Redigerer Norges geografi (avsnitt)

==Samfunn==
===Riksgrensen===
{{se også|Norges riksgrense}}
[[Fil:SwedishNorwegianBorderWW2.jpg|miniatyr|Norske flyktninger under [[andre verdenskrig]] ved [[grenserøys]] 82a]]
Riksgrensen mot Sverige er {{formatnum:1630}}&nbsp;km og den lengste i Europa. Da grensen ble fastsatt i 1751 omfattet den også grensen mot Finland på rundt 736&nbsp;km. Hovedlandet, Svalbard og Jan Mayen har grenser i havet mot Sverige, Danmark, Storbritannia (England, Skottland, [[Shetland]]), Island og Russland. Det er også maritime grenser mot [[Færøyene]] og [[Grønland]] som er under dansk jurisdiksjon.<ref>{{Kilde www|url=https://kartverket.no/til-lands/fakta-om-norge/riksgrenser|tittel=Riksgrenser|besøksdato=2021-12-07|språk=nn-NO|verk=Kartverket.no}}</ref> Riksgrensen mot Sverige fra og med Trøndelag og nordover følger stort sett [[vannskille]]t mellom [[Norskehavet]] og [[Østersjøen]].<ref>{{Kilde www|url=https://www.yr.no/artikkel/vannskillet-som-forsvant-1.6143235|tittel=Vannskillet som forsvant|besøksdato=2022-01-03|dato=2008-07-17|fornavn=Signe Karin|etternavn=Hotvedt|språk=nb-NO|verk=NRK}}</ref>

Grensen mot [[Det russiske keiserdømmet]] ble endelig fastsatt i 1826 og mot Sverige i 1751. [[Kjølen]] danner en naturlig grense og var før den tid akseptert som [[riksgrense]] sør for Ofoten eller Tysfjord. Fra [[Tysfjord]] og nordover/nordøstover var det ikke fastsatt grenser slik at svenske, russiske og norske/danske skatteoppkrevere opererte til dels i samme område. Under [[Gustav Vasa]] hevdet svenske myndigheter rett til skattlegging til Nordishavet mens norske/danske skatteoppkrevere opererte rundt hele kysten av [[Kolahalvøya]] til [[Kandalaksjabukta]]. Norsk/dansk myndighet over områdene øst til Varanger ble i stor grad anerkjent.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Fladby, Rolf | utgivelsesår = 1978 | tittel = Hvordan Nord-Norge ble styrt: nordnorsk administrasjonshistorie fra 1530-åra til 1660 | isbn = 8200017923 | utgivelsessted = Tromsø | forlag = Universitetsforlaget | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014013006073 | side = }}</ref> 

Krigene mot Sverige tidlig på 1600-tallet førte ikke til grenseendring bortsett fra at Sverige etter [[Kalmarkrigen]] godtok Finnmark som norsk territorium og Sverige oppga med det krav på kystområdene. Fra 1612 stanset russiske skatteoppkreving vest for Varanger og det ble slutt på dansk/norsk skatteoppkreving på Kola. I «fellesdistriktene» på nordkalotten forsøkte de tre statene å befeste sin stilling ved utbygging av kirker og offentlig administrasjon. Blant annet fikk Sverige reist en kirke i Kautokeino i 1701, de russiske kirkene i [[Boris Gleb]] og i [[Neiden]] ble reist i 1565. Etter [[Hannibalfeiden]] 1643-1645 måtte Danmark/Norge avstå de tynt befolkede områdene [[Jemtland]] og [[Herjedalen]]. Etter [[Karl Gustav-krigene]] ble [[Båhuslen]] overtatt av Sverige.<ref>[[#Helle2013|Helle mfl (2013)]], s. 133</ref><ref name="sameland" /> 

I løpet av fredsperioden etter 1720 ble riksgrensen fastsatt på fredelig vis. Fredstraktaten fastsatte at grensekommissærer etter kort tid skulle reise nordover for å fastsette grensen i de uavklarte områdene i nord; bestemmelsen ble ikke oppfylt og en ny traktat av 1734 fastsatte det videre arbeidet med grensen. Embetsmenn på begge sider intervjuet innbyggerne om hvilke områder som var bebodd og brukt av henholdsvis svensker og nrodmenn. Fjellrygger og øde skoger dannet vanligvis en naturlig grense mellom norske og svenske bygder, mens den samiske befolkningen var delvis nomadisk og det var ofte uklart hvor grensen gikk. I indre Finnmark var det over et par hundre år praksis med fellesdistrikter. I løpet av 1742-1751 ble riksgrensen gått opp og nøye merket, særlig viktig var dette i Nord-Norge. [[Grensetraktaten av 1751]] førte grensen midt gjennom samebefolkningens kjerneområde: Flyttsamene fikk anledning til å bevege seg fritt som før, men de måtte være undersåtter av enten den danske eller den svenske kongen. Samenes rettigheter ble beskrevet i [[Lappekodisillen]] som et tillegg til grensetraktaten. Kontakten mellom fastlandet og de tidligere norske områdene i Nord-Atlanteren (Færøyene, Island og Grønland) tok seg opp fra rundt 1600 (handelen ble på 1700-tallet sentralisert til København). Ved [[Kieltraktaten]] ble Norge avstått til Sverige, mens øyene i Atlanterhavet forble del av Danmark.<ref>[[#Helle2013|Helle mfl (2013)]], s. 133</ref><ref name="sameland">{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1989 | tittel = Grenser i Sameland | isbn = 8290036256 | utgivelsessted = Oslo | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012102208080 | side = }}</ref> Riksgrensen mellom Norge og Sverige/Finland er siden uendret.<ref>https://www.aftenposten.no/norge/i/naVmwB/grensen-ble-tegnet-for-250-aar-siden-fremdeles-er-den-uendret</ref>

===Folketall===
{{utdypende|Norges demografi}}
{| class="wikitable" text-align:centre;"
|+Områder ordnet etter folketall
|- bgcolor="#ccccff"
!Nr
!Fylker
!Tettsteder
!Kommuner
!Byer
|-
| align="center" |1
| align="center" |[[Akershus]]
| align="center" |[[Oslo (tettsted)|Oslo]]
| align="center" |[[Oslo]]
| align="center" |[[Oslo]]
|-
| align="center" |2
| align="center" |[[Oslo]]
| align="center" |[[Bergen (tettsted)|Bergen]]
| align="center" |[[Bergen]]
| align="center" |[[Bergen]]
|-
| align="center" |3
| align="center" |[[Vestland]]
| align="center" |[[Stavanger/Sandnes]]
| align="center" |[[Trondheim]]
| align="center" |[[Trondheim]]
|-
| align="center" |4
| align="center" |[[Rogaland]]
| align="center" |[[Trondheim]]
| align="center" |[[Stavanger]]
| align="center" |[[Stavanger]]
|-
| align="center" |5
| align="center" |[[Trøndelag]]
| align="center" |[[Fredrikstad/Sarpsborg]]
| align="center" |[[Bærum]]
| align="center" |[[Kristiansand]]
|-
| align="center" |6
| align="center" |[[Innlandet]]
| align="center" |[[Drammen (tettsted)|Drammen]]
| align="center" |[[Kristiansand]]
| align="center" |[[Fredrikstad]]
|-
| align="center" |7
| align="center" |[[Østfold]]
| align="center" |[[Porsgrunn/Skien]]
| align="center" |[[Drammen]]
| align="center" |[[Sandnes]]
|-
| align="center" |8
| align="center" |[[Agder]]
| align="center" |[[Kristiansand]]
| align="center" |[[Asker]]
| align="center" |[[Tromsø]]
|-
| align="center" |9
| align="center" |[[Buskerud]]
| align="center" |[[Ålesund (tettsted)|Ålesund]]
| align="center" |[[Lillestrøm]]
| align="center" |[[Drammen]]
|-
| align="center" |10
| align="center" |[[Møre og Romsdal]]
| align="center" |[[Tønsberg (tettsted)|Tønsberg]]
| align="center" |[[Fredrikstad]]
| align="center" |[[Sarpsborg]]
|-
| align="center" |11
| align="center" |[[Vestfold]]
| align="center" |[[Moss (tettsted)|Moss]]
| align="center" |[[Sandnes]]
| align="center" |[[Skien]]
|-
| align="center" |12
| align="center" |[[Nordland]]
| align="center" |[[Haugesund]]
| align="center" |[[Tromsø]]
| align="center" |[[Bodø]]
|-
| align="center" |13
| align="center" |[[Telemark]]
| align="center" |[[Sandefjord]]
| align="center" |[[Sandefjord]]
| align="center" |[[Ålesund]]
|-
| align="center" |14
| align="center" |[[Troms]]
| align="center" |[[Bodø]]
| align="center" |[[Nordre Follo]]
| align="center" |[[Sandefjord]]
|-
| align="center" |15
| align="center" |[[Finnmark]]
| align="center" |[[Tromsø (tettsted)|Tromsø]]
| align="center" |[[Sarpsborg]]
| align="center" |[[Arendal]]
|-
| align="center" |16
| align="center" |-
| align="center" |[[Arendal (tettsted)|Arendal]]
| align="center" |[[Tønsberg]]
| align="center" |[[Larvik]]
|-
| align="center" |17
| align="center" |-
| align="center" |[[Hamar]]
| align="center" |[[Skien]]
| align="center" |[[Tønsberg]]
|-
| align="center" |18
| align="center" |-
| align="center" |[[Halden]]
| align="center" |[[Bodø]]
| align="center" |[[Haugesund]]
|-
| align="center" |19
| align="center" |-
| align="center" |[[Larvik]]
| align="center" |[[Moss]]
| align="center" |[[Porsgrunn]]
|-
| align="center" |20
| align="center" |-
| align="center" |[[Askøy]]
| align="center" |[[Ålesund]]
| align="center" |[[Moss]]
|-
| align="center" |
| align="center" |[[Norges fylker|''Norges fylker'']]
| align="center" |''[[Liste over Norges største tettsteder|100 største tettsteder]]''
| align="center" |''[[Norges kommuner]]''
| align="center" |''[[Liste over norske byer|Norges 102 byer]]''
|}

