Redigerer Arnhem-operasjonen (avsnitt)

=== Debatt om alliert strategi og taktikk ===
Operasjon Market Garden har forblitt kontroversiell av flere grunner. Den militære operasjonen var resultatet av en debatt om strategien på de høyeste nivåene av den allierte kommandoen i Europa. Flere analyser i etterkrigstiden har derfor undersøkt alternativene som ikke ble tatt, som å prioritere å sikre munningen til elven [[Schelde]] og dermed åpne havnen i [[Antwerpen]]. Men [[Bernard Law Montgomery|Montgomery]] insisterte på at første kanadiske hær skulle først rydde de tyske garnisonene i [[Boulogne]], [[Calais]] og [[Dunkerque]] selv om havnene ble skadet og ikke ville være farbare på en stund. Admiral [[Andrew Browne Cunningham|Cunningham]] advarte om at Antwerpen ville være «like nyttig som [[Timbuktu]]» med mindre ankomsten ble ryddet, og admiral [[Bertram Ramsay|Ramsay]] advarte [[Supreme Headquarters Allied Expeditionary Force|SHAEF]] (Hovedkvarteret for de allierte styrkene i Europa) og Montgomery om at tyskerne ganske enkelt kunne blokkere elvemunningen til Schelde.<ref> Beevor (2015), s. 20−23.</ref> De franske havnene mot [[den engelske kanal]] ble «resolutt forsvart» og Antwerpen var den eneste løsningen. Men tyskerne forsterket sine garnisoner på øyene, og kanadierne som fikk «12 873 ofre i en operasjon som dermed kunne ha blitt oppnådd med liten kostnad hvis de ble taklet umiddelbart etter erobringen av Antwerpen (...) Denne forsinkelsen var en alvorlig motgang for den allierte oppbygningen før vinteren nærmet seg.»<ref>Beevor (2012), s. 634.</ref>

==== Optimistisk planlegging ====
Historiker Antony Beevor sa i 2021 at «Market Garden var en veldig dårlig plan, helt fra begynnelsen.»<ref> Garner, Tom (2021): [https://www.historyanswers.co.uk/history-of-war/antony-beevor-on-market-garden-it-was-a-very-bad-plan-right-from-the-start/ «Antony Beevor: “Market Garden was a very bad plan, right from the start”»], ''History of War''.</ref> Blant de kontroversielle aspektene ved planen var nødvendigheten av at alle de viktigste broene ble erobret. Terrenget var også dårlig egnet for oppdraget til XXX korps.<ref name="Hastings_36"/> Brereton hadde beordret at broene langs ruten til XXX korps rute skulle erobres overraskende med et fullstendig «tordenskrall».<ref> Ryan (1999), s. 106.</ref>

Det har blitt spørsmål ved beslutningen om å slippe 82. luftbårne i fallskjerm på Groesbeekhøydene, flere kilometer fra Nijmegenbroen, ettersom det resulterte i en lang forsinkelse i erobringen. Browning og Gavin vurderte å holde en defensiv blokkeringsposisjon på høyden som en forutsetning for å holde motorveikorridoren. Gavin favoriserte generelt å akseptere at det innledningsvis ville bli store tap ved å komme så nært målene som mulig i overbevisningen om at hvis landingsfeltet lå lengre unna ville sjansen for suksess være lavere. Kombinert med 1. luftbårne divisjons forsinkelser i Arnhem, som lot Arnhembroen være åpen for trafikk til klokken 20.00, fikk tyskerne vitale timer for å skape et forsvar på Nijmegenbroen.

