Redigerer Sōka Gakkai (avsnitt)

====Bruddet med Nichiren Shōshū====
{{Utdypende|Nichiren Shōshū}}
De progressive idealene til Makiguchi og Jōsei Toda på den ene siden, og de konservative institusjonene til [[Nichiren Shōshū]] på den andre, skapte umiddelbart en ustabil allianse, som tidvis førte til periodiske utbrudd av spenning mellom presteskapet og lekfolket.<ref name="Seagar2000_97"/> Det kulturelt konservative japanske presteskapet, som var bygd på idéer om hierarki, ritualer og tradisjonelle skikker, kom naturligvis i konflikt med en global legmannsbevegelse som bygde på idéer om [[egalitarisme]], en aktiv trosbekjennelse og en rasjonell tilpasning til den moderne verden.<ref name="Wilson1994_243_244"/>

Uenighetene under andre verdenskrig om en shintoistisk talisman har vært nevnt ovenfor;<ref name="Montgomery1991_186_189"/> men konfliktene stakk dypere. I april 1952 oppstod det en episode hvor en prest ble voldelig og sørget for å få Toda bannlyst fra hovedtempelet:<ref name="Montgomery1991_182"/> ''«I april 1951 feiret Taiseki-ji andre Nichirentempler utover i landet 700-årsjubileumet for grunnleggerens første proklamering av Daimoku, Namu Myoho Renge Kyo. … Ved Taiseki-ji var det planlagt fire galladager. De to første skulle arrangeres av sektens offisielle lekmannsbevegelse, kalt Hokkeko. De to siste dagene var for Sokagakkai ... Hokkeko hentet inn 2500 medlemmer, og han [Toda] mønstret 4000 fra hans et år samle samfunn. Han så også en mulighet for å hevne sott to år lange fengselsopphold under krigen. … 47 ledere av ungdomsorganisasjonen, deriblant Daisaku Ikeda, hadde utarbeidet en systematisk plan for å finne Ogasawara og bringe han inn for en domstol. … De unge mennene utfordret ham umiddelbart til å debattere sine synspunkter. ...Hva som deretter skjedde er uklart. Ifølge Toda, hadde han startet en rolig samtale med Ogaswara og ba om en unnskyldning, mens den gamle mannen "siklet ut av munnen" og "hylte som en rabiat hund". Men Murata hevder at Toda fortalte ham i et interview at han slo presten to ganger. Uansett, Ogasawara nektet å la seg ydmyke, og innrømmet ingenting … De bar ham ut av tempelområdet og skrek over [[megafon]]ene: "Dette er Jimon Ogasawara, en parasitt på løvens kropp som gnager på Nichiren Shoshu" … De merket ham med en plakat hvor det stod "vaskebjørnmunk" og bar han til Makiguchis grav."»''<ref name="Murata1969_96_97"/>

Prestene til Nichiren Shōshū sa likevel at de betraktet Toda som den største blant legmenn, og etter hans død ga de ham æresnavnet «Leder over alle forkynnere av Lotussūtraen» (''Hokke Kōsō Kōtō'').<ref name="Brannen1968_158"/> I løpet av Todas presidentskap, donerte Sōka Gakkai flere templer til Nichiren Shōshū, deriblant «den store foredragshallen» i mars 1958.<ref name="Brannen1968_164"/>
[[Fil:Juzu2.jpg|thumb|[[Bedekrans]] (Juzu, 数珠).{{byline|Suguri F}}]]
I andre halvdel av 1970-årene var der en serie med konflikter mellom Nichiren Shōshū og administrasjonen i Sōka Gakkai. Rekken av taler som Ikeda holdt i 1977, og som omdefinerte forholdet mellom legfolk og presteskap, opprørte presteskapet i Nichiren Shōshū så mye at det var en bidragende faktor til at Daisaku Ikeda trakk seg som president den 24. april 1979. ''«Den daværende Söka Gakkai-presidenten Ikeda  definerte i en serie meldinger og taler i 1976 og 1977 Söka Gakkais roller og funksjoner på en måte som fikk presteskapet i Nichiren Shöshü til å fremstå som at de ikke lenger var nødvendig. Ifølge Ikeda var det ikke prestenes kapper, nakne hoder og ordinering som var viktige ved riter og seremonier, men det korrekte hjerte og sinn og beredskapen til å hjelpe folk til å overvinne lidelse. Söka Gakkais sentre var, ifølge Ikeda, blitt den moderne tids templer. Presteskapet i Nichiren Shöshü ble oppfattet som arrogant og dominerende. Vica versa følte Nichiren Shöshü dette som en "fiendtlig maktovertagelse" av folk som var uegnet til religiøse jobber og funksjoner. Konflikten i denne varmere fase varte i nesten 15 år, og Ikeda ble tvunget til å forlate posten som Söka Gakkais president i 1979.»''.<ref name="Ulrich2011_208"/>