{| class="wikitable" text-align:centre;"
|- bgcolor="#ccccff"
!Nr
!Distrikter
!Byregioner
!Øyer
|-
| align="center" |1
| align="center" |[[Oslo]]
| align="center" |[[Stor-Osloregionen|Stor-Oslo]]
| align="center" |[[Tromsøya]]
|-
| align="center" |2
| align="center" |[[Jæren]]
| align="center" |[[Bergensregionen|Bergen]]
| align="center" |[[Tunøya]]
|-
| align="center" |3
| align="center" |[[Bergen]]
| align="center" |[[Stavangerregionen|Stavanger]]
| align="center" |[[Hinnøya]]
|-
| align="center" |4
| align="center" |[[Romerike]]
| align="center" |[[Trondheimsregionen|Trondheim]]
| align="center" |[[Karmøy]]
|-
| align="center" |5
| align="center" |[[Vestfold]]
| align="center" |[[Mjøsbyene]]
| align="center" |[[Askøy]]
|-
| align="center" |6
| align="center" |[[Ytre Østfold]]
| align="center" |[[Kristiansandregionen|Kristiansand]]
| align="center" |[[Rolvsøy]]
|-
| align="center" |7
| align="center" |[[Trondheim]]
| align="center" |[[Nedre Glomma]]
| align="center" |[[Stord]]
|-
| align="center" |8
| align="center" |[[Drammensregionen|Drammen]]
| align="center" |[[Tønsbergregionen|Tønsberg]]
| align="center" |[[Nøtterøy]]
|-
| align="center" |9
| align="center" |[[Akershus Vestområdet|Akershus Vest]]
| align="center" |[[Grenland]]
| align="center" |[[Langøya (Vesterålen)|Langøya]]
|-
| align="center" |10
| align="center" |[[Sunnmøre]]
| align="center" |[[Haugesundregionen|Haugesund]]
| align="center" |[[Store Sotra]]
|-
| align="center" |
| align="center" |[[Distrikter i Norge|''Norges 55 distrikter'']]
| align="center" |''[[Byregioner i Norge|Norges 14 byregioner]]''
| align="center" |''[[Liste over øyer etter innbyggertall|30 mest folkerike øyer]]''
|-
|}

====Innvandrere====
{{utdypende|Innvandrere i Norge}}
I 2023 var det i Norge 877 227 personer født i utlandet av utenlandske foreldre. Oslo har størst andel innvandrere med 26 % av befolkningen, Innlandet har minst med 11 %. Blant kommunene hadde Gamvik 29 %, Båtsfjord 27 %, Træna 27 % og Sør-Varanger 15 % innvandrere.<ref>{{Kilde www|url=https://www.ssb.no/befolkning/innvandrere/statistikk/innvandrere-og-norskfodte-med-innvandrerforeldre|tittel=Innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre|besøksdato=2023-07-02|dato=23. juni 2023|språk=nb|verk=SSB}}</ref> Troms og Finnmark har mange av kommunene med stor andel innvandrere. Rindal kommune i Trøndelag hadde 2 %.<ref name=":4">{{Kilde www|url=https://www.ssb.no/befolkning/innvandrere/artikler/innvandrerne-og-deres-barn--en-mangfoldig-gruppe|tittel=Innvandrerne og deres barn – en mangfoldig gruppe|besøksdato=2023-07-02|forfattere=Steinkellner, Alice m.fl.|dato=7. juni 2023|språk=nb|verk=SSB}}</ref> I Oslo hadde bydelene Stovner, Søndre Nordstrand og Alna over halvparten av befolkningen innvandrerbakgrunn (innvandrere og barn av innvandrere), over 37 % av innbyggerne i disse bydelene er født utenfor Norge (tall for 2022). Nordstrand, Vestre Aker og Nordre Aker hadde minst andel innvandrere på 16-18 % (dette gjaldt også i 2015). I 178 av Norges kommuner er innvandrere fra Polen den største gruppen.<ref>{{Kilde www|url=https://www.oslo.kommune.no/statistikk/befolkning/landbakgrunn/|tittel=Landbakgrunn - Befolkning|besøksdato=2023-07-02|dato=2014-12-10|språk=no|verk=Oslo kommune}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/innvandrere-pa-oslo-kartet|tittel=Innvandrere på Oslo-kartet|besøksdato=2023-07-02|dato=2015-10-14|språk=no|verk=ssb.no}}</ref><ref name=":4" />

===Språk===
{{utdypende|Norske dialekter|Samiske språk}}
Omkring 20.000-30.000 snakker [[samisk]] i Norge, hovedsakelig [[nordsamisk]] og de fleste i Troms og Finnmark.<ref>{{Kilde www|url=http://www.sprakradet.no/Vi-og-vart/Publikasjoner/Spraaknytt/Arkivet/2003/1_2/Minoritetsspraak/|tittel=Minoritetsspråk og minoritetsspråkbrukere i Norge|besøksdato=2023-06-04|dato=2003|språk=nb|verk=Språkrådet}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.nrk.no/sapmi/sametinget-og-folkeregisteret-teller-samisktalende-i-norge_-men-fa-vet-at-de-skal-registrere-seg-1.15208323|tittel=Få vet at de kan registrere seg som samisktalende: – Dette har jeg ikke hørt om|besøksdato=2023-06-04|dato=2020-10-22|fornavn=Mette|etternavn=Ballovara|språk=nb-NO|verk=NRK}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.ssb.no/kultur-og-fritid/artikler-og-publikasjoner/statistikk-over-samiske-sprakbrukere-i-norge|tittel=Statistikk over samiske språkbrukere i Norge - En kartlegging av eksisterende datakilder og vurdering av fremgangsmåter for statistikk|besøksdato=2023-06-04|dato=2017-10-18|språk=no|verk=ssb.no}}</ref>

Viktige skiller mellom [[norsk]]e dialekter er kjent fra 1100-tallet og er trolig eldre. I hovedsak deles de norske dialektene i to hovedgrupper: [[Østnorsk (dialektgruppe)|østnorsk]] (Østlandet, Trøndelag, Nordmøre og deler av Helgeland) og [[vestnorsk]] (Vestlandet til og med Molde, Sørlandet til Langesund, store deler av Nord-Norge), basert på [[jamvekt]]sregelen. Utbredelse av tykk l, eller [[retrofleks flapp]], følger nesten samme grense som jamvektsregelen. [[Langfjella]] og de andre store fjellene i Sør-Norge er en viktig dialektgrense mellom øst og vest. Fjellbygdene i Hallingdal, Valdres og Gudbrandsdalen har noen likhetstrekk med vestnorsk. Vest-Telemark regnes som vestnorsk. Målselv og Bardu har preg av østnorsk på grunn av innvandring på 1700-tallet. [[Palatalisering]] finnes fra Mjøsa og nordover, nord for [[Sognefjorden]], og er særlig utpreget i nordnorsk.<ref>[[#Norge1980|''Norge'' (1980)]], s. 156.</ref>

