Redigerer Tidlig moderne tid (avsnitt)

=== De opplyste eneveldenes tid ===
I hovedsak var Europa styrt av eneveldige konger med en eller annen forståelse med adelen. På 1700-tallet ble det klart at en slik styreform måtte gi større plass til handel og investeringer. Dette igjen gjorde at borgerskapet vokste som en økonomisk faktor. Rike familier hadde investert i nyvinninger innen handel, jordbruk, skipsfart og finans for å sikre seg og lande store inntekter. Hvordan staten forholdt seg til dem påvirket i stor grad hvordan det gikk med staten.

På 1700-tallet fikk man en markant forskyving av makten, mye takket være to kriger. I Vest- og Sør-Europa var [[den spanske arvefølgekrigen]] avgjørende for å svekke Spania og Nederland på den ene side og styrke Storbritannia på den annen - en sammenslåing av England, Skottland og Irland fant sted i 1708. I Nord- og Øst-Europa var [[den store nordiske krig]] med på å flytte maktbalansen fra Sverige til Russland, i denne sammenhengen ble også Preussen styrket. 

Disse kostbare krigene og de påfølgende økonomiske boblene gjorde at man fikk en fredelig periode før Storbritannia ekspanderte i Nord-Amerika, Asia og Oseania. Preussen, Østerrike og Russland anerkjente hverandre som stormakter i området, og svekket stadig Polen frem til landet opphørte å eksistere. [[Fredrik I av Preussen]] (1657–1713) og Russlands [[Katarina II av Russland|Katarina den store]] (1729–1796) ble også eksempler på opplyste monarker som styrte til folkets og nasjonens beste. 

==== De to krigene (1700–1721) ====
{{Utdypende|den spanske arvefølgekrigen|den store nordiske krig}}
I årene før år 1700 var det stor usikkerhet rundt tronfølgen flere steder i Europa. I Russland lyktes i 1696 endelig Peter den store å bli eneveldig tsar av Russland. Etter å ha besøkt Vest-Europa og lært mye derfra, igangsatte han store endringer der gammeldagse og ikke-europeiske skikker, som å ha langt skjegg og gå kledd i utdaterte klær, kunne straffes. Han satte i gang en modernisering av Russland der utdannelse ble spesielt viktig. <ref>Side 239–241, Palmer, Colton</ref>

Peter den store var spesielt opptatt av handel, men for å drive effektiv handel, trengte han en havn. Hele Østersjøen var kontrollert av Sverige, men Peter den store allierte seg med Polen, som ønsket å få tilbake sine kystområder. Han allierte seg også med Danmark-Norge, Sveriges arvefiende, mot den unge og uerfarne kong [[Karl XII av Sverige]] (1682–1718). I år 1700 angrep de Sveriges områder, og startet [[den store nordiske krig]] (1700–1721). Karl XII slo tilbake og bekjempet danskene helt og beseiret russerne i krig. Deretter slo de Polen, og det så ut til å vinne frem til den kalde vinteren stoppet forsyningslinjene. Dette førte etter en del frem og tilbake til at Sverige i 1721 måtte gi fra seg store områder i Østersjøen, men beholdt Finland. Dette medførte uansett at Russland fikk dannet sin egen moderne by, [[St. Petersburg]], og de tok nå over som stormakten i området.<ref>Side 228–229, Jeremy Black: «Warfare, Crisis, and Absolutism» i ''Early Modern Europe An Oxford History'' av Euan Cameron (red.), Oxford University Press, Oxford, 1999</ref>

