Redigerer Europas historie 1789–1914 (avsnitt)

====Kommunismen del to: Partier, fagforeninger, utfordringer====
[[Fil:London Trades Demonstration.jpg|miniatyr|Reklame for demonstrasjon i London i 1873, arrangert av London Trades' Union, en paraplyfagforening i Storbritannias hovedstad.]]
Allerede i 1867 kom første bind av Karl Marx' bok ''[[Das Kapital|Kapitalen]]'', med undertittelen ''Kritikk av den politiske økonomien''. Undertittelens bruk av ordet «Kritikk» handler mer om den samme «Kritikk» som i Immanuel Kants «Kritikk av den rene fornuft». Begge er på engelsk oversatt med ordet «Critique», som betyr analyse eller betraktning.<ref>[https://www.dailywritingtips.com/critique-vs-criticism/ Critique vs criticism] - Daily Writing Tips</ref> Marx kritiserte først økonomenes ignorering av historie som del av studiene, før han ga dem rett i deres forståelse av dynamikken i 1800-tallskapitalismen. For Marx var all økonomisk verdi basert på menneskets arbeid, og kapitalisten tar en urettmessig del av denne verdien.<ref>Side 15, Greer, Lewis</ref>

Som et resultat av Pariskommunen, Kapitalen og Marx' egen aktivisme dukket også flere sosialistiske partier opp. I 1875 kom [[Sozialdemokratische Partei Deutschlands]] (SPD), som prompte ble forbudt av Bismarck. Deretter kom partier som Vlaamse Socialistische Arbeiderspartij i Belgia i 1879, og i Frankrike var det mange som fulgte enten den rigide marxisten Jules Guesde eller den mer moderate sosialisten dr. Brousse, som ville få til sosialisme via parlamentariske metoder. I 1883 kom også Osvoboždenie truda (Освобождение труда – «Frigjøringen av arbeid»), det første russiske sosialdemokratiske parti, dannet i Sveits av russiske flyktninger.<ref>Side 622, Palmer, Colton</ref>

I løpet av denne perioden var imidlertid utviklingen bare delvis i tråd med Marx' teori. De rike ble rikere, men de fattige ble ikke fattigere. Reformlover var en av grunnene, en annen var fagforeninger.<ref>Side 520, Greer, Lewis</ref> Fagforeninger hadde eksistert i England i noen form siden den industrielle revolusjon, men det var særlig i 1820-årene, da strenge lover med hensikt å forhindre den franske revolusjonens radikale trekk å spre seg, ble fjernet, at fagforeningene tok form. Vanskeligheter mellom dem, arbeidsgivere og staten gjorde at fagforeninger ofte ble oppløst.<ref>Side 162–63, Evans</ref> I 1833 kom også lover som forhindret barnearbeid, og at ungdom under 18 ikke kunne jobbe mer enn 9 timer om dagen. Kvinner og barn kunne heller ikke jobbe i gruver, og statlige inspektører passet på at lovene ble fulgt.<ref>Side 510, Greer, Lewis</ref> Etter revolusjonene i 1848 ble fagforeningene forandret slik at de la mer vekt på intern harmoni gjennom forsikringsfond med mer.<ref>Side 227, Evans</ref>

Fagforeningene spredte seg også til Frankrike. Napoléon III gjorde dem lovlige i 1864, og innførte flere sosiale velferdsintitusjoner. Store offentlige bygningsprosjekter ble også startet, blant annet i Paris, der store [[bulevard]]er gjorde transport enklere enn i de smale gatene. [[Baron Haussmann]] igangsatte dette prosjektet med store åpne veier, delvis fordi det var hygienisk, delvis fordi det var praktisk og delvis fordi små gater var lettere å barrikadere enn store bulevarder.<ref>Side 510, Greer, Lewis; [http://www.museumofthecity.org/project/haussmann-and-revival-of-paris/ Baron Haussmann and the revival of Paris] {{Wayback|url=http://www.museumofthecity.org/project/haussmann-and-revival-of-paris/ |date=20171112185621 }} - Museum of the City; Philipp Ball: [http://www.bbc.com/future/story/20130722-revolution-in-paris-street-design The Revolution that built the streets of Paris] - BBC.com, 22. juli 2013, hentet 6. november 2017</ref> I Tyskland kom en rekke lover som beskyttet arbeidere. Dette inkluderte regulering i jobbsikkerhet, ansettelsesalder og lengden på arbeidsdager. Disse ble presset frem av en kombinasjon av fagforeninger, intellektuelle og religiøse grupper. Også Bismarck hjalp til; ved å bruke sosiale lover for å bedre nasjonens velferd, lyktes han å øke sin egen popularitet og å ta vinden av seilet til SPD.<ref>Side 510–511, Greer, Lewis</ref><ref>[https://www.smithsonianmag.com/history/bismarck-tried-end-socialisms-grip-offering-government-healthcare-180964064/ Bismarck Tried to End Socialism’s Grip—By Offering Government Healthcare] - Smithsonian Magazine</ref>

I 1883 døde Marx. Hans kompromissløse stil hadde medført at kommunistene tok avstand fra sosialistiske og sosialdemokratiske grupper. Marxisme var sterkest i Tyskland og Frankrike, mens i mindre industrialiserte land som Italia og Spania var den intellektuelle marxismen aldri like populær som den aktivistiske anarkismen. I Storbritannia var både marxisme og anarkisme for ekstreme, og i stedet kom [[Fabian Society]] på banen med en retning som handlet mer om sosialisme gjennom valg og parlamentarisk kamp.<ref>Side 622–23, Palmer, Colton</ref> Den samme utviklingen fikk man også med dannelsen av partier andre steder, som det norske [[Arbeiderpartiet]] (1887)<ref>[https://www.arbeiderpartiet.no/om/historien-om-arbeiderpartiet/starten-pa-arbeiderpartiet/ Starten på Arbeiderpartiet] - Arbeiderpartiet.no</ref> og det svenske [[Socialdemokraterna]] (1889)<ref>[https://www.socialdemokraterna.se/vart-parti/om-partiet/var-historia/ Vår historia] - Socialdemokraterna</ref>. Marxismen sto ved et veiskille, der flere tok den sosialistiske retningen der en revisjon av doktrinen var nødvendig for å passe med virkeligheten. I Øst-Europa var imidlertid demokrati, stemmerett og parlamentarisme ikke etablert, og der fikk også mer revolusjonær marxisme fotfeste. Mens marxismen i hovedsak valgte en mer imøtekommende tone med demokrati, valgte anarkismen det motsatte. Enda Bakunin døde i 1876, levde hans ekstreme ideer videre. Anarkister sto bak drapet på statsledere som keiser Aleksander II av Russland, president [[Marie François Sadi Carnot]] av Frankrike, [[Umberto I av Italia]] og president [[William McKinley]] av USA.<ref>Side 520–21, Greer, Lewis</ref> En form for blanding av anarki og marxisme fikk man i 1890-årene i [[syndikalismen]] under [[Georges Sorel]], en retning som fokuserte på at fagforeningene (''syndicat'' på fransk) skulle vokse i størrelse og makt og til slutt bringe liberalismen og frihandelen i kne. [[Anarkosyndikalisme]] var en avart av dette<ref>Side 624, Palmer, Colton</ref>