Redigerer Første verdenskrig (avsnitt)

== Tematisk oversikt over verdenskrigen ==

=== Krigens generelle forløp ===
Første verdenskrig kan deles inn i tre hovedfaser, som dekker hovedområdene vestfronten og østfronten.

Den første hovedfasen begynte ved krigens utbrudd og varte et par måneder, omtrent ut september. Krigføringen var preget av mobilitet, og tapene på begge sider var store. Ingen av partene nådde sine mål. I vest klarte ikke tyskerne å tvinge franskmennene til å overgi seg, det tyske nederlaget i [[slaget ved Marne]] stoppet det tyske håpet om en rask seier. Franskmennene på sin side klarte ikke å motstå angrepet før de tyske styrkene hadde avansert langt inn i landet. De franske styrkene klarte heller ikke ta tilbake tyskokkuperte områder. I øst maktet ikke russiske styrker å invadere Tyskland, og ble drevet tilbake i [[slaget ved Tannenberg]]. Russland tok deler av Østerrike-Ungarn, men ikke nok til å få dobbeltmonarkiet ut av krigen.<ref name="Stevenson_2012-99">Stevenson 2012, s. 99–103, 179, 597–599</ref>

[[Fil:Attack areas in WW1.jpg|miniatyr|Skisse over de viktigste offensivene, areal erobret og tid brukt]]

Den andre hovedfasen begynte om lag i oktober 1914 og sluttet rundt mars 1917 med [[den russiske revolusjon]]. Krigføringen var stort sett statisk, og tapene var mindre (fordelt på antall måneder) enn i den første mobile fasen, men allikevel store. Med forsvarerne i skyttergraver var gjennombrudd, med noen få unntak, tilnærmet umulig. På vestfronten (bortsett fra den tyske retretten til [[Hindenburglinjen]] våren 1917) ble ikke frontlinjen flyttet mer enn om lag 8&nbsp;km i hver retning før våren 1918.<ref name="Stevenson_2012-99"/> Kampene på østfronten var mer dynamiske, bakgrunnen var i hovedsak at området var større.<ref>Strachan 2001, s. 373</ref>

Den tredje hovedfasen begynte våren 1917 med Russlands kapitulasjon og USAs inntreden i krigen, og varte frem til krigens slutt. Ved større styrker og bedre samordning av artilleri og infanteri, ble slagene etter hvert mer mobile. Sentralmaktene fikk overtaket i starten, med [[Caporetto-offensiven|offensiver i Italia]] høsten 1917, og [[Freden i Brest-Litovsk|fredsavtale med Russland]] i mars 1918. På vestfronten erobret de under [[våroffensiven]] store områder våren og forsommeren 1918. Ententens ressurser var imidlertid for store til at sentralmaktene klarte å slå dem ut, og i juli 1918 gikk ententemaktene på offensiven. Denne, som i ettertid ble kjent som [[hundredagersoffensiven]], vedvarte inntil først Bulgaria, deretter Det osmanske riket, Østerrike-Ungarn, så Tyskland, ga opp i henholdsvis september, oktober og november 1918.<ref name="Stevenson_2012-99"/>

=== Krigføringens strategi ===
====1914–1915, Schlieffen-Moltkeplanen mislykkes, sentralmaktene etablerer forbindelse til Konstantinopel, ny front ved Gallipoli====
[[Fil:King George V and officials inspecting munitions factory in 1917.PNG|miniatyr|Krig i en industriell tidsalder krevde store mengder artillerigranater. Her er den britiske [[Georg V av Storbritannia|kong Georg V]] på fabrikkbesøk i 1917.{{byline|Foto: British Government / [[New York Times]] via [[Library of Congress]]|4. februar 1917}}]]

Den tyske strategien ved krigens start var basert på [[Schlieffenplanen|Schlieffen-Moltkeplanen]]. Planen gikk ut på å drive oppholdende strid med små styrker i øst for at russiske styrker skulle bremses, mens hovedstyrken i vest skulle slå ut Frankrike, deretter skulle styrkene sendes til øst for å slå Russland. Da de tyske styrkene ble stoppet i [[slaget ved Marne]], og [[Helmuth Johannes Ludwig von Moltke|Helmuth von Molktke]] gikk av som sjef for generalstaben, tok [[Erich von Falkenhayn]] over. Falkenhayn var hovedansvarlig for tysk strategi, i praksis også for de andre landene i sentralmaktene (Østerrike-Ungarn, Det osmanske rike, og Bulgaria). Falkenhayn trodde ikke at Tyskland kunne vinne en tofrontskrig, og satset på å splitte ententen ved å få Russland til å inngå en separat fredsavtale. Under den østerriksk-ungarske krisen på østfronten vinteren og våren 1914–1915, overførte han nok styrker til at russerne kunne presses tilbake i [[Gorlice-Tarnow-offensiven]], men avviste [[Paul von Hindenburg]]s og [[Erich Ludendorff]]s forslag om en stor [[knipetangmanøver]] for å ikke påføre russerne et fullstendig nederlag.<ref>Stevenson 2012, s. 152–153</ref>

En grunn til Falkenhayns relative forsiktighet med tysk fremrykking på østfronten var minnet om [[Napoleons felttog i Russland 1812]], en annen var trusselen fra vestfronten. Seieren etter Gorlice-Tarnow-offensiven gjorde ikke russerne mer åpne for å diskutere fred. Tyskerne kunne derfor ikke konsentrere seg om vestfronten. Falkenhayns ønske om separat fred med Russland bidrar til å vise hvorfor han høsten 1915 åpnet for å angripe Serbia. Okkupasjon av Serbia ville, slik han så det, gi sentralmaktene jernbaneforbindelse til Konstantinopel, svekke russisk tro på at de kunne erobre byen, og dermed skape grunnlag for fredsforhandlinger.<ref>Stevenson 2012, s. 155</ref>

Den britiske forsvarsministeren [[Herbert Kitchener]] var hovedansvarlig for britisk strategi. Etter slaget ved Marne i september 1914 var han tilbakeholden med å sende flere britiske tropper til kontinentet. Kitchener mente krigen ville vare til 1917, og ønsket å spare britiske soldater til avgjørende slag da. Gorlice-Tarnow-offensiven fikk Kitchener til å endre mening og de første kontingenter med nye rekrutter ble overført til Frankrike. I Frankrike var øverstkommanderende [[Joseph Joffre]] ansvarlig for strategi. Han beordret flere store angrep som fra desember 1914 til november 1915 ga franske tap på nesten en halv million soldater. Strategien bak var dels at han antok at den franske befolkningens moral ville gå ned med et passivt forsvar med tyske styrker på fransk jord; at en stor fransk innsats ville gi en tilsvarende dominerende plass ved fredsforhandlinger var også et viktig moment. Ved det andre slaget om Artois ble det også viktig å hjelpe russerne som da utkjempet Gorlice-Tarnow-offensiven. Et større angrep på vestfronten ville påvirke hvor store styrker tyskerne kunne sette inn på østfronten.<ref>Stevenson 2012, s. 156-157</ref> De franske og britiske offensivene våren og sommeren 1915 frigjorde kun ubetydelige områder, og klarte ikke å dra styrker fra Tysklands felttog på østfronten. En plan om et felles russisk, rumensk, serbisk og italiensk angrep på Østerrike-Ungarn våren 1915 mislyktes også. Av ulike politiske grunner angrep ikke de fire landene samlet, men hver for seg og Østerrike-Ungarn sto i mot angrepene, med assistanse fra Tyskland.<ref>Stevenson 2012, s. 158</ref>

Både franskmennene og britene så etter mulige angrepspunkter mot sentralmaktene utenfor vestfronten. [[Slaget om Gallipoli]] var et resultat av denne strategiske tankegangen, de fransk-britiske styrkene i [[Thessaloniki]] var et annet. Begge operasjonene feilet i å bryte gjennom, og var mer en byrde enn en hjelp for ententemaktene.<ref name="Stevenson2012-160">Stevenson 2012, s. 160–161</ref>

=====1915–1916, ententen med koordinerte offensiver, tyskerne angriper Verdun for å slite ut den franske hæren=====
1915 var et dårlig år for ententen, mens det var sentralmaktenes beste år. Under en konferanse ved Joffres hovedkvarter i [[Château de Chantilly]] ble det i desember bestemt at ententens strategi for 1916 skulle være koordinerte angrep både på vestfronten, østfronten og italiafronten. Om sentralmaktene angrep en av dem skulle alle deltakerne i ententen bistå.<ref name="Stevenson2012-160" /> Fra desember 1915 tok William Robertson over som sjef for imperiets generalstab, og som ansvarlig for britisk strategi. Robertson var tilhenger av konsentrasjon av britiske styrker mot tyske i Frankrike, selv om det førte til store tap. I begynnelsen av 1916 var det tyskernes strategi i [[slaget ved Verdun]] som dominerte krigen. Falkenhayns plan var å presse Frankrike ut av krigen ved å angripe dem et sted de av politiske årsaker ikke kunne trekke seg tilbake, og derved lide for store tap. Noen historikere (som [[Hew Strachan]]) mener målet var å rykke frem så raskt og så langt som mulig, at Falkenhayns plan var et forsøk på rasjonalisering når planen ikke lyktes. Andre (som [[John Keegan]] og [[David Stevenson (historiker)|David Stevenson]]) hevder at den tyske strategien var å påføre de franske styrkene størst mulig tap.<ref group="note">Ifølge historikeren [[John Keegan]] var Erich von Falkenhayns mål å erobre høydene ved Meuse, i håp om at franskmennene ville sette inn sine strategiske reserver og få så store tap at de måtte trekke seg ut av krigen, «Hvis franskmennene ga opp kampen ville de miste Verdun, hvis de holdt ut ville de miste arméen.», Keegan 1998, s. 279. Historikeren [[Hew Strachan]] hevder at denne strategien var noe Erich von Falkenhayn kom med i sine memoarer etter krigen, og at det ikke er noe som tyder på at dette var planen. Ordrene fra den tyske 5. armé var å rykke frem så raskt og så langt som mulig, følgelig hadde tyskerne også omtrent like store tap som franskmennene. Tapene ble relativt sett et større problem for Tyskland enn for Frankrike, Strachan 2013, s. 188.</ref>

Selv om de franske styrkene hadde store tap, så var de tyske nesten like store. De andre ententemaktene bidro til å avlaste franskmennene ved andre offensiver; [[slaget ved Somme]], [[Brusilovoffensiven]], det [[sjette slaget ved Isonzo]], [[Monastiroffensiven]], og Romanias angrep på Østerrike-Ungarn i [[Transilvania]].<ref>Stevenson 2012, s. 162–168</ref> Uten særlig koordinering med Tyskland forsøkte Østerrike-Ungarn et angrep inn i Italia, [[Trentino-offensiven]], hvor de bygget opp styrker ved å overføre fra østfronten, noe som bidro til at de måtte trekke seg tilbake med store tap under Brusilovoffensiven.<ref>Watson 2014, s. 300–306</ref>

Både den tyske og de fransk-britiske offensivene på vestfronten i 1916 ga svært store tap for begge sider (størst for franskmennene og britene), ga beskjedne resultater, og fikk konsekvenser for lederne. Slaget ved Somme bidro til å avslutte den tyske offensiven ved Verdun og trekke styrker vekk derfra, men stoppet ikke tyskerne fra å sende forsterkninger til østfronten. Falkenhayn måtte gå av som tysk generalstabssjef, det samme skjedde med Joffre i Frankrike. Utviklingen i 1916 ødela Falkenhayns strategi og undergravde ententens. Hindenburg og Ludendorff overtok ledelsen i Tyskland, mens [[Robert Nivelle]] ble generalstabssjef i Frankrike. Hindenburg og Ludendorff tok grep for å løse den umiddelbare krisen (Somme, Brusilovoffensiven og Romanias invasjon), ved tilbaketrekning til [[Hindenburglinjen]] og andre tiltak frigjorde de 1,3 millioner mann. Men bortsett fra å satse på [[uinnskrenket ubåtkrig]] for å tvinge Storbritannia i kne, hadde de ingen strategisk ide for hvordan sentralmaktene med Tyskland i ledelsen skulle vinne krigen.<ref>Stevenson 2012, s. 171–173</ref>

=====1916–1917, ententens og sentralmaktenes strategi faller sammen, begge parter stadig mer presset=====
Ved en ny konferanse om ententens strategi i november 1916 ble det bestemt at man skulle fortsette med det samme i 1917 (hovedinnsats på vestfronten, støttet av Russland og Italia), samtidig som Nivelle lovet et gjennombrudd med nye metoder. Planen møtte stor motstand, både russerne og italienerne meldte ettervinteren 1917 at de måtte utsette angrepene grunnet for få og dårlige styrker. Kort etter brøt [[den russiske revolusjon]]en ut, tsaren ble avsatt og Russland var i praksis ute av krigen.<ref>Stevenson 2012, s. 173-174</ref><ref>Stone 1998, s. 282</ref>

Omtrent samtidig med Russlands [[de facto]] kapitulasjon erklærte USA krig mot Tyskland. Selv om USA hadde overlegne økonomiske ressurser og mer enn 90 millioner innbyggere så hadde de en ubetydelig hær. Det ville ta lang tid å trene opp store styrker amerikanske soldater som kunne settes inn i Europa. Den amerikanske presidenten [[Woodrow Wilson]] var overbevist om at Tyskland måtte gis en lærepenge. Samtidig anså han at ententen hadde et overtak på sentralmaktene, og at en fred måtte baseres på liberale prinsipper. USAs innledende strategi var derfor kun økonomisk og materiell hjelp til Storbritannia og Frankrike.<ref>Stevenson 2012, s. 315, 318</ref> Under oppbygging og utplassering av sine hærstyrker la USA stor vekt på at den amerikanske ekspedisjonsstyrken [[American Expeditionary Force]] (AEF) skulle opptre samlet, som en selvstendig amerikansk styrke, og ikke inngå som deler av britiske og franske styrker.<ref>Stevenson 2012, s. 367–368, 441</ref>

Ententemaktenes generaler anså at de måtte fortsette med offensiver, en defensiv strategi ville la tyskerne konsentrere sine styrker i øst, vinne krigen der, for så å slå til på vestfronten.<ref>Neiberg, s. 115, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref> Den såkalte Nivelleoffensiven startet i april 1917, britene angrep ved Arras, mens det franske angrepet var ved Chemin des Dames. Begge mislyktes, med totale tap for ententen på over 300 tusen soldater. I den franske hæren førte det til passivitet, streiker og i noen tilfeller mytteri. I mai ble Nivelle erstattet med [[Philippe Pétain]], han avsluttet offensiven og med dét var den allierte strategien om samordnede angrep på sentralmaktene også undergravd. Etter tre år var begge allianser preget av krigen, de hadde ingen strategi for å vinne, og spørsmålet var om ''å vinne'' i det hele hadde noen verdi.<ref>Stevenson 2012, s. 176–178</ref>

Bortsett fra begrenset italiensk fremgang i det [[ellevte slaget ved Isonzo]] var britiske styrker de eneste av ententens som kunne angripe sentralmaktene sommeren og høsten 1917. Britene hadde flere og bedre trente soldater og kanoner. Haig fortsatte å planlegge for et mulig gjennombrudd. Et angrep ved Ypres, med videre fremrykking, kunne føre til at tyske baser for ubåter og bombefly ble erobret. Deler av den britiske regjering, særlig statsminister [[David Lloyd George]], var skeptisk til planene, med tanke på de store tapene ved Somme, men av en rekke grunner fikk Haig til slutt godkjent sine planer.<ref group="note">En grunn var franskmennes problemer, etter tapene ved Verdun var BEF under Haig ikke lenger underlagt Grand Quartier général (GQG), den franske generalstaben. Området ved Ypres hadde sterke tyske stillinger, som selv uten offensiv ga tusener av tap på britisk side hver måned. Kort bak de tyske frontlinjene lå også viktige kommunikasjonsknutepunkt. Flandern var også base for de tyske [[Gotha G.IV|Gotha bombefly]] som på den tiden bombet London, det forårsaket panikk og mange diskusjoner i regjeringen om hva som kunne gjøres. Videre var de viktigste tyske ubåtbasene i Belgia, et britisk gjennombrudd kunne bidra til å stoppe både tyske bombetokt og ubåtangrep. Mens Haig generelt mente offensiver var nødvendig for å ''slite ned'' de tyske styrkene, var Robertson skeptisk, men støttet Haigs forslag til offensiv av mangel på et bedre alternativ. Robertson støttet også Haig i hans motstand mot å overføre tropper til andre frontavsnitt enn vestfronten, noe regjeringen så som en mulig utvei for å trenge gjennom med mindre tap på andre frontavsnitt. Statsminister Lloyd George var blant de som var mest skeptisk til en offensiv i Flandern, men ved å støtte Nivelles mislykkede offensiver ble hans innflytelse over regjeringen i militære spørsmål redusert. Britene var også bekymret over at amerikanerne ikke ville få vesentlige styrker i Euroa før 1919, i tillegg var de redd for at de franske styrkene og fransk motstandsvilje var så svekket etter Verdun og Nivelleoffensiven at Frankrike muligens kunne inngå separatfred med Tyskland. En kraftig britisk offensiv ville både presse tyskerne mens amerikanerne bygde opp sine styrker, og bidra til å forhindre en fransk separatfred. Se Stevenson 2012, s. 330–337</ref> [[Slaget ved Passchendaele]] (også kjent som det tredje slaget om Ypres) varte fra begynnelsen av august til begynnelsen av november. Det ga store britiske og tyske tap, og målet om gjennombrudd ble ikke nådd.<ref>Stevenson 2012, s. 330–337</ref>

=====1917–1918, Tyskland satser alt på våroffensiven=====

[[Fil:Ausgabe des Vorwärts vom 9. November 1918.jpg|miniatyr|Utgave av den tyske sosialdemokratiske avisen ''Vorwärts'', 9. november 1918, dagen for novemberrevolusjonen.]]
Etter revolusjonene i Russland var Tyskland og Østerrike-Ungarn først i hovedsak avventende, ved passivitet og fraternisering mellom soldatene håpet sentralmaktene at den russiske forsvarsevnen og -viljen skulle smuldre opp.<ref>Stevenson 2012, s. 325</ref> Sentralmaktene stoppet og slo tilbake [[Kerenskijoffensiven]] sommeren 1917, og gikk deretter til offensiv nordover hvor de vant [[slaget om Riga]], hensikten var å bidra til å øke presset på den russiske hovedstaden Petrograd.<ref>Stevenson 2012, s. 325-326</ref> [[Caporetto-offensiven]] i oktober-november 1917 drev italienske styrker tilbake til elven [[Piave]], var en stor seier for sentralmaktene, og stabiliserte fronten i Italia i om lag ett år.<ref name="Stevenson-377"/> De tyske angrepene bidro til å tvinge russerne til å forhandle, og etter [[freden i Brest-Litovsk]] i mars 1918 iverksatte dels sentralmaktene sin plan om å dominere Øst-Europa under et dekke av selvstyre,<ref>Stevenson 2012, s. 395</ref> dels overførte store styrker for en avgjørende offensiv og seier i krigen på vestfronten.<ref name="Stevenson-384"/>

Den tyske strategien for vestfronten i 1918 var et angrep mot britiske styrker, som de antok var de svakeste. Britenes ekspedisjonsstyrke (BEF) skulle tvinges til å evakuere til Storbritannia, deretter skulle de tyske styrkene slå franskmennene før amerikanske soldater ankom i stort antall.<ref>Stevenson 2012, s. 371, 398, 402</ref> Ententemaktene på sin side ble ikke enig om en strategi, noe som skulle komme til å koste dem dyrt da det tyske angrepet kom i mars 1918. Det underliggende spørsmålet var om en skulle gå til offensiv i Frankrike (noe franskmennene og BEFs sjef Haig støttet), eller i stedet angripe sentralmaktene der de var svakere, som i Midtøsten (noe britenes statsminister Lloyd George ønsket). Mest omstridt var forslaget om en felles strategisk reserve, og derved en øverstkommanderende, i tilfelle et større tysk angrep. Britenes strategi la til grunn at krigen kunne vare inn i 1919, og at de mannskaper man hadde tilgjengelig måtte disponeres for utholdenhet, inntil amerikanske tropper i stort omfang ankom.<ref>Stevenson 2012, s. 403-406</ref> Det tyske innledende angrepet i [[våroffensiven]] hadde stor fremgang, men klarte ikke å erobre viktige kommunikasjonsknutepunkt som [[Amiens]] og [[Arras]], splitte de franske og britiske styrkene, eller presse britene til å evakuere BEF tilbake til Storbritannia. Parallelt med at det tyske angrepet var i ferd med å bremses opp samlet ententemaktene seg om [[Ferdinand Foch]] som ansvarlig for strategisk ledelse av militære operasjoner.<ref>Stevenson 2012, s. 411–412</ref>

Ententens militære ledelse med generalene Foch, Haig, Pétain og Pershing, ble i et møte den 24. juli 1918 enig om at vendepunktet var nådd. De hadde overtaket og skulle gå på offensiv inntil sentralmaktene var slått, noe Foch antok tidligst ville skje i 1919.<ref>Stevenson 2012, s. 424–425</ref>

Mot slutten av oktober 1918 planla den tyske marinen et siste utfall med overflatefartøyer, selv om krigen i praksis var tapt. Hensikten med angrepet var det samme som noen generaler forfektet (blant de Ludendorff og Hindenburg), at man måtte forberede seg på neste krig. Om overflatefartøyene ble overgitt uten kamp, antok de tyske admiralene at de ville få begrensede midler ved opprustning før en fremtidig krig.<ref>Stevenson 2012, s. 398, 392</ref> Da dette lekket ut til titusenvis av gaster og fyrbøtere, at de skulle dø i et siste selvmordsangrep, tok de saken i egne hender, gjorde [[mytteri]], og bidro til å avslutte krigen ved å utløse [[novemberrevolusjonen]].<ref name="Stevenson-492">Stevenson 2012, s. 492–495</ref>

=== Landstyrkenes taktikk ===

[[Fil:General gouraud french army world war i machinegun marne 1918.JPEG|miniatyr|Franske maskingeværskyttere under den tyske offensiven våren 1918, soldater med maskingevær kunne oppholde store fiendtlige styrker]]
[[Fil:C01364-9.2 inch howitzer Ypres 1917.jpg|miniatyr|Logistikk var svært viktig for krigføringen, og jernbaner var det viktigste logistiske elementet på landjorden. Her en britisk [[Smalsporbane|smalsporet]] jernbane (600&nbsp;mm) som frakter granater til en kanon.]]
På [[Vestfronten (første verdenskrig)|vestfronten]] var første verdenskrig i hovedsak (bortsett fra de innledende og avsluttende månedene) en «stillestående» krig (også kjent som en [[skyttergravskrig]]).<ref>Stevenson 2012, s. 99</ref> Med dette menes at den ikke hadde de bevegelige frontene som var vanlig i [[andre verdenskrig]] og i de fleste andre kriger. En om lag 760&nbsp;km lang frontlinje som strakk seg fra [[den engelske kanal]] til [[Sveits]] beveget seg (bortsett fra tyskernes retrett i februar 1917 til [[Hindenburglinjen]]) ikke særlig mer enn 8&nbsp;km i hver retning. Etter nederlaget i [[slaget ved Marne]] begynte de tyske styrkene å grave seg ned, kort etter gjorde ententestyrkene det samme, tett ved de tyske linjene.<ref>Stevenson 2012, s. 179-180</ref> Krigen på [[Østfronten (første verdenskrig)|østfronten]] var mer bevegelig fordi frontlinjen var dobbelt så lang, tynnere bemannet, og kommunikasjonslinjene (jernbane og veier) var dårligere, så forsterkninger brukte mer tid på å nå frem.<ref>Stone 1998, s. 93-95</ref>

Årsaken til den statiske krigføringen og skyttergravene under mesteparten av konflikten var dels at den militære taktikken under offensiv ikke hadde tatt innover seg den nye teknologien. Dette medførte at den til en hver tid forsvarende part stort sett hadde en klar fordel.<ref>Raudzens, George (Oktober 1990), «War-Winning Weapons: The Measurement of Technological Determinism in Military History», ''The Journal of Military History'' (Society for Military History) 54 (4): 403–434, s. 424</ref><ref name=":0">Keegan 1998, s. 195-196</ref> Et annet problem som hindret begge siders offensiver var kommunikasjon og kontroll av de store hærstyrkene. Mens hertugen av [[Arthur Wellesley, 1. hertug av Wellington|Wellington]] kunne se hele slagfeltet og gi ordre direkte under [[slaget ved Waterloo]], var styrkene og avstandene så store under første verdenskrig at hovedkvarterene lå langt unna selve slaget. Uten radiokommunikasjon ble kontakten med troppene besørget ved [[felttelefon]], hvor linjene ofte ble brutt ved artillerinedslag, eller gjennom bud som løp frem og tilbake, noe som tok mange timer.<ref>Keegan 1998, s. 312-314</ref>

Flere nye våpen ble utviklet for å forsøke å bryte gjennom linjene på vestfronten; [[flammekaster]]e, [[stridsvogn]]er og [[stridsgass]]. Flammekastere hadde svært begrenset betydning, stridsvogner ga særlig i 1918 en viss støtte for fremrykkende infanteri. Av de tre var stridsgass det mest effektive, men selv det hadde begrenset betydning, og av totale tap under krigen var kun 1,7 % forårsaket av stridsgass.<ref>Stevenson 2012, s. 186-190</ref><ref name="Ziemann-tapstall"/>

Det viktigste våpenet for både angripere og forsvarere var [[artilleri]], om lag 58 % av alle soldater som ble drept ble truffet av artillerigranater.<ref>Stevenson 2012, s. 184-185</ref> Et angrep under første verdenskrig ble gjennomført ved at angriperen først satte igang et bombardement med artilleri, ofte med begrenset effekt fordi den forsvarende part da var i [[tilfluktsrom]]mene. Etter timer med artilleriild stoppet beskytningen opp, tanken var så at [[infanteri]] og [[kavaleri]] til hest skulle angripe. Artilleriilden hadde ikke klart å drepe fienden, men dannet utallige granatkratere i terreng mellom frontlinjene. Dette medførte at hester og infanteri hadde problemer med å rykke frem hurtig. Den forsvarende part hadde imidlertid hatt tid til å gå ut av tilfluktsrommene og å bemanne [[maskingevær]]ene. Dette nye våpenet gjorde det enkelt å slå tilbake et angrep uten [[stridsvogn]]er, som ikke ble tatt i bruk før mot slutten av krigen. Først ved bruk av nok artilleri og riktig bruk, altså at beskytningen fulgte infanteriets fremrykking, var det mulig for et angrep å trenge gjennom, slik sentralmaktene og ententemaktene gjorde med stadig bedre resultat i 1917 og 1918.<ref>Strachan 2014, s. 184, 190</ref><ref>Stevenson 2012, s. 183</ref>

Den forsvarende parten hadde også en annen fordel. Hvis angriperne klarte å få et lite hull i frontlinjen, hadde ikke angriperne mulighet til å rykke frem på noen annen måte enn til fots. Dette medførte trege og langsomme fremrykninger. Angriperne måtte rykke frem over det sønderskutte [[ingenmannsland]], noe som var vanskelig for kanoner og annet tyngre materiell. Den forsvarende part hadde et fungerende vei- og jernbanenett helt opp til fronten, slik at de hurtig kunne sette inn nye tropper og slå tilbake offensiven før hullet ble for stort.<ref name=":0" />

Denne mangelen på en fungerende offensiv taktikk medførte at første verdenskrig ble en ''utmattelseskrig'', det vil si at hver side prøvde å vinne ved å få motstanderen til å bruke opp alle sine nasjonale ressurser; jordbruk, industri, personell. Denne utmattelsesstrategien ga ententemaktene en fordel fordi den hadde mulighet til råvare- og matforsyninger fra det britiske imperiet, i tillegg kunne den britiske marinen blokkere tysk import fra USA og [[Sør-Amerika]]. Ententemaktene hadde også en stor fordel i lån fra USA, selv før landet kom med i krigen.<ref name=":16" /> Utmattelsesstrategien førte til en meningsløs tilværelse for soldatene; de ble beordret til fremrykkinger som innebar at store frontavsnitt sprang opp fra skyttergravene bare for å bli meiet ned av fiendtlig mitraljøseild.<ref name=":0" />

=== Soldater, medisin og moral ===
[[Fil:Shellshock2.jpg|miniatyr|alt=fotografi av en gruppe soldater med fjerne blikk|Soldaten nede til venstre har ''tusenmetersblikk'' som tyder på posttraumatisk stresslidelse, eller granatsjokk som det ble omtalt som under første verdenskrig.]]