===Bosetning===
====Hovedtrekk i moderne tid====
[[Fil:Norway population density per municipality in 2016-no.svg|miniatyr|Befolkningstetthet etter kommune, 2016. Kilde: [[Statistisk sentralbyrå]].<ref>https://www.ssb.no/statbank/</ref>]]
Norge er at av de tynnest befolkede landene i Europa etter Island. De nordlige delene av Norge, Sverige og Finland er de tynnest befolkede regionene i EU/EØS med ned mot 2 innbyggere/km<sup>2</sup>.{{Sfn|Tothammer|1961}}<ref>{{Kilde www|url=https://ec.europa.eu/eurostat/web/products-eurostat-news/-/DDN-20200430-1|tittel=How closely do people live together in your region?|besøksdato=2021-03-02|språk=en-GB|verk=ec.europa.eu}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.ssb.no/a/aarbok/tab/tab-050.html|tittel=Statistisk årbok 2013, Tabell 50: Folkemengd, landareal og folketettleik, etter fylke|besøksdato=2021-03-02|verk=www.ssb.no}}</ref> Bortsett fra Russland har Norge fast bosetning lenger nord enn noe annet land.<ref name="geolex1982" /> 

Bosetningen i Norge er særlig knyttet til kysten. I Nord-Norge bor 9 av 10 mindre enn 4 km fra sjøen, ofte knyttet til [[strandflaten]], med en del bosetning langs skipsleia på Helgeland, i Lofoten/Vesterålen og Harstad-Tromsø. Særlig Finnmark har store folketomme områder. En del daler og flatbygdene på Østlandet (Hedmarken, Ringerike og Toten) er relativt tett bosett. Rundt Trondheimsfjorden er det relativt tett bosetting.<ref name="Sørbel1999">{{ Kilde bok | forfatter = Sørbel, Leif | utgivelsesår = 1999 | tittel = Geografi | isbn = 8205258767 | utgivelsessted = Oslo| forlag = Gyldendal undervisning | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010113005074 | side = }}</ref> Det geografiske tyngdepunkt i landets befolkning er på det sentrale Østlandet. Befolkningen er særlig konsentrert omkring Oslo og Oslofjorden.<ref name="geolex1982" /> På det sentrale østland ligger hovedstaden Oslo og tre tettsteder (Drammen, Porsgrunn-Skien og Fredrikstad-Sarpsborg) med befolkning omkring 100 000. Hver landsdel sin (uoffisielle) landsdelshovedstad: Kristiansand på Sørlandet, Bergen i vest, Trondheim i Trøndelag og Tromsø i Nord-Norge. Stavanger har utviklet seg stert som landets oljehovedstad. Disse byene og byområdene har alle en lang historie med sentrale funksjoner innen handel, administrasjon og kirke. 
<ref name="Nystad" />{{rp|160}} 

I 2018 bodde 82&nbsp;% av innbyggerne i [[tettsted]]er, og 58&nbsp;% bodde i tettsteder med minst {{formatnum:10000}} innbyggere. I Oslo fylke bodde 99&nbsp;% av innbyggerne i et tettsted, i Hedmark fylke 58&nbsp;%. Av landets kommuner var det i 2018 28 som ikke hadde noe tettsted etter SSBs definisjon. [[Tettstedet Oslo]] hadde i 2018 1 million innbyggere, noe som tilsvarer nær 19&nbsp;% av landets befolkning.<ref>{{Kilde www|url=https://www.ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/over-1-million-innbyggere-i-oslo-tettsted|tittel=Over 1 million innbyggere i Oslo tettsted|besøksdato=2020-08-08|språk=no|verk=ssb.no}}</ref> Siden 1800 bor en stadig større andel av innbyggerne i byer og tettsteder. Det sentrale Østlandet med Oslo har fått en økende andel av befolkningen, mens Finnmarks, Opplands og Agders andel har gått ned.<ref>[[#Norge|''Norge'' (1971)]], s. 50–52.</ref>

====Urbanisering====
{{utdypende|Urbaniseringen av Norge}}
Mer enn 84&nbsp;% av befolkningen bor i byer og tettsteder. Det er særlig fra rundt år 1800 urbaniseringen har hatt betydning. Det var generell folkevekst på 1800-tallet og det var tendenser til overbefolkning i noen bygder.<ref name="Sørbel1999" /> Fra 1800 til 2000 ble bosetningen i Norge endret fra overveiende spredt (over 90&nbsp;%) til overveiende tett (omtrent 75&nbsp;%, Sverige hadde til sammenligning opp mot 80&nbsp;%). I 1950 bodde halvparten av befolkningen i [[tettsted|byer og andre tettbygde]] områder. Folketallet på bygdene vokste til rundt 1950 samtidig som andelen av befolkningen gikk ned. Administrative grenser ([[Norges kommuner|kommuner]]) er bare delvis egnet til å skjelne mellom byer/tettsteder og spredtbygde områder. Skillet mellom [[landkommune]]r og bykommuner er uten rettslig betydning.<ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=by|url=http://snl.no/by|oppslagsverk=Store norske leksikon|dato=2018-02-20|besøksdato=2020-06-02|språk=nb|fornavn=Geir|etternavn=Thorsnæs|sitat=Selv om bybegrepet i dag er blitt nokså uklart og bystatus nokså irrelevant, har likevel mange tettsteder sett seg tjent med å kalle seg «by».}}</ref><ref name="Nystad" />{{rp|134–136}} Etter 1994 er det ikke noe formelt skille mellom bykommune og [[landkommune]]. En del tidligere bykommuner som Molde og Tromsø er vidstrakte og bare en mindre del av kommunen har bypreg, mens for eksempel Oslo strekker den bymessige bebyggelsen seg langt inn i nabokommunene. Noen tidligere landkommuner for eksempel [[Kragerø]] og [[Mo i Rana]] har et bymessig sentrum.<ref name="Sørbel1999" />
[[Fil:269 C 88. Fra Bøler - no-nb digifoto 20150109 00040 bldsa PK02391 (cropped).jpg|miniatyr|Forstaden [[Bøler]] ble anlagt fra 1950-årene da folkeveksten i Oslo stanset opp samtidig som tettheten gikk ned i indre by.]]
Etter [[andre verdenskrig]] har det pågått en jevn urbanisering og sentralisering av Norge der folkeveksten har skjedd i byer og sentrale strøk blant annet ved flytting. Tettstedenes andel økte fra 52&nbsp;% i 1950 til 74&nbsp;% i 1995. Det har også foregått en del flytting fra nord til sør i landet. Oslo/Akershus’ andel av befolkning har økt, mens mens det øvrige Østlandet og Nord-Norge gikk tilbake noen prosentpoeng. I landdistriktene skjedde i perioden en stor grad av lokal konsentrasjon mot mindre tettsteder og kommunesentra.<ref>[[#Norge|''Norge'' (1971)]], s. 50.</ref><ref name="Nystad" /> I mange tilfeller ligger en god del av den sammenhengende bymessige bebyggelsen i andre kommuner enn bykjernen.<ref name="Nystad" /> I byene har flyttestrømmen til dels gått motsatt vei - fra bykjernen til omliggende forstadsområder. Fra 1950 til 1995 var det nesten ikke folkevekst i [[Oslo kommune]], mens Akershus i samme periode nesten nådde igjen Oslo i folketall.<ref>[[#Norge|''Norge'' (1971)]], s. 50.</ref><ref name="Nystad" />{{rp|54–56}} Økende pendling fra bygdene til nærliggende byer og tettsteder innebærer en «skjult urbanisering» ved at bygdene fungerer som forsteder og villastrøk for byene.<ref name="Gjessing1984">{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1984 | tittel = Utdrag fra Norges geografi | isbn = 8200070565 | utgivelsessted = Oslo| forlag = Universitetsforlaget | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012041008050 | forfatter=Gjessing, Just (red.) }}</ref> Primærnæringene fiske, jordbruk og skogbruk er geografisk spredt og knyttet til spredt bosetning, mens industri og tjenester ofte er punktlokalisert og knyttet til byer og tettere bosetning.<ref name="Sørbel1999" />  

