Redigerer Holocaust i Norge (avsnitt)

====Norske borgere====
=====Quisling=====
Tiltalen mot [[Vidkun Quisling]] omfattet delaktighet og ansvar for deportasjonene. Jødeforfølgelsene utgjorde en vesentlig del av tiltalen.<ref>[[#refHarper2012|Harper (2012)]] s. 11.</ref> Lagmannsretten konkluderte med at Quisling var skyldig i [[uaktsomt drap]] (straffelovens § 239), mens rettens mindretall mente at dreide seg om [[Drap|forsettelig drap]] (§ 233). Flertallet la til grunn at Quisling «ikke har vært seg fullt bevisst at jødene ved den aksjon han satte i gang ville utsettes for å miste livet», og at han ikke kjente til gasskammermetoden som var tatt i bruk. I lagmannsrettens begrunnelse for dødsstraff ble ikke deportasjonen av jødene nevnt spesielt, bare «medvirkning til de forskjellige drap etter 22. januar 1942».<ref name=":2" /><ref>[[#refHetland2012|Hetland (2012)]] s.13.</ref> Ved ankebehandlingen opprettholdt Høyesterett dommen, men nevnte ikke jødedeportasjonene ved begrunnelse for straffeutmålingen for Quisling (dødsstraff). Riksadvokaten anket ikke lagmannsrettens konklusjon om at Quisling kun var skyldig i medvirkning til uaktsomt drap.<ref>[[#refHarper2012|Harper (2012)]] s. 15.</ref>

=====Knut Rød=====
[[Knut Rød]] i statspolitiet var ansvarlig for aksjonen mot jødene i Oslo og Aker. Rød ble arrestert i mai 1945 og tiltalt for «bistand til fienden» (§ 86) og ulovlig frihetsberøvelse (§ 223). «Ulovlig frihetsberøvelse» gjaldt ledelse og gjennomføring av pågripelsen av jøder i Oslo og Akershus, og dette var en sentral del av tiltalen. Ved siden av Quisling var Rød den eneste som ble tiltalt etter spesielle bestemmelser i straffeloven, de øvrige ble tiltalt etter § 86 (bistand til fienden). Ved ankebehandlingen var aksjonen mot jødene inkludert under «bistand til fienden». Rød ble frifunnet etter to runder i lagmannsretten, og saken ble ikke anket videre. I saken mot Rød var det ikke tvil om de fakta han var tiltalt for. Frifinnelsen var basert på en samlet vurdering av Røds innsats, fordi han samtidig – som han var i statspolitiet – hjalp motstandsbevegelsen.<ref name="ReferenceX">[[#refHarper2012|Harper (2012)]] s. 25-32.</ref> Knut Rød sa etter krigen at Karl Marthinsen hadde informert om at jødene skulle sendes til kolonier i Polen og Østpreussen.<ref name=Kathe/>

Knut Rød gikk tilbake til en stilling i politiet etter å ha gått til sivilsak mot staten. Saken mot Rød fikk bred omtale mens den pågikk. Frifinnelsen er fortsatt omstridt, slik det blant annet kom frem i debatt med Christopher Harper, [[Georg Fr. Rieber-Mohn]], [[Espen Søbye]] og [[Hans Petter Graver]] etter 2006.<ref name="ReferenceX"/><ref>{{Kilde avis|tittel=Knut Rød forsøkte å ride to hester|avis=Dag og tid|url=|etternavn=Søbye|fornavn=Espen|dato=16. november 2007|side=25|sitat=}}</ref><ref>{{Kilde avis|tittel=Ruth Maier vart ofra|avis=Dag og tid|url=|etternavn=Søbye|fornavn=Espen|dato=19. oktober 2007|side=10|sitat=}}</ref><ref>{{Kilde avis|tittel=Frifinnelsen av Knut Rød var rettslig riktig|avis=Dag og tid|url=|etternavn=Rieber-Mohn|fornavn=Georg Fr.|dato=2. november 2007|side=26|sitat=}}</ref> [[Knut Sveri]] beskrev saken mot Rød som rettsoppgjørets merkeligste.<ref name="ReferenceW"/>
[[Albert Viljam Hagelin|Albert Hagelin]] ble dømt til døden blant annet for forsettlig bistand til fienden (§ 86) ved utstedelse av lov om inndragning av formue som tilhører jøder (26. oktober 1942) og lov om meldeplikt for jøder (17. november 1942). Dommen la til grunn at disse lovene «banet vei for» deportasjonene, og Hagelins bidrag til jødeforfølgelsene ble av domstolene regnet som straffskjerpende. Ifølge Harper kjente ikke Hagelin til deportasjonene i slutten av november 1942. Han ønsket i motsetning til Quisling å lette situasjonen for jøder med svensk statsborgerskap. Hagelin ble henrettet.<ref>[[#refHarper2012|Harper (2012)]] s. 16-19.</ref><ref>[[#refNøkleby1985|Nøkleby (1985)]] s. 49.</ref> Til forskjell fra Quisling ble Hagelin ved utforming av lover kjent skyldig i forsettlig medvirkning til deportasjonene, og han ble på dette punktet dømt strengere enn Quisling.<ref>[[#refHarper2012|Harper (2012)]] s. 13 og s.20.</ref>