I Spania døde i år 1700 Karl II etter lang tids sykeleie. Den innavlede kongen hadde testamentert bort hele det spanske riket med besittelsene i Italia, Latin-Amerika og De spanske nederlandene til hvem enn det var opportunt at tok over. Stormaktene hadde planlagt dette i detalj slik at Spania besto, og alle var fornøyde. [[Filip V av Spania|Filip, hertug av Anjou]] (1683–1746) skulle bli konge av Spania, såfremt han sa fra seg arveretten til Frankrikes trone.<ref>Side 192–193, Palmer, Colton</ref> I 1701 ombestemte Frankrikes konge [[Ludvig XIV av Frankrike|Ludvig XIV]] (1638–1715) seg, og ville ikke anerkjenne at hertugen ikke kunne bli konge av begge rikene. Ingen andre land ønsket et sterkt Frankrike med spanske områder, og stormaktene gikk til krig. Krigen, som ble kjempet på flere kontinenter, hadde ingen egentlig vinner, men Storbritannia erklærte ved [[freden i Utrecht]] i 1713 ganske strenge krav, som blant annet sikret dem klippen [[Gibraltar]].<ref name="spanske" />

==== Nødvendig fredstid (1720–1740) ====
[[Fil:Retuched Painting of Robert Walpole.jpg|miniatyr|[[Robert Walpole]] måtte kontrollere både konge, parlament og andre i maktposisjon for å legge planene for britisk dominans i verden frem til andre verdenskrig.]]
I denne perioden ble britene totaldominerende på havet. I en tid med opplyst enevelde var Storbritannia unntaket fra regelen, med et parlamentarisk monarki med en fraværende monark.<ref>Side 303–304, H.M. Scott: «Europe Turns East» i ''Early Modern Europe An Oxford History'' av Euan Cameron (red.), Oxford University Press, Oxford, 1999</ref> Imidlertid opplevde britene en opprivende og svært kostbar [[South Sea Company|økonomisk boble]] som gjorde at de ikke hadde råd til å gå til krig.<ref>[https://www.britannica.com/event/South-Sea-Bubble South Sea Bubble] - Britannica.com</ref>

Filip av Anjou ble konge av Spania uten rett til den franske tronen og Frankrike aksepterte disse kravene. To år senere døde Ludvig XIV, og Frankrikes nye konge ble [[Ludvig XV av Frankrike|Ludvig XV]] som var fem år gammel. Spania mistet også De spanske nederlandene, eller Belgia, og kongedømmet Napoli til Østerrike.<ref name="spanske">Side 441–446, Fuglestad</ref> Frankrike startet først med en ukontrollert spekulasjon i aksjer i kompaniet som skulle sikre landet eiendeler i Mississippi, men det ble et enormt tapsprosjekt som nær ruinerte landet. Dette skjedde samtidig som britene hadde sin boble.<ref>[https://www.britannica.com/event/Mississippi-Bubble Mississippi Bubble] - Britannica.com</ref> Deretter valgte Frankrike en fredeligere retning som de sparte stort på.<ref name="spanske" /> Nederland hadde overlatt kampen til havs til britene, som hadde ofret nederlandske skip i krigen mot Frankrike og Spania. Da freden kom, var det få nederlandske skip igjen. Republikken var vanstyrt en stund, dermed ble Nederland en annenrangs makt.<ref>Side 291–292, J.L. Price: «The Dutch Republic» i ''A Companion to Eighteenth-Century Europe'' av Peter H. Wilson (red.), Blackwell Publishing, Malden (Ma), 2008</ref>

Ettersom Ludvig XV var lite interessert i å styre, ble Frankrike reelt styrt av [[André-Hercule de Fleury|kardinal Fleury]] (1653–1743) fra 1726 av. 
Storbritannia ble i realiteten styrt av [[Robert Walpole]] (1676–1745), som lyktes å samle interessegrupper til å bli dominerende i Underhuset, og med en tyskfødt konge med begrenset interesse for britisk politikk, fikk også han gjort mye uten kongens involvering. Både Fleury og Walpole ønsket fred og gjenoppbygging av sitt land.<ref>Side 343, Michael Rapport: «France» i ''A Companion to Eighteenth-Century Europe'' av Peter H. Wilson (red.), Blackwell Publishing, Malden (Ma), 2008</ref><ref>Side 265–273, Palmer, Colton</ref>