====Byenes beliggenhet og utstrekning====
De fleste norske byene ligger ved kysten. De er i stor grad vokst frem i tilknytning til utenrikshandel og skipsfart. Bare to gruvebyer, Kongsberg og Røros, er innlandsbyer, ved siden av bispesetet Hamar som gikk tilbake etter reformasjonen.<ref name="byhistorie" />{{rp|33–48}} [[Tønsberg]] er en av landets eldste byer og lå sentralt i forhold til vannveiene til Østersjøen og til Nordsjøen. [[Bergen]] og [[Trondheim]] ligger stadig sentralt i hver sin landsdel, som de gjorde alt i tidlig middelalder.{{tr}} For eksempel var Tvedestrand var utskipingshavn for [[Næs Jernverk|Nes jernverk]]. Fra industrialiseringen har flere steder vokst frem som omlastingshavner. [[Narvik]] ble anlagt som utskipingshavn for [[jernmalm]] fra Nord-Sverige, [[Finneid]] for malm fra Sulitjelma.<ref name="nordisk" />

[[Fil:Skien-Porsgrunn.jpg|miniatyr|[[Konurbasjon]]en i [[Grenland]] med tettstedet [[Porsgrunn/Skien]] (Skien, Porsgrunn, [[Brevik]], [[Langesund]] og [[Stathelle]]). Fra Porsgrunn er det 8&nbsp;km til Skien i nord og 12&nbsp;km til sundet som skiller småbyene Brevik og Stathelle. Derfra er det 6&nbsp;km videre til Langesund.]]
På Sørlandskysten hadde skipsfart særlig betydning for sysselsetting og bosetting, med seilskutetiden på 1800-tallet som høydepunkt. Dampdrevne jernskip håndterte is mye bedre enn seilskutene slik at uthavnene Drøbak og Svelvik mistet sin betydning da Oslo og Drammen fikk helårs skipsforbindelse. Særlig Christiania/Oslo ble stimulert av utbygging av samferdselen på land (veier og jernbane) på siste halvdel av 1800-tallet. Jernbanen utvidet på 1800-tallet byenes oppland betydelig: [[Hovedbanen]] til Eidsvoll og [[Hamar-Grundsetbanen|Hamar-Elverum-banen]] (1862) knyttet store deler av det indre Østlandet til Christiania.<ref name="nordisk" /> 

Norge har få tydelige ''[[konurbasjon]]er'' der byspredning skjer ved at byer vokser sammen. Noen unntak er Stavanger-Sandnes, Lillstrøm-Oslo-Bærum-Asker, [[Grenland]], nedre Glomma ([[Fredrikstad/Sarpsborg]]) og omkring [[Drammenselva]]. Listen over de syv største norske byene har vært nesten uendret siden 1845.<ref name="Herstad">{{ Kilde bok | forfatter = Herstad, Eli Bentseng | utgivelsesår = 1995 | tittel = Geografi. Landskaper, ressurser, mennesker. | isbn = 8202146283 | utgivelsessted = Oslo| forlag = Cappelen | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009102604078 | side = }}</ref><ref name="geolex1982" /><ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1992 | tittel = Nyere byhistorie i Norden: en seminarrapport | utgivelsessted = Tromsø | forlag = Institutt for samfunnsvitenskap, Universitetet i Tromsø | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007101800055 | side = }}</ref>{{rp|26–28}} Byvekst blir blant annet drevet frem av at økende andel arbeidsplasser er innenfor tjenesteyting i byer. I form av bredden av funksjoner og tjenestetilbud er Oslo den klart mest sentrale i Norge, mens typisk regionsentra som Tromsø og Kristiansand er på et nivå under i sentralitet. Utbygging av samferdsel har ført til at mer handel foregår i kjøpesentre utenfor den opprinnelige bykjernen. Byspredning skjer blant annet ved byplanlegging og utbygging av samferdsel som gjør det mulig å bo i forsteder og i bygder lenger fra arbeidsplassen. Mange bykjerner er etterhvert nesten helt uten boliger og fastboende.<ref name="Herstad" />

Byene Halden, Fredrikstad, Drammen, Larvik, Trondheim og Skien vokste frem ved elvemunninger med adkomst til opplandet innenfor. Jernbane og veier endret betydningen av den opprinnelige lokaliseringsfordelen.<ref name="Nystad" /> Byer som Drammen (Bragernes), Halden og Larvik vokste frem rundt sagbruk og utskiping av trelast fra 1500-tallet av og fikk byprivilegier med rett til å handle med utlandet. Industrialisering fra rundt 1900 særlig knyttet til vannkraft skapte en del tettsteder dominert av en eller få store bedrifter, såkalte ensidige industristeder for eksempel Odda, Mo i Rana og Høyanger.<ref name="Herstad" />

Innenfor den enkelte by er det forskjeller i arealbruk, bosetning, innbyggernes inntekt og områdenes status. Dette er særlig tydelig i Oslo der forskjellene særlig går mellom øst (for eksempel [[Groruddalen]]) og vest (for eksempel [[Holmenkollen|Holmenkollåsen]]). Deler av Oslo ([[Grünerløkka]], [[Aker Brygge]]) har gjennomgått [[gentrifisering]] der tidligere arbeider- og industristrøk har blitt oppgradert og fått status som dyre og ettertraktede strøk. Lignende utvikling har skjedd med [[Bakklandet]] i Trondheim og [[Nordnes]] i Bergen.<ref name="Nystad" />

====Historisk bakgrunn====
{{utdypende|Norges historie}}
=====Riksgrensen før reformasjonen=====
Mot slutten av [[middelalderen|høymiddealderen]] gikk riksgrensen mellom Norge og Sverige slik at Jemtland, Herjedalen og Båhuslen lå under den norske kronen. Kirkelig sognet Jemtland til Sverige og var lite integrert i norsk samfunnsliv. [[Skåne]], [[Gotland]] og [[Saaremaa]] (Ösel) tilhørte Danmark til midten av 1600-tallet. Riksgrensen hadde blitt presset sørover til [[Göta elv]] under [[Harald Sigurdsson]]. På 1200-tallet ble det slutt på den åpne striden om territoriell kontroll i Sør-Norge. Langs kysten av Finnmark/Kolahalvøya og i de indre områdene nord for Jemtland var grensene uavklart.<ref>[[#Helle2013|Helle mfl (2013)]], s. 55</ref> Island, Grønland og andre øyer i Atlanterhavet lå under Norge og [[Nidaros erkebispedømme]]. Til år 1241 gjorde danske konger seg så sterkt gjeldende rundt Oslofjorden at området til dels var dansk i perioden.<ref>{{Kilde www|url=https://www.norgeshistorie.no/kirkestat/1124-noregs-grenser-det-historiske-malebord.html|tittel=Noregs grenser: det historiske målebord - Norgeshistorie|besøksdato=2021-12-07|fornavn=Om|etternavn=Norgeshistorie|fornavn2=konservering og historie (IAKH) ved UiO|etternavn2=Institutt for arkeologi|språk=no|verk=www.norgeshistorie.no}}</ref>