=====Andre=====
Sverre Riisnæs ble tiltalt for en rekke forhold, blant annet jødeforfølgelsene under § 86, bistand til fienden. Riisnæs utferdiget lov om inndragning av jødenes formuer. Til forskjell fra Quisling ble han ikke tiltalt for tyveri etter straffelovens § 257. Straffesaken mot Riisnæs ble avbrutt på grunn av hans opptreden. Retten besluttet i stedet å legge ham inn på [[Reitgjerdet]]. Riisnæs ble skrevet ut i 1960, og saken mot ham ble aldri formelt avsluttet.<ref>[[#refHarper2012|Harper (2012)]] s. 21-24.</ref>

[[Fil:Albert Viljam Hagelin.jpg|mini|upright|[[Albert Viljam Hagelin]] var Quislings innenriksminister. I landssvikoppgjøret ble han holdt ansvarlig for utferdigelsen av lovene som førte frem til deportasjonen av jødene. Hagelin ble henrettet i 1946.<ref>[[#refHarper2012|Harper (2012)]] s. 19-20.</ref>]]

Tiltalen mot [[Ragnvald Kranz]] omfattet blant annet medvirkning til deportasjon av jødene etter § 86 «bistand til fienden». Marthinsen hadde gitt Kranz i oppgave å anholde jøder i Oslo og Aker, også på sykehusene, og organisere transport fra Berg leir til Oslo. Kranz overlot arrestasjonene i Oslo og Aker til andre og reiste selv til Tønsberg. Straffutmålingen i lagmannsretten la vekt på mishandling av fanger, mens deportasjonen ikke ble nevnt. Saken ble anket til Høyesterett og dommen derifra omtaler ikke jødeaksjonen. Kranz ble dømt til livsvarig fengsel.<ref>[[#refHarper2012|Harper (2012)]] s. 34.</ref>

Den norske NS- og Stapo-mannen [[Stian Bech]] jr. ble tiltalt for medvirkning til deportasjonene (han hadde særlig ansvar for jøder som var innlagt på sykehus<ref>[[#refMichelet2014|Michelet (2014)]] s. 207-210.</ref>), men dette var ikke et vesentlig punkt under rettssaken.<ref name=Aposten251014>''Aftenposten'' 25. oktober 2014, s.8</ref> Bech ble dømt til livsvarig fengsel og benådet i 1954.<ref>[[#refMichelet2014|Michelet (2014)]] s. 271</ref> [[Sverre Johan Dürbeck]] ble dømt til seks års fengsel for sitt virke i Stapo, der deportasjonene var et eksempel på dette.<ref>[[#refHarper2012|Harper (2012)]] s. 38.</ref> Ole Homb var tjenestemann i Stapo og Knut Røds medarbeider. Homb arbeidet med planlegging av aksjonen 26. oktober, blant annet med oppsetting av lister. Homb ble dømt til to år og seks måneder fengsel etter § 86 (bistand til fienden) og mistet sin stilling i politiet.<ref>[[#refHarper2012|Harper (2012)]] s. 40.</ref>

