om å dominere Øst-Europa under et dekke av selvstyre,<ref>Stevenson 2012, s. 395</ref> dels overførte store styrker for en avgjørende offensiv og seier i krigen på vestfronten.<ref name="Stevenson-384"/>

Den tyske strategien for vestfronten i 1918 var et angrep mot britiske styrker, som de antok var de svakeste. Britenes ekspedisjonsstyrke (BEF) skulle tvinges til å evakuere til Storbritannia, deretter skulle de tyske styrkene slå franskmennene før amerikanske soldater ankom i stort antall.<ref>Stevenson 2012, s. 371, 398, 402</ref> Ententemaktene på sin side ble ikke enig om en strategi, noe som skulle komme til å koste dem dyrt da det tyske angrepet kom i mars 1918. Det underliggende spørsmålet var om en skulle gå til offensiv i Frankrike (noe franskmennene og BEFs sjef Haig støttet), eller i stedet angripe sentralmaktene der de var svakere, som i Midtøsten (noe britenes statsminister Lloyd George ønsket). Mest omstridt var forslaget om en felles strategisk reserve, og derved en øverstkommanderende, i tilfelle et større tysk angrep. Britenes strategi la til grunn at krigen kunne vare inn i 1919, og at de mannskaper man hadde tilgjengelig måtte disponeres for utholdenhet, inntil amerikanske tropper i stort omfang ankom.<ref>Stevenson 2012, s. 403-406</ref> Det tyske innledende angrepet i [[våroffensiven]] hadde stor fremgang, men klarte ikke å erobre viktige kommunikasjonsknutepunkt som [[Amiens]] og [[Arras]], splitte de franske og britiske styrkene, eller presse britene til å evakuere BEF tilbake til Storbritannia. Parallelt med at det tyske angrepet var i ferd med å bremses opp samlet ententemaktene seg om [[Ferdinand Foch]] som ansvarlig for strategisk ledelse av militære operasjoner.<ref>Stevenson 2012, s. 411–412</ref>

Ententens militære ledelse med generalene Foch, Haig, Pétain og Pershing, ble i et møte den 24. juli 1918 enig om at vendepunktet var nådd. De hadde overtaket og skulle gå på offensiv inntil sentralmaktene var slått, noe Foch antok tidligst ville skje i 1919.<ref>Stevenson 2012, s. 424–425</ref>

Mot slutten av oktober 1918 planla den tyske marinen et siste utfall med overflatefartøyer, selv om krigen i praksis var tapt. Hensikten med angrepet var det samme som noen generaler forfektet (blant de Ludendorff og Hindenburg), at man måtte forberede seg på neste krig. Om overflatefartøyene ble overgitt uten kamp, antok de tyske admiralene at de ville få begrensede midler ved opprustning før en fremtidig krig.<ref>Stevenson 2012, s. 398, 392</ref> Da dette lekket ut til titusenvis av gaster og fyrbøtere, at de skulle dø i et siste selvmordsangrep, tok de saken i egne hender, gjorde [[mytteri]], og bidro til å avslutte krigen ved å utløse [[novemberrevolusjonen]].<ref name="Stevenson-492">Stevenson 2012, s. 492–495</ref>