=====Forhistorisk tid=====
[[Fil:Oeyer IMG 6929 Haug gaard.jpg|miniatyr|Gården Haug i [[Øyer]], Gudbrandsdalen.]]
Norge har omkring {{formatnum:50000}} gårder med egne navn. Gårdsnavnene har holdt seg i lang tid, over {{formatnum:1000}} år, kanskje så mye som {{formatnum:2000}} år. Usammensatte landskapsnavn som Haug, Eid, Vik og Berg antas å være de eldste.<ref name="Lillehammer" /> Arkeologiske spor som [[gravhaug]]er tyder også på fast bosetning. For eksempel ble gravfeltet ved Svartelva i [[Løten]] brukt fra omkring år 0 til år 1000 da kristendommen tok over. De første bøndene brukte trolig store områder til innmark og utmark, og nye gårder ble trolig etablert med utgangspunkt i noen «modergårder».<ref name="Lillehammer">{{ Kilde bok | forfatter = Lillehammer, Arnvid | utgivelsesår = 1994 | tittel = Fra jeger til bonde: inntil 800 e.Kr | isbn = 8203220142 | isbn = 8203220290 | isbn = 8203220134 | isbn = 8203220282 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Aschehoug | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008013100089 | side = }} </ref>{{rp|159}} De største gravfeltene, de eldste arkeologiske funn og de eldste gårdsnavnene finnes der åkerjorden er rikest og romsligst.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Hagen, Anders (1921–2005) | utgivelsesår = 1962 | tittel = Forhistorisk tid og vikingtid | utgivelsessted = Oslo | forlag = Aschehoug | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007032801051 | side = 228}} </ref>

Det er uklart om bosetningsutvidelsen i romertid, folkevandringstid og jernalder skyldes innvandring eller indre utvikling og folkevekst. Bøndene hadde både åker (der det ble dyrket korn) og husdyr som beitet i utmark, men det er usikkert hvilke av disse som var viktigst. Folkeveksten fra rundt år 200 førte til mer utnyttelse av utmarka blant annet i form av setrer i fjellet.<ref name="Lillehammer" />{{rp|163; 167}}

=====Norsk ekspansjon nordover=====
[[Fil:Finnmark - no-nb krt 00728.jpg|miniatyr|[[Willem Barents]] kart over Nord-Norge fra og med Lofoten ([[Moskstraumen]] er angitt nede til venstre).]]
Rundt år 500 var det norsk bosetning til Malangsgapet. [[Malangen]] ble til rundt år 1400 regnet for grensen mellom Hålogaland og ''Finnmork''. Utover i vikingtiden og middelalderen pågikk det innvandring og bosetting av norskspråklige langs kysten nord for Malangen. I vikingtiden var det i tillegg enkelte norske bosettinger lenger nord og øst, også øst for Nordkapp.<ref name="stammer" /> Fjorder i Øst-Finnmark har navn på ''-anger'' som er et eldre norrønt navn for ''-fjord'' og som tyder på at området ble jevnlig besøkt av norrønttalende folk før ''-anger'' gikk ut av bruk. På Island er ''-fjord'' det vanlige.<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1939 | tittel = Nordisk kultur: samlingsverk | utgivelsessted = Oslo | forlag = Aschehoug | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007011801001 | side = }}</ref><ref>{{ Kilde bok | forfatter = Stemshaug, Ola | utgivelsesår = 1976 | tittel = Namn i Noreg: ei innføring i norsk stadnamngransking | isbn = 8252105289 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Samlaget | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014020406067 | side = }}</ref>

Omkring år 1050 fantes det norske bosettinger på den ytre kysten av Vest-Finnmark, men de neste 200-300 år er det uklart om det var norsk bosetning øst for Tromsø. I [[Hansaforbundet|hansatiden]] ble bosettingen i nord og øst for Tromsø utviklet til store [[Fiskevær|vær]] spesialisert på kommersielt fiske. I det indre av Finnmark var det lenge ingen riksgrense og Kautokeino og Karasjok var norsk-svensk fellesområde med hovedsakelig svensk påvirkning. Grensen mot Finland ble fastsatt i 1751 og mot Russland i 1826.<ref name="stammer">{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1968 | tittel = De Tre stammers møte i Finnmark | utgivelsessted = Tromsø | forlag = Universitetsforlaget | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009030500003 | side = 16f}}</ref><ref>{{Kilde bok | forfatter = Niska, Gunnar | utgivelsesår = 1973 | tittel = Emner fra Finnmarks historie: lokalhistoriske emner i historiefaget ved Vadsø gymnas | utgivelsessted = Vadsø | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012051008066 | side = }}</ref> I de indre skog- og fjelltraktene langs den nåværende grensen mellom Norge og Sverige utnyttet samer ressursene helt ned til Hedmark.<ref name=":0" />

=====Bosetning og gårder i middelalderen=====
{{se også|Høy- og senmiddelalder i Norge}}
Ved gårddeling og nyrydding ble det før svartedauden stadig flere gårder i Norge. Bosetningen spredte seg til mer marginale jordbruksområder. Østlandet fikk mest befolkningsvekst mot høymiddelalderen. Langs kysten nord for [[Stad]] økte bosetningen trolig i takt med omfanget av fisket.<ref name=":0">[[#Helle2013|Helle mfl (2013)]], s. 64-65</ref>
[[Fil:Bergen-13ème.jpg|miniatyr|Kartskisse over et antatt Bergen omkring år 1300. Bergen vokste frem rundt området [[Bryggen]] til Norges klart største by, noe den forble til etter 1814.]]
Det er ingen manntall eller andre fortegnelser over befolkning og bosetning i middelalderen. Først i 1650 eller noe senere var folketallet på samme nivå som før [[svartedauden]].<ref name="Lunden" />{{rp|262–268 }}
<ref>{{cite web|url=http://snl.no/Norsk_historie_fra_1130_til_1537 |title=Norsk historie fra 1130 til 1537 – Store norske leksikon |publisher=Snl.no |date= |accessdate=2013-10-19}}</ref><ref>{{cite web|url=http://snl.no/Norsk_historie_fra_reformasjonen_1536_til_1814 |title=Norsk historie fra reformasjonen 1536 til 1814 – Store norske leksikon |publisher=Snl.no |date= |accessdate=2013-10-19}}</ref> Etter svartedauden ble mange gårder og bosetninger forlatt og lagt øde, i de mest marginale jordbruksområdene ble opp mot 80&nbsp;% av gårdene oppgitt. Steder som Skien, Veøy og Borgund (Ålesund) gikk ut av bruk som kjøpstader.<ref>Bjørkvik, Harald: ''Folketap og sammenbrudd 1350–1520''. Aschehougs Norgeshistorie. Oslo, 1996.</ref> Fra 1300 til 1660 skjedde en endring i næringsgrunnlaget slik at kystbygdene fikk en større andel av folketallet. De indre bygdene på Østlandet hadde relativt større befolkning i høymiddelalderen enn etter reformasjonen. I år 1660 var folketallet i Troms og Finnmark henholdsvis {{formatnum:6000}} og {{formatnum:3000}} (2&nbsp;% av samlet folketall), i 1300 hadde disse områdene enda mindre andel av landets bosetning.<ref name="Lunden" />{{rp|262–268 }}

=====Byenes fremvekst og utforming=====
{{se også|Urbaniseringen av Norge}}
Utviklingen av byene i Norge faller hovedsakelige i tre faser: Middelalderen, [[reformasjonen]] til 1850 og moderne byvekst ved industrialiseringen. Middelalderbyene er lite igjen av, bortsett fra gatemønsteret. De besto av tett trehusbebyggelse som ble offer for mange bybranner; i Bergen var det fem fra 1198 til 1702. De fleste norske byene oppsto etter 1500 og relativt sent sammenlignet med Vest-Europa ellers. De norske middelalderbyene var geistlige og administrative senter. Bergen var først bispesete og ble deretter senter for handel med fisk. Oslo, Bergen, Hamar, Stavanger og Nidaros ble bispeseter noe som stimulerte utviklingen i disse byene; kongen reiste kirker i [[Borg (by)|Borg]], [[Konghelle]] og Tønsberg. Byene som vokste frem etter 1500 var basert på internasjonale handel med fisk og trelast, ikke som handelssted for nærområdet. Halden, Moss, [[Bragernes]]/[[Strømsø]], Larvik, Risør, Arendal og Mandal begynte som [[Ladested|ladesteder]] med utskipningshavn for trelast. I Nord-Norge hadde ingen byer før etter 1789 da handelsprivilegiet for Bergen og Trondheim ble opphevet.<ref name="utdrag" />{{rp|202}}

I middelalderen var det små handelssteder på [[Veøy]] i Romsdal, [[Kaupanger]] i Sogn, i [[Borgundkaupangen|Borgund]] på Sunnmøre, og [[Vågan]] i Lofoten. Urbanisering i Norge skjedde på få steder sammenlignet med nabolandene, bare 14 steder fremstår som byer før 1350.<ref>[[#Helle2013|Helle mfl (2013)]], s. 65</ref>  