Ikeda fortsatte som ærespresident i Sōka Gakkai, men var fortsatt president i Sōka Gakkai International. Det har vært antydet at presteskapet krevde Ikedas avgang for å sikre sin egen autoritet og relevans.<ref name="Metraux1980"/>

Som ærespresident holdt Ikeda en lavere profil i andre halvdel av 1979. I 1980 innledet han omfattende reiser som president i Sōka Gakkai International. I 1984 ble han gjeninnsatt som legmannsrepresentantenes leder i Nichiren Shōshū. Likevel var det fortsatt storm under forsoningens overflate. Sōka Gakkai hadde fått et svært internasjonalt perspektiv og fjerningen av Ikeda som president gjorde ikke medlemmene føyelige. ''«I det store og hele så ikke Nichiren Shöshü at Gakkai-medlemmene ble forvandlet til trofaste tempelbesøkere etter at Ikeda ble ærespresident. I stedet fortsatte tilhengere av Gakkai å organisere seg i tusentall for å ære Ikeda som lederen for en økende utadvendt bevegelse som vokste seg raskt i det fjerne ut av sine legbuddhistiske røtter. På midten av 1980-tallet fant presteskapet i Nichiren Shöshü seg selv som den ukomfortable, eldre ledsageren til en dynamisk internasjonal bevegelse, ledet av verdensomspennende utadvendte intellektuelle som begynte å snakke oftere om [[opplysningstiden]] i europeisk filosofi enn om den [[opplysning i buddhismen|opplysning]] som ble lovet av den Nichirenbuddhistiske lære»''.<ref name="McLaughlin2012_300"/>

I 1991 publiserte administrasjonen ved Nichiren Shōshū en liste over punkter, hvor de anså at Sōka Gakkai hadde avveket fra Nichrens lære. Senere ble denne listen utvidet:

* Fjerningen av prosaseksjonen i 16. kapittel av Lotussūtraen fra ''gongyō'' i august 1994.<ref name="Gakkai2013"/>
* Tilføyelse av SGIs trefargede [[perle]]r på Juzu [[bedekrans]]er i 1992. Siden 2014 har bevegelsen gitt tillatelse til å produsere og kommersielt selge Juzu-bedekranser som har fargede korder, fargede pongponger og lange fargede dusker.
* Tillatelsen til å fotografere og lage videoer av personlige mandalaer eller portretter av Gohonzon.
* Utelatelse av bønner mot de buddhistiske beskyttelsesgudene ''Shoten Zenjin'' så vel som utelatelse av kroppens [[positur]] i retning [[soloppgang]]en under den første bønnen.<ref name="Gakkai2013"/>
* Ærbødighet overfor de tre første presidentene i SGI i stedet for yppersteprestene i Nichiren Shōshū.
* Den formelle benektelse av [[Dai-Gohonzon]] som det høyeste objekt for dyrkelse<ref name="Harada2014_6"/>
* Fjerningen av ''Hiki-Daimoku'' som brukes til en langsom Daimoku<ref name="Gakkai2013"/>
* Morgen-gongyō og kvelds-gongyō er ikke lett, kort og i samme formel.<ref name="Gakkai2013"/>
* Å tillate medlemmene å gni Juzu-perlene under ''Shodai'' eller en forlenget messing
* Det er ikke obligatorisk å tenne lys, bruke Juzu bedegranser, røkelse, tetting av leppene med eviggrønne blader eller papir ved åpningen og lukkingen av en [[Butsudan]]
* Tillater mangelen på en from formalitet, og tillater en uformell og bekymringsløs oppførsel under utøvelsen av gonyō
* Utelatelse av ''«åpning av øynene-innvielser»'' og [[Fukusa]]-kluten for håndtering av buddhistiske religiøse artikler
* Utelatelse av [[Posthumt navn|posthume buddhistiske navn]] (''Ka-im-yo'') som ble tildelt hver troende under deres begravelser sammen med misbruk av begravelses-Gohonzon (''Do-Shi-Mandara'') under begravelser.
* Å erstatte tradisjonell japansk terminologi som ''butsudan'', ''butsugu'', ''hobobarai'', ''juzu'' og lignende med engelske ord