I Arnhem valgte planleggerne i RAF hvor landingsfeltene skulle være, og nektet å plassere dem for nært byen på nordsiden av broen på grunn av luftvernskyts ved Deelen. Et annen passende landingsfelt like sør for broen ble avvist ettersom den ble antatt å være for myrlendt for å lande glidefly som hadde styrkens tunge utstyr. Imidlertid ble det samme landingsfeltet valgt for den første polske brigaden i den tredje flyavgangen. Urquhart kom med innvendinger til planleggerne i RAF, som var uberørte, selv da han informerte dem om at troppene og glideflypilotene var villige til å ta den risikoen som måtte lande nærmere målene. Urquhart gjorde det beste ut av RAFs avgjørelse, og dermed var de tre fremste landingsfeltene 8–10 km fra broen, mens den fjerde var 13 km unna.<ref>Buckingham, William F. (2019): ''Arnhem: The Complete Story of Operation Market Garden 17-25 September 1944'', Amberley Publishing, 1. utg., ISBN 978-0-7524-3187-1; s. 12–13, 85–86</ref><ref>Hibbert (2003), s. 40–45.</ref>

==== Værforholdene ====
En prekær tidsplan uten å ta hensyn til værforholdene resulterte i at 101. luftbårne divisjon var uten artilleri i to dager, 82. luftbåren uten artilleri i en dag og uten sitt glideflyinfanteriregiment i fire dager, og den britiske 1. luftbårne divisjon uten 4. brigade til den femte dagen. Jo mer tid det tok å fullføre nedslipp fra luften, jo lenger tid måtte hver divisjon vie styrker til å forsvare landingssonene, noe som svekket deres offensive kraft.

==== Prioritering av operasjonen ====
Flere uker før planen tok form, hadde britene erobret Antwerpen og byens viktige havneanlegg. Denne handlingen hadde potensialet til å forkorte tidsforbruket til de allierte forsyningslinjer sterkt og nedkjempe general [[Gustav-Adolf von Zangen]]s 15. armé på 80 000 mann på sørsiden av Scheldes elvemunning. I stedet rømte Von Zangens menn, med det meste av deres tunge utstyr, også deres artilleriet, med båt til halvøya [[Zuid-Beveland]] i [[Zeeland]], kun 24 km forbi Antwerpen. I stedet, fordi prioritet på forsyninger gikk til Market Garden, stanset den første kanadiske hæren ved Antwerpen og kjempet deretter det kostbare slaget ved Schelde i oktober. I kjølvannet av Market Garden ble ikke havnen i Antwerpen satt i drift før 28. november. Innen 1. oktober ventet over 240 allierte forsyningsskip, som ikke var i stand til å losse lasten på grunn av begrensede havnefasiliteter på det europeiske fastlandet.

==== Tapte muligheter ====
Broen ved Arnhem var ikke den eneste krysset over Rhinen. Hadde planleggingen av Market Garden innsett at en ferge var tilgjengelig ved Driel, kunne britene ha sikret seg den i stedet for Arnhem-broen. Ettersom de var et kortere stykke unna deres vestlige landingssoner, kunne 1. fallskjermbrigade ha konsentrert seg om å holde Oosterbeek-høydene, i stedet for en bataljon lenger unna ved veibroen; i dette tilfellet var Arnhem «en bro for mye». Et kontrasterende syn er at angrepet inn i Arnhem var ment å erobre jernbanebroen, [[flytebro]]en og veibroen; at jernbanebroen ble sprengt rett foran Frosts 2. fallskjermbataljon, flytebro en hadde blitt deaktivert ved fjerning av flere seksjoner og at dette etterlot bare motorveibroen intakt.<ref>Neillands (2007), s. 132.</ref>

Hypotetisk sett, hadde XXX korps presset nordover, kunne de ha kommet til sørenden og sikret den (hadde Irish Guards stridsvogndivisjon sendt mer enn fem Sherman-tanks over broen ved Nijmegen og hadde de ikke senere blitt stoppet av den tyske posisjonen ved Ressen), la veien være åpen for en annen kryssing mot nord på et annet punkt. Det var mindre mulighet for å ankomme med Frosts styrke intakt. Oppfatningen om «mangel på ryggrad» forårsaket en viss bitterhet på den tiden blant medlemmer av både britiske 1. luftbårne og amerikanske 82. luftbårne. Som det var, gjenopptok ikke XXX korps framdriften til Arnhem den kvelden, men snarere atten timer senere.

