Redigerer Litteraturens historie (avsnitt)

==Postmodernisme==
:''Se også [[Postmodernisme]]''

Postmodernisme er en betegnelse på en epoke fra annen halvdel av 1900-tallet til første del av 2000-tallet.

Selv om postmodernistiske innfallsvinkler på andre fagområder ofte assosieres med litteraturvitenskapen, har postmodernistiske tanker bare i liten grad fått innpass i litteraturvitenskapen selv. Begrepet er kanskje først og fremst knyttet til dekonstruksjonen, [[Paul de Man]] (1919–83) og [[Yale-skolen]]. Denne «skolen» knyttet imidlertid dekonstruksjon til et snevert, modernisisk tekstbegrep.

Et videre tekstbegrep, i tråd med det vi finner i postmodernisme på andre fagfelt, ble introdusert i litteraturvitenskapen av bibliografen D.F. McKenzie på [[1980-tallet]]. [[Gerard Genette]] valgte imidlertid å beholde det snevre tekstbegrepet, og behandle andre elementer under samlebegrepet «paratekst». [[Julia Kristevas]] begrep «intertekstualitet» er hentet fra Bakhtin, men knytter også an mot poststrukturalistisk teori.

Foruten i bibliografien, finner vi postmodernistiske impulser innenfor postkoloniale og feministiske litteraturstudier. Det samme er tilfellet med nyhistorismen og enkelte genrestudier. En markant motreaksjon mot postmodernisme i litteraturvitenskapen fulgte [[Harold Blooms]] The Western Canon (1994).

I skjønnlitteraturen hadde postmodernismen en glanstid på [[1980-tallet]], med forfattere som [[Paul Auster]] og [[Umberto Eco]]. [[Jorge Luis Borges]] skrev fortellinger med klart postmodernistisk preg allerede på [[1940-tallet]]. [[Vladimir Nabokov]] og [[Samuel Beckett]] nevnes også ofte som tidlige eksempler. [[Salman Rushdie]], [[John Fowles]], [[Thomas Pynchon]] og [[Julian Barnes]] er forfattere fra vår tid som assosieres med begrepet. Også mye av kriminallitteraturen må kunne sies å ha klare postmodernistiske trekk.

Et postmodernistisk litteratursyn er kanskje mer utbredt innenfor filmdramatikken enn innenfor litteraturen selv. Filmskapere som brødrene Joel og Ethan Coen, [[David Lynch]], [[Terry Gilliam]] og [[Jake Kasdan]] (Zero Effect, 1998) kan stå som eksempler.

I et postmodernistisk perspektiv kan også rock– og popmusikken betraktes som en litterær genre. Artister og grupper som [[Bob Dylan]], [[The Beatles]], [[Kinks]], [[David Bowie]], [[Brian Eno]], [[David Byrne]]/[[Talking Heads]], [[Prince (artist)|Prince]], [[Blur]] og [[Manu Chao]] (m.m.fl.) låner og leker med elementer fra ulike «høye» og «lave» tradisjoner – både musikalske og litterære.