Prestene kritiserte også Ikeda for å ha forkastet den aggressive misjoneringen (shakubuku) som hadde ført til kritikk av bevegelsen, men ikke fra presteskapet.<ref name="Dobbelaere2001_12"/> Sōka Gakkai var ikke lenger en ''[[hokkekō]]'' innenfor Nichiren Shōshū, og bevegelsens ledere, inkludert Ikeda, ble ekskludert.<ref name="Shoshu2005"/><ref name="NichirenShoshu"/>

De lærde strides om denne splittelsen. Ian Reader, professor i japanske studier ved [[University of Manchester]], så ''«korrupt og skandaløs adferd fra begge sider.»''<ref name="Reader1994_223"/> Men ifølge andre hadde ''«en ånd av åpenhet, egalitarianisme og demokratisering gjennomsyret SG, og legemeliggjort og gitt nytt liv til ideen om selvstendighet. I 1991 førte denne liberaliserende utvikling til splittelsen mellom det Japan-orienterte, presteorienterte Nichiren Shōshū og det legbaserte, globaliserte SGI.»''<ref name="Baumann2006"/> I en analyse av bøker som studerte ekspansjonen av SGI etter splittelsen, konkluderte Jane Hurst med at splittelsen var resultatet av ''«legfolk som søkte etter en religiøs støtte i deres liv, mens prester søkte å opprettholde hierarkiske institusjoner»''.<ref name="Hurst2014"/>

Splittelsen skyldtes til en viss grad ulike tolkninger av Nichirens lærdommer.<ref name="Hurst1998"/> De to bevegelsene hadde enkelte ritualer til felles,<ref name="Hurst2001_67_68"/> men Sōka Gakkai endret noe av praksisen ''«for å reflektere forandringene i slutten av det tyvende århundre»'',<ref name="Hurst2001_70"/> og deres egen tilnærmelse til kosen-rufu, eller verdensomfattende utbredelse.<ref name="Hurst2001_77"/>

Disse tolkninger av Nichirens lære oppstod først fra Makiguchis teori om skapelse av verdier. Helt siden begynnelsen var Sōka Gakkai interessert i en religion som sørget for «personlig nytte» hos tilhengerne; men ''«personlig nytte, slik den var definert av Makiguchi, var likevel ikke en snever egeninteresse, men snarere noe som kunne kalles opplyst egeninteresse. Den er aldri i konflikt med fellesnytten.»''<ref name="Ramseyer1965_160"/> Dessuten var bevegelsens tro og utøvelse basert på Todas lære om at «Buddha er livskraften» og «vi er bodhisattvaer som er betrodd den verdensomfattende utbredelsen av den mystiske lov».<ref name="Susumu1999_437"/>

Ikeda utviklet disse idéer på en måte som tilpasset land utenfor Japan, og utviklet deres sosiale agenda.<ref name="Seagar2006_143_144"/> Mange bøker av Ikeda, slik som ''[[The Human Revolution]]'', har oppnådd kanonisk status innenfor Sōka Gakkai, og i noen tilfeller skiller de seg ut fra Nichiren Shōshū,<ref name="Cornille1998_283_287"/> som igjen skilte seg ut fra Sōka Gakkai ved å hevde at bare en prest kunne være en «bodhisattva av jorden».<ref name="Seagar2006_130"/>

Sōka Gakkai lærer at det er mulig å oppnå opplysning uten assistanse fra tradisjonelle templer og deres system av prester, for alle mennesker som har en dyp tro i Nichirens lære.<ref name="Metraux1992_326"/>