{{Utdypende|Genèvekonvensjonene}}
====Menn====
Det har blitt en etablert sannhet at de stridende forventet en kort krig. Dette var imidlertid langt fra tilfelle blant ledelsen av styrkene, mange av generalene i de krigførende landene anså at en stor konflikt i Europa kunne ta flere år.<ref>Strachan 2001, s. 1005–1007</ref> Av de som argumenterte for en kort krig ble problemet med å finansiere en stor konflikt gitt som hovedårsak, det ble antatt at det ikke var penger til å la krigen pågå over lengre tid.<ref>Strachan 2001, s. 1010</ref> Blant de underordnede var forventningen om en kort krig reell nok, mange regnet med at den ville være over i løpet av én måned.<ref>Strachan 2001, s. 1013</ref>

Tyskland mobiliserte rundt 13 millioner mann under krigen, Russland om lag 15 millioner, Frankrike 8,4 millioner, og Storbritannia (unntatt Samveldet) 5,4 millioner. De to stridende gruppenes styrker økte inntil 1917, deretter stagnerte de og slagkraft i form av mer og kraftigere artilleri kompenserte for manglende soldater. Styrkene som deltok i krigen var basert på [[verneplikt]]. Unntaket var Storbritannia, hvor verneplikt ble innført i 1916, Canada, hvor det ble innført i 1918, mens Australia deltok kun med frivillige.<ref>Stevenson 2012, s. 198-204</ref> I årene 1914 til 1918 var rundt 75 millioner mann i uniform.<ref>Audoin-Rouzeau/Jones, s. 147, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref>

====Medisin====
Bortsett fra [[den russisk-japanske krig]], var første verdenskrig den første større konflikt hvor flere soldater døde i kamp enn ved sykdom. [[Sanitet]]stjenesten var best på vestfronten, og på østfronten bedre hos tyske og østerriksk-ungarske styrker enn hos russiske styrker. I Det osmanske rike døde syv ganger så mange soldater av sykdom som av krigshandlinger, tapstallene for ententetroppene ved [[Thessaloniki]], og for styrker i Afrika var høyest for sykdom. For hele krigen ga allikevel krigshandlinger fem ganger så store tap som sykdom. For de som ble skadet betydde den medisinske utviklingen at de fleste kunne vende tilbake til krigstjeneste etter pleie. Total dødelighet (i prosent av alle sårede) var om lag 8&nbsp;%, tilsvarende tall for [[Krimkrigen]] og [[den amerikanske borgerkrig]] var 20&nbsp;% og 13,3&nbsp;%. Av alle sårede vendte rundt 54&nbsp;% av franske, 82&nbsp;% av britiske og 75&nbsp;% av tyske tilbake til tjeneste. [[Posttraumatisk stresslidelse]] ble diagnostisert i 1915, med betegnelsen granatsjokk (engelsk: shellshock), behandlingen var mindre effektiv enn for fysiske skader.<ref>Stevenson 2012, s. 207-209</ref> Statistikk for britiske militærsykehus oppgir at 2–4 % av innleggelsene var knyttet til granatsjokk. Av flere grunner er det rimelig å anta at det var en betydelig underrapportering, og at antall soldater med psykiske problemer grunnet krigen var minst ti ganger så mange.<ref>Winter, s. 330, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref> De medisinske avdelingene i de væpnede styrkene hadde en kraftig økning, Storbritannias [[Royal Army Medical Corps]] hadde 20 tusen leger og sykepleiere i 1914, det hadde økt til 160 tusen i 1918.<ref>van Bergen, s. 288, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref>

I 1918 brøt det ut en [[pandemi]], senere kjent som [[spanskesyken]], den påvirket alle de stridende partene. Av tyske soldater under [[våroffensiven]] hevdet general Ludendorff at mer enn 900 tusen soldater var syke og ute av stand til å delta. Tilsvarende registrerte den britiske overkommandoen rundt 1,2 millioner soldater midlertidig uskikket til tjeneste, av en styrke på rundt 2 millioner mann. I august 1918 døde rundt 43 tusen amerikanske soldater av sykdommen, og rundt 33 tusen franske soldater.<ref>Rasmussen, s. 341–342, 356''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref> Stort sett ble det ikke lagt noen begrensninger på reiser (som stenging av grenser), isolasjon av arbeidsplasser osv. og det ble begrunnet med de militæres behov for mobilitet.<ref>Rasmussen, s. 352–354, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref> Rundt 90 % av de som omkom av sykdommen døde i månedene august til november 1918.<ref>Rasmussen, s. 337, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref>

====Moral====
{{Tekstboks
|overskrift=Hva menes med soldatenes moral?
|Med moral menes her evnen som enkelte soldater eller grupper av soldater har til å utføre de ordrene som blir gitt av militære overordnede.<ref>Watson, s. 175–176, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref>

Før første verdenskrigs utbrudd ble høy moral, som enheters evne til å fortsette angrep, selv om de har hatt store tap, sett som avgjørende for at krig skulle kunne vinnes, på tross av nye våpen som rifler, maskingeværer og langtrekkende artilleri. Erfaringene fra [[den russisk-japanske krig]] (1904–1905) ble tatt som bevis for det.<ref>Howard 2002, s. 17-18</ref>

Et vanlig tegn på dårlig moral blant soldater er utstrakt [[desertering]], noe som skjedde blant annet under første verdenskrig i Russland i 1917.<ref>Howard 2002, s. 87</ref>|align=right}}

For både sentralmaktene og ententen var krigens fortsettelse avhengig av at ordre ble fulgt, og at soldatene ikke [[Desertering|deserterte]] eller overga seg til fienden uten kamp. Det var også viktig å motvirke at soldatene unnlot å kjempe ved uoffisielle [[våpenhvile]]r, som i [[julevåpenhvilen]] på vestfronten i 1914.<ref>Stevenson 2012, s. 210-211</ref> Allerede i den midtre perioden av krigen (oktober 1914 til april 1917) ble alle tre metoder brukt av involverte styrker. Omfanget av utfordringen ble eksempelvis vist ved at over 300 tusen osmanske soldater hadde desertert frem til november 1917. Den russiske hæren mistet rundt én million mann til krigsfangenskap i 1915, mange av dem overga seg raskt. Mens de to sentralmaktene Tyskland og Østerrike-Ungarn hadde omtrent like store styrker på østfronten, overga rundt 2 millioner østerriksk-ungarske soldater seg, mot kun 167 tusen tyske soldater. På vestfronten var desertering og overgivelse begrenset. Gjennom hele krigen utgjorde tilfangetatte soldater 11,6&nbsp;% av franske tap, 9&nbsp;% av tyske og 6,7&nbsp;% av britiske tap. Dette reflekterte delvis de fastlåste frontlinjene, der større forsøk på overgivelse løp høy risiko for å bli oppdaget av [[militærpoliti]]et. Mer vanlig var ukelange uformelle våpenhviler. I den britiske ekspedisjonsstyrken [[British Expeditionary Force (første verdenskrig)|British Expeditionary Force]] (BEF) er det anslått at inntil en tredjedel av tjenestetiden ved frontlinjen var berørt av uformelle våpenhviler (engelsk: live and let live, norsk: leve og la leve).<ref group="note">I rolige sektorer av fronten ble uformelle avtaler om våpenhvile inngått, noe som ga begge parter anledning til blant annet hente døde i [[ingenmannsland]]. se [https://www.iwm.org.uk/history/the-real-story-of-the-christmas-truce «The Real Story of the Christmas Truce»], fra [[Imperial War Museum]].</ref><ref>Stevenson 2012, s. 210</ref> Styrkene til Det osmanske rike hadde en høy andel desertører, rundt 0,5 millioner mann, eller én av seks soldater.<ref>Aksakal, s. 467, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref>

Grunnet størrelsen på slagfelt og involverte styrker var første verdenskrig, mer enn i tidligere konflikter, avhengig av den enkelte soldats motivasjon for å kjempe. Fire forhold anses som vesentlige for soldatenes kampvilje; materielle forhold, tvangsmidler, gruppesamhold og ideologiske eller patriotiske forhold.

For å vedlikeholde kampviljen var det viktig at soldatene ikke var kontinuerlig i faresonen. Britiske soldater på vestfronten skiftet mellom tjeneste i skyttergravene og bak frontlinjene, tilsvarende rutiner hadde de fleste andre krigførende land. Mat var viktig, i tillegg til at det var nødvendig for at soldatene skulle kunne utføre tildels hardt fysisk arbeid, så hadde det en stor sosial funksjon. Kontakt med de hjemme var også svært viktig og store mengder post og pakker ble sendt til soldatene, BEF håndterte daglig 7 tusen sekker med brev. Den franske soldaten og forfatteren [[Henri Barbusse]] anså det å sende og motta brev som essensielt for å utholde prøvelsene ved fronten.<ref>Grayzel, s. 114–115, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref> I Tyskland ble 28,7 milliarder postkort, brev og pakker sendt til eller fra fronten under krigen.<ref>Sørensen 2010, s. 142</ref> Besøk hjem hadde også stor betydning, og manglende permisjon for å reise hjem var blant de viktigste grunnene nevnt ved mytteriene blant franske soldater i 1917.<ref>Sørensen 2010, s. 261</ref>

Vedrørende tvangsmidler ble soldatenes tilværelse i stor grad forsøkt kontrollert. I tillegg til offiserer og underoffiserer var det også militærpoliti for å pågripe dem som eventuelt forsøkte å flykte fra et angrep. Tyske tropper ble noen ganger tvunget til å angripe av offiserer med pistol. I BEF ble antall militærpoliti, prosentmessig i forhold til den totale styrken, økt med en faktor på ti fra 1914 til 1917. I den italienske hæren ble 750 soldater skutt etter krigsrett, tilsvarende ble 700 franske soldater skutt, 346 britiske og 48 tyske. Tallene synes å bekrefte ordtaket om at den beste disiplinen er selvdisiplin.<ref>Stevenson 2012, s. 211-214</ref>

For gruppesamholdet var kameratskap mellom soldatene viktig, ønsket om ikke å miste ansikt ved å svikte dem man tjenestegjorde sammen med i [[Lag (militær enhet)|laget]], [[tropp]]en og [[kompani]]et. Underoffiserenes lederskap var også en sentral faktor, i det daglige var det sersjantene og fenrikene de fleste soldater hadde kontakt med.

Vedrørende ideologiske eller patriotiske forhold synes religion å ha betydd lite. Tro på nasjonen var mye viktigere, noe som klart ble vist når den var fraværende. Det store antall østerriksk-ungarske soldater som ble tatt til fange i løpet av krigen, kan knyttes til ineffektiv ledelse av hæren. Utover i 1916 og 1917 ble moralen merkbart dårligere i de fleste lands styrker, særlig gjaldt det den russiske, osmanske, østerriksk-ungarske og italienske, men også de franske og britiske styrkene var berørt. Kun de tyske styrkene synes å ha beholdt en eksepsjonell god disiplin.<ref>Stevenson 2012, s. 214-218</ref>

=== Kvinners innsats og rolle ===

{{Utdypende|Kvinners innsats under første verdenskrig}}
[[Fil:Shipbuilding during the First World War Q20067.jpg|miniatyr|En kvinnelig arbeider bruker en [[dreiebenk]] på et skipsverft i Storbritannia]]
Under første verdenskrig var tjeneste ved fronten så godt som utelukkende forbeholdt menn. Kvinner spilte imidlertid en avgjørende, om enn lite synlig, rolle for begge de krigførende blokkene. Landbruket var lite mekanisert, og mobilisering av mange mannlige jorbruksarbeidere som soldater, var negativt for matproduksjonen. Mange kvinner tok derfor arbeid i jordbruket, som tidligere var forbeholdt menn. Det var også stor mangel på industriarbeidere, og millioner av kvinner arbeidet ved maskiner på fabrikker. De arbeidet også i transportsektoren, blant annet som lokomotivførere. Forsyningssituasjonen på sentralmaktenes side var, grunnet ententens blokade, vanskelig, og det ga mange kvinner en ekstra byrde. Mye tid ble brukt i køståing, ofte med magert resultat. I Russland trakk mange soldathustruer (såkalte ''soldatki'') og [[flyktning]]er inn til byene for å søke arbeid og mat. De bidro etter hvert til protester mot krigen, først fra et økonomisk, etter hvert også et politisk grunnlag.<ref>Strachan 2014, s. 151-153</ref> Kvinner hvis menn ble mobilisert fikk raskt et månedlig tilskudd fra staten, det gjaldt for tilnærmet alle de krigførende landene. I tillegg til å kompensere for fravær av mannen som lønnsmottaker, ga tillegget også en slags betaling for omsorgsarbeid som tidligere hadde vært ulønnet.<ref>Lee Downs, 73, 95, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref>

Kvinner var imidlertid ikke førstevalget for industrien, de forsøkte først å dekke behovet for arbeidere ved menn som enten var for unge eller for gamle til å gjøre militærtjeneste. Først da disse gruppene ikke var tilstrekkelig, ble det fra 1915 i stadig større grad rekruttert kvinner til fabrikkarbeid som før kun hadde blitt utført av menn. For det bestående samfunnet var kvinnenes innsats et tveegget sverd; nødvendig for krigsinnsatsen, men samtidig en potensielt farlig undergraving av tradisjonelle [[kjønnsroller]] i arbeidslivet. Kvinner som arbeidet i tidligere mannsdominerte stillinger i fabrikker, kunne tjene to til tre ganger mer enn i tradisjonelle kvinneyrker.<ref name=":13">Strachan 2014, s. 154-155</ref>

Arbeidsforholdene i den tyske krigsindustrien var ikke forenlige med kvinnenes tradisjonelle rolle som husmor og mor. Arbeidstidsbestemmelsene ble opphevet allerede ved krigens start, og arbeidsdagen kunne være fra 10 til 12 timer. Arbeidet med våpen og ammunisjon kunne medføre direkte kontakt med livsfarlige stoffer, ikke sjelden med døden til følge. Da den tyske hærledelsen i 1916 foreslo en alminnelig verneplikt for kvinner, ble dette avslått av regjeringen, da kvinnenes tradisjonelle oppgaver i samfunnet ellers sto i fare for å bli forsømt.<ref>{{Kilde www|url=http://www.bpb.de/geschichte/deutsche-geschichte/ersterweltkrieg/155330/frauenarbeit-und-geschlechterverhaeltnisse|tittel=Frauenarbeit und Geschlechterverhältnisse {{!}} bpb|besøksdato=2017-12-25|forfattere=Wolfgang Kruse|dato=|fornavn=|etternavn=|språk=de|verk=www.bpb.de|forlag=Bundeszentrale für politische Bildung|sitat=Als die Oberste Heeresleitung deshalb 1916 eine weibliche Dienstpflicht forderte, lehnte die Reichsregierung dieses Ansinnen ab, weil sie dadurch die traditionelle Rolle als Hausfrau und Mutter gefährdet sah.}}</ref> Samtidig står Tyskland frem med en relativ sett lavere andel kvinner i krigsrelatert arbeid, lønn kunne ikke kompensere for tidsbruk, som bedre ble anvendt på køståing, søk etter mat på landsbygden, og egen produksjon av mat (kjøkkenhager, kaniner og geiter).<ref>Lee Downs, 89–91, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref>

I Russland utgjorde kvinnene over 40 % av arbeidsstyrken i industrien i 1917. I Frankrike var en tredjedel av arbeidere i rustningsindustrien kvinner. I Storbritannia arbeidet over 5 millioner kvinner i ulike industrisektorer i 1918, men dette var kun én million flere kvinnelige sysselsatte enn ved utbruddet av krigen. Det var et skifte som var synlig i mange av de krigførende landene, at kvinnes yrkesdeltakelse ikke nødvendigvis økte voldsomt, men at de fikk innpass på arbeidsplasser de før krigen var utestengt fra. I Tyskland økte voksne kvinners relative deltakelse som arbeidskraft i industrien med 52 % fra 1913 til 1918.<ref>{{Kilde www|url=http://www.bpb.de/geschichte/deutsche-geschichte/ersterweltkrieg/155330/frauenarbeit-und-geschlechterverhaeltnisse|tittel=Frauenarbeit und Geschlechterverhältnisse|besøksdato=25. desember 2017|forfattere=Wolfgang Kruse|dato=6. mai 2013|forlag=Bundeszentrale für politische Bildung|sitat=Se tabell}}</ref> En konsekvens av kvinners overgang til industriarbeidsplasser i USA, hvor svarte kvinner gikk fra gårdsarbeid, var at de kom til å overta stillinger hvite kvinner hadde hatt før krigen.<ref name=":13" />

Grunnet mange sårede soldater, var behovet for sykepleiere stort, og en rekke kvinner meldte seg til pleieoppgaver, både bak og ved frontlinjene. En del kvinner tjenestegjorde også som leger ved fronten. Selv om sanitetspersonellet ikke var stridende, var de ikke skånet for krigshandlinger.<ref>Strachan 2014, s. 156</ref>

I Tyskland endret krigen det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret. Da mennene reiste til fronten, overtok kvinnene nye posisjoner i samfunnet. Behovet ble varig, da mennene i et stort antall, vendte forkrøplet og hjelpeløse hjem. Likevel hevet sterke antifeministiske stemmer seg mot grunnleggende endringer. General [[Paul von Hindenburg|Hindenburg]] skrev i oktober 1916 til rikskansler [[Theobald von Bethmann Hollweg|Bethmann Hollweg]], og ba om at det ble satt en stopper for kvinnenes krav om likestilling i alle yrker.<ref>{{Kilde www|url=http://www.bpb.de/geschichte/deutsche-geschichte/ersterweltkrieg/155330/frauenarbeit-und-geschlechterverhaeltnisse|tittel=Frauenarbeit und Geschlechterverhältnisse|besøksdato=26. desember 2017|forfattere=Wolfgang Kruse|dato=2013|forlag=Bundeszentrale für politische bildung|sitat=Es wäre gut, wenn diese Tatsache auch öffentlich deutlich zum Ausdruck gebracht würde und der weiblichen Agitation auf Gleichstellung in allen Berufen, und damit natürlich auch in politischer Beziehung, ein Riegel vorgeschoben würde. Ich stimme Eurer Exzellenz auch vollkommen zu, daß eine weibliche Dienstpflicht eine verfehlte Maßnahme ist. }}</ref> Det underliggende synspunkt var at når soldatene ved fronten risikerte sine liv, var det nettopp for å forsvare det tradisjonelle samfunnet. Feminismen ble tolket i lys av [[Dolkestøtlegenden|dolkestøtslegenden]]s forklaring på krigens utfall. Påstanden var at soldatene ved fronten ble dolket i ryggen av noen der hjemme. De eneste som kunne bringe Tyskland videre etter krigen, ble det hevdet, var mennene ved fronten.<ref>{{Kilde www|url=http://www.bpb.de/geschichte/deutsche-geschichte/ersterweltkrieg/155330/frauenarbeit-und-geschlechterverhaeltnisse|tittel=Frauenarbeit und Geschlechterverhältnisse, Der antifeministische Diskurs |besøksdato=26. desember 2017|forfattere=Wolfgang Kruse|dato=2013|forlag=Bundeszentrale für politische bildung|sitat=Denn die Legende vom "Dolchstoß" der Heimat in den Rücken der "im Felde unbesiegten" Fronttruppen verfestigte noch einmal die Vorstellung, dass nur die Männer der Front geeignet waren, das Schicksal Deutschlands zu bestimmen.}}</ref>

Verdenskrigens betydning for tyske kvinner, ble i en viss utstrekning bestemt av deres sosiale tilhørighet. Enkelte kvinner, særlig de fra borgerskapet og med utdannelse, fikk delta på nye samfunnsområder. Noen oppnådde til og med ledende stillinger.<ref>{{Kilde www|url=http://www.bpb.de/geschichte/deutsche-geschichte/ersterweltkrieg/155330/frauenarbeit-und-geschlechterverhaeltnisse|tittel=Frauenarbeit und Geschlechterverhältnisse|besøksdato=26. desember 2017|forfattere=Wolfgang Kruse|dato=2013|forlag=Bundeszentrale für politische bildung|sitat=Einigen Frauen gelang es sogar, Führungstätigkeiten zu übernehmen, insbesondere gebildeten Frauen aus der bürgerlichen Frauenbewegung, die in den Militärbehörden Tätigkeiten in der Organisation der Sozialfürsorge für berufstätige Mütter übernahmen und dabei teilweise in Offiziersränge aufstiegen.}}</ref> For arbeiderkvinnene medførte krigen først og fremst dobbeltarbeid og forverrede kår. Barna ble overlatt til seg selv mens kvinnene var i arbeid, og de fattige arbeiderkvinnene manglet penger til å handle på svartebørsen. Kvinnenes og ungdommens protest ble en del av antikrigsbevegelsen i 1917/1918, som til slutt førte til keiserrikets fall.<ref>{{Kilde www|url=http://www.bpb.de/geschichte/deutsche-geschichte/ersterweltkrieg/155330/frauenarbeit-und-geschlechterverhaeltnisse|tittel=Frauenarbeit und Geschlechterverhältnisse|besøksdato=26. desember 2017|forfattere=Wolfgang Kruse|dato=2013|forlag=Bundeszentrale für politische bildung|sitat=Die lange vereinzelten, aber vielfältigen sozialen Proteste von Arbeiterfrauen und Jugendlichen wurden zunehmend zu einem integralen Bestandteil der proletarischen Antikriegsbewegungen der Jahre 1917/18, die schließlich zum Sturz des Kaiserreichs führten.}}</ref>

Fasiten for de tyske kvinnene etter første verdenskrig, var likevel at den hadde ført til en større og varig representasjon i arbeidslivet utenfor hjemmet. Holdningene til kvinner i arbeidslivet var også endret på en måte som ikke kunne gjøres om.<ref>{{Kilde www|url=http://www.bpb.de/geschichte/deutsche-geschichte/ersterweltkrieg/155330/frauenarbeit-und-geschlechterverhaeltnisse|tittel=Frauenarbeit und Geschlechterverhältnisse|besøksdato=26. desember 2017|forfattere=Wolfgang Kruse|dato=2013|forlag=Bundeszentrale für politische bildung|sitat=Doch so berechtigt es ist, die kriegsbedingten Verwerfungen und Gegentendenzen zur weiblichen Emanzipation hervorzuheben, bleibt doch festzuhalten, dass die Kriegsmobilisierung der Frauen im Ersten Weltkrieg zu strukturellen und bewusstseinsmäßigen Veränderungen der Geschlechterverhältnisse geführt hat, die nicht auf allen Ebenen revidiert werden konnten.}}</ref>

Under krigen ble det diskutert hvordan kvinners innsats burde anerkjennes. Kvinners stemmerett ble et sentralt politisk krav i flere land, og at de måtte få delta på lik linje med menn. Før krigen brøt ut, var det knapt noen kvinner som hadde stemmerett. Etter fredsslutningen fikk kvinner i en rekke land anledning til å stemme, mye av bakgrunnen for at kvinner derved fikk større politisk innflytelse var deres innsats i krigsårene.<ref>Strachan 2014, s. 161-162</ref><ref name="Stevenson2012-542">Stevenson 2012, s. 542–543</ref> Demobilisering av soldatene førte til at kvinnene stort sett ble kastet ut av stillingene de hadde gått inn i under krigen. En del av kvinnene gikk tilbake til tradisjonelle kvinneyrker, mens mange ble stilt helt utenfor arbeidsmarkedet.<ref name="Stevenson2012-542" />