[[Sverre Johansen]] ble tiltalt blant annet for deportasjonen av jødene i Bergens-området, og retten mente dette var «bistand til fienden» (§ 86), noe som var straffeskjerpende. Det ble først lagt ned påstand om dødsstraff. Han ble dømt til livstid og løslatt i 1952.<ref>[[#refHarper2012|Harper (2012)]] s. 41.</ref> [[Johan Bjørgan]] ble dømt til 18 års fengsel etter § 86, han slapp ut i 1952.<ref>Erik Veum: ''Nådeløse nordmenn : Statspolitiet 1941-1945'', Kagge forlag 2012, side 433</ref> Johan Lorange var politimester i Vestoppland og ga ordre om at jødene på Gjøvik skulle arresteres. Lagmannsretten påpekte at arrestasjonen av jødene var i strid med [[folkeretten]]. Ifølge Harper var dette den eneste gangen folkeretten ble trukket inn i saker som omfattet deportasjonen av jødene. Lorange fikk 3,5 års fengsel.<ref>[[#refHarper2012|Harper (2012)]] s. 58.</ref>
 
Advokat [[Haakon Høst]] var [[bobestyrer]] for omkring 40 bo tilhørende deporterte jøder, og i rettssaken etter krigen kom det frem at han hadde forsynt seg av boene. Høst ble dømt til døden for likvidasjonen av motstandsmannen [[Kaare Shetelig]]. Høst døde på sykehus før dommen ble fullbyrdet.<ref name=Kathe/> Grenselosene Håkon Løvestad og Per Pedersen erkjente [[Feldmann-saken|drapet på ekteparet Feldmann]]. De ble frikjent for drapene.

[[Hans Eng]] var lege på Bredtvet og erklærte alle alvorlig syke jøder friske nok til å tåle transporten ut av landet. Høsten 1942 utformet han «legeattest for syke jøder» for å presse sykehusene til å skrive ut innlagte jøder. Eng etterprøvde personlig sykehuslegenes diagnoser og skrev med rødt på skjemaet «kan hentes» (det vil si deporteres). Eng ble i 1948 dømt til syv års tvangsarbeid og ble løslatt på prøve i desember 1949, idet varetektstiden ble regnet med. [[Julius Paltiel]] vitnet mot Eng. Dommen la til grunn at Eng hadde utført sitt legearbeid forsvarlig. [[Lars L’Abée-Lund]]s utkast til tiltale hadde flere punkter som gjaldt jødeforfølgelsene og han innstilte på livsvarig fengsel. Før saken kom opp for [[Eidsivating lagmannsrett]] i desember 1948 overtok [[Alf Nordhus]] aktoratet og Nordhus utelot punktene knyttet til jødeforfølgelsene la ned påstand om 14 års fengsel. Eng fikk tilbake legelisensen i 1952.<ref>Bruland, Bjarte: ''Øyenvitner.'' Lysaker: Dinamo forlag, 2012, s.135.</ref><ref>Svarstad, Asbjørn: «Norges verste nazister.» ''[[Dagbladet]]'', 12. oktober 2015, s.10.</ref><ref>[[#refHarper2012|Harper (2012)]] s. 65-67.</ref> 

Harald Hammer var lensmann i [[Sør-Fron]] under okkupasjonen og ledet arrestasjonen av familien Karpol samt Martin Mazansky og Hermann Messner. I mars 1943 ledet Hammer auksjon av Karpol-familiens eiendeler på Karpol-gården. Hammer ble tiltalt etter [[landssvikanordningen]] §3 ved medlemskap i NS og en rekke arrestasjoner inkludert jøder. Gudbrandsdal herredsrett la i dommen til grunn at Hammer hadde opptrådt hensynsfullt under arrestasjonene og at disse arrestasjonene var nødvendig for at skulle beholde stillingen som lensmann. Ifølge dommen så Hammer i verste fall for seg at jødene bare ville få et opphold konsentrasjonsleir. Hammer ble dømt for medlemskap i NS. Christopher Harper fremholder at selv om Hammer ikke visste akkurat hvilken skjebne jødene fikk må ha visst at arrestasjonene var ulovlig frihetsberøvelse og bistand til fienden. Politimester Thommesen på Lillehammer ga ordre til arrestasjonene og ble ikke tiltalt for dette (Thommesen var ikke NS-medlem).<ref>[[#refHarper2012|Harper (2012)]] s. 59-63.</ref>