Byene hadde fra middelalderen av enerett på å drive handel med varer produsert i omlandet. For eksempel omfattet Skiens omland Grenland, Numedal og Øvre Telemark, mens [[Veøy]] hadde handelsretter i [[Romsdal]]. I middelalderen bodde opp mot 5 % av Norges befolkning i byene mot 20 % i England og 10 % i Skottland.<ref>Iversen, F. (2016). Oslo får et omland. ''En aktivist for Middelalderbyen Oslo. Festskrift til Petter B. Molaug i andledning hans'', Novus forlag, s. 243-260.</ref>

Ved utgangen av middelalderen hadde Norge 11 byer hvorav tre var i Båhuslen.<ref name="byhistorie" /><ref name="nordisk" /> I 1769 var det 21 byer i Norge og under 10&nbsp;% av befolkningen bodde i tettsteder med flere enn 700 innbyggere; Bergen var klart størst med {{formatnum:14000}} innbyggere, Kongsberg, Kristiania og Trondheim hadde rundt {{formatnum:8000}}, mens ingen andre byer/tettsteder hadde over {{formatnum:5000}} innbyggere.<ref name="garnisonsby">{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1991 | tittel = Den norske garnisonsbyen | utgivelsessted = Oslo | forlag = Institutt for forsvarsstudier | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007111300059 | side = }}</ref> 

I 1814 hadde Norge omkring 30 byer. I [[Enevelde|enevoldstiden]] var Christiania, Bergen, Trondheim og Kristiansand administrasjonsbyer for hvert sitt stift; med unntak av Kristiansand var dette også landets største og eldste byer. Disse fire samt Fredrikstad og Fredrikshald var [[garnison]]sbyer (vertskap for en fast stasjonert militær styrke) der særlig Fredrikstad var preget av det militære nærværet. [[Christian IV]] anla Kristiansand hovedsakelig av militære hensyn etter at keiseren okkuperte [[Jylland]].<ref name="garnisonsby" /><ref name="nordisk" />

Trelasteksport sjøveien var historisk hovednæring for alle byene øst for Lindesnes. Trelast medvirket til bydannelse i større grad enn fisk og mineraler/metaller fordi det ga flere arbeidsplasser på stedet. Historisk har Bergen og Trondheim vært de viktigste eksporthavnene for fisk, mens fiske og fiskehandel var relativt viktigere for mindre byer som Kristiansund, Farsund og Haugesund. Mindre tettsteder i form av [[fiskevær]] fantes i et stort antall fra Lindesnes og nordover.<ref name="garnisonsby" /><ref name="nordisk" /><ref name="byhistorie" />{{rp|33–45}} 
[[Fil:Søndre Trondhjems amt nr 4- Drontheim, 1681.jpg|miniatyr|[[Johan Caspar de Cicignon|Cicignons]] plan for Trondheim etter brannen i 1681, godkjent av kong Christian i København, 10. mai 1681.]]
Den sterke folkeveksten i Christiania/Aker og Oslo 1850–1950 skjedde samtidig med industriveksten i byen. På det meste hadde byen en tredjedel av alle industriarbeidsplasser i Norge. Industrialiseringen skjedde ellers i gamle byer som Trondheim, Bergen, Stavanger, Skien/Porsgrunn og Drammen.<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1992 | tittel = Nyere byhistorie i Norden: en seminarrapport | utgivelsessted = Tromsø | forlag = Institutt for samfunnsvitenskap, Universitetet i Tromsø | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007101800055 | side = }}</ref> Ved overgang fra treskip med seil til dampdrevne jernskip ble Christiania en sjøfartsby hele året og verftene der spilte en viktig rolle. Stedsbundet næringsvirksomhet bidro til fremvekst av mindre tettsteder: Gruvedrift på [[Senja]], [[Ytterøya]] og i [[Kåfjord]] førte til dannelse av midlertidige tettbebyggelser, mens Kongsberg og Røros har bestått etter at gruvedriften ble innstilt. Meierier og annen industri knyttet til landbruket skapte mindre tettsteder som [[Bryne]]. Rundt den kraftkrevende industrien etablert fra rundt 1900 vokste det opp større tettsteder i tildels ubebodde områder for eksempel [[Rjukan]], [[Tyssedal]] og [[Høyanger]].<ref name="nordisk" />

Bergen ble tettbebygd fra middelalderen av og ble med konsentrasjonen av eksporten der til Norges i særstilling største by i flere hundre år.<ref name="Lunden" />{{rp|319–325}}<ref>[[#Helle2013|Helle mfl (2013)]], s. 65</ref> [[Magnus Lagabøtes bylov]] erstattet [[bjarkøyretten]] og regulerte fra 1276 bosetningen i Bergen, Oslo, Nidaros og Tunsberg.<ref>{{Kilde bok | forfatter = Keller, Karl-Fredrik | utgivelsesår = 1994 | tittel = Middelalderbyen i Oslo: en rekonstruksjon | isbn = 8291455007 | utgivelsessted = Oslo | forlag = William Dall, Prosjekthuset produksjon AS | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014111407513 | side = }} </ref><ref>{{Kilde bok | forfatter = Hartvedt, Gunnar Hagen | utgivelsesår = 1999 | tittel = Bergen byleksikon | isbn = 8257310360 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Kunnskapsforl. | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008090104084 | side = }} </ref><ref name="Bratberg">{{Kilde bok | forfatter = Bratberg, Terje T.V. | utgivelsesår = 1996 | tittel = Trondheim byleksikon | isbn = 8257306428 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Kunnskapsforl. | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008080104041 | side = }} </ref><ref name="Lunden" />{{rp|319–325}}[[Fil:Kart over Kristiania (73), 1886.jpg|miniatyr|Kristiania i 1886 innenfor grensen mot [[Aker]], med [[Gamlebyen (Oslo)|gamle Oslo]] (overført fra Aker i 1878) nede til høyre.]]
Byloven og utfyllende bestemmelser fastsatte ofte hvor i byen forskjellige varer kunne omsettes og hvor forskjellige håndverkere skulle holde til.<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1986 | tittel = Kjøpstad og rikssentrum | isbn = 8290289200 | utgivelsessted = [Bergen] | forlag = Bryggens museum | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011102808046 | side = }} </ref><ref name="Bratberg" /> Byloven forsøkte også å regulere tilstrømming av folk til byen. I bygårdene kunne det var husdyrhold med blant griser og kyr, mens beite og åker fantes i byens [[takmark]]. Mye av bebyggelsen i middelalderens Oslo, Trondheim og Tønsberg lignet på de avlange gårdene som er bevart på [[Bryggen i Bergen]]. Tomtegrensene i Oslo ser ut til å ha bestått i mange hundre år, i Bergen helt fra middelalderen til moderne tid.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Schia, Erik | utgivelsesår = 1991 | tittel = Oslo innerst i Viken: liv og virke i middelalderbyen | isbn = 8203165125 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Aschehoug | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007081600054 | side = }} </ref>

Etter at gamle Oslo brant ned i 1624 bestemt kongen at en ny by, [[Christiania]], skulle anlegges med rettvinklet gatemønster.<ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=Oslo – historie|url=http://snl.no/Oslo_-_historie|oppslagsverk=Store norske leksikon|dato=2018-08-03|besøksdato=2020-06-06|språk=nb|fornavn=Tor Fr|etternavn=Rasmussen}}</ref> Kristiansand ble anlagt i 1641 på kongens befaling og fikk fra begynnelsen et planmessig rettvinklet gatemønster i [[Kvadraturen (Kristiansand)|kvadraturen]]. Gamlebyen i Fredrikstad ble også anlagt med et rektangulært gatemønster på 1600-tallet. Andre byer hadde et mer selvgrodd preg.<ref name="Nystad" />{{rp|156}} Trondheim fikk et regulert gatemønster med brede og rette hovedgater etter brannen i 1681.<ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=Trondheim|url=http://snl.no/Trondheim|oppslagsverk=Store norske leksikon|dato=2020-05-10|besøksdato=2020-06-06|språk=nb|fornavn=Knut A.|etternavn=Rosvold}}</ref><ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=Johan Caspar De Cicignon|url=http://nbl.snl.no/Johan_Caspar_De_Cicignon|oppslagsverk=Norsk biografisk leksikon|dato=2020-02-25|besøksdato=2020-06-06|språk=nb|fornavn=Rolf|etternavn=Grankvist}}</ref>

Kjøpstedene, ladestedene og uthavnene som ble etablert etter 1500 var basert på fjernhandel (fisk og trelast til utlandet) og ikke handel med omlandet. Halden, Moss, Bragernes/Strømsø, Larvik, Risør, Mandal og Arendal var basert på utskiping av trelast. Bergverk ga opphav til byene Kongsberg og Røros.<ref name="utdrag" />{{rp|202}}

=====Emigrasjon=====
''Se også: [[Norsk emigrasjon til USA]].'' 