<gallery class="center">
Women taking place of men on Great Northern Railway at Great Falls. Montana, circa 1918. Great Falls Commercial Club., 1 - NARA - 533760.tif|Amerikanske kvinner overtok som jernbanearbeidere da mennene dro til fronten, det samme skjedde i alle de krigførende statene.
Bundesarchiv Bild 183-S29737, Westfront, weibliche Hilfskräfte.jpg|Kvinner på vei til arbeid ved vestfronten i 1917 {{Byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 183-S29737 / CC-BY-SA 3.0}}
World War One; women working in a factory Wellcome L0009248.jpg|Britiske kvinner i en fabrikk under første verdenskrig
The Employment of Women on the Western Front, 1914-1918 Q6764.jpg|Kvinnelige snekkere i en fabrikk nær [[Calais]] i Frankrike
Women at work during the First World War Q32344.jpg|Kvinner arbeidet også i [[sanitet]]en, her australske kvinner i [[Thessaloniki]] i Hellas i 1916
PSM V88 D232 Traditional male occupations performed by women during the war.png|Eksempler på tradisjonelt mannsarbeid utført av kvinner under første verdenskrig, fra ''Popular Science Monthly''
Women workers in ordnance shops, Midvale Steel and Ordnance Company, Nicetown, Pennsylvania. Hand chipping with pneumati - NARA - 530774.jpg|Kvinner med pressluftverktøy i en rustningsfabrikk i Nicetown, [[Pennsylvania]], USA.
Women and war work (1918) (14768400111).jpg|Kvinnelige ambulansesjåfører i London
The Girl Behind the Gun 1915.jpg|Medieomtale av britiske kvinner i ammunisjonsproduksjon, fra tidsskriftet ''The War Budget'', desember 1915
Munitions Production on the Home Front, 1914-1918 Q30578.jpg|Kvinnelig politi, Gretna Green, Dumfriesshire, i Skottland
A group of young Italian women employed by the British Army to unload artillery ammunition at a railhead dump in northern Italy, 1918. Q26158.jpg|Unge italienske kvinner laster om ammunisjon for britiske styrker, august 1918 i Italia
Munitions Manufacturing NGM-v31-p322.jpg|Franske kvinner i arbeid på en ammunisjonsfabrikk
Final Review of Marine Reservists and Navy Yeoman, 1919 (6035544814).jpg|Siste oppstilling for en gruppe kvinnelige marinesoldater, USAs senere president [[Franklin Roosevelt]] i senter
</gallery>

=== Hjemmefrontenes politikk ===

Sentralt for å forstå hvordan første verdenskrig kunne utkjempes er støtten fra de ulike lands befolkning. De krigførende statene baserte støtten på patriotisme og ulike offentlige tiltak for å vedlikeholde den. Uten støtte fra de brede lag i befolkningen kunne ikke krigen vært utkjempet, noe revolusjonene i Russland i 1917 klart viste.<ref name="Stevenson-263">Stevenson 2012, s. 263-268</ref> Første verdenskrig var den første større konflikten hvor de som ikke var ved frontlinjen, ble regnet som en egen gruppe, omtalt som hjemmefronten (engelsk: home front), og innsatsen der avgjørende for at krigen kunne vinnes.<ref>Grayzel, s. 96–97, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref>

==== Krigsbegeistring, anti-krigs demonstrasjoner og pasifisme ====

Ved utbruddet av krigen viste de ulike lands befolkninger et stort spenn av reaksjoner, fra protest til fornektelse, sjokk, patriotisk begeistring og hysteri. Det var ingen generell entusiasme for krigen, men hverken arbeiderklassen eller bøndene var avvisende overfor krigen og konsekvent imot. Den motsatte påstanden, at det ikke fantes krigsentusiasme er heller ikke korrekt, særlig store deler av borgerskapet og akademikere var positive. I Tyskland reagerte det konservative borgerskapet på ultimatum og krigserklæring med patriotiske parader. Slik var det i bydelen [[Mitte (ortsteil)|Mitte]] i Berlin, hvor 30 tusen var samlet 25. juli 1914. I mindre byer, særlig i landlige områder, var stemningen mer trykket.<ref>Sørensen 2010, s. 60–69</ref>

Det var demonstrasjonstog mot krigen i Tyskland, Storbritannia og Frankrike. Ifølge det tyske sosialdemokratiske partiet SPD, var det 288 samlinger og demonstrasjonstog i 160 byer, som i Mitte i Berlin den 28. juli 1914 med over 100 tusen mennesker.<ref>Strachan 2001, s. 121</ref> I Tyskland var vendepunktet til enighet om krigsinnsats nyheten om den russiske mobiliseringen 28. juli. Som arbeiderpartier i andre land sluttet de tyske sosialdemokratene opp om myndighetene. Felles for nesten alle de stridende land (Italia var et klart unntak) var at de så konflikten som en forsvarskrig, og som en kamp for ideer, noe befolkningene i stor grad sluttet opp om.<ref>{{Kilde www|url=https://www.c-span.org/video/?182071-1/the-world-war|tittel=Foredrag hvor forfatteren snakker om sin bok ''The First World War ''|besøksdato=12. desember 2017|forfattere=Hew Strachan|dato=28. april 2004|forlag=C-Span|sitat=...for all the countries, when they went to war in 1914, this was essentially a war of national self defence. Oversettelse: ...for alle landene, når de ble med i krigen i 1914, var det en nasjonal forsvarskrig. (fra 19:00 til 19:10)}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.c-span.org/video/?182071-1/the-world-war|tittel=Foredrag hvor forfatteren snakker om sin bok ''The First World War ''|besøksdato=12. desember 2017|forfattere=Hew Strachan|dato=28. april 2004|forlag=C-Span|sitat= And what I find still amazing of this war is that it becomes very very quickly a war for big ideas. Oversettelse: Og hva jeg synes er forbløffende ved denne krigen er at den svært raskt blir en krig for store ideer. (fra 21:03 til 21:12)}}</ref> Selv over ett år etter krigens utbrudd, var det ved utgangen av 1915 ingen vid opposisjon mot konflikten blant befolkningen i de land som var involvert.<ref>Audoin-Rouzeau, s. 79, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref> [[Pasifisme]] spilte en ubetydelig rolle. Storbritannia tillot at rekrutter kunne nekte militærtjeneste på et religiøst eller etisk grunnlag. Kun rundt {{formatnum:16500}} (om lag 0,33 % av de som ble rekruttert) nektet britisk militærtjeneste.<ref>Ceadel, s. 584–587 og 605, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref> I USA var det rundt {{formatnum:64000}} som krevde unntak fra militærtjeneste, rundt {{formatnum:58000}} ble godtatt (om lag 0,023 % av rekruttene).<ref>Ceadel, s. 590–591, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref>

==== Frankrike, nasjonal enhet, streik og mytterier ====

[[Fil:World War 1 Headlines R01.jpg|miniatyr|Forside av den belgiske avisen ''Le Soir'', 4. august 1914, om krigsutbruddet og krenkelsen av Belgias nøytralitet]]
Av stormaktene var Frankrike det landet som hadde størst antall falne soldater. Før utbruddet av krigen var det kjent for store politiske splittelser og hyppig skifte av regjering. Til tross for dette ble det raskt etablert en nasjonal enhet (i Frankrike kjent som ''[[union sacrée]]'').<ref name="Burgfrieden-Union_sacre">{{Kilde www|url=https://encyclopedia.1914-1918-online.net/article/burgfriedenunion_sacree|tittel=Burgfrieden/Union sacrée|besøksdato=23. desember 2017|forfattere=Gerd Krumeich|dato=11. oktober 2016|forlag=International Encyclopedia of the First World War|sitat=}}</ref> Grunnlaget for samholdet var at de fleste franskmenn anså det tyske angrepet og okkupasjon av fransk territorium som uholdbart. Regjeringen ble utvidet med representanter fra flere politiske partier. Etter å ha stoppet den tyske offensiven i [[slaget ved Marne]] hadde general [[Joseph Joffre]] stor støtte som øverstkommanderende. Pressen og andre publikasjoner ble [[sensur]]ert, men ikke hardere enn at den krigskritiske og [[pasifisme|pasifistiske]] boken ''Le Feu'' (ilden) av [[Henri Barbusse]] ble utgitt, den ble en bestselger og vant [[Goncourtprisen]]. I 1916 førte økende politisk misnøye med Joffres ledelse av krigføringen til at han i desember ble erstattet av general [[Robert Nivelle]].<ref name="Stevenson-263"/>

Etter Nivelles mislykkede offensiver våren 1917 ble union sacrée utfordret av streiker og mytterier blant soldatene. Bare i Paris-området var rundt 100 tusen i streik i mai–juni, om lag tre-fjerdedeler av dem var kvinner. Et betent spørsmål ble franske sosialisters deltakelse i den såkalte Stockholmskonferansen,<ref group="note">Forslaget om en konferanse for sosialistpartier i Stockholm kom fra sekretariatet til [[Den andre internasjonalen]]. Det ble støttet av russiske sosialister, tanken var å fremme de russiske sosialistenes krav om en fred uten erobringer eller krigserstatninger. Selv om myndighetene i Tyskland og Østerrike-Ungarn var negative til de russiske sosialistenes krav, så var de åpne for å la sine respektive lands sosialistpartier sende delegater. Ententemaktenes regjeringer var derimot sterkt negative, både Frankrike, Storbritannia og USA nektet sosialistpartiene å sende delegater. Stockholmskonferansen må sees i lys av krigstretthet i begge de to krigførende blokkene etter tre års krig, og den nye situasjonen som hadde oppstått etter tsaren var avsatt i Russland i mars 1917. Se Stevenson 2012, s. 346-347 og Strachan 2014, s. 232-233</ref> en konferanse om krigen, foreslått arrangert av krefter fra [[Den andre internasjonalen]]. Regjeringen var først åpen for å gi delegatene pass, men snudde og nektet dem utreise da øverstkommanderende [[Philippe Pétain]] erklærte at han ikke kunne garantere for hærens disiplin dersom sosialistene reiste til konferansen.<ref>Stevenson 2012, s. 348-349</ref> I november falt Paul Painlevés regjering, og det antas at president [[Raymond Poincaré]] måtte velge mellom [[Joseph Caillaux]] som var kjent for å ønske en fredsslutning, og [[Georges Clemenceau]] som ønsket å fortsette krigen inntil sentralmaktene var slått. Til tross for personlige motsetninger valgte Poincaré å be Clemenceau danne regjering.<ref>Stevenson 2012, s. 360-361</ref> Krisen for ententen og Frankrike under tyskernes [[Våroffensiven|våroffensiv]] våren og sommeren 1918 førte til en markant økning av støtten til krigføringen og oppslutning om at krigen måtte føres inntil Tyskland var slått.<ref name="Stevenson-460">Stevenson 2012, s. 459-460</ref>

====Motstandsvilje hos britene ====

[[Fil:Scarborough raid poster 1915 LOC cph.3g11297.jpg|miniatyr|Britisk propagandaplakat etter tyske sjøstridskrefters bombardering av Scarborough 16. desember 1914]]
Store politiske splittelser preget også Storbritannia ved første verdenskrigs start. Fremst av problemene var [[Irish Home Rule movement]], men omfattende streiker og [[Suffragett]]enes kamp for kvinnelig stemmerett var også utfordringer for styresmaktene. I motsetning til Frankrike var det ingen tyske soldater på britisk jord, men beretninger om tysk opptreden mot sivile i det nøytrale Belgia opprørte mange. De 250 tusen belgiske flyktningene i Storbritannia var også et bevis på hvorfor det var viktig å utkjempe krigen.<ref>{{Kilde www|url=http://www.bbc.com/news/magazine-28857769|tittel=World War One: How 250,000 Belgian refugees didn't leave a trace|besøksdato=22. desember 2017|forfattere=Denise Winterman|dato=15. september 2014|forlag=BBC News Magazine|sitat=The refugees were initially greeted with open arms. The government used their plight to encouraged anti-German sentiment and public support for the war. "Contact with the Belgian refugees acted as a good reminder of why the First World War was a war worth fighting," says Sheffield.<br>Oversettelse: Flyktningene ble i begynnelsen mottatt med åpne armer. Regjeringen brukte deres skjebne for å oppmuntre anti-tyske følelser og almenhetens støtte for krigen. «Kontakt med de belgiske flyktningene fungerte som en god påminnelse om hvorfor første verdenskrig var verd å utkjempe,» sa Sheffied.}}</ref> Den tyske [[Hochseeflotte]]s beskytning av tre engelske kystbyer i desember 1914 ([[Raidene på Scarborough, Hartlepool og Whitby]]) hvor hundrevis av sivile døde, [[uinnskrenket ubåtkrig]], og bruken av stridsgass i slaget ved Ypres våren 1915 viste at Tyskland hverken ville respektere sivile- eller krigens lover.

Hvor tungt Storbritannia skulle engasjere seg på kontinentet ble imidlertid vidt diskutert og førte til krise for regjeringen i mai 1915 og desember 1916. I motsetning til i Frankrike førte ikke den nasjonale oppslutningen om krigen umiddelbart til en utvidelse av regjeringen. Som i Frankrike ble pressen sensurert, men av den selv. Sensuren ble praktisert mildere enn i for eksempel Tyskland, og en ganske realistisk propagandafilm om [[slaget ved Somme]] ble sett av titalls millioner. Parlamentet ga regjeringen vide fullmakter ved [[Defence of the Realm Act 1914]] (forkortet DORA), men i praksis ble den lite brukt og innbyggerne støttet stort sett frivillig opp under nødvendige tiltak. [[Påskeopprøret]] i Irland i 1916 var et brudd på den felles fronten, og både selve opprøret og måten det ble slått ned på, bidro til at politiske skillelinjer som var glattet over ved krigsutbruddet, igjen markerte seg.<ref>Stevenson 2012, s. 268-276</ref>

Mellom mars og mai 1917 streiket rundt 200 tusen britiske industriarbeidere, noe som i lys av utviklingen i Russland skremte regjeringen. Så godt som alle kravene ble imøtekommet, og streikene satte en grense for militariseringen av den britiske hjemmefronten. Også i Storbritannia ble spørsmålet om sosialistpartiet kunne og skulle sende delegater til Stockholmskonferansen en stor sak våren og sommeren 1917. Etter først å ha vurdert å la representanter for Labour reise for å beholde deres støtte, bestemte regjeringen seg etter hvert for å nekte utreise for delegatene. Det satte en stopper for hele konferansen.<ref>Stevenson 2012, s. 349-350</ref> Krisen for ententen og Storbritannia under tyskernes [[Våroffensiven|våroffensiv]] våren og sommeren 1918, førte til en markant økning av støtten til krigføringen og oppslutning om at krigen måtte føres inntil Tyskland var slått.<ref name="Stevenson-460"/>

==== Tysklands nasjonale enhet ved krigsutbruddet ====

Ved krigens begynnelse viste også Tyskland mye av den samme enhet som Frankrike og Storbritannia. Myndighetene hevdet overfor befolkningen at Tyskland hadde gått til krig i selvforsvar. Omstendighetene ved krigsutbruddet var såpass uklare at de fleste trodde det, særlig med bakgrunn i opprustningen og ententens omringing. Den øverste ledelsen med keiser [[Vilhelm II av Tyskland]] i spissen hadde også et klart flertall i [[Riksdagen (Det tyske keiserrike)|Riksdagen]], og det største opposisjonspartiet, [[Sozialdemokratische Partei Deutschlands]] (SPD), støttet regjeringen. Ved krigsutbruddet eksisterte dermed en tilstand av [[Burgfrieden|borgfred]] (tysk: Burgfriedenspolitik) i landets politiske liv.<ref>{{Kilde www|url=https://www.dhm.de/lemo/kapitel/erster-weltkrieg/innenpolitik/burgfrieden.html|tittel=Der "Burgfrieden" 1914|besøksdato=2017-12-27|forfattere=Andreas Mix|dato=|fornavn=|etternavn=|språk=de|verk=www.dhm.de|forlag=Stiftung Deutsches Historisches Museum|sitat=}}</ref><ref>Watson 2014, s. 71-73</ref>

{{lytte
 | filnavn     = Ein' Feste Burg.ogg
 | tittel        = «Ein feste Burg ist unser Gott»
 | beskrivelse  = <small>Ved ordre om mobilisering var det mange tyskere på gatene i Berlin som spontant sang den kjente salmen «Ein feste Burg ist unser Gott» (norsk, «[[Vår Gud han er så fast en borg]]»)</small><ref>Watson 2014, s. 72</ref>
 | pos      = right
 | type = musikk
}}

Den russiske invasjonen av [[Øst-Preussen]] i august og september, deretter i november 1914, vekket også sterke følelser, selv om de russiske styrkene relativt raskt ble drevet bort. I en kort periode var rundt to tredjedeler av provinsen besatt av russiske styrker. Nyheter om de russiske styrkenes harde fremferd og herjinger spredte seg over hele riket, gjorde et stort inntrykk på befolkningen, og levnet ingen tvil om hva som ville skje om Tyskland tapte krigen.<ref name="Watson-161-162-179-181">Watson 2014, s 161-162, 179-181</ref>

I motsetning til i Storbritannia ble pressesensuren detaljstyrt av myndighetene, og var mer omfattende. Tapstall ble dekket over og inntil høsten 1918 ble det ikke meldt om nederlag i noe slag. Tapet i [[slaget ved Marne]] i 1914 ble eksempelvis dekket over som reposisjonering. Etter hvert som påkjenningene fra krigen ble stadig større, ble Tyskland polarisert på et nivå dets vestlige fiender ikke ble. Økonomien krympet, arbeiderklassen ble rammet av inflasjon og matmangel, det siste var svært negativt for moralen. Det var ikke hungersnød i Tyskland, men sykdommer og dødsfall knyttet til underernæring forekom. At byrdene med matmangel ikke synes å ha blitt likt fordelt ble også oppfattet særdeles negativt.

Tyskland skilte seg også ut fra Frankrike og Storbritannia over diskusjon om krigsmål. Grunnlaget for de politiske konfliktene om dette lå ved krigsutbruddet. SPD støttet i 1914 opp om borgfreden<ref name="Burgfrieden-Union_sacre"/> med basis i at landet kjempet en forsvarskrig, uten territoriale krav. Partiet håpet at ytterligere demokratisering skulle bli resultatet av deres samarbeid med regjeringen. Andre partier var derimot fast bestemt på at store landområder dels skulle innlemmes i Tyskland, og dels kontrolleres av landet, og at landets autoritære styreform skulle fortsette.<ref>Stevenson 2012, s. 276-281</ref>

[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-R00012, Anstehen nach Brot in Deutschland.jpg|miniatyr|Kø for å få brødrasjon i en tysk by, etter hvert som krigen varte gikk mange tyskere sultne {{Byline|[[Bundesarchiv]], Bild 183-R00012 / CC-BY-SA 3.0}}]]

Vinteren 1916/1917 var hard for den tyske befolkningen, med mangel på både mat og kull for fyring. I april 1917 demonstrerte rundt 200 tusen arbeidere, minst halvparten av dem kvinner, mot den dårlige gjennomføringen av matvareforsyninger. Det sosialdemokratiske partiet SPD kom i en vanskelig posisjon med sin støtte til regjeringen, da en del av partiet brøt ut og dannet USPD til venstre for det. Kansler [[Theobald von Bethmann Hollweg]] anså at det var nødvendig for styresmaktene å gi innrømmelser, og fikk keiseren til å love utvidet stemmerett i et påskebudskap. Dette utspillet provoserte Ludendorff, som deretter fikk gjennom en skjerpelse av de tyske krigskrav.<ref name="Stevenson-341"/> I juli 1917 vedtok riksdagen en fredsresolusjon med 212 stemmer for og 126 mot. Som en reaksjon på det ble [[Deutsche Vaterlandspartei]] (et nasjonalistisk, konservativt, antisemittisk parti, en forløper for [[NSDAP]]), med støtte av generalstaben og forretningsfolk, opprettet i september.<ref>Stevenson 2012, s. 354, 358</ref>

Tyske arbeidere i Berlin gikk ut i streik vinteren 1918. I løpet av noen dager spredte streiken seg rundt i landet, og om lag 500 tusen arbeidere la ned arbeidet bare i Berlin. Det var en mer politisk streik enn den i Wien, og ble støttet først av USPD, så SPD. Arbeiderne hadde ikke lønnskrav, men krevde fred uten anneksjon av landområder eller krigserstatninger, utvidelse av stemmeretten, bedre mat, frigivelse av politiske fanger og en slutt på hærens utvidede fullmakter. I motsetning til i Wien gikk ikke de tyske myndighetene i forhandlinger med de streikende, men brøt opp streikemøter med makt, arresterte ledere, satte fabrikker under militær kontroll og tvang 50 tusen streikende soldater inn i arméen.<ref>Stevenson 2012, s. 388-389</ref>

Mot slutten av oktober 1918 planla den tyske marinen et siste utfall med overflatefartøyer, selv om krigen i praksis var tapt. Da titusenvis av gaster og fyrbøtere fikk nyss om at de skulle dø i et siste selvmordsangrep tok de saken i egne hender, gjorde [[mytteri]], og bidro til å avslutte krigen ved å utløse [[novemberrevolusjonen]].<ref name="Stevenson-492"/>

====Østerrike-Ungarn, autoritært styre og mindre egenmobilisering, indre uro og matmangel ====

[[Fil:Und Ihr Zeichnet 7 Kriegsanleihe Crisco restoration.jpg|miniatyr|Østerriksk-ungarsk propagandaplakat for å få sivile til å tegne seg for krigslån]]
Dobbeltmonarkiet var mer autoritært enn Storbritannia, Frankrike og Tyskland, befolkningen hadde også mindre ''egenmobilisering'' rundt krigen (den enkelte innbyggers aksept for at landet var i krig). Forskjellene mellom Østerrike og Ungarn var også store, sistnevnte var mer liberalt og stort sett fortsatte sivile myndigheter sitt virke. Unntaket var serbiskdominerte deler av Ungarn hvor det ble erklært unntakstilstand, og mange ble internert. I landområdene kontrollert av Østerrike ble det innført unntakstilstand, unntatt for de tyske og tsjekkiske områdene. Sensur ble innført i hele Østerrike-Ungarn. Utviklingen av krigen ble raskt negativ for landet, med store tap av soldater og deler av det okkupert. Uten det samlende momentet en forsvarskrig ga, og med en rekke ulike etniske grupper ble store deler av befolkningen tidlig negative til både krigen og styresmaktene.

At matforsyninger etter hvert ble svært begrenset, spesielt i Østerrike og særlig i Wien, var en ytterligere negativ faktor som bidro til å undergrave samholdet og moralen. I Tsjekkia vokste det frem en nasjonal uavhengighetsbevegelse, og etter hvert var det kun undertrykking som holdt Østerrike-Ungarn sammen.<ref>Stevenson 2012, s. 282-284</ref> Overkommandoens (AOK) hårdhendte fremferd og mistro mot de ulike folkegruppene var så utpreget at historikeren [[Alexander Watson (historiker)|Alexander Watson]] karakteriserte det som «den habsburgske hærens krig mot sin egen befolkning og sivile administrasjon». Overkommandoens paranoide frykt for de ulike befolkningsgruppene bidro til å ødelegge keiserdømmets legitimitet og undergravde krigsinnsatsen.<ref>Watson 2014, s. 253-254</ref>

Etter keiser [[Frans Josef I av Østerrike-Ungarn|Frans Josef I]]s død i november 1916 tok keiser [[Karl I av Østerrike-Ungarn|Karl I]] over. Han forsøkte intern liberalisering for å demme opp mot misnøyen som krigstidens prøvelser hadde utløst. Fanger ble satt fri, sensuren ble mildere og riksrådet (tysk ''Reichsrat'') ble innkalt. Disse velmente utspillene økte imidlertid bare problemene, nasjonale minoriteter som før krigsårenes undertrykking hadde større selvbestemmelse som mål, var nå tilhengere av full uavhengighet. Reallønningene sank til under halvparten av førkrigsnivå, matmangelen i byene var kritisk, og i mai 1917 gikk over 40 tusen metallarbeidere i området ved Wien ut i streik. Kravene var valg av formenn, komiteer for administrasjon av matrasjonene, og fred. Keiser Karl sendte ut fredsfølere gjennom en slektning, men de ble avvist av ententemaktene, det samme skjedde med hans utenriksminister Ottokar Czernins fredsutkast overfor tyskerne.<ref name="Stevenson-341">Stevenson 2012, s. 341-345</ref>

I januar 1918 kunngjorde myndighetene kutt i rasjonene av brød og mel, det utløste en [[streik|generalstreik]] for fred hvor rundt 750 tusen arbeidere i Wien-området deltok. De streikendes krav var bedre rasjoner, en slutt på den militære disiplinen i fabrikkene og en rask fremforhandlet fredsavtale ved [[Freden i Brest-Litovsk|forhandlingene i Brest-Litovsk]]. Myndighetene ga etter for arbeidernes krav, og streiken bidro til at Ukrainas krav ved fredsforhandlingene ble akseptert, noe som igjen undergravde Østerrike-Ungarn.<ref>Stevenson 2012, s. 387-388</ref>

==== Italia, førte angrepskrig, indre problemer og streiker ====

[[Fil:Interventisti Bologna 1914.jpg|miniatyr|Demonstrasjonstog for italiensk deltakelse i krigen, [[Bologna]] 1914]]
Unikt for Italia blant de europeiske stormaktene var at landet kom senere med i krigen, og det valgte selv å gå til krig sommeren 1915 etter å ha fått tilbud fra både sentralmaktene og ententen. Overfor befolkningen hadde ikke styresmaktene forsvarskrig å vise til når tapene ble store og fremgangen minimal. Den italienske statsministeren [[Antonio Salandra]] utvidet ikke regjeringens plattform, men baserte seg på de politiske grupperingene som støttet landets erobringskrig. Til tross for pave [[Benedikt XV]]s åpne beklagelse av Italias erobringskrig var de fleste katolikker positive til krigen. Salandras regjering falt under krisen ved [[Trentino-offensiven]] i mai 1916, hvor styrker fra Østerrike-Ungarn gikk til motangrep inn på italiensk territorium. En samlingsregjering ble dannet under den konservative [[Paolo Boselli]].

