Redigerer Norges petroleumshistorie (avsnitt)

== Virksomheten utvides nordover ==

=== Første kartlegging av områdene ===

[[Fil:Norwegian Sea map no.png|thumb|Havområder utenfor Norge]]
62 breddegrad går omtrent ved [[Stad]], og lenge var dette en nordlig grense for utvinningstillatelsene.  Kartlegging av geologiske strukturer videre nordover startet imidlertid tidlig, og alt i 1965 fastslo Jordskjelvstasjonen i Bergen
at sedimentære strukturer fantes også nord for 62. breddegrad.  Regjeringen Borten gikk i 1970 inn for at leteboring lenger nord burde starte året etter.<ref name=HELLE9>[[#HELLE|E. Helle: ''Norges olje...'']] s.188ff</ref> 
Et rekognoseringsprogram med seismiske linjer ble gjennomført langs kysten nordover og i Barentshavet, og førte i 1971 til at en ville gå til mer detaljerte
undersøkelser i bestemte områder.<ref name=SA710713>{{kilde avis|url=http://arkiv.aftenbladet.no/ |tittel=Sedimentærlag i Barentshavet |avis=Stavanger Aftenblad |url-tilgang=abonnement |dato=13. juli 1971 |besøksdato=2020-03-10 }}</ref>

Den tidlige kartleggingen viste at de sedimentære strukturene kunne deles i to hovedområder: Mellom 62. breddegrad og Lofoten samt utenfor Troms og i Barentshavet.  I begge områder fant en sedimentlag på flere tusen meters
tykkelse.  Mellom Lofoten og 69. breddegrad ligger grunnfjellet som en rygg, og sedimentpakken er mye tynnere.<ref name=SM74A/>

=== Politisk strid ===

Stortingmeldinger fra både 1971 og 1974 la opp til en åpning av norsk petroleumsvirksomheten nord for 62. breddegrad, men uten å gi noe tidsplan for når dette burde eller skulle gjennomføres.   
På hele 1970-tallet var striden om petroleumsvirksomhet utenfor Midt-Norge og Nord-Norge svært intens. ''For'' utbygging talte sterke økonomiske interesser, både private og offentlige.  ''Mot'' utbygging talte
hensynet til fiske og miljø.  Distriktspolitiske argumenter ble brukt både for og mot: En utbygging kunne sikre sårt tiltrengte arbeidsplasser og virksomhet nordpå.  Men oljeutvinning kunne båndlegge fiskeplasser
og skape konkurranse for fiskeriene, både om arbeidskraft og verkstedsressurser. Sterkere sentralisering kunne bli en negativ effekt. Mange fryktet for utblåsinger og annen type forurensning.  
Også sikkerhetspolitiske argument ble løftet fram i debatten.

[[Fil:70289 Bjartmar Gjerde.jpg|thumb|left|Bjartmar Gjerde var som regjeringsmedlem sentral i striden om oljevirksomhet i nord]]
Regjeringen Bratteli foreslo i mars 1974 at prøveboring nord for 62. breddegrad burde starte utenfor Troms i 1975/1976, med en samtidig eller noe senere start utenfor Møre og Trøndelag.  
Det ble imidlertid
presisert at vurdering av fiskeri-interesser kunne føre til «ytterligere forsinkelser».<ref name=AP740315>{{kilde avis|url=http://lisa.aftenposten.no/mobil/device/arkivprod.php |tittel=Åpning i Troms og Møre, om ikke fisket hindres |avis=Aftenposten |url-tilgang=abonnement |dato=15. mars 1974 |besøksdato=2020-03-20}}</ref>
[[Norges Fiskarlag]] ba umiddelbart om utsettelse, inntil en hadde høstet mer erfaringer med leting og utvinning i Nordsjøen. Både i Senterpartiet, Venstre og SV var det motstand mot å starte prøveboringen.
Kristelig Folkeparti ville ikke gi uttrykk for et endelig standpunkt.  Høyre og Fremskrittspartiet var generelt positive til virksomheten i nord. 
I slutten av året 1974 hadde regjeringen forskjøvet en eventuell borestart i nord til «tidligst 1977».

