Redigerer Adolf Eichmann (avsnitt)

=== Stangneths biografi ===
Den tyske filosofen Bettina Stangneth analyserer i sin bok ''Eichmann vor Jerusalem: Das unbehelligte Leben eines Massenmörders'' (2011; engelsk utgave ''Eichmann Before Jerusalem. The Unexamined Life of a Mass Murderer'', 2014) arkivmateriale (notater, lydopptak og utskrift av intervjuer samt tyske etterretningsrapporter) særlig fra Eichmanns samtaler med Sassen samt avisreportasjer og annet publisert materiale. Noe av arkivmaterialet var nylig oppdaget og ikke tidligere studert.<ref>{{Kilde www|url=https://www.theatlantic.com/international/archive/2014/10/the-lies-adolf-eichmann-told/381222/|tittel=The Lies of Adolf Eichmann|besøksdato=2021-09-15|dato=2014-10-08|fornavn=David|etternavn=Frum|språk=en|verk=The Atlantic}}</ref> 

Stangneths bok omtales som den grundigste om Eichmanns liv,<ref name="Berkowitz" /> og med særlig fokus på årene 1945–1960. Stangneth sammenstilte og undersøkte mesteparten av det fragmenterte materialet fra samtalene med Sassen. Ifølge Stangneth avsløres Eichmanns tankemåte, og hans forsøk på å forvrenge historien til egen fordel.<ref name="Browning2015" /> ''The Guardians'' anmelder skriver at dette er en dypt urovekkende bok og mye er knapt til å tro.<ref name="Evans" />

Stangneths bok viser at Eichmann ikke angret på utryddelsen av jødene. Han anså utryddelsen som en historisk nødvendighet og som noen han var stolt av å ha utført for Tyskland. ''The Guardians'' anmelder skriver at Eichmanns kynisme, manglende medfølelse og moralske selvbedrag er forbløffende. I årene i eksil forble Eichmann en lidenskapelig og overbevist nazist. Ti år etter andre verdenskrig var Eichmann ikke realitetsorientert, og trodde stadig at han kunne reise tilbake til Tyskland når nazismen var rehabilitert og hadde gjenvunnet makten i landet. Han planla et offentlig forsvar for nazismens prestasjoner.<ref name="Evans" /> 

I årene etter krigen fremstilte han ikke seg selv som en kjedelig funksjonær, i stedet skrøt han av sin kreativitet i arbeidet. Deportasjonen av jødene fra Ungarn beskrev han som sitt innovative mesterstykke: – en prestasjon uten sidestykke. Eichmann kladdet i 1956 et brev til Adenauer med forslag om å komme tilbake for å bli stilt for retten: Eichmann var tilsynelatende overbevist om sin uskyld og regnet med at han bare ville få en mild dom slik at han deretter kunne gå tilbake til et vanlig liv som mange andre nazister hadde gjort.<ref name="Evans" />

Stangneth fremholder at Eichmann fremstilte seg som en forsiktig byråkrat bare i rettssaken i Jerusalem. Hun konkluderte i stedet med at Eichmann var en ideologisk overbevist nazist og antisemitt som med iver, energi og kreativitet gjennomførte holocaust. I samtale med Sassen uttalte Eichmann blant annet at dersom de hadde drept de 10,3 millioner jøder som sjefsstatistiker Richard Korherr oppga i Europa, da ville han ha vært fornøyd med å ha hadde knust en fiende. I denne forbindelse beklaget Eichmann at han ikke klarte å fullføre oppgaven med å utrydde alle jødene. <ref name="Evans">{{Kilde avis|tittel=Eichmann Before Jerusalem: The Unexamined Life of a Mass Murderer – review|url=https://www.theguardian.com/books/2014/oct/17/eichmann-before-jerusalem-bettina-stangneth-review|avis=The Guardian|dato=2014-10-17|besøksdato=2020-04-12|issn=0261-3077|språk=en-GB|fornavn=Richard J.|etternavn=Evans|side=|sitat=In the conversations he had with Sassen and others, Eichmann was completely unrepentant about the extermination of the Jews, which he saw as historically necessary, a policy he was proud to have carried out in the interests of Germany. The cynicism, inhumanity, lack of pity and moral self‑deception of the conversations are breathtaking. This is a very disturbing book, and every now and then, as you read it, you have to pause in disbelief. Ten years and more after the war's end, Eichmann's lack of realism, typical for a political exile, even persuaded him that he could make a comeback, or that nazism could be rehabilitated, and he planned to launch a public defence of what he saw as its achievements.}}</ref><ref name="NYT2014" /><ref name="Eley" /><ref name="Berkowitz" /> 

Professor i politikk og menneskerettigheter Roger Berkowitz skrev i en kommentar til Stangneths bok at den langt på vei støtter Arendts fremstilling av Eichmann: Begge fremhever Eichmanns stolthet, fantasi om egen storhet og betydning, og at han var en vaneløgner. Mye av den informasjonen Stangneth bygger på var kjent for Arendt blant annet gjennom en reportasje i ''[[Life (magasin)|Life]]'' i 1960.<ref name="Berkowitz" />