Det italienske sosialistpartiet stilte seg nøytralt til landets krigsinnsats under slagordet «Hverken støtte eller sabotasje». Etter hvert ble landet stadig mer preget av at det var ledet inn i krigen av landets aggressive elite, med begrenset støtte fra befolkningen. I tillegg var landet nylig [[Italias samling|samlet til en nasjon]], slik at den nasjonale bevissthet var dårlig utviklet. Regjeringen styrte stort sett med [[dekret]], og forsvaret hadde vide fullmakter, de sto blant annet for sensuren og drift av rustningsfabrikker. I 1916 utviklet det seg merkbar misnøye blant befolkningen, med streiker og demonstrasjoner, mange av dem ledet av kvinner.<ref>Stevenson 2012, s. 285-286</ref>

Utover i 1917 ble situasjonen i Italia stadig mer tilspisset. Paven kom med en fredsuttalelse hvor han beklaget den meningsløse nedslaktingen, den autoritære øverstkommanderende Cadorna bidro til å polarisere stemningen og førte til økende krav om politisk kontroll med hæren. I hundrevis av italienske småbyer var det uroligheter. I august var det store protester i [[Torini]], bakgrunnen var brødmangel. Da politiet mistet kontroll over situasjonen, ble det satt inn militære som skjøt på demonstrantene. Etter fem dager var 35 demonstranter drept. I oktober 1917 begynte Østerrike-Ungarn og Tyskland [[Caporetto-offensiven]]. Ved at italienske styrker ble drevet langt tilbake bidro offensiven til å samle landet mot inntrengerne.<ref>Stevenson 2012, s. 359-360</ref>

==== Russland, oppslutning om «forsvarskrig», uro og revolusjon ====

Ved krigsutbruddet var det stor støtte for krigen blant den russiske befolkningen, det var bare ytre venstre (med blant andre [[bolsjevik]]ene) som protesterte. [[Den russisk-ortodokse kirke]]n og de fleste av de ledende intellektuelle støttet også styresmaktene. I 1914 ble det produsert mye propaganda i form av postkort, aviser, film og teateroppsetninger for å støtte opp om befolkningens patriotisme, det meste laget på eget initiativ av privatpersoner. Ved [[den store retretten]] i 1915 forsvant det meste av den spontane støtten til krigen, med inntil 6 millioner interne flyktninger. Opinionen ble etter hvert delt i de som var for og de som var mot krigen, og begge grupper var negative til tsar [[Nikolaj II av Russland|Nikolaj II]]s ledelse av krigføringen. Tsaren ignorerte regjeringen og [[Statsdumaen (Det russiske keiserdømmet)|statsdumaens]] råd, blant annet ved å innsette seg selv som øverstkommanderende i september 1915, etter han hadde avsatt [[Nikolaj Nikolajevitsj av Russland|storfyrst Nikolaj]]. Med tsaren ved fronten var hans hustru, dronning [[Alexandra av Hessen-Darmstadt|Alexandra]], fri til å blande seg inn i statsforvaltningen, med råd fra [[Grigorij Rasputin]], noe som sterkt undergravde regimets legitimitet. Utover i 1916 var det plakater, film og opptredener om krigens prøvelser som emne, og streikene økte. Det ble arrangert en rekke demonstrasjonstog mot økende priser, mange av dem ledet av ''soldatki'' (soldathustruer). Vinteren 1916/1917 sto Russland overfor en mer akutt krise enn noen av de andre krigførende landene.<ref>Stevenson 2012, s. 286-289</ref>

[[Fil:1917 International Women's Day - Petrograd.jpg|miniatyr|Demonstrasjon i Petrograd, kvinnedagen, 8. mars 1917]]

Opprøret i Russland begynte 8. mars 1917 (23. februar etter gammel russisk kalender, [[den julianske kalenderen]]). Tusener av kvinner demonstrerte i [[St. Petersburg|Petrograd]] (dagens St. Petersburg) mot matmangel i forbindelse med [[den internasjonale kvinnedagen]]. I stedet for å slå ned opprøret, sluttet garnisonen i Petrograd seg til opprørerne den 12. mars. Den 12.–13. mars ble det dannet to separate maktsenter, Petrograd Sovjet, ledet av revolusjonære, og den provisoriske regjeringen bestående av representanter fra statsdumaen. Etter press fra statsdumaen og hæren abdiserte tsar Nikolaj II den 15. mars og Russland ble en republikk. Dagen før, den 14. mars, utstedte Petrograd Sovjet den såkalte ''ordre nummer 1'', som erklærte at i alle politiske spørsmål var arméen underlagt Petrograd Sovjet. Den provisoriske regjeringen mislikte ordre nummer 1, men anså det umulig å ikke akseptere den. Ordren hadde en negativ effekt på arméen, og deserteringer økte.<ref>Stevenson 2012, s. 302-309</ref>

==== USAs isolasjonisme og krigsvegring ====

Deler av president [[Woodrow Wilson]]s valgkampanje høsten 1916 fokuserte på at han hadde holdt USA utenfor krigen. Før årsskiftet 1916/1917 var det lite som tydet på at USA skulle gå med på ententemaktenes side; det var ingen stemning for krig i opinionen, i [[Kongressen (USA)|kongressen]] eller hos presidenten. Den amerikanske opinionen endret sin holdning til deltakelse i verdenskrigen ved Tysklands erklæring av [[uinnskrenket ubåtkrig]] fra 1. februar 1917, og offentliggjøringen av det såkalte [[Zimmermann-telegrammet]] i slutten av februar.<ref>Stevenson 2012, s. 311-312</ref>

=== Okkupasjon ===

Det var i praksis stort sett bare sentralmaktene (særlig Tyskland og Østerrike-Ungarn) som [[okkupasjon|okkuperte]] områder under første verdenskrig, og det skjedde som et biprodukt av selve krigføringen. Etter fiendtlig territorium hadde blitt erobret, ble det tatt i bruk for krigføringen. I hovedsak skjedde det på tre måter. De var et oppmarsjområde for okkupasjonsmaktens hærstyrker, deres ressurser, inkludert arbeidere, ble brukt for krigføringen, og på et symbolsk plan ble erobringene brukt for å oppildne befolkningen i landet som hadde okkupert. Etter hvert ble fortsatt kontroll av de okkuperte områdene inkludert i sentralmaktenes krigsmål, mens ententemaktenes mål ble å frigjøre de. Befolkningen i de okkuperte landene var overlatt til okkupasjonsmakten, og ble utsatt for direkte vold, utstrakt kontroll og utnytting til fordel for okkupanten.<ref>de Schaepdrijver, s. 242–245, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref>

Det var store forskjeller mellom de okkuperte områdene. Mens den sivile administrasjonen i Belgia stort sett var intakt og ble styrt av tyskerne, hadde det meste av statsadministrasjonen i okkuperte områder i Øst-Europa flyktet. Mens områdene tett på fronten (på tysk omtalt som etappen) ble styrt direkte av styrkene i kamp, ble områdene lenger fra fronten kontrollert av egne militære administratorer.<ref>de Schaepdrijver, s. 246–249, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref> For okkupantmakten var det første målet å etablere orden, så et minimum av egne styrker ble brukt til å kontrollere området.<ref>de Schaepdrijver, s. 250–252, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref> Både Tyskland og Østerrike-Ungarn var ved krigens utbrudd opptatt av mulig sivil væpnet motstand (såkalte [[franktirør]]er), men i praksis var det minimalt med det. Det var derimot en god del sivil motstand i form av [[illegal avis|illegale aviser]], hjelp til å flykte for utskrevne til tvangsarbeid, mat og andre ressurser som ble skjult for okkupanten osv.<ref>de Schaepdrijver, s. 253–256, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref>

Store befolkningsgrupper levde okkupert av en annen stat under hele eller deler av første verdenskrig. Ved slutten av 1915 var det rundt 19 millioner mennesker som levde under okkupasjon av styrker fra Tyskland, Østerrike-Ungarn eller Bulgaria.<ref>Audoin-Rouzeau, s. 75, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref> Etter Italias nederlag i [[Caporetto-offensiven]] høsten 1917 ble nesten 40 tusen kvadratkilometer av landet, med om lag 2 millioner innbyggere, okkupert av Østerrike-Ungarn.<ref>Labanka, s. 286, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref> Tysklands fremferd i okkuperte områder de to første krigsårene ble forsøkt gjort i samsvar med Haag-konvensjonene, men etter hvert som krigen ble radikalisert gikk okkupantmakten hardere frem mot befolkningen, blant annet med tvangsarbeid og [[deportasjon]].<ref>Horne, s. 573–576, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref>

=== Flyktninger ===

Sivile begynte å flykte fra grenseområder allerede i dagene før krigen brøt ut, og totalt var det rundt 10 millioner flyktninger under første verdenskrig,<ref>[https://encyclopedia.1914-1918-online.net/article/refugees «Refugees»], artikkel av Peter Gatrell, 1914-1918-online. International Encyclopedia of the First World War</ref> eller som hadde forlatt områder overtatt av en tredje nasjon, som Bruno Cabanes formulerer det.<ref>Cabanes, s. 195, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref> Så godt som alle flyktninger ble innkvartert i vanlige boliger og andre tilgjengelige hus, kun Nederland bygde særskilte leirer for belgiske flyktninger.<ref>Gatrell/Nivet, s. 215, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref> Mens mange flyktet på eget initiativ, var det også store folkegrupper i ulike land, særlig Øst-Europa, som ble brutalt omplassert. Det var en praksis som pekte frem mot tilsvarende hendelser i større skala, beordret av diktatorene [[Adolf Hitler]] og [[Josef Stalin]] under [[andre verdenskrig]].<ref>[https://encyclopedia.1914-1918-online.net/article/resettlement «Resettlement»], artikkel av Peter Gatrell, 1914-1918-online. International Encyclopedia of the First World War</ref>

==== Flyktninger på østfronten ====

Allerede i dagene før Tyskland erklærte Russland krig 1. august 1914 begynte tyske innbyggere i [[Øst-Preussen]] å flykte vestover, og antall flyktninger tiltok med krigserklæringen.<ref>Watson 2014, s. 163</ref> I august og september 1914 flyktet rundt 800 tusen sivile vestover, om lag en tredjedel av alle innbyggere i Øst-Preussen. Ved den russiske fremrykkingen i november flyktet om lag 350 tusen sivile. Stort sett ble flyktningene tatt godt i mot der de kom, og fikk mye sympati og hjelp. Rundt 13 tusen tyske sivile ble tvangsdeportert til Russland, de ble svært dårlig tatt hånd om og nesten en tredjedel, rundt 4 tusen deporterte, døde grunnet de harde forholdene.<ref>Watson 2014, s. 178–181</ref> I forbindelse med den russiske tilbaketreningen under [[Gorlice-Tarnow-offensiven]] ble rundt 3 millioner russiske sivile deportert østover av de russiske styrkene.<ref>Horne, s. 577–578, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref>

Fra [[Galicja]] i den østlige delen av Østerrike-Ungarn var strømmen av flyktninger under den russiske invasjonen og okkupasjonen i 1914–1915 svært omfattende. Over én million mennesker flyktet, og ble plassert i ulike deler av keiserriket. I motsetning til Tyskland, hvor flyktningene bidro til å øke samholdet, bidro strømmen av relativt fattige mennesker fra keiserrikets østlige utkant til at de interne spenningene blant de mange folkegruppene økte.<ref>Watson 2014, s. 199–200</ref> Under sentralmaktenes invasjon av Serbia vinteren 1915–1916 flyktet en halv million sivile sammen med de serbiske styrkene.<ref>Gatrell/Nivet, s. 202, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref>

==== Flyktninger på vestfronten og Italia ====

Ved den [[Den tyske invasjonen av Belgia (1914)|tyske invasjonen av Belgia]] i august 1914 flyktet hundretusener av sivile. Mange kom seg til det nøytrale [[Nederland]], mens mange andre flyktet til Frankrike, flere hundre tusen endte også opp i Storbritannia. Totalt flyktet rundt 1,5 millioner belgiere i løpet av krigen. I Frankrike var det flere bølger med flyktninger, den første ettersommeren 1914 med [[slaget om grensene]]. Etter hvert ble også rundt en halv million franske innbyggere fra de okkuperte områdene overført til Frankrike via det nøytrale Sveits. Samlet antall franske flyktninger var nær to millioner mennesker. Ved fronten mellom Italia og Østerrike-Ungarn ble det ved krigsutbruddet evakuert titusener fra begge siders grenseområder. Etter som krigen utviklet seg økte antall flyktninger, særlig ved store endringer av frontlinjen, som [[Caporetto-offensiven]], hvor rundt 600 tusen sivile flyktet i november 1917.<ref>Gatrell/Nivet, s. 187–192, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref> De krigførende landene hadde ikke forberedt seg på flyktninger, i Frankrike ble hærens offensive strategi sett som basis for at krigen ville bli ført på fiendens territorium. Mens flyktningene ble møtt med sympati høsten 1914 endret det seg etter hvert til et ofte nesten fiendtlig forhold mellom lokalbefolkning og flyktninger. Ulike kulturer og språkproblemer dannet noe av grunnlaget for motsetningene som utviklet seg.<ref>Gatrell/Nivet, s. 192, 195–200, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref>

==== Flyktninger i Det osmanske rike og Midt-Østen ====

Etter Det osmanske rike sluttet seg til sentralmaktene høsten 1914 stemplet regimet den armenske minoriteten som en trussel mot staten. Rundt 250 tusen osmanske armenere klarte å flykte til Russland i 1915. De tilhørte de heldige, mange av de som ble igjen ble myrdet i [[folkemordet på armenerne]].<ref>Gatrell/Nivet, s. 202–203, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref>

<gallery class="center">
Bundesarchiv Bild 146-1987-028-03, Russland, Bauern auf der Flucht.jpg|Russiske bønder på flukt fra krigen, 1915 {{Byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 146-1987-028-03 / CC-BY-SA 3.0}}
Bundesarchiv Bild 137-001164, Bentschen, Ankunft deutscher Flüchtlinge aus Posen.jpg|Tyske flyktninger fra [[Poznań|Posen]] i Øst-Preussen (dagens Poznań i Polen) {{Byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 137-001164 / CC-BY-SA 3.0}}
Belgium during the First World War Q53340.jpg|Belgiske flyktninger på havnen i [[Oostende]], oktober 1914
Armenian refugee camp train near east relief Syria 10 25 1916.png|Armenske flyktninger i Syria, oktober 1916
Bundesarchiv Bild 183-R05939, Westfront, Bauern auf der Flucht.jpg|Franske bønder på flukt i 1914 {{Byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 183-R05939 / CC-BY-SA 3.0}}
Jewish refugees from Lublin, Poland, on the road to Austrian lines, WWI (29547412103).jpg|Jødiske flyktninger fra Polen, på vei mot Østerrike-Ungarn
Galician Jews fleeing Galicia to Russia on approach of Germans, 1915 (29547413183).jpg|Jødiske flyktninger fra Galicja, på vei mot Russland
American Red Cross - Refugees - Serbian refugees cared for by American Red Cross. The starving and homeless people of Serbia are now being cared for by American Red Cross workers. NARA - 20804768 (cropped).jpg|Serbiske flyktninger, hjulpet av USAs Røde Kors
American Red Cross - Refugees - Serbian children staggering along under heavy loads to Gorodlitza, where they will be taken in charge by the American Red Cross - NARA - 20804746 (cropped).jpg|Serbiske barn på flukt
</gallery>

=== Ulike lands krigsmål ===
De ulike krigførende land hadde i større og mindre grad mål for krigen, men krigsmålene var ikke statiske. Etter hvert som krigshandlingene gikk dårligere eller bedre, ble målene endret. For begge stridende grupper medførte de stadig større tap på slagmarken at kravene til oppgjør etter krigens slutt ble skjerpet, noe annet anså opinionen ikke som akseptabelt.<ref>Stevenson 2012, s. 135, 140, 150-151, 291-292</ref> Målene ble utviklet først etter krigen hadde brutt ut, de forårsaket ikke krigen.<ref>Strachan 2001, s. 1115</ref>

[[Fil:Imperium Germaniae NO.jpg|miniatyr|Skisse over Tyskland og avhengige områder, det økonomiske området som var hjørnesteinen i de tyske krigsmålene]]
For Tyskland var, ifølge det tyske krigsrådets møte av 8. desember 1912, krigsmålet å utkjempe den uunngåelige krigen mot ententemaktene på et passende tidspunkt. Den tyske militære ledelsen anså at maktbalansen i Europa var under endring i tysk disfavør. Etter krigsutbruddet i 1914 og erobringene i vest, ble anneksjon av landområder i Vest- og Øst-Europa lagt til. Dette var for å sikre Tyskland hegemoni i Europa, som antydet i [[septemberprogramm]]et i 1914. Erobringskravene, som etter hvert stod i motstrid til den militære situasjonen, ble et avgjørende hinder for fredsforhandlinger.<ref>Fritz Fischer: ''Deutsche Kriegsziele. Revolutionierung und Separatfrieden im Osten 1914–18.'' I: Fritz Fischer: ''Der Erste Weltkrieg und das deutsche Geschichtsbild. Beiträge zur Bewältigung eines historischen Tabus.'' Düsseldorf 1977, s.&nbsp;153 (først publisert i: ''Historische Zeitschrift'' 188 (1959), s.&nbsp;473–518); Wolfgang J. Mommsen: ''Das Zeitalter des Imperialismus.'' Frankfurt am Main 1969 (=&nbsp;Fischer Weltgeschichte; Band 28), s.&nbsp;302&nbsp;f.; Ulrich Cartarius (Hrsg.): ''Deutschland im Ersten Weltkrieg. Texte und Dokumente 1914–1918.'' München 1982, s.&nbsp;181&nbsp;f. (Dok. Nr. 126); og Gunther Mai: ''Das Ende des Kaiserreichs. Politik und Kriegführung im Ersten Weltkrieg.'' München 1997, ISBN 3-423-04510-8, s.&nbsp;199–203; Peter Graf Kielmansegg: ''Deutschland und der Erste Weltkrieg.'' Frankfurt am Main 1968, s.&nbsp;213.</ref><ref>Stevenson 2012, s. 129-137</ref> Hjørnestenen i planen for å sikre tysk hegemoni var opprettelsen av en sentraleuropeisk økonomisk samling (Mitteleuropa), i form av en tollunion dominert av Tyskland. Den skulle omfatte Østerrike-Ungarn, Frankrike, Belgia, Nederland, Polen og muligens Italia, Sverige og Norge. Et slikt «europeisk USA» under tysk kontroll ville sikre konkurranse på like vilkår med de andre store maktene; Storbritannia, USA og Russland.<ref>Watson 2014, s. 259, 262, 264</ref><ref>Strachan 2001, s. 1021</ref><ref name="Hobson2015-336">Hobson 2015, s. 336</ref>

Østerrike-Ungarn hevdet å kjempe for sine interesser på Balkan, og for sin eksistens. I motsetning til datidens nasjonalistiske tendens, var Østerrike-Ungarn knyttet til en universell idé om keiserriket, og derved en multietnisk stat. Østerrike-Ungarns offisielle krigsmål var derfor basert på å opprettholde landet og styrke dets posisjon som en stormakt. Dette skulle skje også gjennom anneksjon av landområder. Østerrike-Ungarn ønsket å annektere Serbia, Montenegro og Romania, eller, i stedet for sistnevnte, den russiske delen av Polen.<ref>Samuel R. Williamson, Jr: ''Austria-Hungary and the Origins of the First World War.'' Houndmills/Basingstoke/Hampshire/London 1991, s.&nbsp;211; Imre Gonda: ''Verfall der Kaiserreiche in Mitteleuropa. Der Zweibund in den letzten Kriegsjahren (1916–1918)''. Budapest 1977, ISBN 963-05-1084-7, s.&nbsp;344; Wolfdieter Bihl: ''Die österreichisch-ungarischen Kriegsziele 1918.'' I: Richard Georg Plaschka, Karlheinz Mack: ''Die Auflösung des Habsburgerreiches. Zusammenbruch und Neuorientierung im Donauraum''. Wien 1970, s.&nbsp;119.</ref><ref>Stevenson 2012, s. 128-129, 135</ref>

Frankrikes viktigste krigsmål var å få tilbake [[Alsace-Lorraine]], som de måtte avstå til Tyskland etter nederlaget i [[den fransk-prøyssiske krig]] i 1871.<ref>David Stevenson: ''French war aims against Germany 1914–1919.'' New York 1982, s.&nbsp;12.</ref> Høsten 1915 kom flere franske krigsmål frem. Det dreide seg både om undertrykking av Tyskland ved anneksjon eller nøytralisering av [[Rhinland]], og om økonomisk og militær anneksjon av Belgia og Luxembourg.<ref name="Hobson2015-336"/><ref>Georges-Henri Soutou: ''Übermut auf allen Seiten. Die Kriegsziele Frankreichs im Ersten Weltkrieg.'' I: ''Dokumente. Zeitschrift für den deutsch-französischen Dialog.'' Jg. 43 (1987), Heft 4, s.&nbsp;286&nbsp;f.</ref> Ifølge regjeringen [[Aristide Briand|Briands]] program i november 1916, burde Frankrike minst få tilbake grensene fra 1790 og derved Alsace-Lorraine og [[Saarland]]. I stedet for en permanent okkupasjon av Rhinland ble etableringen av to nøytrale, uavhengige bufferstater under fransk beskyttelse foretrukket. I denne planen skulle Belgia få beholde sin uavhengighet, i motsetning til hva den franske generalstaben ønsket.<ref>David Stevenson: ''French war aims against Germany 1914–1919.'' New York 1982, s.&nbsp;42–48.; Pierre Renouvin: ''Die Kriegsziele der französischen Regierung 1914–1918.'' I: ''Geschichte in Wissenschaft und Unterricht.'' Jg. 17 (1966), Heft 3, s.&nbsp;135; og Friedrich Stieve (Hrsg.): ''[[Aleksandr Izvolskij|Iswolski]] im Weltkriege. Der Diplomatische Schriftwechsel Iswolskis aus den Jahren 1914–1917. Neue Dokumente aus den Geheimakten der russischen Staatsarchive. Im Auftrage des Deutschen Auswärtigen Amtes''. Berlin 1925, s.&nbsp;213 (Wortlaut).</ref><ref>Stevenson 2012, s. 141-144</ref>

Russland så seg som den naturlige beskytteren av [[Panslavisme|panslaviske]] drømmer på Balkan. Etter at Det osmanske rike kom med i krigen, håpet Russland å erobre Konstantinopel og stredet ut mot Middelhavet. De russiske krigsmålene inkluderte også Galicja og Øst-Preussen. I et program på 13 punkter fra 14. september 1914, så den russiske utenriksminister [[Sergej Sazonov]] for seg anneksjon av tyske områder. De ville annektere de nedre områdene av elven [[Nemunas]] (tysk: Memel), [[Memelland]] og den østre delen av [[Galicja]]. I tillegg ville de ta den østlige delen av provinsen [[Posen]], [[Øvre Schlesien]] og den vestre delen av Galicja.<ref>Horst-Günther Linke: ''Das zaristische Rußland und der Erste Weltkrieg. Diplomatie und Kriegsziele 1914–1917.'' München 1982, ISBN 3-7705-2051-3, s.&nbsp;40&nbsp;f. og s. 237; Henryk Batowski: ''Pläne zur Teilung der Habsburgermonarchie im Ersten Weltkrieg.'' I: ''Österreichische Osthefte.'' Jg. 10 (1968), Heft 3, s.&nbsp;130.</ref><ref>Stevenson 2012, s. 137-141</ref>

Ved krigsutbruddet forlangte Storbritannia gjenopprettelse av selvstendigheten til de mindre europeiske statene, i særlig grad Belgia som hadde blitt angrepet av sentralmaktene. Tysklands invasjon av Belgia hadde gitt Storbritannia grunn til å delta i krigen.<ref>Hirschfeld u. a. (Hrsg.): ''Enzyklopädie Erster Weltkrieg.'' 2014, s. 666 f.; Victor H. Rothwell: ''British War Aims and Peace Diplomacy 1914–1918.'' Oxford 1971, s.&nbsp;18.</ref> Målet med frigjøringen av Belgia var ødeleggelsen av prøyssisk militarisme.<ref>David French: ''British strategy and war aims 1914–16.'' London 1986, ISBN 0-04-942197-2, s. 22, 83.</ref> Den 20. mars 1917 beskrev den britiske statsminister [[David Lloyd George]] elimineringen av reaksjonære militærregjeringer og etablering av demokratisk valgte regjeringer som mål for krigen. Dette skulle bidra til etablering av internasjonal fred. Etter hvert fremkom også britiske ønsker om overtakelse av tyske kolonier og arabiske deler av Det osmanske rike.<ref>Victor H. Rothwell: ''British War Aims and Peace Diplomacy 1914–1918.'' Oxford 1971, s. 71, 145–149; og W. B. Fest: ''British War Aims and German Peace Feelers During the First World War (December 1916–November 1918).'' I: ''The Historical Journal.'' 15, 1972, s.&nbsp;293; Harry Hanak: ''Great Britain and Austria-Hungary during the First World War. A Study in the Formation of Public Opinion.'' London/New York/Toronto 1962, s.&nbsp;205.</ref> Russlands kapitulasjon og (i mindre grad) Frankrikes anneksjonsplaner, forstyrret det britiske konseptet for europeisk maktbalanse, selv med seier for ententemaktene. I øst burde en buffersone bli etablert, med stater avhengige av Frankrike og Storbritannia, som en motvekt til Tyskland. Under den interallierte økonomiske konferansen i Paris i juni 1917, ble det forhandlet, ikke minst på britisk initiativ, om en økonomisk etterkrigsorden hvor den tyske posisjonen i verdenshandelen skulle undertrykkes. Storbritannia var også spesielt interessert i ødeleggelse av Det osmanske rike og deling av de arabiske områdene.<ref>Hirschfeld u. a. (Hrsg.): ''Enzyklopädie Erster Weltkrieg.'' 2014, s. 666 f.</ref> [[Sykes-Picot-avtalen]] av 16. mai 1916 regulerte britiske og franske interesser i Midtøsten. Storbritannia skulle okkupere den sørlige delen av Mesopotamia, mens Palestina skulle administreres internasjonalt.<ref>Keith Robbins: ''The First World War.'' Oxford/New York 1984, ISBN 0-19-289149-9, s. 112.</ref> Storbritannia insisterte videre på at den tyske flåten skulle overgi seg i britisk havn, noe som også skjedde.<ref>Jürgen Mirow: ''Der Seekrieg 1914–1918 in Umrissen''. Göttingen 1976, ISBN 3-7881-1682-X, s. 158.</ref><ref>Stevenson 2012, s. 145-148</ref>