Sommeren 1974 utførte et amerikansk forskningsskip «Glomar Challengers» prøveboringer på [[Vøringplatået]] og i havet nær [[Jan Mayen]].  
Norske myndigheter mente at boringen var utført i strid med norsk suverenitet 
over havområdene.  Selv om havdypet var over 1400 meter, ble det hevdet at dette ikke var større enn at området lå innenfor norsk 
jurisdiksjon.<ref name=SA741018>{{kilde avis|url=http://arkiv.aftenbladet.no/ |tittel=Norge krever rett til Vøringplatået |avis=Stavanger Aftenblad |url-tilgang=abonnement |dato=18. oktober 1974 |besøksdato=2020-03-20 }}</ref> 
Regjeringen poengterte viktigheten av at aktivitetene i nord var under «nasjonal kontroll».  Også dette
uttrykket skapte strid, da det av flere ble tolket som at en ønsket å gi Statoil monopol på virksomheten i nord.<ref name=AP750212>{{kilde avis|url=http://lisa.aftenposten.no/mobil/device/arkivprod.php |tittel=Skarpe protester mot Statoil-utspill |avis=Aftenposten |url-tilgang=abonnement |dato=12. februar 1975 |besøksdato=2020-03-20}}</ref>

Striden om oljeboring i nord gikk også internt i Arbeiderpartiet. [[Thorbjørn Berntsen]] og [[Oddleif Fagerheim]] ledet fraksjonen som ønsket å utsette 
boring.<ref name=AP760409>{{kilde avis|url=http://lisa.aftenposten.no/mobil/device/arkivprod.php |tittel=Ap.-strid om prøveboring |avis=Aftenposten |url-tilgang=abonnement |dato=9. april 1976 |besøksdato=2020-03-20}}</ref>
Til denne fraksjonen hørte også miljøvernministeren [[Gro Harlem Brundtland]] og [[Reiulf Steen]]. 
Statsminister Odvar Nordli og industriminister Bjartmar Gjerde var begge talsmenn for å komme i gang i nord.  
I april 1976 vedtok partiet å gå inn for å utsette prøveboringene til 1978.<ref name=AP760426>{{kilde avis|url=http://lisa.aftenposten.no/mobil/device/arkivprod.php |tittel=Ap. skyver oljestriden foran seg |avis=Aftenposten |url-tilgang=abonnement |dato=26. april 1976 |besøksdato=2020-03-20}}</ref>

Regjeringen laget i mai 1976 en stortingsmelding om petroleumsvirksomhet nord for 62. breddegrad. Den gikk først til Industrikomitéen og ble ikke drøftet i Stortinget før ¨året etterpå.  Selv om det antagelig var flertall
i Stortinget for å starte prøveboringen, var det mange som ikke var lystne på å ta på seg ansvaret for en så kontroversiell beslutning.  Årsmøtet i Troms Arbeiderparti gikk i januar 1977 inn for å starte prøveboring.
Også landsstyret i Arbeiderpartiet ga sin tilslutning til forslaget fra regjeringen, med unntak av [[Gudmund Eriksen]] fra Finnmark og AUF-lederen [[Sissel Rønbeck]].

Før stortingsvalget høsten 1977 stilte formannen i Senterpartiet, [[Dagfinn Vårvik]], et absolutt krav:  Partiet ville kun være med i en borgerlig regjering dersom denne ville gå imot borestart i 
nord.<ref name=AP770222>{{kilde avis|url=http://lisa.aftenposten.no/mobil/device/arkivprod.php |tittel=Ultimatum |avis=Aftenposten |url-tilgang=abonnement |dato=22. februar 1977 |besøksdato=2020-03-20}}</ref>
Regjeringen Nordli ble imidlertid sittende etter valget.

=== Start i nord ===

Statoil, Hydro og Saga var av myndighetene utpekt til å være operatører ved en åpning i nord, og sammen dannet de i april 1978 ''Operatørkomité Nord'' (OKN).  Dette skulle koordinere operatørenes oppgaver,
spesielt innenfor sikkerhet og oljevernberedskap.  En rekke underkomitéer ble opprettet, med ansvar for beredskap, observasjon og 
geologi/geofysikk.<ref name=AP780408>{{kilde avis|url=http://lisa.aftenposten.no/mobil/device/arkivprod.php |tittel=Statoil, Hydro og Saga vil samarbeide i nord |avis=Aftenposten |url-tilgang=abonnement |dato=8. april 1978 |besøksdato=2020-03-20}}</ref>
Møtene i komitéene var åpne for representanter fra myndighetene.