Utvandringen til Amerika på 1800-tallet preget demografien i Norge lenge etter utvandringstoppen. Utvandringen foregikk særlig i perioden [[1825]]-[[1920]]; den begynte på landsbygda og fortsatte fra byene. Omtrent {{formatnum:800000}} nordmenn utvandret til Amerika. Noen distrikter og bygder ble særlig berør av utvandringen, spesielt de indre fjordbygdene på [[Vestlandet]], som [[Luster]] og Lærdal, og øvre fjellbygder på [[Østlandet]], som Valdres, Hallingdal og [[Gudbrandsdalen]]. Fra Gudbrandsdalen var det i årene 1866-1900 så stor utvandring at folketallet falt med 15 til 20 % tross høy fødselstall. I 1970 lå bygdene i [[Lesja]], Lom og Skjåk fortsatt under folketallet i 1865. Mange marginale gårder og boplasser Gudbrandsdalen ble nedlagt samtidig med fallet i folketallet.<ref>{{Kilde bok|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012071205032|tittel=Nybyggere i nord|forlag=Tromsø museum|utgivelsessted=xx#|side=|utgivelsesår=1988}}</ref><ref>{{Kilde bok|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007061101043|tittel=Frå Venabygd til Texas|forfatter=Hovdhaugen, Einar|forlag=Samlaget|isbn=8252104886|side=|utgivelsesår=1975}}</ref><ref name="amerika">{{Kilde bok|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2017011148064|tittel=Gudbrandsdal og Amerika|forlag=Dølaringen boklag|isbn=8290072058|side=|utgivelsesår=1975}}</ref>{{Sfn|Ramberg|1974|s=131}} Etter hvert ble det like stor utvandring fra byene som fra bygdene.

=====Bygdene før og etter utskiftingen=====
[[Fil:Ugland1-j.jpg|miniatyr|Utksiftingskart for gården Ugland i Grimstad med [[teigblanding]]en inntegnet.]]
Jordleie var utbredt fra middelalderen av. Stadig oppdeling av gårder og åkrer førte til den dyrkede jorda etter hvert besto av mange små teiger. Med den tids driftsmåter var ikke dette noen særlig ulempe.<ref>[[#Norge|''Norge'' (1971)]], s. 63.</ref>

[[Utskifting|Utskiftingene]] på 1800-tallet omorganiserte jorden til større sammenhengende teiger. Utskifting innebærer sammenslåing og ny grenser landbrukseiendommer for å få mer praktiske ordning av jorden. Dette skjedde etter utskiftingsloven av 1857 og det enkelte gårdsbruk ble ofte liggende hver for seg omgitt av sin egen jord (enkeltgårdsbebyggelse). Før utskiftingen var enkelgårdsbebyggelse vanligst på Østlandet og til dels de indre bygdene i Trøndelag. På Vestlandet, Sørlandet og i Nord-Norge var det vanlig med [[klyngetun]] der husene til alle gårdsbruk i grenden var samlet i ett tun. I selve klyngebebyggelsen kunne byggene være oppstilte tilsynelatende tilfeldig i forhold til hverandre (vanlig på Vestlandet) eller ordnet i rekker (vanligere på Sørlandet og Nordmøre). Enkeltgårdene i Trøndelag og på Østlandet har ofte gårdsbyggene ordnet i firkant rundt et tun.<ref name=":3">{{Kilde oppslagsverk|tittel=utskiftning|url=https://snl.no/utskiftning|oppslagsverk=Store norske leksikon|dato=2023-01-25|besøksdato=2023-07-01|språk=no}}</ref><ref name="utdrag" /> 

I områder med slike klyngebebyggelse var jorden ofte delt i smale teiger der brukene hadde åkrer om hverandre ([[teigblanding]]), mens utmarken som regel var sameie. <ref name=":3" /><ref name="utdrag">{{Kilde bok | utgivelsesår = 1984 | tittel = Utdrag fra Norges geografi | isbn = 8200070565 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Universitetsforlaget | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012041008050 | side = }} </ref> I første del av 1900-tallet økte antallet små bruk (under 50 dekar), mens antallet store bruk (over 200 dekar) gikk ned. Fra 1950 snudde denne trenden og størrelsen på gårdsbrukene gikk opp.<ref>[[#Norge|''Norge'' (1971)]], s. 63.</ref>

===Arealer til jord- og skogbruk===
{{se også|Norges klima|Norges skoger|Norsk landbruk}}
Mest dyrket jord er i lavlandet på det sentrale Østlandet (inkludert områder rundt Mjøsa) samt i dalene på Østlandet, på Jæren og rundt Trondheimsfjorden. De mest tettbefolkede områdene har også største folketetthet og det er lite forskjell mellom landsdelen i dyrket areal per innbygger.<ref name="utdrag" />{{rp|209}} 

Norge har mye mindre løsavleiringer enn de store jordbrukslandene. I noen sentrale jordbruksområde (rundt Trondheimsfjorden og Oslofjorden og i Drammensdalen) i Norge er det marin leire som er næringsrik, men tung. Jæren har mye løsmasser og er et relativt viktig jordbruksområde. På Hedemarken, Hadeland, og Toten er det løs forvitringsjord av skifer som gir god åker. Forholdene for korndyrking er relativt gode i Norge, men kort sommer med tørr forsommer og ofte fuktig i skuronna er lite gunstig. De indre fjordstrøkene på Vestlandet er velegnet for fruktdyrking. På Vestlandet er det gode forhold for gressdyrking.<ref>[[#Norge|''Norge'' (1971)]], s. 69.</ref> Mesteparten av skogen i Norge er eid av privatpersoner for en stor del knyttet til gårdsbruk. Det offentlige og sameier eier en del skog, bedrifter en liten andel. Den produktive barskogen finnes for en stor del på det indre Østlandet samt i Trøndelag og Agder. På Vestlandet og nord for Saltfjellet er det relativt mindre produktiv barskog.<ref>[[#Norge|''Norge'' (1971)]], s. 72–74.</ref> Tre fjerdedeler av skogarealet er eid av enkeltpersoner hovedsakelig som en del av gårdsbruk, og [[sameie]]r eier 9&nbsp;%. Staten eier omkring 10&nbsp;% og foretak 6&nbsp;% (tall for 1980).<ref>[[#Norge1980|''Norge'' (1980)]], s. 36.</ref>

Antall døgngrader over 6°C brukes som mål hvor gunstig klimaet er for varmekjære vekster. Rundt Oslofjorden, på Ringerike, i nedre Telemark og på Sørlandskysten er denne på 1200 døgngrader. Lavlandet rundt Mjøsa og fjordstrøkene på Vestlandet ligger på {{formatnum:1000}} til {{formatnum:1200}}. Lavlandet rundt Trondheimsfjorden og østlandsdalene under 300 m.o.h. ligger på 850 døgngrader og har gode forhold for dyrking av bygg og havre. Mens områdene på Vestland og i Agder med like høye tall har lite korndyrking på grunn av regn i høste- og modningssesongen. Kystrekene på Vestlandet og i Agder har lengre vekstsesong enn andre landsdeler noe som gir godt grunnlag for gress og beite samt dyrking av grønnsaker og tidligpoteter. Store lokale klimaforskjeller gjør det vanskelig å trekke generelle dyrkingsgrenser. For eksempel kan det i høytliggende daler på Østlandet være umulig å dyrke korn eller poteter i dalbunnen på 500 meter over havet på grunn av tidlig frost, mens den solvendte lien ovenfor på 700 meter kan være frostfritt. På Låg-Jæren og andre kystflater på Vestlandet gjør vind fruktdyrking og skogsdrift umulig, mens åkervekster trives. Regn er et klart mindre problem for fruktdyrking enn for korndyrking. Fruktdyrking var i 1969 konsentrert i Ringerike, Lier, nedre Telemark, indre Hardanger, Sogn og andre indre fjordstrøk. Korndyrking var i 1969 konsentrert på Østlandet fra og med Mjøsa og sørover.<ref name="utdrag" />{{rp|206; 219}}