Preussen og Østerrike hadde hver sin utfordring. Preussen hadde blitt styrt av [[Fredrik I av Preussen|kong Fredrik I]], den første prøyssiske kongen, men han var konge ''i'' Preussen og ikke ''av''. Bare én i Det tyskromerske rike var konge, og det var kongen av Böhmen (som siden 1526 var den samme som keiseren av Det tyskromerske riket). Fredrik Is etterfølger, [[Fredrik Vilhelm I av Preussen|Fredrik Vilhelm]] (1688–1740) var gjerrig, skeptisk til kultur og svært glad i hæren, som ble godt trent og fordoblet til 83&nbsp;000 mann. Fredrik Vilhelm satte til side store pengesummer i tilfelle krig, så i 1740, da han døde, arvet den nye kongen 7 millioner Taler ([[Daler]]) og en topptrent hær.<ref>Side 229–234, Palmer, Colton</ref>

Østerrike ble styrt av [[Karl VI av Det tysk-romerske rike|Karl VI]] (1685–1740), som i hovedsak lyktes med å erklære to ting som avgjørende for Østerrikes skjebne: Østerrikes udelelighet og retten for kvinner til å arve tronen. Den første delen ble godkjent, mens den andre delen ble en utfordring som skulle ta opp en god del tid etter 1740.<ref name="Side 225, Palmer, Colton"/>

Russland ble styrt av flere kortvarige keisere og keiserinner, der [[Anna av Russland|Anna I]] (1730–1740) dominerte. Hun ble undervurdert, og signerte villig på en håndfestning (bindende kontrakt mellom konge og adel) der hun fikk begrenset makten. Kort tid etterpå ble den uaktuell, og hun innførte en despotisk angiverstat der folk hun ikke stolte på ble torturert eller sendt til Sibir.<ref>[http://www.saint-petersburg.com/royal-family/anna-ioannovna/ Anna Ioannovna] - Saint Petersburg</ref>

==== Opplyste monarker og hissige kriger (1740–1763) ====
Etter nesten 20 års fred ble Storbritannia og Frankrike etter hvert involvert i kriger med fastlandsmakter igjen. Etter noen i utgangspunktet korte og poengløse kriger, var det den østerrikske arvefølgekrigen som virkelig begynte å forandre på maktbalansen i Europa. Østerrike hadde vist en pragmatisk innstilling til kravet om mannlig arving, og da kong Karl VI døde, var det [[Maria Teresia av Østerrike|Maria Teresia]] (1717–1780) som skulle arve Østerrike, mens hennes mann ble keiser av Det tyskromerske riket, i hovedsak som en marionett for Maria Teresias mektige Habsburg-familie. Flere mente likevel at det var broren til Karl VI, Josef, som skulle bli konge. Preussens nye konge, [[Fredrik II av Preussen|Fredrik den store]] (1712–1786), brukte det som unnskyldning til å angripe det rike området [[Schlesien]], den nordligste delen av Østerrike. Dette førte til stadig flere kriger mellom folk med skiftende lojalitet. Bayern var først på prøyssisk side, mens Sachsen var på østerriksk. Frankrike støttet Bayern og England Østerrike. Krigen endte, etter at Preussen stort sett slo Østerrike, mens Østerrike bekjempet de fleste andre, med at Preussen fikk beholde Schlesien, mens de andre områdene Preussen hadde tatt, ble gitt tilbake til Østerrike. I tillegg ble forholdet mellom sterkt katolske Maria Teresia og Wien på den ene siden og sterkt protestantiske og moderne Fredrik den store og Berlin på den andre svært spent, og fikk betydning frem til [[Tysklands samling]] i 1871.<ref name="fuggern">Side 451–456, Fuglestad</ref>