Først med femte konsesjonsrunde i 1979 ble det utlyst og tildelt blokker lenger nord enn 62. breddegrad, på Haltenbanken og på Tromsøflaket. 
Den første brønnen i Barentshavet var 7119/12-1, som Statoil startet å bore på [[Tromsøflaket (havområde)|Tromsøflaket]] i juni 1980.<ref name=NPDFAKTA/> Brønnen fant kun spor av olje.
Saga var mer heldige og fant [[Åsgårdfeltet]] utenfor Trøndelag i 1981, som det første feltet i Norskehavet.

I åttende konsesjonsrunde i 1984 ble det for første gang tildelt blokker i alle områdene på kontinentalsokkelen, Nordsjøen, Norskehavet og 
Barentshavet.<ref name=REG1>{{kilde www| url=https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/kilde/oed/bro/2003/0002/ddd/pdfv/176280-fakta0803.pdf |tittel=Konsesjonsrunder og tildelinger |utgiver=regjeringen.no |besøksdato=2020-03-17}}</ref>
Det første feltet funnet i Barentshavet var Snøhvitfeltet, funnet høsten 1984.

Draugenfeltet, funnet av Shell på Haltenbanken i 1984, ble den første feltutbyggingen nord for Stadt, med PUD-godkjenning i 1988 og produksjonsstart i 1993.<ref name=NPDFAKTA/>

Store deler av Barentshavet ble åpnet for petroleumsvirksomhet i 1988.  Dypvannsområdene i Norskehavet ble åpnet i 1994.<ref name=SM11A>[[#SM11|Stortingmelding nr. 28 (2010-2011)]]</ref>

=== Snøhvit ===
[[Fil:Melkoya.jpg|thumb|Gassen fra Snøhvit føres i land på anlegget Hammerfest LNG på Melkøya]]
{{Utdypende|Snøhvitfeltet}}
Snøhvitfeltet i den sørlige delen av Barentshavet ble påvist av Statoil i 1984, et gassfelt med en tynn oljekolonne under gassen. Feltet var delt mellom letelisenser operert av Statoil og Norsk Hydro.
Mangelen på tilgjengelig infrastruktur gjorde at Statoil først ønsket en lengre prøveproduksjonsperiode, gjerne på et par år,
for å gi grunnlag for å vurdere lønnsomheten i en større utbygging.  Produksjonen skulle i prøveperioden bli utført med
en flytende rigg og overføring til et lasteskip, eventuelt et produksjonsskip.
Skuffende resultat fra den første, kortvarige testperioden gjorde at denne planen ble lagt på is.<ref name=AP850927>{{kilde avis|url=http://lisa.aftenposten.no/mobil/device/arkivprod.php |tittel=Tvil om prøveproduksjon av olje i nord |avis=Aftenposten |url-tilgang=abonnement |dato=27. september 1985 |besøksdato=2020-03-20}}</ref>

[[Fil:Karl Eirik Schjøtt-Pedersen - 2014-02-13 at 18-43-38.jpg|thumb|left|Karl Eirik Schjøtt-Pedersen ga som finansminister skattelette til Snøhvit-utbyggingen]]
Mange politikere fra den nordlige landsdelen ivret sterkt for å komme i gang med en Snøhvit-utbygging og ønsket et politisk tilrettelegging.  
Konsernsjef [[Harald Norvik]] i Statoil framholdt i 1989 at det viktigste avklaringen var finne et marked for gassen fra Snøhvit, deretter kunne en diskutere spesielle skattevilkår for å tilrettelegge for
industriutvikling i nord.  Dette synet ble støttet av olje- og energiminister Eivind Reiten.<ref name=AP891109>{{kilde avis|url=http://lisa.aftenposten.no/mobil/device/arkivprod.php |tittel=Vil ha avklaring om Snøhvit |avis=Aftenposten |url-tilgang=abonnement |dato=9. november 1989 |besøksdato=2021-01-04}}</ref>
I 1991 ble det kjent at det italiensk kraftselskapet [[Enel]] ville kjøpe gass fra Snøhvit, som skulle bringes til det italienske markedet i nedkjølt tilstand, som [[flytende naturgass]] eller LNG.
Da forhandlingene med det italienske selskapet ikke førte fram, ga dette i 1992 full stopp for Snøhvit-utbyggingen.<ref name=AP920423>{{kilde avis|url=http://lisa.aftenposten.no/mobil/device/arkivprod.php |tittel=Full stopp for Snøhvit |avis=Aftenposten |url-tilgang=abonnement |dato=23. april 1992 |besøksdato=2021-01-04}}</ref>