Sjefen for XXX korps tok til orde for en annen framgangsmåte. Omtrent 25 km mot vest var en annen bro ved Rhenen, som han spådde ville være uten forsvar, all grunn tysk innsats som ble rettet mot Oosterbeek. Dette var sant, men korpset fikk aldri fullmakt til å ta broen; hvis den hadde gjort det, er det nesten sikkert de ville ha krysset uimotsagt inn på baksiden av de tyske linjene. På dette tidspunktet ser det ut til at Montgomery var mer opptatt av de tyske angrepene på Market Gardens lange «hale».

[[Fil:Sosabowski Browning.jpg|thumb|General Sosabowski (venstre) med general Browning.]]

Gjennom hele operasjonen ble tatt dårlige valg, og muligheter som kunne ha blitt utnyttet ble oversett. Sjefen for glideflyregimentet hadde bedt om at en liten styrke med glidefly skulle landsettes på sørsiden av broen ved Arnhem for raskt å erobre den, men det ble nektet. Dette var overraskende i lys av det faktum at den britiske 6. luftbårne divisjon i Normandie hadde brukt en slik militærtaktikk som kalles ''coup de main'', det vil si et raskt angrep som er avhengig av fart og overraskelse for å nå målet i et enkelt slag,<ref> [https://www.dictionary.com/browse/coup%20de%20main «coup de main»], ''Dictionary.com''.</ref>  for å erobre Pegasus-broen. I Storbritannia tryglet sjefen for den britiske 52. (Lowland) infanteridivisjonen, hvis tropper skulle bli flydd inn på en erobret flyplass, sine overordnede om å la en brigade fly inn med glidefly for å hjelpe generalmajor Urquharts fastlåste styrker.<ref> Ryan (1999), s. 482.</ref> Browning avslo tilbudet, ettersom «situasjonen er bedre enn du tror» og bekreftet på nytt hans intensjon om å fly inn 52. divisjon til Deelen flyplass som planlagt.<ref> Brereton (1946), s. 354.</ref> Dette var sannsynligvis heldig, ettersom landinger med glidefly på ubeskyttede landingssoner foran øynene til en våken fiende kunne ha resultert i katastrofe. Det var en annen flyplass i nærheten av Grave og det 52. (Lowland) infanteridivisjon kunne ha blitt landet der, slik det første lette panservernbatteriet gjorde den 26. september.<ref>Otway (1990), s. 271.</ref> Sosabowski, den polske sjefen for 1. fallskjermbrigade, var forberedt på å prøve et farlig landsetting gjennom tåken, men ble igjen nektet.<ref>[https://www.liberationroute.com/fr/pois/466/the-poles-of-driel The Poles of Driel], ''Liberation Route Europe''</ref>

Market Garden var en risikabel plan som krevde vilje til å spille på taktisk og operasjonelt nivå. Dessverre var den detaljerte planleggingen og ledelsen som kreves på disse nivåene ikke alltid til stede. 1. luftbårne divisjon, den minst erfarne i å jobbe som en hel divisjon, fikk det vanskeligste målet. Etter Beevors syn reflekterte dette både britenes ønske om å fortsette å bli sett på som en likeverdig partner av USA i krigsinnsatsen og det faktum at etter USAs mening ville de ikke lenger stå for at amerikanske tropper ble plassert i den mest risikable posisjonen under britisk kommando. Som sådan representerte det den politiske nødvendighetens triumf over den militære virkeligheten at på dette tidspunktet (i motsetning til i Nord-Afrika) var amerikanske styrker bedre på slagmarken enn utslitte og overspente briter.<ref> Beevor (2018), kapittel 1.</ref>

Unnlatelsen av å la 82. luftbårne divisjonen Nijmegenbroen så tidlig som mulig var en stor feil. XXX korps ble også kritisert for sin manglende evne til å holde operasjonens tidsplan. Det mest bemerkelsesverdige eksemplet på dette var onsdag 20. september, da Nijmegenbroen endelig var blitt erobret og elementer fra Irish Guards stridsvogndivisjon, etter å ha krysset broen, stoppet umiddelbart opp for natten for å hvile, fylle drivstoff og ruste opp igjen. XXX korps ble forsinket ved Son av en bro som var revet, og igjen ved Nijmegen (etter å ha ankommet innenfor maksimal tidsestimat, og etter å ha kompensert for forsinkelsen med å bygge en midlertidig Baileybro ved Son). Den ledende enheten til XXX korps, Irish Guards stridsvogndivisjon, ble ledet av en sjef (Allan Adair) som Montgomery hadde forsøkt å fjerne før [[invasjonen i Normandie]], men som ble blokkert på grunn av Adairs popularitet. Gavin angret på at han ga divisjonens viktigste oppgaver (Groesbeek-ryggen og Nijmegen) til 508. infanteriregiment i stedet for sitt beste regiment, Tuckers 504. infanteriregiment.