Italias krigsmål var hovedsakelig anneksjon av italienskspråklige områder under Østerrike-Ungarn, dvs. såkalt [[irredentisme]]. Da Russland aksepterte Italias ønske om også å annektere slaviske områder, og derved etablere Adriaterhavet som et ''mare nostro'', ble det inngått en hemmelig avtale mellom de allierte om dette i London, i april 1915.<ref>Friedrich Stieve (Hrsg.): ''Iswolski im Weltkriege. Der Diplomatische Schriftwechsel Iswolskis aus den Jahren 1914–1917. Neue Dokumente aus den Geheimakten der russischen Staatsarchive. Im Auftrage des Deutschen Auswärtigen Amtes''. Berlin 1925, s.&nbsp;191ff. [http://net.lib.byu.edu/~rdh7/wwi/1915/londondt.html Londonavtalen]</ref>

USAs krigsmål ble formulert i [[Wilsons 14 punkter]] av 8. januar 1918. De inneholdt fullstendig gjenopprettelse av Belgias selvstendighet, tilbakelevering av Alsace-Lorraine og etablering av Italias grenser langs språkgrenser. Østerrike-Ungarn skulle fortsatt eksistere som stat, men landets nasjoner skulle få utvikle seg fritt. Den Tyrkiske delen av Det osmanske rike ble gitt selvstendighet, men uten inklusjon av andre nasjonaliteter, og stredet mellom Middelhavet og Svartehavet ([[Bosporos]] og [[Dardanellene]]) skulle holdes åpent. Det ble også krevd en uavhengig polsk stat. I oktober 1918 supplerte og utvidet amerikanerne Wilsons 14 punkter. Italia skulle få [[Syd-Tirol]] og et protektorat over Albania. Alle slaviske folk styrt av Tyskland og Østerrike-Ungarn skulle frigjøres, og delingen av Midtøsten mellom Storbritannia og Frankrike ble anerkjent.<ref>Jürgen Möckelmann: ''Das Deutschlandbild in den USA 1914–1918 und die Kriegszielpolitik Wilsons''. Hamburg 1964, s.&nbsp;147 ff.; David French: ''Allies, Rivals and Enemies: British Strategy and War Aims during the First World War.'' I: John Turner (Hrsg.): ''Britain and the First World War''. London 1988, ISBN 0-04-445108-3, s.&nbsp;33.</ref> Bakgrunnen for Wilsons 14 punkter bygde på [[Monroedoktrinen]].<ref>Keene, s. 529–530, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref>

<gallery class="center">
Bundesarchiv Bild 183-R22572, Berlin, Mobilmachung.jpg|Tyske reservister på vei til mobilisering i 1914
Christmas Truce 1914.png|[[Julevåpenhvilen]] i 1914, tyske og britiske soldater feirer jul i ingenmannsland
Kriegsziele im Westen NO.jpg|Tyske krav om landområder i Vest-Europa i 1914–1918
TratadoDeBrestLitovsk NO.svg|Områder dominert av sentralmaktene etter fredsavtalen i Brest-Litovsk
L'Europe de demain.jpg|Skisse av franske ekstremisters ideer om oppdeling av sentralmaktene
Minia Enoz Line.jpg|Kartutsnitt over Konstantinopel og områder Russland ønsket som krigsbytte
</gallery>

=== Staten, nasjonalforsamlinger og sivilsamfunnet ===
Utbruddet av krigen førte generelt til en sterk ekspansjon av staten for alle de krigførende landene.<ref>Winter, s. 1–2, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref> Spørsmålet om demokratier (som Frankrike, Storbritannia og USA) eller autokratier (som Tyskland, Østerrike-Ungarn og Russland) var best egnet til å føre denne typen totale krig var aktuelt, både for sam- og ettertiden.<ref>Becker, s. 9–10, 31–32''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref> Konflikten førte til en stadig sterkere styring av interne forhold i de krigførende land, da krigen var over, var samtlige deltakende land i praksis [[planøkonomi]]er, selv det liberale Storbritannia.<ref>Howard 2002, s. 56–57</ref> Første verdenskrig var en [[total krig]], der deltakende land tilnærmet innførte [[planøkonomi]] (kommandoøkonomi) hvor den siden med størst industriell kapasitet til sist vant.<ref>Hobson 2015, s. 317, 329–331, 334–335</ref>

==== Sivil-militære forhold ====

Mens tidligere kriger forenklet kan karakteriseres som ledet av fyrster som både var statsoverhoder og øverstkommanderende, var første verdenskrig et eksempel på en krig hvor sivile- og militære myndigheter måtte arbeide sammen. Krigen omfattet også større deler av samfunnet, og spørsmålet om hvem som skulle ha ledelsen tvang seg frem.<ref>Förster, s. 91–92, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref> De ekstreme motpolene i dette spørsmålet blant de krigførende nasjonenes ledere var den tyske generalen [[Erich Ludendorff]] og den franske statsministeren [[Georges Clemenceau]]. Ludendorff mistet all tillit til politikerne og anså at de kun sto i veien for Tysklands seier, mens Clemenceau alltid hadde vært skeptisk til de militære og var fast bestemt på å begrense deres innflytelse.<ref>Förster, s. 93, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref>

=====Frankrike=====
I 1914 var forholdet mellom de militære og de sivile i Frankrike fremdeles preget av [[Dreyfus-saken]], landets største krise i årene mellom [[den fransk-tyske krig]]en (1870–1871) og første verdenskrig.<ref>Hobson 2015, s. 286–287</ref> Kort etter krigens utbrudd fikk øverstkommanderende, general [[Joseph Joffre]] gitt tilnærmet diktatoriske fullmakter av presidenten, mens parlamentet og regjeringen flyktet til [[Bordeaux]]. Etter at den tyske invasjonen ble stoppet i [[slaget ved Marne]] kom regjering og parlament tilbake til Paris, og hæren ble etter hvert utsatt for hard kritikk. Grunnet krisen våren og sommeren 1917 ble president [[Raymond Poincaré]] tvunget til å utnevne sin motstander Georges Clemenceau som statsminister. Han bidro til en økt nasjonal enhet, men også til at parlamentet og regjeringen fikk kontroll med de militære.<ref>Förster, s. 97–98, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref>

=====Storbritannia=====
Storbritannia hadde verdens største marine og en liten, men profesjonell hær ved krigsutbruddet. Med feltmarskalk [[Herbert Kitchener]] som forsvarsminister ble føringen av krigen i stor grad bestemt av de militære. Unntaket var [[slaget om Gallipoli]], som flere av de sivile politikerne støttet, det endte med nederlag, marineminister [[Winston Churchill]] måtte gå og de militæres grep om krigføringen ble befestet. Grunnet samlingsregjeringen var det heller ingen utpreget kritikk av krigføringen i [[det britiske parlamentet]]. At statsminister David Lloyd George også tok posten som forsvarsminister etter Kitcheners død i 1916 førte ikke til større sivil kontroll. Av de større krigførende landene var Storbritannia det hvor de militære sto sterkest.<ref>Förster, s. 99–100, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref>

=====Italia=====
Formelt var Italia et [[konstitusjonelt monarki]], men kong [[Viktor Emmanuel III av Italia|Viktor Emmanuel III]] hadde stor innflytelse, særlig når det gjaldt utenrikspolitikk. Sammen med statsminister [[Antonio Salandra]] og utenriksminister [[Sidney Sonnino]] arbeidet han for å få Italia inn i krigen på entenemaktenes side, for å høyne landets status ved fredsslutningen. Selv om det var stor motstand blant de folkevalgte endte det med at parlamentet ga etter og Italia erklærte Østerrike-Ungarn krig. De italienske styrkene ble ledet av general [[Luigi Cadorna]] og han motsatte seg sterkt enhver sivil innblanding. I en rekke offensiver - senere kjent som [[slagene ved Isonzo]] - hadde de italienske styrkene store tap og oppnådde minimalt. Ved det 12. slaget - også kjent som [[Caporetto-offensiven]] - gikk sentralmaktene Østerrike-Ungarn og Tyskland på offensiven, erobret store landområder og tok hundretusener av italienere som fanger. Nederlaget førte til at general Cadorna måtte gå av, og etterfølgeren [[Armando Diaz]] iverksatte i samråd med den nye statsministeren [[Vittorio Orlando]] en del reformer, Cadornas fall førte altså til en sterkere sivil kontroll med krigsinnsatsen.<ref>Förster, s. 101–102, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref>

=====Russland=====
Ved krigsutbruddet fikk den russiske generalstaben vide fullmakter, men med et tildels inkompetent offiserskorps fikk landet store tap, både av soldater, materiell og landområder. Etter det russiske nederlaget i [[Gorlice-Tarnow-offensiven]] tok tsar [[Nikolaj II av Russland|Nikolaj II]] over som øverstkommanderende, mot sin regjerings råd. Utover i 1916 ble situasjonen stadig mer uhåndterlig og den lovgivende forsamlingen [[Statsdumaen (Det russiske keiserdømmet)|statsdumaen]] gjorde forgjeves en rekke forsøk på å få gjennomført reformer og en slutt på de militæres despoti.<ref>Förster, s. 102–104, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref>

=====Japan=====
Japan var formelt et konstitusjonelt monarki, men reelt var keiseren i en meglerposisjon, om hans personlighet var i stand til å innta rollen. Som i flere andre stormakter på den tiden var det en intern kamp om ressurser mellom marinen og hæren. Japans reelle deltakelse i krigen var kort, men landets stadige press mot Kina skapte problemer både internt og eksternt. Ved [[de 21 krav]] i 19115 gikk sivile politikere støttet av de militære for langt, ble delvis presset til retrett av USA og selv om utfallet ble et skifte til en general som statsminister, så styrte han mer i samsvar med de ledende partiene i [[Japans riksdag|nasjonalforsamlingen]].<ref>Förster, s. 104–106, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref>

=====USA=====
Da USA erklærte krig mot Tyskland i april 1917 hadde landet verdens nest største marine, men ubetydelige hærstyrker, og begge deler var under kontroll av den folkevalgte president [[Woodrow Wilson]] og nasjonalforsamlingen [[Kongressen (USA)|Kongressen]]. De amerikanske hærstyrkene i Frankrike var under kommando av general [[John J. Pershing]], og de sivile myndigheter blandet seg ikke i hans daglige avgjørelser. Ansvaret for rekruttering og rustning i USA ble i stor grad lagt til sivile myndigheter, og målene for krigen ble bestemt av presidenten.<ref>Förster, s. 107–109, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref>

=====Det osmanske rike=====
Reformbevegelsen [[Ungtyrkerne]] tok makten i 1908, og under første verdenskrig lå makten i et [[triumvirat]], med krigsminister og general [[İsmail Enver]], general [[Ahmed Djemal]] og politikeren [[Mehmed Talat]]. Tyske rådgivere hadde også stor innflytelse over krigføringen.<ref>Förster, s. 110–113, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref>

=====Østerrike-Ungarn=====
Keiserriket var truet av indre oppløsning allerede før krigen, og dens påkjenninger førte til store interne problemer, som etter hvert særlig kom til syne ved lave matrasjoner og sult. Statsminister [[Karl Stürgkh]] støttet seg sterkt på hæren, og øverstkommanderende [[Franz Graf Conrad von Hötzendorf]]. Frem til den gamle keiseren [[Frans Josef I av Østerrike-Ungarn|Frans Josef I]] døde i 1916 var keiserriket nær ved å være et militærdiktatur med unntakstilstand og streng [[sensur]] av medier og brev. Den nye keiseren [[Karl I av Østerrike-Ungarn|Karl I]] avsatte Franz Graf Conrad von Hötzendorf og sikret en sterkere sivil kontroll over styringen av keiserriket. I praksis var imidlertid Østerrike-Ungarn en [[lydrike]] under Tyskland fra 1916, og keiserrikets forsøk på separatfred ble stoppet av styresmaktene i Berlin.<ref>Förster, s. 114–116, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref>

=====Tyskland=====
Formelt hadde keiser [[Vilhelm II av Tyskland|Vilhelm II]] en viktig rolle. Reelt lå makten hos rikskansler [[Theobald von Bethmann Hollweg]] og sjefen for overkommandoen, general [[Helmuth Johannes Ludwig von Moltke]], sistnevnte ble etter nederlaget i [[slaget ved Marne]] erstattet med [[Erich von Falkenhayn]]. Samtidig spilte [[Riksdagen (Det tyske keiserrike)|Riksdagen]] en viktig rolle, selv om den støttet de militære og regjeringen så lenge det var en mulighet for tysk seier, og den tyske nasjonalforsamlingen var i virksomhet under hele krigen. Etter hvert som krigen utviklet seg ble spørsmålet om å satse på et gjennombrudd i vest eller øst et avgjørende stridspunkt, og generalene [[Paul von Hindenburg]] og [[Erich Ludendorff]] støttet offensiv mot Russland. Etter store tap og manglende gjennombrudd i [[slaget ved Verdun]] måtte Falkenhayn trekke seg til fordel for Hindenburg og Ludendorff, de to forskjøv balansen til fordel for de militære. Ett resultat av det var gjentatt uinnskrenket ubåtkrig fra februar 1917, et nederlag for Theobald von Bethmann Hollweg, og han avgikk som rikskansler. Etter store tap i [[våroffensiven]] i 1918 og fremgang for ententen i [[hundredagersoffensiven]] i andre halvdel av 1918 ble Ludendorff tvunget til å avgå og maktbalansen internt i Tyskland svingte over til de sivile og Riksdagen.<ref>Förster, s. 116–124, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref>

==== Krigsøkonomien - krig på kreditt ====
[[Fil:Women workers with shells in Chilwell filling factory 1917 IWM Q 30040.jpg|miniatyr|Britiske kvinner i fabrikk for artillerigranater {{Byline|Horace Nicholls}}]]
[[Fil:Helft uns siegen.jpg|miniatyr|Tysk plakat for å få innbyggerne til å kjøpe [[obligasjon|krigsobligasjoner]], teksten er «Hjelp oss å vinne - kjøp krigsobligasjoner» {{Byline|Fritz Erler (1868–1940)}}]]
[[Fil:Emprunt National 1918.jpg|miniatyr|Reklame for krigslån, fra den franske banken Crédit Lyonnais]]

De sentrale problemene med krigsøkonomien for alle krigførende land var reguleringen av forholdet mellom staten og næringslivet; unngå streiker, utvidelse av rustningsproduksjonen, sikring av befolkningens konsumpsjon og finansiering av krigen. De økonomiske ressursene for sentralmaktene og ententemaktene var ulike allerede ved utbruddet av krigen. Sentralmaktenes befolkning var bare 46 % av ententemaktenes og deres produksjon 61 % av ententens.<ref name="Kriegswirtschaft">Hans-Peter Ullmann: ''Kriegswirtschaft.'' I: Hirschfeld u. a. (Hrsg.): ''Enzyklopädie Erster Weltkrieg.'' 2014, s. 220 ff.; Hirschfeld u. a. (Hrsg.): ''Enzyklopädie Erster Weltkrieg.'' 2014, s. 553, 627, 646 f., 797 f.; Becker, Krumeich: ''Der große Krieg. Deutschland und Frankreich 1914–1918.'' 2010, s. 147 ff.</ref> Mens mange europeiske ledere og bankmenn (som [[Jan Gotlib Bloch]]) før krigen anså at finansiering av en eventuell konflikt ville være den store utfordringen, viste det seg raskt at problemet lå i landenes ressurser (mat- og industriproduksjon osv).<ref>Strachan 2001, s. 815–816</ref> Ved krigsutbruddet stengte flere internasjonale børser, [[London Stock Exchange]] åpnet ikke før i januar 1915, mens [[New York-børsen|New York Stock Exchange]] åpnet igjen 15. desember 1914.<ref>Strachan 2001, s. 821, 825–826</ref>

==== Avvikling av gullstandarden, omlegging av produksjon til krig ====
Selv om mange forventet finansiell kollaps ved en europeisk storkrig, så var det ingen av de krigførende partene som ble hindret militært de første ukene av krigen på grunn av finansielle problemer.<ref>Strachan 2001, s. 850</ref> Ved utbruddet av krigen ble det i de krigførende landene handlet i samsvar med militær mobilisering og en kort krig. Eksport av viktige produkter ble forbudt, matvareimport ble forsøkt sikret, og det ble satt maksimumspriser på noen varer. De fleste av de krigførende lands økonomier var før krigsutbruddet basert på [[gullstandard]]en, men den ble vanskelig å videreføre.<ref name="Kriegswirtschaft" /> Unntaket var Storbritannia (USA beholdt også gullstandarden, men kom først med i 1917), økonomen [[John Maynard Keynes]] rådet finansdepartementet til å fortsette med å la det [[Britisk pund|britiske pundet]] være konvertibelt, et råd som viste seg å være gunstig for landet.<ref>Strachan 2001, s. 823–824</ref> Den såkalte ''ammunisjonskrisen'' de krigførende landene opplevde vinteren 1914/1915, var et resultat av utfordringene ved omlegging til krigsøkonomi. Bakgrunnen for begrepet ''[[total krig]]'' som Ludendorff argumenterte for i 1935, og som senere ble tatt opp av [[Nasjonalsosialisme|nasjonalsosialistene]], kan spores tilbake til krigsøkonomien under første verdenskrig.<ref name="Kriegswirtschaft" /> Etter hvert som krigen vedvarte ble alle de deltakende landenes økonomi lagt om til [[planøkonomi]].<ref>Howard 2002, s. 57</ref><ref>334–335</ref>

Den industrielle krigføringen krevde til da ukjente mengder med våpen og [[ammunisjon]], særlig artillerigranater. Allerede i september 1914 hadde fransk industri krav om levering av 100 tusen granater til hærens [[Canon de 75 modèle 1897|75 mm kanon]]. Mellom mars 1917 og 1918 var gjennomsnittlig daglig produksjon av artillerigranater for Storbritannia og Frankrike rundt 500 tusen.<ref>Prost, s. 338, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref> Overgangen til krigsøkonomi ble motvirket av krigsrelaterte begrensninger. Frankrike mistet en del av sine industrielle ressurser grunnet Tysklands okkupasjon av den nordøstlige delen av landet. Russlands industri var ikke fullt utviklet og stort sett avskåret fra de andre ententemaktene da innseilingene til Svartehavet og Østersjøen var stengt eller sterkt begrenset. Storbritannias utenrikshandel ble kun virkelig truet av tyske ubåter i første halvdel av 1917. USA på sin side måtte ikke mobilisere økonomien på samme måte som de krigførende landene i Europa.<ref name="Kriegswirtschaft" /> I de krigførende statene økte det offentliges andel av økonomien kraftig i løpet av krigsårene; fra om lag 10 % til 50 % i Frankrike og Tyskland, fra 8 % til 35 % i Storbritannia, og fra 2 % til 17 % i USA.<ref>Supple, s. 298, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref>

Bortsett fra rustningsindustrien gikk industriproduksjonen ned i mange av de krigførende landene. Den totale industrielle produksjonen i Tyskland falt til nesten halvparten av hva den var ved krigsutbruddet. I Storbritannia var nedgangen svakere, mens det knapt var noen nedgang i USA. Landbruksproduksjonen sank også i de fleste krigførende land, igjen unntatt Storbritannia og USA. En flaskehals i overgangen til krigsøkonomi var tilgang til råmaterialer, dels grunnet sjøblokade (sentralmaktene og Russland ble berørt), dels grunnet okkuperte områder, som i Østerrike-Ungarn, hvor oljefelt lå i det okkuperte Galicja. Et annet problem, spesielt for sentralmaktene og Frankrike, kom av konkurransen om arbeidskraft mellom forsvaret som trengte soldater, og industrien som behøvde fagarbeidere.<ref name="Kriegswirtschaft" />

For å unngå streiker ble disiplin og samarbeid anvendt på ulike måter. I Østerrike-Ungarn ble arbeidere i rustningsfabrikker pålagt å holde seg til arbeidsplassen og var underlagt militær kontroll og lovgivning. I Tyskland var det ingen militarisering av arbeidsforholdet, men en lov av desember 1916 påla arbeidstjeneste, mens reguleringer av arbeidslivet var avhengig av fagforeningenes godkjennelse. I Frankrike ble arbeidere som var fritatt for militærtjeneste, underlagt styring av forsvaret, i henhold til en lov av august 1915. I Storbritannia ble streikeretten og rustningsarbeideres bevegelsesfrihet begrenset. Det var ingen tilsvarende begrensninger i USA, selv om en lov av mai 1917 for å bygge opp forsvaret også kunne brukes for å styre arbeidere til rustningsindustrien.<ref name="Kriegswirtschaft" />

Til tross for de mange arbeidere som tjenestegjorde som soldater gikk antallet arbeidere i krigsøkonomien knapt ned, og i noen tilfelle økte det. Ved masseproduksjon og bruk av samlebånd ble det mulig å øke krigsproduksjonen betraktelig. I Tyskland økte antall ansatte i rustningsindustrien med 44 %, mens sivil industriproduksjon sank med 40 %. I varierende grad ble krigsfanger, arbeidere som ble beordret og fremmedarbeidere (mest fra koloniene) brukt. Samtidig ble kvinner og unge brukt, antallet yrkesarbeidende kvinner i Storbritannia økte med 23 % og i Tyskland med 17 %.<ref name="Kriegswirtschaft" />

Behovet for samordning av hele landets økonomi førte til at flere land etablerte nye organisasjoner for det formålet; i Tyskland ble Kriegsrohstoffabteilung (K.R.A.) opprettet etter initiativ av [[Walther Rathenau]] allerede i august 1914.<ref>Strachan 2001, s. 1015</ref> Jernmalm var den viktigste importvaren for tysk rustningsindustri, den kom i hovedsak fra Sverige og okkuperte områder av Frankrike.<ref>Strachan 2001, s. 1019</ref> For en langvarig krig syntes Tysklands mangel på råstoff til produksjon av sprengstoff som den viktigste utfordringen, men den ble løst ved utviklingen av [[Haber–Bosch-prosessen]] for produksjon av [[ammoniakk]].<ref>Strachan 2001, s. 1025–1027</ref> Østerrike-Ungarn var i krigsårene kritisk avhengig av handel med Tyskland.<ref>Strachan 2001, s. 1040</ref> Landet lå etter i opprustning før krigen, og klarte aldri å ta igjen etterslepet, Østerrike-Ungarn hadde også markant lavere produksjon av granater enn andre av de krigførende landene.<ref>Strachan 2001, s. 1046, 1048</ref> Frankrike løste sine problemer med produksjon dels ved import, dels ved etablering av ny industri i de deler av landet som ikke var okkupert.<ref>Strachan 2001, s. 1050–1051</ref> Storbritannias problem var ikke råvarer, men at rustningsindustrien var bygget opp for å forsyne Royal Navy med skip, etter krigens utbrudd måtte utstyr til over én million soldater produseres.<ref>Strachan 2001, s. 1065–1066</ref> Landets rustningsproblemer vedvarte, ble mye omtalt i pressen, var en politisk belastning som førte til omdanning av regjeringen, og var fremdeles ikke tilfredsstillende løst så sent som ved [[slaget ved Somme]] i juli 1916. Først i 1918 hadde de britiske styrkene mer enn nok granater.<ref>Strachan 2001, s. 1077, 1085–1086</ref> Russlands industri var mindre utviklet enn de andre krigførende landene, og jernbanen hadde begrenset kapasitet, i tillegg til mangel på kanoner og granater hadde de russiske styrkene også stor mangel på geværer.<ref>Strachan 2001, s. 1089, 1092, 1101–1103</ref>

==== Skatt, forbruk, krigslån og gjeld ====
Privat forbruk, som var viktig for moralen på hjemmefronten, ble underordnet krigsøkonomien i alle krigførende land. Systemene for å distribuere de knappe godene rimelig rettferdig, eller i det minste gi inntrykk av det, varierte fra land til land. USA hadde knapt noen restriksjoner, mens i Storbritannia gikk privatforbruket ned med om lag 20 % mellom 1913 og 1918. I Frankrike ble ernæringen av befolkningen relativt godt ivaretatt, i samarbeid med de andre ententemaktene. Sentralmaktene hadde imidlertid omfattende problemer, ikke bare grunnet sjøblokaden, men også på grunn av statskontrollen med næringslivet fra 1914. Forsyningsproblemene, og ikke minst manglende rettferdighet ved distribusjon av mat, undergravde myndighetenes autoritet, og førte til uro. Det samme var tilfellet i Russland. Forsøk på å favorisere forbrukerne i byene og industriarbeiderne virket dårlig, var inkonsistent, og manglet tvangsmidler. Tsarregimet delte landet i forsyningsregioner, etter at bøndenes forsyninger til byene ble redusert.<ref name="Kriegswirtschaft" />