Både lavere investeringskostnader og stigende etterspørsel etter LNG, gjorde at Statoil i 1996 lanserte en ny giv for Snøhvit.  Planen omfattet produksjon fra undervannsinstallasjoner, rørledning til land og et anlegg
for å kjøle ned gassen og laste denne om bord på transportskip.<ref name=AP960919>{{kilde avis|url=http://lisa.aftenposten.no/mobil/device/arkivprod.php |tittel=Statoil med ny Snøhvit-plan |avis=Aftenposten |url-tilgang=abonnement |dato=19. september 1996 |besøksdato=2021-01-04}}</ref>
Etter først å ha vurdert et kombinert gasskraftverk og LNG-anlegg på [[Sørøya (Finnmark)|Sørøya]], ble det besluttet å droppe gasskraftverket og å legge LNG-anlegget på [[Melkøya]].  Melkøya ble valgt for å komme nærmere 
Hammerfest og infrastruktur der.

Da Norsk Hydro planla å starte prøveproduksjon fra Snøhvit i 1998, vekte dette protester både fra naturvern- og fiskerinteresser.<ref name=AP970904>{{kilde avis|url=http://lisa.aftenposten.no/mobil/device/arkivprod.php |tittel=Oljeboring vekker fiskernes harme |avis=Aftenposten |url-tilgang=abonnement |dato=4. september 1998 |besøksdato=2021-01-04}}</ref>
I grenseområdet mellom Norskehavet og Barentshavet ligger svært rike fiskefelt, og fuglelivet er også betydelig.  Fiskerne var redd både for påvirkning av fiskebestanden og for båndlegging av areal.  Naturverninteresser var bekymret både for et sårbart havmiljø og for store utslipp av CO<sub>2</sub> fra landanlegget.  Da miljøvernminister [[Guro Fjellanger]] i august 1998 varslet at hun ville si nei til utbyggingen, truet Norsk Hydro med krav om erstatning.<ref name=AP980812>{{kilde avis|url=http://lisa.aftenposten.no/mobil/device/arkivprod.php |tittel=Truer med krav om erstatning |avis=Aftenposten |url-tilgang=abonnement |dato=12. august 1998 |besøksdato=2020-12-03 }}</ref>
Venstre-ministeren høstet også mye kritikk for utsagnet, både fra opposisjonen, regjeringskollegaer og avis-kommentatorer.  Kritikerne mente hun burde ha ventet med å flagge synspunkt inntil regjeringen samlet hadde hatt saken til vurdering.

Snøhvitfeltet lå an til å ville bli det første feltet operert ved havbunnsinstallasjoner og med rørledninger til land.  Skulle da eierne av feltet betale 78 % skatt av inntektene, som var vanlig for olje- og gassproduksjon,
eller skulle de slippe med å betale 28 % bedriftsskatt, som var normen på land?  Finansminister [[Karl Eirik Schjøtt-Pedersen]] avgjorde denne politiske floken i januar 2001, med en beslutning om å gi eierne den
lave skattesatsen.<ref name=AP010126>{{kilde avis|url=http://lisa.aftenposten.no/mobil/device/arkivprod.php |tittel=Snøhvit-feltet får lav skatt |avis=Aftenposten |url-tilgang=abonnement |dato=26. januar 2001 |besøksdato=2020-12-03 }}</ref>
Flere uttrykte likevel tvil om lønnsomheten i prosjektet, og både Norsk Hydro og TotalFinaElf ønsket å selge seg ut av lisensene.  Statoil fortsatte å presse finansministeren for ytterligere forbedringer i 
vilkårene, for å sikre lønnsomheten i prosjektet. Et alternativ var å la helstatlige Petoro ta en større del av utbygningskostandene, men dette var en politisk omstridt løsning.<ref name=AP010827>{{kilde avis|url=http://lisa.aftenposten.no/mobil/device/arkivprod.php |tittel=Petoro kan redde Snøhvit |avis=Aftenposten |url-tilgang=abonnement |dato=1. august 2001 |besøksdato=2021-01-04 }}</ref>
Løsningen ble å gi LNG-anlegg skattelette gjennom mulighet til økte avskrivinger.<ref name=AP010908>{{kilde avis|url=http://lisa.aftenposten.no/mobil/device/arkivprod.php |tittel=Skattelette til Snøhvit |avis=Aftenposten |url-tilgang=abonnement |dato=8. september 2001 |besøksdato=2020-12-03 }}</ref>