Den østerrikske arvefølgekrisen ble fulgt av [[sjuårskrigen]] (1756–1763), som kort fortalt begynte som en krig mellom England og Frankrike i India og Nord-Amerika, og Englands nye allierte og tidligere fiende Preussen og Frankrikes nye allierte og tidligere fiende Østerrike, sammen med Russland, på den andre siden. Russland hadde i 1740 fått tsarina [[Elisabeth av Russland|Elisabeth]] (1709–1761) på tronen, og hun, som mange andre russere, var svært skeptisk til Preussen etter at mange preussere hadde gitt Anna råd om hvordan å styre for best personlig vinning. Imidlertid døde Elisabeth i 1762, og den nye keiseren, tsar [[Peter III av Russland|Peter III]] (1728–1762) trakk Russland ut av krigen. Dette langt på vei reddet Preussen. Da Peter III ble avsatt og døde, og mer pragmatiske [[Katarina II av Russland|Katarina den store]] tok over, ble Preussen, Russland og Østerrike mest opptatt av felles interesser, det vil si å svekke Det osmanske riket og Polen. Både Fredrik den store og Katarina den store regnes blant de store opplyste monarkene. Maria Teresia nevnes ikke i samme åndedrag, i hovedsak på grunn av [[antisemittisme]] og manglende støtte til religionsfrihet.<ref>Side 454–458, Fuglestad</ref> Storbritannia på sin side slo Frankrike, og tok over deler av Canada og India i sin helhet. Spania tok over Louisiana, det vil si store deler av dagens [[Midtvesten]].<ref>Side 457–460, Fuglestad</ref><ref>[https://www.britannica.com/event/Battle-of-Plassey Battle of Plassey] - Britannica.com</ref>

==== Britisk dominans og fransk opprør (1763 - 1789) ====

{{utdypende|Polen-Litauens tre delinger}}
Britene kom best ut av både sjuårskrigen og den østerrikske arvefølgekrig, og ettersom de dominerte på havene, var det lite som hindret videre kontroll over andre områder i verden. En beboelig og tilgjengelig del av Australia ble oppdaget av [[James Cook]] (1728–1779) i 1770 og kolonisert 18 år senere.<ref>[http://www.bbc.co.uk/history/historic_figures/cook_captain_james.shtml Captain James Cook (1728 - 1779)] - BBC History</ref><ref>[http://thecommonwealth.org/our-member-countries/australia/history Australia: History] {{Wayback|url=http://thecommonwealth.org/our-member-countries/australia/history |date=20181205173322 }} - The Commonwealth</ref> I mellomtiden gjorde koloniene i Nord-Amerika opprør etter en kortvarig skattlegging uten at kolonistene var representert i parlamentet. Opprøret mot skattleggingen utviklet seg til en [[USAs uavhengighetserklæring|uavhengighetserklæring]] og en påfølgende [[Den amerikanske uavhengighetskrigen|uavhengighetskrig]] (1775–1783) der USA, med fransk hjelp, vant.<ref>Side 449–451, Greer, Lewis</ref>

Frankrike hadde bygget opp hæren og marinen, og brøt etterhvert med Østerrike. Imidlertid var landet fortsatt for fragmentert til å fungere godt.<ref name="slutten">Lee, 285–287</ref> Østerrike på sin side var fortsatt styrt frem til 1780 av Maria Teresa, som var både fremoverskuende med sin støtte til vaksiner og tilbakeskuende når det gjaldt toleranse. Østerrikes hovedutfordring, selv etter hennes modernisering, var at riket var dårlig organisert og med en rekke folkegrupper med liten eller ingen lojalitet til hovedstaden og keiserinnen.<ref>Side 231–247, Lee</ref>

Russland fortsatte sin pragmatisme under Katarina den store, og hun allierte seg med Preussen og Østerrike om hverandre. De tre rikene begynte i 1770-årene å dele de ytterste delene av Polen seg imellom.<ref name="katarina">Side 227–229, Lee</ref> Det var særlig områder med overveiende russisk befolkning som Katarina ønsket å kontrollere.<ref>Side 407, Greer, Lewis</ref> Polakkene prøvde en samling av de gjenværende delene av landet, men befolkningen hadde ingen nasjonalfølelse. Polen opphørte å eksistere i 1795. Da var den tidligere opplyste Katarina den store blitt både gammel og reaksjonær.<ref>Side 213, Lee</ref>