De krigførende landene finansierte krigen med skatter, [[obligasjon]]er og økt utstedelse av mynter og sedler. Offentlig sektor ble finansiert ved kortsiktig gjeld gjennom sentralbankene. Etter at pengene hadde sirkulert gjennom økonomien, ble deler av dem inndratt ved skatter og obligasjoner. Skatteøkninger ble av ulike grunner kun brukt i begrenset omfang. I Tyskland berodde dette på enighet ([[Burgfrieden|borgfred]]), og forøvrig var skattesystemene mindre effektive.<ref name="Kriegswirtschaft" /> Det var en generell tendens til at beskatningen ble endret til å beskatte fattigere hardere og rike lettere, det sistnevnte for å gjøre kapital tilgjengelig for utvidelse av krigsproduksjon, det førstnevnte for å redusere inflasjon.<ref>Strachan 2001, s. 863</ref> Mens skattlegging i Storbritannia og USA betalte under en fjerdedel av utgiftene med krigen, ble knapt noe av krigsutgiftene til Frankrike, Østerrike-Ungarn og Russland dekket av skatt.<ref>Strachan 2001, s. 905</ref>

De krigførende statene baserte seg primært på lån (krigsobligasjoner).<ref name="Kriegswirtschaft" /><ref>Strachan 2001, s. 862</ref> Tanken var dels at motstanderen skulle betale for lånene i form av krigserstatninger etter at krigen var vunnet,<ref name="Kriegswirtschaft" /><ref>Strachan 2001, s. 892</ref> men vel så mye at lån fordelte belastningen over et lengre tidsrom, fred ville også gi et økonomisk oppsving som ble antatt å lette tilbakebetaling av krigslån.<ref>Strachan 2001, s. 862–863</ref> Særlig ententemaktene sto i gjeld til andre stater, mest av alt USA. Total gjeld mellom ententelandene var rundt 16,4 milliarder.<ref name="Kriegswirtschaft" /> Russland og Italia lånte av Frankrike og særlig Storbritannia, som igjen lånte av USA.<ref>Strachan 2001, s. 962, 968</ref> I slutten av november 1916 kom [[Federal Reserve]] (USAs sentralbank) med en advarsel mot videre kjøp av utenlandske obligasjoner. Advarselen førte til at lån til ententen ble sterkt begrenset, og var kritisk for deres fortsatte krigføring. Tysklands gjenopptakelse av uinnskrenket ubåtkrig førte til at advarselen om lån ble fjernet, Tysklands strategiske feil bidro sterkt til ententens fortsatte krigføring og seier.<ref name="Strachan2001-973-975"/> Frem til 1917 kunne også sentralmaktene i teorien ta opp lån i det nøytrale USA, i praksis var de utestengt. Tyskland lånte mest av omliggende nøytrale land, fremst Nederland, så Sveits, Danmark og Sverige.<ref>Strachan 2001, s. 944</ref> Tyskland var igjen långiver for Østerrike-Ungarn, Det osmanske rike og Bulgaria.<ref>Strachan 2001, s. 947, 949, 954</ref>

Krigen førte til en dramatisk økning av offentlige utgifter. I Storbritannia var det siste krigsbudsjettet 562 % høyere enn det første, i Tyskland var det 505 %, i Frankrike 448 % og i Russland (inntil 1916) var det 315 % høyere. Den totale kostnaden for krigen var rundt 209 milliarder [[Amerikansk dollar|US dollar]] (justert for inflasjon til prisnivå for 1913, var kostnaden 82 milliarder US dollar). Samtidig var det billigere å tape krigen, sammenliknet med utgiftene som var nødvendig for å vinne den. Ententemaktene bevilget i alt 147 milliarder dollar til krigføringen, mens sentralmaktene bevilget 62 milliarder dollar.<ref name="Kriegswirtschaft" /> Ententemaktenes tilgang til finansmarkedene er viktig for å forklare hvorfor krigen kostet så mye mer, de fikk lån, mens sentralmaktene stort sett ikke fikk det.<ref>Strachan 2001, s. 990</ref>

Etter at krigen var over, hadde Tyskland en gjeld på 156 milliarder [[Reichsmark|tyske mark]] (i 1914 var den på 5,4 milliarder mark), Storbritannias gjeld var på 5,8 milliarder pund (i 1914 var den på 0,6 milliarder pund). Den franske offentlige gjelden økte med 130 milliarder [[Fransk franc|franske franc]], og USAs offentlige gjeld økte med 24 milliarder dollar. Pengemengden i Storbritannia hadde økt med 111 %, mens den i Tyskland hadde økt med 285 %, noe som la grunnlaget for den tyske inflasjonen ([[hyperinflasjonen i Weimarrepublikken]]) inntil 1923.<ref name="Kriegswirtschaft" />

==== Arbeidere og fagforeninger ====

Arbeidere og deres organisering er en dårlig utforsket del av første verdenskrigs historie, til tross for at arbeidernes produksjon av varer og tjenester var avgjørende for begge de to sidenes innsats. Endringene for arbeiderne i de krigførende land omtales som et sosialt jordskjelv, i en tidsalder av økonomisk tyranni, karakterisert av triangelet økonomisk nasjonalisering, og økt makt for bedrifts- og fagforeninger.<ref>Prost, s. 325, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref> Ved utbruddet av krigen ble spørsmålet om disponering av tilgjengelige menn - ved fronten eller i fabrikkene - raskt kritisk. Grunnet mobilisering av fagarbeidere fikk produksjon av krigmateriell snart problemer, og kort etter utbruddet ble hundretusener av soldater sendt tilbake til fabrikkene.<ref>Prost, s. 326–327, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref>

I motsetning til de fleste andre krigførende landene hadde ikke Storbritannia [[verneplikt]] før krigsutbruddet, og hadde derfor ingen samlet oversikt over hvem som burde fritas for tjeneste ved fronten. Sammen med fagforeningenes sterke posisjon førte det til at den britiske regjeringen måtte gå frem forsiktig og pragmatisk. Da verneplikt ble innført i Storbritannia i 1916 fikk fagforeningene stor innflytelse på hvem som skulle fritas. Dette førte etter hvert til et stort antall fritak, og endte med en konflikt våren 1918 hvor rundt 200 tusen arbeidere streiket, uten at regjeringen ga etter, resultatet ble flere arbeidere mobilisert som soldater, men redusert produksjon.<ref>Prost, s. 328–331, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref>

Alle de krigførende land manglet arbeidere, og dette ble forsøkt løst ved en blanding av å ta inn flere kvinner, arbeidstakere under 18, arbeidere fra andre land og krigsfanger. Den viktigste gruppen for ekstra arbeidskraft var kvinnene. De økte deltakelsen i arbeidslivet (prosentandel av total arbeidsstyrke) fra 20,6 (1913) til 35,6 % (1918) for Tyskland, 32,0 (1914) til 40,5 (1918) for Frankrike, 23,6 % (1914) til 37,7 % (1918) for Storbritannia, 31,8 % (1914) til 41,2 % (1918) for Russland. Økning i bruk av kvinner i rustningsindustrien var vesentlig høyere enn tallene over viser, da mange som allerede var i arbeid ble flyttet fra mindre krigsrelatert arbeid. I Tyskland var det f.eks over 400 tusen flere kvinner i mekanisk industri i 1918 enn i 1913, mens antallet i tekstilindustrien i samme periode ble redusert med om lag 200 tusen.<ref>Prost, s. 332–335, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref>

Behovet for ekstrem økning i produksjon av krigsmateriell tvang frem effektivisering, hvor særlig [[Taylorisme]] ble tatt i bruk. Arbeidsoperasjonene ble så langt mulig delt opp så et minimum av opplæring var nødvendig, og de fleste arbeiderne gjorde et lite antall arbeidsoperasjoner. I Storbritannia sto fagforeningene sterkt og motsatte seg noe de oppfattet som undergraving av fagarbeidernes hardt fremkjempede privilegier. Samtidig ble arbeidstiden økt kraftig, i Wien opp mot 13 timer i døgnet, mens i noen britiske fabrikker var det 77 timers arbeidsuke. Mot slutten av krigen ble arbeidstiden redusert noe, da studier viste at produktiviteten gikk ned. De lange arbeidsdagene førte til dobling av antall ulykker i produksjonen.<ref>Prost, s. 338–341, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref>

==== By mot land ====

[[Fil:Heroic Women of France. Hitched to the plough, cultivating the soil. All agriculture rests upon their shoulders. Uncompl - NARA - 512429.tif|miniatyr|Franske kvinner som trekker en plog. Fotografiet viser to tidstypiske forhold, kvinner som arbeider i et yrke vanligvis forbeholdt menn og mangelen på hester, både menn og trekkdyr var mobilisert for krigsinnsats]]
I de fleste av de krigførende landene oppsto det raskt motsetninger mellom byene og landområdene, knyttet til produksjon og rasjonering av mat. Reduksjon i matproduksjonen rammet særlig Tyskland og Østerrike-Ungarn grunnet ententemaktenes blokade av mat og gjødsel, men også ententemaktene Russland og Frankrike ble rammet. Gjensidig misnøye mellom byer og landsbygd var ofte stor. Bøndene anså statens sterke kontroll og tidvis direkte rekvisisjon av mat som et overgrep, mens mange innbyggere i byene mente at bøndene unnlot å levere mat, enten for å selge det på [[svartebørs]], eller å beholde en uforholdsmessig stor andel selv. Etter hvert som krigen fortsatte ble matmangelen mer akutt, innbyggere i byer måtte stå timevis i kø for å få kjøpt noe. Både bøndene og innbyggerne i byene kunne ofte enes om at det også var mellommenn som spekulerte i matmangelen, gjerne antatt å være jøder. Russland var det av ententelandene som var dårligst til å organisere produksjon og fordeling av mat, noe som bidro til å utløse [[Februarrevolusjonen (Russland)|februarrevolusjonen]] i 1917. Storbritannia og USA var unntak, førstnevnte organiserte rasjonering godt og bøndene i USA fikk et solid oppsving i produksjon av mat for ententemaktene.<ref>Goebel, s. 364–367 og Ziemann, s. 384–393, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref> Selv om bøndenes arbeid under krigen ble preget av leveringsplikt, mangel på arbeidskraft, gjødsel og hester, så fikk deler av landsbygda i europeiske krigførende land et økonomisk løft. Det ble vakt en interesse for politikk som etter krigen førte til vesentlig økt organisering for å fremføre bøndenes synspunkter og krav.<ref>Ziemann, s. 406–407, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref>

==== Ektepar, barn, familier og kjønnsroller ====

Stort sett var nær halvparten av soldatene gift når de meldte seg til tjeneste. De fleste av gifte soldater holdt tett kontakt med ektefellen ved brevskriving, ofte med brev hver dag. Brev fra fronten ble kontrollert av militær brevsensur, noe soldater og offiserer var klar over, og sensuren bidro ofte til at brevskriveren la bånd på det man fortalte om.<ref>Hanna, s. 6–12, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref> Det er anslått at rundt 2 milliarder brev ble utvekslet mellom familiene hjemme og soldatene ved fronten.<ref>Winter, 52, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref>

{{Sitat|Må barna krysse noen trikkespor på veien til skolen? Jeg håper ikke det, da jeg er veldig redd for trikker.|Brev fra løytnant Lawrence Rogers til hans kone May Rogers, 5. oktober 1916, bakgrunnen var at familien hadde flyttet fra landet og inn til Montreal.<ref>Hanna, 20, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref>}}

Over to millioner gifte soldater kom ikke tilbake til sine ektefeller. Rundt 600 tusen i Frankrike, nesten like mange i Tyskland, rundt 400 tusen i Østerrike-Ungarn, 239 tusen i Storbritannia og rundt 200 tusen i Italia. Over en tredjedel av krigsenkene i Tyskland og Frankrike giftet seg igjen. For de soldatene som vendte tilbake endte noen ekteskap med skilsmisse, men det store flertall fortsatte å holde sammen.<ref>Hanna, 27–28, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref>

Vanlig definisjon på datidens barn var fra 6 år til 13–14 år, datidens minimumsalder for arbeid. Selv om kun et mindretall av de krigførende lands barn befant seg i eller ved frontlinjen, ble alle berørt. Fedre ble mobilisert som soldater og reiste fra hjemmet, undervisningen i skolen ble lagt om i patriotisk og fremmedfiendtlig retning, og i Sentral- og Øst-Europa ble tilværelsen etter hvert preget av matmangel og kulde om vinteren. Svært mange barn bidro også i ulike former for frivillig innsats for å støtte nasjonens krigsinnsats. Samtidig ble [[kjønnsroller]] vedlikeholdt, mens pikene skulle vokse opp til å passe hjem og barn, var guttenes fremtidige plass ved fronten. Selv om barna som vokste opp under krigsårene opplevde de svært ulikt, delte så godt som alle erfaringen med kulturell mobilisering. På tross av de mange ulikhetene kan man derfor snakke om en krigsgenerasjon, som ikke bare hadde opplevd krigen, men også følte de hadde deltatt i den.<ref>Pignot, 29–36, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref> Rundt ti millioner barn av soldater, mistet sin far i løpet av krigen.<ref>Winter, 49, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref>

Rundt halvparten av familiene hvor mannen var soldat, opplevde enten at han ble drept, skadet, eller tatt som krigsfange.<ref>Winter, 48–49, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref>

Første verdenskrig førte til en destabilisering av kjønnsrollene mens den pågikk, men etter krigsavslutningen forble i hovedsak rollefordelingen i samfunnet slik den hadde vært før 1914. Samtidig var definisjonen av [[maskulinitet]] og feminitet mer ladet, omdiskutert og politisert enn før konfliktens utbrudd.<ref>Horne/Winter, 71, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref>

==== Nasjonale minoriteter ====

Første verdenskrig ga en stor endring mellom [[minoritet]]er og majoritetsbefolkningen i Europa og andre verdensdeler. Etniske grupper før første verdenskrig kan deles i tre hovedgrupper, ifølge historikeren Panikos Panayi, spredte befolkningsgrupper ([[diaspora]]), lokale minoriteter og nylig ankomne migranter. I den førstnevnte gruppen kan regnes jøder, [[Sigøynere|roma]] (også kjent som sigøynere), tyskere (tyske minoritetsgrupper særlig i Øst-Europa), muslimer, grekere og armenere. Lokale minoriteter var typisk polakker i Russland, italienere i Østerrike-Ungarn osv. Selv om hovedstrømmen av migrasjon på 1800-tallet gikk til USA, var det også betydelig migrasjon innad i Europa, polakker arbeidet i Tyskland, mens spaniere og italienere innvandret til Frankrike. I USA hadde over 10 millioner mennesker familiebånd til en av sentralmaktene.
<ref>Panayi, 216–220, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref>

Minoriteter som majoritetsbefolkningen anså å ha en tilknytning til fienden, fikk de største problemene når krigen brøt ut, men andre minoriteter ble også rammet. Kort etter krigsutbruddet i august 1914 ble for eksempel mennesker med tysk bakgrunn pålagt store restriksjoner i Storbritannia, og året etter ble de fleste internert, ialt rundt 30 tusen sivile. Etter krigen var over ble nær 2/3-deler deportert til Tyskland (fra 57 tusen i 1914 til 22 tusen i 1919). I USA ble mange tysk-amerikanere utsatt for kraftig diskriminering, grunnet sin tyske bakgrunn. Det osmanske rike var den av de krigførende statene som hadde de mest ekstreme tiltak mot sine minoriteter, det førte til [[folkemordet på armenerne|folkemordene på armenere]] og [[assyrere]], med anslått over én million døde. Verdenskrigen førte også til økt [[antisemittisme]], med beskyldninger fra majoritetsbefolkningen i blant annet Tyskland at jødene unnlot å gjøre militærtjeneste (undersøkelser etter krigen synes å vise at jødene som et minimum gjorde tjeneste på linje med resten av befolkningen). De mest ekstreme eksemplene på overgrep mot jødene skjedde i Russland.<ref>Panayi, 221–229, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref> Minoriteter ble også utnyttet, ententemaktene brukte rundt 650 tusen soldater fra koloniene på slagmarkene i Europa. I Tyskland ble rundt 300 tusen polske sesongarbeidere holdt igjen da krigen brøt ut, og ble tvunget til å fortsette å arbeide.<ref>Panayi, 235–240, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref>

==== Rasisme ====

Samfunnene i begge de to stridende gruppene var sterkt preget av [[rasisme|rasistiske holdninger]]. Det britiske imperiet og dets militære styrker var basert på en klar rangordning. Storbritannia og briter var øverst, deretter kom hvite tropper fra Australia, New Zealand, Sør-Afrika og Canada, med indiske tropper under de, og helt nederst svarte afrikanere.<ref>Olusoga 2014, s. 21-25</ref>

{{Sitat|Vi vil tilby sivilisasjon til de svarte. De vil måtte betale for det... Selv om jeg har uendelig respekt for disse modige svarte, vil jeg mye heller ha ti svarte drept enn én enkelt franskmann, for jeg mener at nok franskmenn er drept uansett og at vi bør ofre så få som mulig.|[[Georges Clemenceau]], fransk statsminister om bruk av soldater fra de franske koloniene.<ref>Olusoga 2014, s. 195</ref><ref>Winter, Horne, s. 417, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref>}}

Den amerikanske presidenten [[Woodrow Wilson]]s politikk har i ettertid blitt regnet som rasistisk, med tanke på at han fikk gjennomført segregering i USAs statsapparat.<ref>{{Kilde www|url=https://www.nytimes.com/2015/11/24/opinion/what-woodrow-wilson-cost-my-grandfather.html?action=click&module=Opinion&pgtype=Homepage|tittel=What Woodrow Wilson Cost My Grandfather|besøksdato=28. juni 2020|forfattere=Gordon J. Davis|dato=24. november 2015|forlag=New York Times|sitat=Wilson, a Virginia-born Democrat, is mostly remembered as a progressive, internationalist statesman, a benign and wise leader, a father of modern American political science and one of our nation’s great presidents. But he was also an avowed racist. And unlike many of his predecessors and successors in the White House, he put that racism into action through public policy. Most notably, his administration oversaw the segregation of the federal government, destroying the careers of thousands of talented and accomplished black civil servants — including John Abraham Davis, my paternal grandfather.}}</ref> Da USA kom med i krigen ba [[US Army]] franskmennene om å behandle fargede amerikanske tropper de hadde under sin kommando som underlegne, da en likeverdig behandling av fargede tropper ville skape problemer for USA.<ref>Olusoga 2014, s. 350-351</ref> Nye baser for US Army i sørstatene ble bevisst oppkalt etter generaler fra opprørshæren i borgerkrigen.<ref>{{Kilde www|url=https://www.npr.org/2020/06/10/873421686/pressure-mounts-to-rename-army-bases-that-honor-confederate-officers?t=1594662826278|tittel=Pressure Mounts To Rename Army Bases That Honor Confederate Officers|besøksdato=13. juli 2020|forfattere=Tom Bowman|dato=10. juni 2020|forlag=npr.org|sitat=The memo said the bases and camps would be named after Americans — preferably those with short names, to "avoid clerical labor." The military would choose the names of "Federal commanders" for facilities in the North, the memo stated, and "Confederate commanders for camps of divisions from southern states."}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.nytimes.com/2020/07/11/opinion/confederate-rename-military-bases.html?action=click&module=Well&pgtype=Homepage&section=Editorials|tittel=Putting Heroes, and Traitors, Where They Belong|besøksdato=13. juli 2020|forfattere=Lederartikkel|dato=11. juli 2020|forlag=New York Times|sitat=In a process that began under the Wilson administration in 1917, 10 Southern military installations were eventually named for the same Confederate officers who had waged war on the United States with the goal of preserving and expanding slavery.}}</ref>

Krigspropaganda fra Tyskland forsøkte å fremstille ententemaktene som forrædere mot den hvite rasen fordi de brukte tropper fra koloniene, og fremhevet sentralmaktene som rasemessige homogene.<ref>Olusoga 2014, s. 38-39, 104</ref>

{{Sitat|Her er en reservesoldat. For en enorm mann. Hva kan latinere, slavere, keltere, japser, negre, hinduer, ghurkaer, tyrkere og hva ellers de kalles, gjøre mot en slik stor og sterk gigant av ekte germansk slag? Hans trekk er gjennomført noble, og han synes fornøyd med dagens arbeid. Han angrer ikke at han har ofret sitt liv for Tysklands rettferdige sak.|[[Sven Hedin]], beskriver besøk på et felthospital i ''With the German Armies in the West'', 1915, s. 163}}

Allerede fra høsten 1914 var tysk presse opprørt over britenes og franskmennenes bruk av fargede soldater, det ble påstått at det var et angrep mot sivilisasjonen. Sosiologen [[Max Weber]] raste mot ententemaktenes bruk av kolonisoldater etter fredsslutningen: «at Tyskland fortsetter å kjempe for sin eksistens mot en armé av negre, ghurkaer og diverse andre barbarer fra alle kriker og kroker av verden, som venter på å endre vårt land til en ørken.»<ref>Olusoga 2014, s. 182-183</ref>

Da krigen var over fortsatte rasismen i hvordan de døde ble minnet, flere hundre tusen ententesoldater med bakgrunn fra koloniene ble enten ikke minnet på linje med sine hvite våpenbrødre, eller overhodet ikke minnet. Ifølge en offisiell britisk undersøkelse fra [[Commonwealth War Graves Commission]] (CWGC) var de ofre for omfattende rasisme (engelsk: pervasive racism).<ref name="TheGuardian22_4_21">{{Kilde www|url=https://www.theguardian.com/uk-news/2021/apr/22/scandal-of-unequal-commemoration-of-uks-ww1-dead-known-about-for-years|tittel=UK failure to commemorate black and Asian war dead known ‘for years’|besøksdato=22. april 2021|forfattere=Alexandra Topping|dato=22. april 2021|forlag=The Guardian|sitat=The failure to properly commemorate hundreds of thousands of black and Asian troops who died fighting for the British empire has been known about for years, the head of the Commonwealth War Graves Commission (CWGC) has acknowledged. [...] “Pervasive racism” underpinned a failure to properly commemorate service personnel, the investigation found, quoting racist statements such as a governor saying in the 1920s that “the average native … would not understand or appreciate a headstone”. The commission concluded that soldiers were treated differently if they came from Commonwealth countries.}}</ref><ref name="CWGC_rapport_2021">{{Kilde www|url=https://www.cwgc.org/non-commemoration-report/|tittel=REPORT OF THE SPECIAL COMMITTEE TO REVIEW HISTORICAL INEQUALITIES IN COMMEMORATION|besøksdato=22. april 2021|forlag=Commonwealth War Graves Commission|sitat=This report estimates that between 45,000 and 54,000 casualties (predominantly Indian, East African, West African, Egyptian and Somali personnel) were commemorated unequally. A further 116,000 casualties (predominantly, but not exclusively, East African and Egyptian personnel) but potentially as many as 350,000, were not commemorated by name or possibly not commemorated at all.}}</ref>

==== Internerte ====
Ved utbruddet av krigen ble ulike sivile og borgere tilhørende fienden i de fleste krigførende land samlet i [[konsentrasjonsleir]]e. Russland internerte rundt 50 tusen i 1914, antallet sivile internert økte til 250 tusen i 1917. Land langt vekk fra Europa, som Australia og Canada, internerte også sivile man antok hadde tilknytning til sentralmaktene. En del protesterte, de anså seg ikke som tilhørende fienden, som ukrainske innvandrere fra områder i [[Galicja]], del av Østerrike-Ungarn.<ref>Becker, 260–266, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref> I Frankrike var rundt 60 tusen sivile som ble knyttet til sentralmaktene internert, blant de [[Albert Schweitzer]]. Storbritannia internerte om lag 320 tusen utlendinger, blant de jøder som siden 1890-årene hadde innvandret fra Galicja.<ref>Becker, 267–268, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref> Mange av de armenske innbyggerne som det osmanske rike deporterte ble plassert i konsentrasjonsleire, under svært dårlige forhold, hvor de langsomt døde av sult og sykdom.<ref>Becker, 270–271, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref> Rundt ti prosent av den serbiske sivilbefolkningen ble deportert til konsentrasjonsleire i Ungarn, hvor tusener av de døde.<ref>Becker, 272–275, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref>

==== Tro og religion ====

[[Fil:C. 1916 Edith Cavell propaganda stamp.JPG|miniatyr|Britisk frimerke, utgitt kort etter [[Edith Cavell]]s død, for propaganda]]
Selv om en viss [[sekularisering]] (redusert gudstro) utviklet seg på 1800-tallet, sto religion fremdeles sterkt i alle de krigførende landene. Ved utbruddet av konflikten støttet så godt som samtlige trossamfunn deltakelse i krigen, på de ulike lands side. Mange trossamfunn så også krigen som en straff fra Gud, for materialisme og gudløshet.<ref>Gregory, 420–421, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref> Selv om det var eksempler på trossamfunn og prester som demoniserte fienden, var det ikke entydig. Den britiske sykepleieren [[Edith Cavell]] som arbeidet i tyskokkupert Belgia var sterkt troende, og henrettelsen av henne for arbeid for fienden ble av ententemaktene brukt som et eksempel på tyskernes ugudelige fremferd. I november 1914 erklærte Essad Effendi, etter oppfordring fra osmanske myndigheter, en [[fatwa]] mot ententemaktene og påla alle muslimer å støtte [[Det osmanske rike]] i krigen. [[Den katolske kirke]]ns overhode, pave [[Benedikt XV]], var kritisk til krigen, foreslo allerede i 1914 en våpenhvile, og arbeidet for at Italia skulle forholde seg nøytralt.<ref>Gregory, 423–430, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref>