===Industri og mineralutvinning===
[[Fil:Fauske marble.jpg|miniatyr|[[Marmor]] fra [[Fauske]].]]
{{se også|Industrialiseringen i Norge|Norsk bergindustrihistorie|Norges petroleumshistorie}}
Geografisk fordeling av industrien er særlig knyttet til forekomst av naturressurser. De eldste industriene er trelast og bergverk.{{Sfn|Klunde|1968|s=85}}<ref>[[#Norge|''Norge'' (1971)]], s. 82.</ref>

==== Kobber ====
De første kobberverkene av betydning var Kvikne (1632), Røros og Løkken (1652), senere Folldal (1741) og Kåfjord i Alta (1825). Det er mest industri rundt Oslofjorden, på deler av Vestlandet og i Trøndelag. Dette har opphav i den tidlige industrialiseringen da sagbrukene brukte de store elvene til fløting og [[vannkraft]] til saging.{{Sfn|Klunde|1968|s=85}} 

==== Jernmalm ====
Nord-Norge er landsdelen med største forekomst av [[jernmalm]], blant annet i [[Dunderlandsdalen]] og i [[Sør-Varanger]].{{Sfn|Klunde|1968|s=85}} Det første jernverket i landet var [[Fossum Jernverk|Fossum verk]] ved Skien etablert i 1542. Jernmalmforekomstene omkring [[Arendalsfeltet|Arendal]] ble oppdaget allerede på 1500-tallet og la grunnlag for stor gruvevirksomhet i området gjennom 300 år. Malmen fra Arendel ble skipet til jernverk lenger øst, bl.a. i [[Næs jernverk]] i Tvedestrand, [[Fritzøe jernverk|Larvik]], [[Moss jernverk|Moss]], [[Ulefoss jernverk|Ulefoss]], [[Eidsfoss jernverk|Eidsfoss]], [[Hokksund]] og [[Bærum jernverk|Bærum]]. Produksjonen var basert på fyrsetting i gruvene og trekull i masovnene. Lokaliseringsfaktorene for disse jernverkene var, foruten tilgang på malm, helst med vannvei-transport, fossekraft og trekull. På det meste var 18 jernverk i drift blant annet Fossum, Bærum, Eidsvold og Froland. Mange av jernverkene ble nedlagt fra 1850-årene, noen ble omgjort til jernstøperier.<ref>Molden Gunnar, Simonsen, Jan Henrik: ''Jerngruvedrift i Arendalsfeltet'', Økomuseum Skagerak 1994 ISBN 8291342040</ref><ref name=":2" />

==== Andre mineraler ====
I [[Sulitjelma]] er det forekomst av [[svovelkis]]. I Korgen er det bly- og sinkholdig svovelkis.{{Sfn|Klunde|1968|s=88}} På [[Hjerkinn]] har det vært drevet utvinning av [[svovelkis]]. Jomafjell, Grong og Skorovass har forekomster av svovelkis.{{Sfn|Klunde|1968|s=85}} 

På Senja grafitt, det er [[marmor]]brudd i Fauske og gammel [[skifer]]utvinning i Alta.{{Sfn|Klunde|1968|s=88}} På Rausand ved Molde og Malm i Fosdalen er det jernmalmforekomst.{{Sfn|Klunde|1968|s=85}} [[Steinindustrien på Eide, Nordmøre|Eide på Nordmøre]] har siden rundt 1900 dominert markedet for gravstein og momunenter i Norge. I samme område utvinnes kalkmasse til industriell bruk.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Trønnes, Reidar | utgivelsesår = 1994 | tittel = Marmorforekomster i Midt-Norge: geologi, isotopgeokjemi og industrimineralpotensiale | utgivelsessted = Trondheim | forlag = Norges geologiske undersøkelse | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2015070109105 | side = }}</ref><ref>{{ Kilde bok | forfatter = Alnæs, Lisbeth | utgivelsesår = 1990 | tittel = Industrimineraler og naturstein =: Industrial minerals and natural stones | isbn = 8290408188 | utgivelsessted = [Hønefoss] | forlag = Norges geografiske oppmåling | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009082500042 | side = }}</ref> Det finnes drivverdig [[Titan (grunnstoff)|titanmalm]] i [[Sogndal (Rogaland)|Sogndal]] i [[Dalane]]. Ellers på Vestlandet har bergverk relativt liten betydning.{{Sfn|Klunde|1968|s=80}} Egersundfeltet er Europas største forekomst av titan. Molybden har vært utvunnet i [[Knaben|Knaben Gruber]] i [[Kvinesdal]].<ref name=":2" /> 

Nikkel ble første gang funnet i [[Espedalen]] i 1845 og på 1870-tallet var 40 gruver og 7 smeltehytter i drifte flere steder i landet, størst var Flaat Gruve i [[Evje]].<ref name=":2">[[#Norge|''Norge'' (1971)]], s. 82.</ref>

==== Annen industri ====
Industrien i Sogn og Fjordane har vært konsentrert om metallverkene i Årdal, Høyanger og Svelgen, samt en del bedrifter knyttet til foredling av fisk og frukt. På Sunnmøre (blant annet møbler) og i Romsdal (blant annet bekledning) har industrien vært konsentrert i såkalte bygdebyer som [[Sykkylven]] og [[Åndalsnes]] og ofte ikke vært basert på naturlig forekommende lokale råvarer; mens kysten og øyene har vært preget av fiske og tilknyttet industri som fiskeforedling og utrustning.{{Sfn|Klunde|1968|s=82}} Bergensområdet har hatt en av landets største tekstilindustrier blant annet basert på tilgang til vannkraft. Skipsverft, fiske og fiskeforedling har vært viktige bransjer i Bergen med omegn.{{Sfn|Klunde|1968|s=80}}

==== Vannkraft ====
Med innføring av elektrisitet ble vannkraftverkene en enda viktigere lokaliseringsfaktor for industri og det ble bygget opp store bedrifter og skapt nye industristeder blant annet Rjukan, Notodden, Odda, Eydehavn, Svelgen, Sunndalsøra, Mo i Rana og Glomfjord. Oslo var i 1970 en industriby med 17&nbsp;% av all industrisysselsetting i Norge og 20&nbsp;% av produksjonen målt i kroner.<ref>[[#Norge|''Norge'' (1971)]], s. 81–86.</ref> I Trøndelag har industrien vært konsentrert om Trondheim.{{Sfn|Klunde|1968|s=85}}

Spesielt for Vestlandet og Nordland er at elektrisk strøm fra vannkraft av naturgitte grunner typisk produseres i sjøkanten hvor det er enkel adkomst for lasteskip og lett å anlegge gode havner. Dette har dannet grunnlag for kraftkrevende industri (metall og gjødsel) blant annet i Tyssedal, Odda, Sauda, Årdal, [[Sunndal]], Sauda, [[Ålvik]] og på [[Husnes]]. Industrien på Vestlandet som helhet er variert og knyttet blant annet til foredling av fisk og bygging og utrustning av båter.{{Sfn|Klunde|1968|s=80}}  Nedbør og høydeforskjeller gjør Nordland og Troms godt egnet til vannkraft.{{Sfn|Klunde|1968|s=88}}

===Samferdsel===
[[File:Jebanen.png|thumb|Jernbanestrekninger i Norge, 2011.]]
{{se også|Transport i Norge|Jernbane i Norge|Veier i Norge}}
Vei og jernbane gjennom landsdelene følger stort sett dalførene og transporten mellom Østlandet og Trøndelag/Vestlandet går gjennom et fåtall til dels krevende fjelloverganger. For eksempel [[Dovrebanen]] og [[Bergensbanen]] går over høyfjellsplatå. Noen fjelloverganger er vanskelig å holde åpne om vinteren og noen er helt stengt.<ref name="Axelsen" />

De store fjordene på Vestlandet fryser stort sett ikke til om vinteren og er gode havner og ferdselsårer hele året.<ref name="delta" />