Redigerer Norsk Kvinnesaksforening (avsnitt)

===Feminismens tredje bølge og senere utvikling===
Feminismens tredje og senere fjerde bølger omfatter en rekke uensartede bevegelser som er kjennetegnet av et tydelig interseksjonelt perspektiv. Noen av disse bevegelsene har røtter i bevegelser som kjempet for ulike minoriteters rettigheter – som skeive miljøer og [[svart feminisme]]. Den borgerlige kvinnesaksbevegelsen og liberalfeminismen skilte seg i utgangspunktet i sin opprinnelse og tradisjon fra disse, men har samtidig siden utgangen av 1900-tallet også tatt en interseksjonell vending,<ref name=Tong/> og deler en forankring i menneskerettighetene med de fleste nyere feministiske strømningene som oppstod under den tredje og senere fjerde bølgen. Det har derfor vært en stor grad av tilnærming mellom «førstebølgefeminister» – kvinnesaksbevegelsen – og feminismens tredje bølge. Den tredje bølgen kan forstås som en impuls som også fikk stor betydning for liberalfeminismen og den etablerte kvinnesaksbevegelsen. [[Rosemarie Tong]] skriver at den liberale kvinnesaksbevegelsen aksepterer kritikken for at de tidligere, på 1800-tallet og mye av 1900-tallet, var for lite oppmerksomme på andre kvinner enn den borgerlige, hvite middelklassen, og diskuterer hvordan NKFs amerikanske pendant [[National Organization for Women]] etterhvert har fokusert mer på minoritetskvinner og hvordan minoritetskvinner har blitt mer aktive i den liberale kvinnesaksbevegelsen.<ref>Tong (2018) s. 42–43</ref> For kvinnesaksbevegelsen har dette både vært en nødvendig modernisering og et resultat av utviklingen i tenkningen om kvinnesaksbevegelsens idégrunnlag, menneskerettighetene. Flere borgerlige kvinnesaksorganisasjoner som både NKF og Dansk Kvindesamfund, og flere andre organisasjoner i IAW-familien, begynte i det 21. århundre å bruke en rosa farge – den tredje feminismebølgens viktigste farge og mest gjenkjennelige symbol – som et uttrykk for denne tilnærmingen, ved siden av eller i stedet for sin tradisjonelle gule farge.