[[Kjell Magne Bondeviks andre regjering|Regjeringen Bondevik]] gikk i 2002 inn for Snøhvit-utbyggingen, men høstet kritikk for også å ha godkjent nye planer for et [[Melkøya gasskraftverk|gasskraftverk på Melkøya]].  
[[Kjell Magne Bondeviks første regjering|Bondeviks første regjering]] hadde vært ''mot'' bygging av gasskraftverk i Norge og gikk av i 2000 på et kabinettsspørsmål knyttet til dette.  
PUD for feltet ble godkjent av Stortinget mars samme år, og planen omfattet strukturene Snøhvit, Albatross og Askeladd.  
Statoil hadde inngått langsiktige avtaler om salg av gassen til Spania og USA.

I et forsøk på å stoppe prosjektet, tok miljøorganisasjonen [[Bellona]] i 2002 inn skatteordningene for utbyggingen til [[EFTAs overvåkningsorgan]] ESA, for å vurdere om ordningene utgjorde en ulovlig form for statsstøtte.<ref name=AP020420>{{kilde avis|url=http://lisa.aftenposten.no/mobil/device/arkivprod.php |tittel=Avviser Snøhvit-støtte |avis=Aftenposten |url-tilgang=abonnement |dato=20. april 2002 |besøksdato=2020-12-03 }}</ref>
Da ESA signaliserte at reglene i eksisterende utforming sannsynligvis var ulovlige, valgte regjeringen å justere reglene.  Skatteavskrivingene skulle nå ikke gjelde alle LNG-anlegg, bare anlegg i avgrensete geografiske områder. 
Dette var akseptabelt ut fra EØS-regler om regionalstøtte.<ref name=AP020518>{{kilde avis|url=http://lisa.aftenposten.no/mobil/device/arkivprod.php |tittel=Norsk tilbaketog i Snøhvit-striden |avis=Aftenposten |url-tilgang=abonnement |dato=18. mai 2002 |besøksdato=2021-01-05 }}</ref>

I juli 2002 lenket aksjonister fra [[Natur og Ungdom]] seg fast til anleggsmaskiner som ble brukt for å lage tunnel fra Melandet ved Hammerfest til Melkøya, i protest mot utbyggingen.<ref name=AP020701>{{kilde avis|url=http://lisa.aftenposten.no/mobil/device/arkivprod.php |tittel=Lenker seg fast ved Snøhvit-anlegg |avis=Aftenposten |url-tilgang=abonnement |dato=1. juli 2002 |besøksdato=2021-01-05 }}</ref> 
En av aksjonistene var stortingspolitikeren [[Heidi Sørensen]].

Snøhvit var det første feltet som ble utbygd så langt nord. Utbyggingen ble vesentlig dyrere enn en først hadde antatt, og Statoil-sjef [[Olav Fjell]] måtte tåle sterk kritikk for kostnadsoverskridelsene.<ref name=AP021218>{{kilde avis|url=http://lisa.aftenposten.no/mobil/device/arkivprod.php |tittel=Sterk kritikk av Statoil |avis=Aftenposten |url-tilgang=abonnement |dato=18. desember 2002 |besøksdato=2020-12-03 }}</ref>
Det vekte også oppsikt da den største kontrakten om utbygging av feltet gikk til det spanske verftet [[Dragados]], i konkurranse med Kværner Rosenberg.<ref name=AP030211>{{kilde avis|url=http://lisa.aftenposten.no/mobil/device/arkivprod.php |tittel=Ingen spanske verft får kontrakter uten statsstøtte|avis=Aftenposten |url-tilgang=abonnement |dato=27. januar 1984 |besøksdato=2021-01-05 }}</ref>

Produksjonen startet fra feltet i 2007.  En del av CO<sub>2</sub>-gassen blir reinjisert i reservoaret.