==== Etterretningssvikt ====
I motsetning til de amerikanske luftbårne divisjonene i området, ignorerte britiske styrker ved Arnhem den lokale nederlandske motstanden. Det var en grunn til dette: Storbritannias spionnettverk i Nederland var blitt grundig og beryktet kompromittert – det såkalte ''[[Englandspiel]]'' (også omtalt som «Operasjon Nordpol»),<ref>[https://codenames.info/operation/nordpol-i/ «Operation Nordpol (i)»], ''Codenames''</ref> som først ble oppdaget i april 1944, derfor sørget britisk etterretning for å minimere all sivil kontakt. Amerikanske enheter, uten denne dårlige erfaringen, benyttet seg derimot av nederlandsk hjelp. Som ting viste seg, kunne kunnskap om Driel-fergen eller om undergrunnens hemmelige telefonnett ha endret resultatet av operasjonen, spesielt ettersom alliert radioutstyr sviktet, og de måtte stole på budbringere. Sistnevnte ville gitt XXX korps og Airborne High Command kunnskap om den alvorlige situasjonen ved Arnhem.

Etter krigen oppsto det påstander om at den nederlandske motstanden faktisk var blitt penetrert. En høytstående nederlandsk offiser som hadde jobbet med kontraetterretning ved [[Supreme Headquarters Allied Expeditionary Force|Hovedkvarteret for de allierte styrkene i Europa]] (SHAEF), oberstløytnant [[Oreste Pinto]], ga ut en populær bok, ''Spy Catcher'' (1952), delvis memoar og delvis en håndbok i kontraetterretning. Pinto, som hadde gjort seg bemerket i [[første verdenskrig]] for sin andel i å avdekke spionen [[Mata Hari]], hevdet at en mindre skikkelse i den nederlandske motstanden, [[Christiaan Lindemans]] (kallenavnet «King Kong») hadde vært en tysk agent og hadde forrådt Operasjon Market Garden til tyskerne.<ref> Laurens (1971), s. 168–169.</ref> Lindemans ble arrestert i oktober 1944, men begikk selvmord på sin celle i 1946, mens han ventet på rettssak. I 1969 konkluderte den franske journalisten og historikeren Anne Laurens med at Lindemans hadde vært en dobbeltagent.<ref> Laurens (1971), s. 180–181.</ref>

==== Hyllest til allierte soldater ====
Eisenhower skrev til Urquhart: «I denne krigen har det ikke vært noen enkelt opptreden fra noen enhet som har inspirert meg mer eller begeistret mer min beundring enn de ni dager lange handlingene til divisjonen deres mellom 17. og 26. september.»<ref> [https://www.pegasusarchive.org/arnhem/RepLetters.htm «Letter, Eisenhower to Urquart»], oktober 1944. ''Pegasus Archive''</ref>

Montgomery spådde at «i årene som kommer vil det være en stor ting for en mann å kunne si: ’Jeg kjempet ved Arnhem’.»<ref> Montgomery (1958), s. 298.</ref>

Krigskorrespondent for [[CBS]], [[Bill Downs]], som ble tildelt Montgomerys militære kampanje siden invasjonen i Normandie, i et berømt utsagn om Nijmegen at det var «...et enkelt, isolert slag som rangerer i storhet og mot med Guam, [[Slaget om Tarawa|Tarawa]], [[Omaha Beach]]... en historie som burde fortelles til blåsing av valthorn og trommer for mennene hvis tapperhet gjorde det mulig å erobre denne kryssingen over Waal-elven.»<ref>Megellas, James (2007): ''All the Way to Berlin: A Paratrooper at War in Europe''. Random House LLC; s. 165.</ref>