Hvor viktig religion var generelt for soldatene er vanskelig å si noe bestemt om av flere grunner; manglende kunnskap om soldatenes tro før krigen, varierende forhold under krigen, og kildenes partiskhet. Når det gjelder soldater fra [[Britisk India]] synes det som både muslimer og hinduer fant styrke i troen, ikke minst i at alt var forutbestemt gjennom skjebne.<ref>Gregory, 437–438, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref> Datidens venstreorienterte og nåtidens historikere har sett religion i krigsårene hovedsakelig som et ledd i elitenes sosiale kontroll av massene. Det er et argument som ikke kan avvises, men det synes like tenkelig at religionen var et middel elitene brukte for å utholde det presset de var utsatt for.<ref>Gregory, 441, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref>

=== Skyttergravskrig ===
{{Utdypende|Skyttergravskrig}}

Skyttergravskrig og stillingskrig anses som typisk og bestemmende for første verdenskrig, krigføring langs permanente, befestede frontlinjer. Skyttergravskrigen var kun karakteristisk for den rundt 700 kilometer lange vestlige frontlinjen mellom november 1914 og mars 1918, men tidvis og for situasjonen på østfronten og ved fronten i Italia. Alle stormaktene hadde forberedt seg på en bevegelig krig i sine planer inntil 1914. Etter at [[Schlieffenplanen|Schlieffen-Moltkeplanen]] mislyktes og [[kappløpet mot havet]] endte uavgjort, gravde de stridende arméene seg ned. Grunnlaget for befestningen av frontlinjen var den militærtekniske utviklingen som favoriserte forsvareren. I tillegg kom tap av kontroll over store hærstyrker og den relative styrkebalansen.<ref name="Grabenkrieg">Hirschfeld u. a. (Hrsg.): ''Enzyklopädie Erster Weltkrieg.'' 2014, s. 542, 577 f., 703 f., 721 f., 820 ff., 864 ff.; David Stevenson: ''1914–1918. Der Erste Weltkrieg.'' Patmos Verlag, Mannheim 2010, ISBN 978-3-491-96274-3, s. 220 ff.; Keegan: ''Der Erste Weltkrieg. Eine europäische Tragödie.'' 2001, s. 251 ff.; Birger Stichelbaut, Piet Chielens: ''The Great War Seen from the Air: In Flanders Fields 1914–1918''. Brüssel 2013, ISBN 978-94-6230-026-2, s. 56 f., 64 f., 72 f., 80 f., 90 f., 104 f., 112 f., 120 f., 136 f., 144 f. (Entwicklung des Stellungssystems in Luftaufnahmen).</ref>

I januar 1915 ga den tyske overkommandoen ordre om at frontlinjen på vestfronten skulle utvides i dybden så de kunne motstå angrep fra overlegne styrker. Stridserfaringene ledet til at hovedstyrken ble flyttet bakover til en andre linje, med tilfluktsrom. Fra 1916 introduserte de stridende partene tre linjer i mange områder. For å lykkes måtte angripende styrker planlegge nøye og ha lokal overlegenhet. I et angrep ble fiendens stillinger først kraftig beskutt med artilleri. I tillegg ble det brukt stridsgass, miner (underjordiske sprengladninger i tunneler), etter hvert også stridsvogner, granatkastere og maskinpistoler. Håndgranaten fikk en renessanse, mens bajonetten nesten mistet sin betydning, i de trange skyttergravene var feltspader ofte et bedre våpen. Mot slutten av krigen endret den tyske arméen sin taktikk og brukte i [[våroffensiven]] i 1918 såkalte stormtropper, godt utstyrte elitesoldater som rykket frem i front og forsøkte å ødelegge fiendens bakre infrastruktur med ''infiltrasjonstaktikk''.<ref name="Grabenkrieg" />

Hverdagslivet til soldatene i skyttergravene ble preget av lange faser med inaktivitet, og hard kamp for overlevelse. Resultatet var at skyttergravene ofte var svært forseggjort, samtidig var soldatene utsatt for alvorlige [[nevrose|krigsnevroser]], eller inntil da ukjente angstreaksjoner som ''søvnredsel'', som innebar redsel for å sovne og bli angrepet.<ref name="Grabenkrieg" />

<gallery class="center">
Cheshire Regiment trench Somme 1916.jpg|Skyttergrav ved Somme, opprinnelig tysk, da bildet ble tatt var den erobret av britene. {{Byline|John Warwick Brooke (1886–1929)}}
Bundesarchiv Bild 146-2004-0069, Stellungsbau im Argonnerwald.jpg|Tyske soldater graver skyttergraver, [[Argonnerskogen]] 1916
In einem mit Stacheldraht abgedeckten Schützengraben.jpg|Tysk skyttergrav, dekket av piggtråd, [[Marne]] 1916
Aerial view Loos-Hulluch trench system July 1917.jpg|Skyttergraver ved Loos-Hulluch i 1917, sett fra luften - tyske skyttergraver til høyre, britiske til venstre - området i midten er [[ingenmannsland]]
Royal Irish Rifles ration party Somme July 1916.jpg|Tropp av soldater fra Irland, ved [[Somme]], juli 1916
Vimy-Tranchée.jpg|Tyske skyttergraver ved Vimy (kjent fra [[slaget om Vimyhøyden]]) bevart for ettertiden
</gallery>

=== Bruk av stridsgass ===
{{Utdypende|Giftgass i første verdenskrig|Haag-konvensjonene av 1899 og 1907}}
[[Fil:British 55th Division gas casualties 10 April 1918.jpg|miniatyr|Rekke med britiske soldater skadet ved angrep med giftgass på vestfronten i 1918 {{Byline|Thomas Keith Aitken (Second Lieutenant)}}]]

Gass ble først brukt av franske styrker på vestfronten i august 1914. Gassgranatene ble brukt i et åpent område, hadde minimal effekt, men ble oppdaget av tyske styrker. Den tyske overkommandoen anså derfor at den sto fritt til å selv benytte gass, siden fienden hadde brukt det først. Den 22. april 1915 ble inntil 5 tusen ententesoldater drept eller skadet av et tysk angrep med [[klor]]gass ved Ypres.<ref>Høiback/Berntsen 2014, s. 217–218</ref> Denne datoen regnes som starttidspunkt for moderne [[masseødeleggelsesvåpen]]. Det var første tilfelle hvor gass ble brukt i stor målestokk, og dette endret ideen om krig som en ridderlig kamp. Introduksjon av gass var mer omstridt enn bruk av andre våpen. De tyske offiserene ble overrasket over suksessen, men klarte ikke å utnytte den, grunnet manglende reserver. Angriperne selv ble dessuten også påvirket av gassen. Ententemaktene anså bruken av dødelig gass som et klart brudd på Haagkonvensjonen om landkrigføring, og som et ytterligere bevis for hvor barbarisk tysk krigføring var, noe de brukte i propaganda både under og etter krigen.<ref>Howard 2002, s. 52</ref> Selv om kjemiske våpen ikke var ukjent hadde til da kun irriterende gasser (som [[tåregass]]) blitt brukt, men de var langt mindre effektive.

Problemet med å trenge gjennom forsvarslinjene ved offensiver, den fastlåste skyttergravskrigen, og ammunisjonskrisen grunnet mangel på salpeter, samtidig som tysk kjemisk industri hadde ubrukt kapasitet, ledet til å bruke gass som våpen. Selv om deler av det tyske offiserskorpset var skeptisk, ble bruken av gass ansett som et nødvendig onde. Den 31. mai 1915 angrep tyske styrker ved Bolimów på østfronten. Her ble [[fosgen]]gass brukt for første gang. Den 25. september 1915 var første gang britiske styrker brukte stridsgass i større skala, i slaget om Loos.<ref name="Gaskrieg">Dieter Martinetz: ''Der Gaskrieg 1914/18. Entwicklung, Herstellung und Einsatz chemischer Kampfstoffe. Das Zusammenwirken von militärischer Führung, Wissenschaft und Industrie.'' Bernard & Graefe Verlag, Bonn 1996, ISBN 3-7637-5952-2, S. 9 ff., 53 ff., 76 ff.; Hirschfeld u. a. (Hrsg.): ''Enzyklopädie Erster Weltkrieg.'' 2014, S. 519 ff., 727; David Stevenson: ''1914–1918. Der Erste Weltkrieg.'' Aus dem Englischen Harald Eckhardt u. Ursula Vones-Liebenstein, Düsseldorf 2006, ISBN 3-538-07214-0. Zweite Auflage. Düsseldorf 2010, ISBN 978-3-491-96274-3, S. 229 ff.</ref>

De første [[gassmaske]]ne ble tatt i bruk høsten 1915. De krigførende partene brukte etter hvert gassfylte granater, for å være mindre avhengige av gunstig vindretning. I juli 1917 ved Nieuwpoort ble det for første gang brukt gass som trengte gjennom filteret i gassmasken. Samtidig, eller kort etter, begynte bruken av irriterende gass sammen med giftgass. Den første gjorde at soldatene tok av seg maskene. Rett etter Nieuwpoort ble det ved Ypres brukt en ny gass, [[sennepsgass]], som var etsende ved hudkontakt. I tillegg til å skade personell, bandt sennepsgassen opp store ressurser for å ta hånd om sårede.<ref name="Gaskrieg" />

Totalt ble det brukt rundt 112 tusen tonn med giftgass i første verdenskrig, av dette kom 52 tusen tonn fra Tyskland. Nøyaktig antall forgiftet og døde av stridsgass er vanskelig å angi. Mange av soldatene døde etter lengre sykeleie. For vestfronten anslås rundt 500 tusen sårede og om lag 20 tusen døde.<ref name="Gaskrieg" /> For hele krigen anslås tap etter gassangrep til rundt 1,2 millioner soldater, av dem om lag 90 tusen døde.<ref name="Duffy-Gas">{{Cite web
 | first=Michael | last=Duffy | date=7. november 2017
 | title=Weapons of War - Poison Gas
 | work=firstworldwar.com
 | url=http://www.firstworldwar.com/weaponry/gas.htm
 | accessdate=2009-10-25 }}</ref>

=== Luftkrig: fra eksperimentelle fly til flyvåpen ===

Ved utbruddet av krigen hadde de stridende land knapt mer enn 200–300 enkle fly tilgjengelig, og datidens mindre robuste fly ble stort sett brukt for rekognosering.<ref>Strachan 2014, s. 266</ref> Da den britiske ekspedisjonsstyrken [[British Expeditionary Force (første verdenskrig)|British Expeditionary Force (BEF)]] ankom Frankrike i august 1914, hadde de kun 48 fly for rekognosering. De overvåket fronten og rapporterte fiendens bevegelser til overkommandoen. Det var flygere fra [[Royal Flying Corps]] (RFC) som først observerte at det var en stor luke mellom de fremrykkende tyske arméene, noe som bidro til det suksessfulle [[slaget ved Marne]].

Flyrekognosering ble stadig viktigere, også ved [[flyfoto]]grafi, og da stillingskrigen begynte, ble fly også brukt for koordinering av artilleri.<ref>Strachan 2014, s. 267</ref> Fra 1915 begynte bruken av radiosett i fly for direkte kommunikasjon med bakken.<ref>{{Kilde www|url=https://encyclopedia.1914-1918-online.net/article/wireless_telegraphy|tittel=Wireless Telegraphy|besøksdato=12. november 2017|forfattere=Heidi J.S. Tworek|dato=8. oktober 2014|forlag=1914-1918-online. International Encyclopedia of the First World War|sitat=}}</ref> Den viktigste funksjonen for flyene var etter hvert å bistå artilleriet.<ref>Stevenson 2012, s. 190-191</ref>

Den franske flypioneren [[Roland Garros]] var den første som utviklet et virkelig jagerfly. I 1915 monterte han et maskingevær i front av flyet. For å beskytte propellbladene forsterket han dem med stålplater. Noe senere konstruerte nederlenderen [[Anthony Fokker]] en synkroniseringsmekanisme for sitt [[Fokker Eindecker|Fokker E.III]]. Hvis propellen var i skuddlinjen ble skudd blokkert. De første suksessfulle pilotene med disse flyene var [[Max Immelmann]] og [[Oswald Boelcke]].<ref>Strachan 2014, s. 268</ref> Inntil tidlig i 1916 var tyskerne dominerende i luften over vestfronten.<ref>{{Kilde www|url=https://encyclopedia.1914-1918-online.net/article/aircraft_fighter_and_pursuit|tittel=Aircraft, Fighter and Pursuit|besøksdato=12. november 2017|forfattere=Mark Wells|dato=31. mars 2016|forlag=1914-1918-online. International Encyclopedia of the First World|sitat=}}</ref>

Bombetokt var sjeldne, men økte utover i krigen. De første bombene ble droppet over [[Liège]] i [[Belgia]] av et tysk [[luftskip]] 6. august 1914. Et nytt tysk bombetokt fant sted 24. august 1914 over [[Antwerpen]]. I desember 1914 angrep tyske luftskip for første gang Storbritannia. Frem til 1917 ble tunge tyske luftangrep fløyet mot London. Senere ble luftskip, med sine store overflater og begrensede manøvrerbarhet ved angrep, erstattet med [[Gotha G.IV]] bombefly. Frem til 1918 drepte tyske luftskip og bombefly 1400 britiske sivile og skadet nesten 5&nbsp;000.<ref>Stevenson 2012, s. 321</ref> Britenes Royal Flying Corps konsentrerte sine angrep på industri i den vestlige delen av Tyskland og på Zeppelinwerke ved [[Bodensjøen]]. Den første verdenskrig var den første konflikten hvor bombefly ble brukt i stor målestokk.<ref>{{Kilde www|url=http://www.firstworldwar.com/airwar/bombers_zeppelins.htm|tittel=The War in the Air - Bombers: Germany, Zeppelins|besøksdato=12. november 2017|forfattere=Ari Unikoski|dato=22. august 2009|forlag=firstworldwar.com|sitat=}}</ref>

Utvikling av militære fly skjedde også til sjøs. [[Sjøfly]], som kun hadde blitt benyttet for rekognosering, ble bevæpnet og benyttet mot havner og kystbefestninger. Første verdenskrig var også den første krigen hvor tidlige utgaver av [[hangarskip]] ble benyttet. Både britene og amerikanerne bygget om flere av sine krigsskip til hangarskip. Disse tidlige utgavene benyttet sjøfly som tok av fra dekket, landet nær hangarskipet og så ble heist om bord med kran.

Fra 1916 tapte tyskerne igjen sin overlegenhet i luften. Ententemaktene hadde reorganisert sine styrker og hadde noen svært solide fly, som [[Nieuport 11]]. Tyskerne reagerte ved å forsøke å ytterligere profesjonalisere sine flygere. Oswald Boelcke trente noen av de beste tyske flygerne i luftkamp. De tyske jagerskvadronene (forkortet til Jasta), særlig Jasta 11, ga ententens flystyrker store tap. Etter Boelckes død tidlig i 1917, ble Jasta 11 ledet av [[Manfred von Richthofen]]. Med sine flygere bidro han til ''blodige april'',<ref>Strachan 2014, s. 270</ref> hvor 443 ententefly gikk tapt. Richthofen selv skjøt ned 20 fly i denne perioden, en annen pilot, Kurt Wolff, hadde 22 nedskytinger denne måneden.

Utover i 1918 ble ententen stadig mer dominerende i luften, grunnet sine større industrielle ressurser. Ved avslutningen av krigen i november 1918 hadde de krigførende lands flyvåpen økt til 2–3 tusen fly, på vestfronten alene var det rundt 8 tusen fly. Tapene var høye, britene tapte over 50 % av totalt 22 tusen britiske piloter, franskmennene tapte rundt 40 % av 18 tusen franske piloter, tyske piloter hadde sannsynligvis tilsvarende tap. Selv om fly ga et viktig bidrag, så var de ikke avgjørende, krigen ble tapt og vunnet på bakken.<ref>Strachan 2014, s. 270-275</ref>

<gallery class="center">
Diemer-Luftkampf.jpg|Luftkrig, oljemaleri av Michael Zeno Diemer (1867–1939)
Bombers of WW1.ogv|Film med amerikanske piloter, blant de [[Eddie Rickenbacker]], i luften under første verdenskrig
Gotha RG im Flug.jpg|Det tunge tyske bombeflyet [[Gotha G.IV]] i luften, det ble blant annet brukt til å bombe London
1916.05.03 L20 3 jpl.jpg|Tysk luftskip nødlandet ved Stavanger i 1916
World War I Observation Balloon HD-SN-99-02269.JPEG|Amerikansk major i observasjonsballong over vestfronten i 1918
Photograph of the Engine Room of an Oil-Burning German Submarine - NARA - 533183.tif|I maskinrommet på en tysk ubåt
German U-Boot WWI engine room.jpg|Maskinromseksjon av en tysk ubåt under bygging
Submarine warfare. After the sinking of an enemy steamer. The crew of the steamer is towed by the submarine towards land. April 1917 - NARA - 17390570 (cropped-2).jpg|Besetningen fra et senket handelsfartøy taues mot land av tysk ubåt
U35 13th patrol.jpg|Kartskisse over 13. patrulje for «U 35», den tyske ubåten som senket mest tonnasje og flest skip.
Uboat u35 in Pola.jpg|«U 35» i [[Pula]], det kan ha vært denne ubåten som fraktet en kamel fra Tunis, gave til keiser Wilhelm II fra muslimske opprørere.<ref>Strachan 2001, s. 751</ref>
Bundesarchiv DVM 10 Bild-23-61-17, Untergang der "Lusitania".jpg|Maleri av senkingen av [[RMS «Lusitania»]], tap av amerikanske passasjerer hadde stor effekt for USAs holdning til Tyskland
Bluecher sinkend.jpg|Den tyske krysseren [[SMS «Blücher» (1908)|SMS «Blücher»]] i ferd med å synke under [[Slaget ved Doggerbank (1915)|slaget ved Doggerbank]]
Bundesarchiv Bild 183-R72520, Kiel, Novemberrevolution, Matrosenaufstand.jpg|Streikende tyske matroser i Kiel, mytteriet blant mannskapene i den tyske flåten utløste [[novemberrevolusjonen]] og tvang frem tysk aksept av våpenhvile. {{Byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 183-R72520 / CC-BY-SA 3.0}}
</gallery>

==== Sjøkrig og blokade – slagskip og ubåter ====

Før 1914 var det antatt at sjøkrig ville spille en stor, muligens avgjørende, rolle. [[Jyllandsslaget]] i mai-juni 1916 var det til da største sjøslag (og muligens det største noensinne), men det var ikke avgjørende for krigen.<ref name="Strachan-210"/> Ved fredsslutningen i 1918 viste det seg at sjøkrigen ikke hadde vært avgjørende, i motsetning til Napoleonskrigene og andre verdenskrig, men allikevel hadde hatt en viktig indirekte effekt.<ref>Kennedy, s. 321–323, 330, 346, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref>

{{Tekstboks
|overskrift=Blokade - eller stengte butikker?
|Mens mange historikere anser britiske Royal Navys blokade av særlig Tyskland som avgjørende for at ententemaktene vant første verdenskrig, mener den britiske historikeren [[Paul Kennedy (historiker)|Paul Kennedy]] at det er en fiksjon. Han hevder at selv om britene ikke hadde opprettholdt en blokade med marinefartøy, så hadde ikke sentralmaktene fått tak i noen varer, fordi de som hadde noe å selge formelt eller reelt var på ententemaktenes side. Og selv om de hadde hatt noe å selge, så hadde ikke sentralmaktene skip til å hente varene, mulighet for å få de forsikret, eller evne til å komme i kontakt med selgere, da sentralmaktenes telegrafkabler ble kuttet den 3. august 1914.<ref>Kennedy, s. 343–344, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref> Tilnærmet samme argumentasjon har historikeren Alan Kramer, som mener at det er umulig å unngå følgende konklusjon: «ikke blokaden, men å gå til krig mot sine hovedleverandører reduserte importen av mat drastisk.».<ref>Kramer, s. 474–475, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref>|align=right}}

De ulike sjøområdene var dominert av forskjellige makter: Storbritannia dominerte Tyskland i [[Nordsjøen]] ([[Atlanterhavet]] hadde ikke sentralmaktene adgang til), Tyskland dominerte Russland i [[Østersjøen]], Frankrike og Italia dominerte Østerrike-Ungarn i [[Middelhavet]] (bortsett fra [[Adriaterhavet]]), og Russland (fra slutten av 1915) dominerte Det osmanske rike i [[Svartehavet]], mens det igjen kontrollerte [[Bosporos]]stredet. Ententemaktene brukte sjøen for transport av tropper og forsyninger, noe sentralmaktene stort sett var utestengt fra.<ref>David Stevenson: ''Seekrieg und Blockade.'' I: Ders.: ''1914–1918. Der Erste Weltkrieg.'' Düsseldorf 2006, s. 296&nbsp;f; Michael Salewski: ''Seekrieg.'' I: Hirschfeld u. a. (Hrsg.): ''Enzyklopädie Erster Weltkrieg.'' 2014, s. 829&nbsp;f.</ref> Unntaket var Skandinavia og Nederland: Sverige eksporterte jernmalm, Norge [[nikkel]] og [[kobber]], mens Danmark og Nederland leverte mat til Tyskland. Leveransene fra de nøytrale landene ble i mindre skala for sentralmaktene det USAs leveranser var for ententen. Følgelig prøvde ententen, ved Storbritannia, å presse de nøytrale landene til å stoppe eller begrense leveransene til Tyskland. Samtidig hadde ententen behov for varer fra disse landene, firmaet [[Norsk Hydro]] i Norge leverte i en periode 90 % av Frankrikes behov for [[nitrat]] til sprengstoffproduksjon.<ref name="Stevenson-245">Stevenson 2012, s. 245-249</ref>

Ententemaktenes [[blokade]] av sentralmaktene, særlig med avstenging av Nordsjøen, bidro til å utarme sentralmaktene (ved matmangel og etter hvert underernæring), og til å radikalisere konflikten. Britenes blokade ble av noen land, særlig USA, ansett å være i strid med internasjonal rett,<ref group="note">USA anså at ''The London Declaration concerning the Laws of Naval War'' fra 1909 skulle respekteres, selv om den ikke var ratifisert av noen av de stridende partene, og derfor ikke var gjeldende internasjonal lov. Se [https://encyclopedia.1914-1918-online.net/article/freedom_of_the_seas «Freedom of the Seas»], fra International Encyclopedia of the First World War</ref> og gjorde at tyskerne anså seg berettiget til tilsvarende radikale tiltak, som [[uinnskrenket ubåtkrig]] (senking av handelsskip uten varsel).<ref>Watson 2014, s. 232, 238</ref> Det var først ved USAs inntreden i krigen i april 1917 at ententens blokade ble effektiv.<ref>Høiback/Meyer 2014, s. 137</ref> Tilsvarende bidro sentralmaktenes blokade av Russland ved sperring av Østersjøen<ref group="note">I praksis var det den danske marinen som sperret [[Øresund]], [[Storebælt]] og [[Lillebælt]] ved å minelegge disse havområdene. Bakgrunnen var at de fryktet at tyskerne ville gripe inn og gjøre det, om de ikke gjorde det selv. Se Stevenson 2012, s. 245</ref> og Bosporousstredet til den russiske arméens nederlag.<ref name="Stevenson-245"/> Den tyske flåten i Middelhavet bidro til å få Det osmanske rike med i krigen på sentralmaktenes side.<ref name="Stevenson-109"/> Tysklands forsøk på krysserkrig hadde kun en begrenset effekt ved utbruddet av krigen.<ref name="Strachan-75"/>

Overraskende for både ententen og sentralmaktene var det krigføring med [[ubåt]] som hadde størst effekt i sjøkrigen. Siden ubåten var undervurdert av begge sider, var krigføring både med og mot ubåt dårlig forberedt.<ref>Stevenson 2012, s. 255-257</ref> Tyske ubåter ga uansett ententemaktene store problemer, spesielt i første halvdel av 1917. Samtidig bidro tysk uinnskrenket ubåtkrig til at USA ble med i krigen på ententemaktenes side, og førte derved til sentralmaktenes nederlag.<ref name="Stevenson-255" /><ref name=":17" /><ref>Watson 2014, s. 416-417</ref> Et tidlig eksempel på ubåtkrigens politiske dimensjoner var senkingen av [[RMS «Lusitania»]] i 1915, en liten taktisk suksess, men en gigantisk strategisk tysk feiltakelse.<ref>EB 2010, bind 29, s. 969</ref> Tyske ubåtmannskaper var godt trenet, fikk god betaling og mye mat, men risikoen var stor. Rundt 5 tusen mann ble drept i tjeneste, om lag halvparten av alle som tjenestegjorde i ubåtvåpenet.<ref>Watson 2014, s. 428-433</ref>

I Tyskland ble flåten med større overflateskip holdt i beredskap helt til slutten av krigen, da ble det bestemt at den skulle seile ut for å angripe overlegne britiske flåtestyrker. De tyske mannskapene nektet å utføre ordre, [[mytteri]]ene i marinebasen i Kiel bidro til å utløse den tyske [[novemberrevolusjonen]].<ref name="Stevenson-492"/>

=== Underernæring og sult i Sentral-Europa ===

[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-N0703-343, Berlin, Schlangestehen nach Lebensmittel.jpg|miniatyr|Kø foran matvarebutikk i Berlin, 1917 {{Byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 183-N0703-343 / CC-BY-SA 3.0}}]]
En kombinasjon av blokade fra ententemaktene, dårlig administrasjon og mangel på landarbeidere - mange var utskrevet som soldater - førte kort etter krigens start til matmangel, [[rasjonering]], etter hvert også underernæring og sult i Tyskland og Østerrike-Ungarn.<ref>Watson 2014, s. 330</ref> Matmangelen ledet blant annet til voldsomme køer, for det meste kvinner som sto timevis i kø før butikker åpnet for å få tak i mat, selv med [[rasjoneringskort]] var man ikke garantert å få noe. I Wien, en av de hardest rammede byene, sto våren 1917 rundt en kvart million daglig i over 800 køer. Når det ble mangel på vanlige råvarer, ble maten laget med erstatningsstoff, som brød av poteter, i stedet for mel. Smaken av matvarer med erstatningsstoff var uvant, ofte lite appetittlig, matvaren inneholdt som regel mindre næring, og var noen ganger direkte helsefarlig. Befolkningen fikk følgelig både mindre, og dårligere mat.<ref>Watson 2014, s. 332, 334</ref>