=== Ormen Lange ===
{{Utdypende|Ormen Lange-feltet}}
Norsk Hydro ble i 15. konsesjonsrunde i februar tildelt operatøransvaret for et område på Haltenbanken i Norskehavet, litt nordvest for Kristiansund. 
Det var knyttet store forventninger til dette området, selv om det lå langt fra andre funn, og prospektet var alt før tildelingen gitt det uoffisielle navnet Ormen Lange.<ref name=SA951026>{{kilde avis|url=http://arkiv.aftenbladet.no/ |tittel=Ormen Lange, et nytt Statfjord? |avis=Stavanger Aftenblad |url-tilgang=abonnement |dato=26. oktober 1995 |besøksdato=2020-12-06 }}</ref>
Boring startet juli 1997, og den første brønnen fant gass.<ref name=NPDFAKTA/>  Ytterligere brønner gjorde at en kunne fastslå at en hadde funnet et svært stort gassfelt, etter Troll Vest det nest største gassfeltet på norsk sokkel.

[[Fil:Kart rorledning lite.gif|frame|right|Langeled-rørledningen fra Ormen Lang til England.<ref name=NP/>]]
I sør strakk feltet seg inn i blokker der BP var gitt operatøransvaret, etter 1999 BP Amoco. Shell var det eneste selskapet som hadde andeler i begge de involverte lisensene.  Ale tre selskap var interessert i å ha operatøransvaret
i driftsfasen av feltet.  Skuffelsen var derfor stor i Hydro og BP Amoco da Shell i september 1999 ble gitt operatøransvaret i en tredje tilstøtende blokk, som også inneholdt en del av det store feltet.  
Et argument var at Shell var verdensledende på utbygginger på dypt vann.  Det vekte også oppsikt at SDØE ble gitt hele 45 % eierandel i den nye lisensen.<ref name=SA990924>{{kilde avis|url=http://arkiv.aftenbladet.no/ |tittel=Shell jubler, BP og Hydro depper |avis=Stavanger Aftenblad |url-tilgang=abonnement |dato=24. september 1999 |besøksdato=2020-12-03 }}</ref>
Det var nå tre operatører som måtte bli enige om framtidig utvinning på feltet, og dragkampen om det endelige operatørskapet var ikke avgjort. 
Mange parter involverte seg i striden i tillegg til de kommersielle aktørene, både lokalpolitikere, rikspolitikere, fagforeninger og arbeidsgiverorganisasjoner.  
Norsk Hydro argumenterte med at de trengte dette operatørskapet for å kunne hevde seg internasjonalt. 
BP Amoco gikk etter hvert over til å støtte Hydros ønske om operatøransvaret.  Kompleksiteten i utbyggingen gjorde at Shell for mange framsto som det sikreste valget.

En rekke faktorer gjorde utbyggingen av Ormen Lange krevende og dyr:  Tøffe værforhold på feltet og kraftige havstrømmer.  Et havdyp som varierer mellom 800 og 1100 meter samt kuldegrader på havbunnen. En plassering midt i rasområdet etter Storeggaraset med vanskelige havbunnsforhold og muligheter for å forårsake nye ras.  Et dyptliggende reservoar, om lag 2800 meter under havbunnen.  Manglende infrastruktur for transport av produsert gass.  
I tillegg skapte det relativt nye konsesjonsdirektivet fra EU usikkerhet rundt framtidig salg av gassen.<ref name=AP011206/>

Olje- og energiminister Marit Arnstad kunngjorde i desember 1999 en beslutning om delt operatørskap:  Norsk Hydro skulle ha ansvaret for utbyggingen, Shell skulle overta ansvaret i driftsfasen:
«Hydro har allerede gjort et stort arbeid på Ormen Lange, og det fortjener anerkjennelse.  Hensynet til et mangfold på sokkelen har gjort at vi har ønsket å gi Shell en langsiktig oppgave.»<ref name=SA991218>{{kilde avis|url=http://arkiv.aftenbladet.no/ |tittel=Ormen Lange-løsning overrasker |avis=Stavanger Aftenblad |url-tilgang=abonnement |dato=18. desember 1999 |besøksdato=2020-12-03 }}</ref>
Beslutningen var et politisk kompromiss i et spørsmål der mange sterke interesser var involvert. I ettertid ble striden om operatøransvaret på Ormen Lange karakterisert som «en av de tøffeste maktkampene i norsk 
oljehistorie».<ref name=AP011206>{{kilde avis|url=http://lisa.aftenposten.no/mobil/device/arkivprod.php |tittel=Norge i verdenstoppen på gass|avis=Aftenposten |url-tilgang=abonnement |dato=6. desember 2001 |besøksdato=2020-12-03 }}</ref>

Grunnlagsarbeidet for å velge utbyggingsløsning ble omfattende. En rekke geotekniske undersøkelser ble gjennomført for å sikre seg at havbunnen var tilstrekkelig stabil.  Omfattende målinger av strøm, bølger og vind ble gjennomført.  
To utbyggingskonsept ble vurdert, ett alternativ med en plattform med påbygd prosesseringsanlegg og ett alternativ med produksjon fra havbunnsinstallasjoner og ilandføring av gassen.<ref name=NO2003/>
Det var sterk politisk påtrykk for at gassen burde føres i land i Norge, men en
slik ilandføring ville kreve at en rørledning forserte den den bratte Storegga-kanten mellom feltet og land. Ilandføring ville også bli dyrt, og både Statoil, Shell og BP var skeptiske til lønnsomheten i en slik løsning.<ref name=SA020315/> 
Hydro annonserte likevel i mai 2000 at selskapet ville gå inn for en utbygging med havbunnsinstallasjoner, rørledning til land og med et prosessanlegg
plassert et sted på Møre-kysten.<ref name=NO2003>{{Kilde bok| forfatter=Norsk Oljemuseum| utgivelsesår=2003| tittel=Norsk Oljemuseums årbok| utgivelsessted=Stavanger| forlag=| side=| kommentar=Tom K. Andersen: Ormen Lange til Møre.  Juvelen fra havet skal til land| isbn=}}</ref><ref name=SA000530>{{kilde avis|url=http://arkiv.aftenbladet.no/ |tittel=Ormen Lange-gassen til Møre |avis=Stavanger Aftenblad |url-tilgang=abonnement |dato=30. mai 2000 |besøksdato=2020-12-03 }}</ref>

Etter å ha vurdert mange ilandføringssteder ble fem kommuner valgt ut som kandidater til plasseringen av et prosessanlegg:  Aure, Averøy, Eide, Aukra og Haram, alle i Møre og Romsdal.<ref name=AP001216>{{kilde avis|url=http://lisa.aftenposten.no/mobil/device/arkivprod.php |tittel=Fem kommuner aktuelle for Ormen Lange-gassen |avis=Aftenposten |url-tilgang=abonnement |dato=16. desember 2000 |besøksdato=2020-12-03 }}</ref>
Statoils kjempet hardt for valg av [[Tjeldbergodden industrianlegg]] i Aure, ferdigstilt i 1997 for å ta i mot gassen fra [[Heidrunfeltet]].<ref name=AP010927>{{kilde avis|url=http://lisa.aftenposten.no/mobil/device/arkivprod.php |tittel=Intens dragkamp om gassanlegg|avis=Aftenposten |url-tilgang=abonnement |dato=1. september 2001 |besøksdato=2020-12-08 }}</ref>
Etter en intens dragkamp ble det i mars 2002 klart at vinneren ble [[Nyhavna]] i Aukra kommune.<ref name=SA020315>{{kilde avis|url=http://arkiv.aftenbladet.no/ |tittel=Krangler om Ormen Lange |avis=Stavanger Aftenblad |url-tilgang=abonnement |dato=15. mars 2002 |besøksdato=2020-12-03 }}</ref>
Den endelige beslutningen kom da lisenspartnerne gikk enstemmig inn for ilandføring med Nyhavna-alternativet i desember 2002.<ref name=NO2003/>

Intensjonen var å ha en utbyggingsplan ferdig i 2002, men forsinkelser gjorde at Stortinget først i 2004 kunne godkjenne en PUD for feltet.  Ormen Lange startet produksjon i 2007.<ref name=NPDFAKTA/>

For å selge den prosesserte gassen ble det fra Nyhavna en ny rørledning med navn [[Langeled]] via Sleipnerfeltet til [[Easington (Durham)|Easington]] i England.  Rørledningen ble offisielt åpnet med en markering i
London i oktober 2006, med statsministrene [[Tony Blair]] og [[Jens Stoltenberg]] til stede.  Salg av Ormen Lange-gassen bidro til å gjøre Norge til den nest-største gass-eksportørene i verden, etter Russland.<ref name=AP011206/> 
Gassen fra Ormen Lange bidrar med omkring 20 % av det engelske gassforbruket.