Fra 1916 økte salget av matvarer utenfor myndighetenes kontroll, såkalt [[svartebørs]], i 1918 ble mellom en tredjedel og en femtedel av alle jordbruksvarer i Tyskland omsatt på denne måten.<ref>Watson 2014, s. 337</ref> Knapt noen sultet ihjel, men underernæring bidro til svekket motstandskraft mot sykdom. I Tyskland ble det anslått en dødelighet blant sivile, over normalt nivå, på 424 tusen, tilsvarende for Østerrike-Ungarn var 467 tusen (i disse tallene er døde som ble rammet av [[spanskesyken]] ikke regnet med).<ref>Watson 2014, s. 339</ref>

Hverken store tap av soldater ved fronten, nye land som sluttet seg til ententemaktene eller diskusjonene om annektering av fiendeland, var så ødeleggende for Tyskland og Østerrike-Ungarns stabilitet som matmangelen. Den såkalte turnipsvinteren 1916–1917 var da tålmodigheten tok slutt for store deler av befolkningen i de to viktigste landene i sentralmaktene. Misnøyen med matmangelen førte til omfattende streiker, opptøyer og [[Polarisering (politikk og samfunn)|polarisering]] av politikk, som truet den såkalte [[Burgfrieden|borgfreden]] fra krigsutbruddet i 1914.<ref name="Watson-341">Watson 2014, s. 341</ref>

Selv om britene ved krigsutbruddet etablerte en blokade av sentralmaktene virket den gradvis, det største problemet var mangel på trekkdyr, over en tredjedel av landets hester (datidens traktorer) gjorde tjeneste ved frontlinjene. Enda viktigere var mangelen på [[gjødsel]], både kunstgjødsel og naturlig gjødsel. Allerede i fredstid var Tyskland avhengig av matimport, mens mye av importen forsvant så ble samtidig innenlandsk produksjon sterkt redusert, helt ned i 40 % av førkrigsnivå i 1918.<ref name="Watson-341"/> Ententens blokade fungerte dels ved at skip fra nøytrale land ble stoppet av den britiske marinen, dels ved at britene kjøpte opp mat, så sentralmaktene ikke kunne få tak i den.<ref>Watson 2014, s. 346–347</ref> I motsetning til Tyskland var Østerrike-Ungarn selvforsynt med mat før krigen, samtidig ble særlig Østerrike hardere rammet av matmangel enn Tyskland. Dels var grunnlaget tapet av, og ødeleggelsene i det viktige jordbruksområdet i [[Galicja]] etter den russiske invasjonen, dels gjaldt de samme grunnene som i Tyskland, mange bønder og hester måtte gjøre tjeneste for hæren, i stedet for å dyrke mat. Men særegent for Østerrike-Ungarn var det manglende samholdet, hvor Ungarn som var bedre forsynt med mat, holdt mye tilbake, fra resten av keiserriket.<ref>Watson 2014, s. 342–346</ref>

Mens anbefalt kaloribehov for en voksen mann er 2500 kalorier dagen, var den daglige rasjonen i Tyskland på 1985 kalorier, den ble raskt redusert til 1336, og sommeren 1917 til 1100 kalorier. I Ungarn fikk innbyggerne 1273 kalorier, mens i Østerrike begynte kalorianslaget på 1300 ved innføring av rasjonering, og var ved våpenhvilen nede i 830 kalorier. En ernæringsspesialist som forsøkte å leve kun på de tyske rasjonene mistet en fjerdedel av sin vekt på syv måneder.<ref>Watson 2014, s. 352</ref>

=== Media, propaganda, litteratur og film ===

{{Tekstboks
|overskrift=Kultur mot sivilisasjon
|Både sentralmaktene og ententemaktene mobiliserte sine akademikere i kampen om å vinne frem med hvorfor krigen ble utkjempet. Sentralmaktene fremstilte konflikten som kultur mot britisk og fransk forfall, mens britene og franskmennene hevdet det dreide seg om sivilisasjon mot barbarisk lovløshet. En tidlig hendelse i krigen, som ble brukt som propaganda fra begge sider, var brannen i [[Katholieke Universiteit Leuven|biblioteket i Louvain]] (flamsk [[Leuven]]) i Belgia i august 1914.

Verdenskjente tyske akademikere kom med et opprop i oktober 1914, «Manifestet fra de 93», som motsa det man mente var propaganda fra ententemaktene. Blant de som undertegnet var nobelprisvinnerne [[Max Planck]], [[Fritz Haber]] og [[Wilhelm Röntgen]]. Oppropet var dels et tilsvar til et britisk opprop med 53 ledende forfattere, som argumenterte for å støtte ententemaktenes kamp med at det gjaldt sivilisasjon mot tysk militarisme. Blant de som undertegnet var [[Rudyard Kipling]], [[Arthur Conan Doyle]] og [[H.G. Wells]].<ref>Rasmussen, s. 395–400, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref>|align=right}}

Første verdenskrig var første gang [[propaganda]] ble etablert som en systematisk statlig virksomhet.<ref>Høiback 2014, s. 234</ref> Den ble brukt både for å vedlikeholde motivasjonen for å tjenestegjøre i krigen, og for å underbygge krigsdeltakelse fra egen befolkning eller ønskede allierte, med bruk av fremmedfiendtlige fordommer og patriotiske symboler. Ententemaktene, særlig britene, var generelt dyktigere med propaganda enn sentralmaktene og tyskerne, et overtak som ga et viktig bidrag til ententens seier. Historikeren [[Niall Ferguson]] nevner som eksempel oppmerksomhet rundt amerikanske tap ved senkingen av [[RMS «Lusitania»]], mens britiske brudd på sjørett og utsulting ved blokade fikk liten oppmerksomhet.<ref>Ferguson 2006, s. 114</ref> Bakgrunnen for at propaganda fikk slik gjennomslag, var at første verdenskrig var den første større konflikten hvor de fleste deltakerne kunne lese, et resultat av obligatorisk skolegang.<ref>Høiback 2014, s. 240</ref>

Det var mindre direkte skremselspropaganda fra sentralmaktene, fordi knapt noe tysk område var okkupert, og få tyske sivile var derfor direkte utsatt for krigen. Først og fremst ble Russland (hæren og befolkningen) stemplet. Ententemaktenes bruk av fargede tropper fra koloniene på europeiske slagmarker ble dels fordømt som et brudd på kultur eller som amoralsk. Propaganda fra sentralmaktene tenderte til å degradere fiendens kampevne og til å lovprise egne soldaters styrke. For dette ble ulike foto distribuert som postkort som viste falne ententesoldater og tilhørende massegraver.<ref>Vgl. z.&nbsp;B. [[Brigitte Hamann]]: ''Der Erste Weltkrieg. Wahrheit und Lüge in Bildern und Texten.'' Piper, München 2004; J. M. Winter: ''Propaganda and the Mobilziation of Consent.'' I: Hew Strachan (Hrsg.): ''World War I – A History.'' Oxford 1998, s. 216–226.</ref>

==== Tyskland ====
I Tyskland ble sentralkontoret for utenlandstjeneste (tysk: Zentralstelle für Auslandsdienst ) opprettet 5. oktober 1914, etterfulgt av militærkontoret i utenriksdepartementet (tysk: Militärische Stelle des Auswärtigen Amtes [MAA]) 1. juli 1916 og til sist kontoret for bilder og film (tysk: Bild- und Filmamt [BUFA]). Østerrike-Ungarn hadde allerede den 28. juli 1914 etablert det keiserlige krigspressekontor (k.u.k. Kriegspressequartier [KPQ]). På ententemaktenes side ble kontoret for pressen (fransk: Maison de la Presse) opprettet i Frankrike i februar 1916. Storbritannia etablerte byrået for krigspropaganda (engelsk: War Propaganda Bureau) i september 1914. I USA ble komitéen for offentlig informasjon (engelsk: Committee on Public Information) opprettet i april 1917 ved landets inntreden i krigen på ententemaktenes side. Velkjente overgrep i Frankrike og Belgia som ble brukt i propaganda var henrettelse av sivile, og voldtekt, men også den angivelige korsfestelsen av nonner, eller påstanden om at tyske soldater hugget av barnehender.<ref>Horne, s. 569–570, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref>

Den tyske seieren mot russiske invasjonsstyrker i Øst-Preussen var et eksempel på hvordan propaganda og media ble brukt for å fremme bestemte formål. For å vise at det var en oppreisning etter nederlaget i [[Slaget ved Tannenberg (1410)|slaget ved Tannenberg i 1410]], ble det etter forslag fra marskalk [[Paul von Hindenburg]] gitt samme navn. Endringen i holdning som det utløste i Tyskland skulle få omfattende følger. Mens det siden [[Carl von Clausewitz]] var anerkjent at Russland ikke kunne erobres i krig, anså man nå at en seier over Russland var mulig. Denne holdningsendringen førte til en drastisk utvidelse av offensiver, og pekte frem mot Tysklands invasjon av Sovjetunionen i 1941.<ref>Afflerbach, s. 234, 241–246, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref>

==== Ententelandene ====
Den britiske pressen var i økende grad positiv til Tyskland de siste årene før krigen og under [[julikrisen]] i 1914 ble først den russiske tsaren gitt skylden for opptrappingen. Dette endret seg med Tysklands ultimatum til Russland, og særlig med Tysklands invasjon av Belgia og Luxembourg. Videre utover i krigen ble Tyskland ikke bare stemplet som fiende og aggressor, men fremstilt som humanitetens fiende. Kun i begynnelsen av krigen ble det skilt mellom regjering og befolkning. Denne overdrevne fiendtlige propagandaen vanskeliggjorde fredsfølere og bidro til at forsoning var vanskelig etter krigen.<ref>Martin Schramm: ''Das Deutschlandbild in der britischen Presse 1912–1919.'' Berlin 2007, s. 510.</ref>

Etter krigen var over og en rekke overdrivelser fra propaganda ble avdekket, ble befolkningens tillit til medier, særlig i ententelandene (Frankrike, Storbritannia og USA) svekket.<ref>Høiback 2014, s. 247–249</ref> Den anerkjente amerikanske forfatteren og journalisten [[Walter Lippmann]] oppsummerte erfaringene med propaganda og fremholdt at de viste at demokratiet måtte begrenses, da vanlige mennesker stort sett kun var opptatt med seg og sitt, en liten gruppe innsiktsfulle personer burde styre på vegne av de mange.<ref>Høiback 2014, s. 251–252</ref>

{{Sitat|Solidaritet med imperiet ble et sentralt motiv i krigstidens propaganda og begge de to store imperiemaktene forventet at krigen for å gjøre verden sikker for demokratiet ville, paradoksalt, samtidig sikre overlevelsen av det udemokratiske imperiet.|note=<ref group="note">The solidarity of the empire became a central motif in wartime propaganda and both major empires expected that the war to make the world safe for democracy would, paradoxically, secure the survival of undemocratic empire as well.</ref><ref name="Overy 2021, s. 14">Overy 2021, s. 14</ref>|Historikeren Richard Overy, i boken ''Blood and ruins : The Last Imperial War, 1931–1945''}}

Utbruddet av krigen førte til en veritabel flom av krigsrelaterte dikt og annen skjønnlitteratur, for det meste skrevet av sivile, mange av de kvinner.<ref>Beaupré, s. 450–451, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref> Det var så godt som uten unntak soldater tilhørende øvre middelklasse som skrev dikt og romaner basert på erfaring fra fronten, i engelsktalende land kjent som krigsdiktere (engelsk: war poets).<ref>Beaupré, s. 446–447, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref> Felles for mange krigsdiktere var et krav om å fortelle den virkelige historien om krigen, i motsetning til offisielle krigsreportere og pressen i hjemlandet, [[Wilfred Owen]]s «Dulce Et Decorum Est» var typisk et svar på et dikt av den svært patriotiske Jessie Pope.<ref>Beaupré, s. 451–452, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref>

Ved utbruddet av første verdenskrig blomstret [[filmindustri]]en både i Europa og USA, både almenheten og eliten benyttet kinoer som adspredelse. Filmaviser (engelsk: newsreel) med nyheter ble brukt av alle de krigførende maktene for å nå ut med informasjon og propaganda. Etter hvert fikk filmfotografer adgang til slagfeltene, men av flere grunner fikk de aldri dekke pågående kamper. I tillegg til produksjon av [[sensur]]ert film for publikum ble det også tatt opp mye usensurert film for arkivformål, som dokumentasjon for ettertiden. Film produsert for publikum skulle oppmuntre befolkningen, og ved eksport også gi et fordelaktig inntrykk av landets forsvarskamp mot angriperne.<ref>Véray, s. 475–480, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref> Kinoforestillingene var svært populære, i Storbritannia var det f.eks rundt 20 millioner besøkende i uken i 1918. I en rekke filmer medvirket tidens mest kjente skuespillere, som [[Asta Nielsen]] og [[Henny Porten]] i tyske filmer, mens blant ententemaktene var amerikanske [[Mary Pickford]] og [[Charlie Chaplin|Charles Chaplin]] populære. Begge stridende parter etablerte etter hvert hundrevis av kinoer nær frontlinjen for soldatenes adspredelse. [[Slaget om Somme]] markerte et skille i bruk av film, britene la mye ressurser ned i produksjon av en film, ''The Battle of the Somme'', da de regnet med et større gjennombrudd, tilsvarende kom tyskerne etter hvert ut med et tilsvar, ''Bei unseren Helden an der Somme''.<ref>Véray, s. 482–491, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref>

<gallery class="center">
Bundesarchiv Bild 183-S32538, Berlin, Extrablatt.jpg|Ekstrautgave av avis leses med stor interesse av Berlinere {{Byline|Deutsche Bundesarchiv, Bild 183-S32538 / CC-BY-SA 3.0}}
M 46 et 47 indiens Sikhs.jpg|Fransk tidsskrift med bilde av soldater fra [[Britisk India]] i Frankrike, oktober 1914
'Destroy this mad brute' WWI propaganda poster (US version).jpg|Rekrutteringsplakat for US Army som spiller på fordommer mot tyskere
Howard Chandler Christy - Gee I wish I were a Man, I'd Join the Navy - Google Art Project.jpg|Kvinner ble brukt for å overbevise menn om å melde seg til tjeneste
Children standing in front of an anti-German sign.jpg|Barn foran en anti-tysk plakat i en park i [[Chicago]]
Australian WWI recruiting poster.jpg|Lokalt tilpasset propaganda, australsk plakat som sammenligner trusselen fra tyskerne med gressbrann
Mae Marsh, as a Belgian girl, and A. C. Gibbons as a German soldier, in Goldwyn's all-star Liberty Loan picture, "Stake - NARA - 516486.tif|Tysk soldat forgriper seg på en belgisk kvinne, spilt av [[Mae Marsh]], i en amerikansk film for krigslån
Bundesarchiv Bild 183-1983-0323-501, Kriegskinematograph im Schützengraben.jpg|Tysk filmteam under opptak ved frontlinjen på vestfronten i 1917 {{Byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 183-1983-0323-501 / CC-BY-SA 3.0}}
MB Walker - German bayoneting children - Life - July 25, 1915.png|Anti-tysk propagandaplakat fra første verdenskrig, tysk soldat marsjerer med barn på bajonetten
9 Sammlung Eybl Borilli Parlano di pace e nascondono il pugnale! (Sie reden über Frieden und verheimlichen den Dolch!). 1918. 100 x 70 cm. (Slg.Nr. 2437).jpg|Italiensk plakat fra 1917, advarer mot Østerrike-Ungarns fredsforslag
Massengrab Fromelles.jpg|Massegrav, brukt i tysk krigspropaganda
Massengrab Fromelles retuschiert.jpg|Massegrav, retusjert, offiserer til venstre for graven er fjernet
Shoulder Arms (1918 film).webm|Ingen av skuespillerne var mer kjent enn [[Charlie Chaplin|Charles Chaplin]], her i filmen ''Shoulder Arms'' fra 1918
</gallery>

=== Våpenteknisk utvikling ===
{{Utdypende|Våpenteknologi under første verdenskrig}}
[[Fil:British Mark IV Tadpole tank.jpg|miniatyr|Britisk Mark IV stridsvogn ble produsert i over ett tusen eksemplarer]]
Første verdenskrig endret våpenteknologi på mange måter. For infanterister ga krigen det endelige gjennombrudd for kamuflasje og [[hjelm|stålhjelmer]]. Soldatenes rifler var stort sett likeverdige, kun den britiske [[Lee-Enfield]] hadde et overtak med stor skuddhastighet, og førte særlig i Flandern til store tyske tap. Skyttergravskrigen førte til en renessanse for [[håndgranat]]en, som kun sentralmaktene hadde nok av ved krigens utbrudd. Maskingeværet ble ytterligere utviklet, fra tyngre ([[MG08]], 30–40&nbsp;kg), til lette transportable modeller (MG 08/15, ca. 14&nbsp;kg), og den første virkelige maskinpistol, [[MP18]], ble tatt i bruk sammen med ny infanteritaktikk (stormtropper).<ref>Hirschfeld u. a. (Hrsg.): ''Enzyklopädie Erster Weltkrieg.'' 2014, s. 542, 573 ff., 575 ff., 753.</ref>

Maskingeværer, og etter hvert stridsvogner, bidro til å gjøre det opprinnelige [[kavaleri]]et avleggs (soldater på hest). Det mistet sin status og ble kun brukt for perifere oppdrag og spesielle områder, som deler av østfronten og Midtøsten.<ref>Hirschfeld u. a. (Hrsg.): ''Enzyklopädie Erster Weltkrieg.'' 2014, s. 610.</ref> Fra den første, moderat suksessfulle stridsvognen [[Mark I (stridsvogn)|Mark I]], utviklet ententemaktene den forbedrede Mark IV og [[Renault FT-17]], forløperen for dagens stridsvogner. Tyskland utviklet og produserte knapt noen stridsvogner. 20 tyske [[A7V]] mot 1&nbsp;220 Mark IV, 2&nbsp;700 Renault FT og om lag 2&nbsp;000 andre pansrede kjøretøy viser også ententemaktenes materielle overlegenhet det siste krigsåret.

[[Fil:US75FiringWWI.ogv|miniatyr|Stumfilm av amerikanske styrker med [[Canon de 75 modèle 1897|75 mm fransk kanon]], bemerk kanonens skuddtakt]]
Artilleriets begrensning ledet til utviklingen av bombefly. Tungt tysk artilleri som [[Tjukke Bertha]], som hadde suksess mot festninger ved innledningen av krigen, hadde en rekke svakheter (begrenset bevegelighet, høy slitasje, moderat nøyaktighet).<ref>Hirschfeld u. a. (Hrsg.): ''Enzyklopädie Erster Weltkrieg.'' 2014, s. 440 f.</ref> Den teknisk avanserte ''[[Pariskanonen]]'' (tysk: Paris-Geschütz) hadde ingen militær verdi, grunnet liten nøyaktighet, og var kun et ''terrorvåpen'' mot sivile mål. Den lette og portable franske [[Canon de 75 modèle 1897|Canon de 75]] revolusjonerte artilleriet før krigen. Den viste i begynnelsen av første verdenskrig sin kapasitet mot tyske angrep, men ble etter hvert for lett for stillings- og skyttergravskrig. Forholdstallet mellom lette og tunge kanoner skiftet i løpet av stillingskrigen fra 11:2 i begynnelsen til 9:7 mot slutten av krigen.<ref>Hirschfeld u. a. (Hrsg.): ''Enzyklopädie Erster Weltkrieg.'' 2014, s. 344 f.</ref>

Ved improvisasjon ble det første standardiserte jagerflyet utviklet ([[Fokker Eindecker|Fokker E.I]]). Det ble også utviklet bombefly, som det britiske Handley Page Type O og det tyske [[Gotha G.I]], som etter hvert erstattet tyske luftskip. Første verdenskrig var også begynnelsen for [[flyradio]], noe som ga flyrekognosering nye muligheter.

[[Undervannsbåt]]en ble i beste fall ansett som et støttevåpen før krigen, men ble det viktigste offensive våpenet i sjøkrigen. Storbritannias overlegne etterretning ved [[Room 40]] var et stort hinder for bruken av den tyske slagskipsflåten, og etter [[Jyllandsslaget]] oppga tyskerne helt offensive operasjoner. Tilsvarende var Royal Navy forsiktig i bruk av sin slagskipsflåte, grunnet trusselen fra tyske undervannsbåter.

Bortsett fra mobilisering av alle reserver i krigsøkonomien, ble den industrielle krigen preget av ''avstandsvåpens'' dominans: artilleri forårsaket om lag 75 % av alle skader, infanterivåpen rundt 16 %, håndgranater 1–2 % og [[giftgass]] nesten 1,7 %. Tradisjonelle våpen som sabel og bajonett forårsaket kun 0,1 % av skadene. I motsetning til tidligere kriger, døde mindre enn en tiendel av tyske, en sjettedel av østerriksk-ungarske og en femtedel av franske soldater på grunn av sykdom.<ref name="Ziemann-tapstall">Benjamin Ziemann: ''Soldaten.'' I: Hirschfeld u. a. (Hrsg.): ''Enzyklopädie Erster Weltkrieg.'' 2014, s. 157.</ref> Rundt 850 millioner artillerigranater ble avfyrt av de stridende partene.<ref>{{Kilde www|url=https://www.dw.com/en/how-world-war-i-ended-100-years-later/a-45313070|tittel=How World War I ended: 100 years later|besøksdato=2. september 2018|forfattere=Kersten Knipp|dato=1. september 2018|forlag=Deutsche Welle|sitat=Military historians estimate that around 850 million artillery shells were fired during the World War I.}}</ref>

=== Industriell krigføring og logistikk ===

Stormaktene som deltok i første verdenskrig kan for [[logistikk]] deles i to grupper, kontinentale og ekstra-kontinentale. De førstnevnte kunne utplassere og etterforsyne sine styrker med jernbane eller veier og omfattet Frankrike, Tyskland, Østerrike-Ungarn, Italia og Russland, mens de sistnevnte måtte bruke skip, og omfattet Storbritannia, Japan og USA. For ententemaktene betød det et stort behov for sjøveis transport, noe Storbritannia med 45 % av verdens større dampskip (total tonnasje rundt 20 millioner tonn) kunne besørge. Med andre allierte skip kontrollerte ententemaktene rundt 80 % av verdens tonnasje av handelsskip.<ref>Brown, s. 218–219, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref>

Helt fra åpningen av krigshandlingene spilte jernbaner en svært viktig rolle for utplassering av tropper, den største seksjonen i den tyske generalstaben var typisk jernbaneseksjonen. Under det tyske angrepet på vestfronten i august-september 1914 var jernbanetransport avgjørende for seieren i [[slaget ved Marne]]. På seks dager ble fire korps flyttet, hvert korps trengte 118 tog, noe som viste Frankrikes fordel med [[interne linjer]] for effektiv logistikk. Ved siden av transport med jernbane og dampskip var vogner trukket av hester fremdeles slik det meste av gods på vei ble fraktet. Totalt hadde den britiske hæren over 800 tusen hester, av de 450 tusen i Frankrike og britene skipet i løpet av krigen over 3 millioner tonn havre og rundt 2,7 millioner tonn høy som fôr til hestene.<ref>Brown, s. 222–223, 226–227, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref> Mot slutten av krigen tok særlig ententemaktene Frankrike, Storbritannia og USA i bruk stadig flere motoriserte kjøretøy. I 1918 hadde det amerikanske ekspedisjonskorpset [[American Expeditionary Force|AEF]] rundt 270 tusen kjøretøy, mens britene hadde noe under 60 tusen kjøretøy i Frankrike (av de 27 tusen lastebiler), og 24 tusen kjøretøy (av de 6 tusen lastebiler) i andre krigsområder.<ref>Brown, s. 237, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref>

<gallery class="center">
Bundesarchiv Bild 183-S34205, Ostfront, Nachschub-Kolonne.jpg|Tysk forsyningskolonne ([[tren]]), på østfronten, der jernbanelinjene sluttet var [[militær logistikk]] avhengig av hester {{Byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 183-S34205 / CC-BY-SA 3.0}}
British Army on the Western Front 1914-1918 Q1766.jpg|Lager av mat for de britiske troppene på vestfronten, i Rouen, 15. januar 1917
Ammunition loading station, narrow gauge railway (19705486330).jpg|Transport av ammunisjon for britiske styrker på vestfronten med [[Smalsporbane|smalsporet]] jernbane
Carting water by trolley rail Battle of the Transloy Ridges 1916 IWM Q 4361.jpg|Transport av vann for britiske styrker på vestfronten med smalsporet jernbane
Ministry of Information First World War Miscellaneous Collection Q33663.jpg|Lossing av kjøtt i London, mye av lossearbeidet var manuelt og krevde mange mann
</gallery>

=== Fronterfaringer ===
[[Fil:Bundesarchiv Bild 146-1974-132-26A, Stoßtrupp.jpg|miniatyr|Tyske stormtropper angriper under første verdenskrig, med stålhjelmer, ekstra utrustning og trening er det ''den nye soldaten'' {{Byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 146-1974-132-26A / Ukjent / CC-BY-SA 3.0}}]]
Med store slag og omfattende bruk av tungt materiell brakte første verdenskrig en markert endring i synet på soldater og deres selvforståelse. Før første verdenskrig var den generelle ideen om krig fremdeles preget av slag hvor soldaten modig og ridderlig skulle beseire fienden. De fleste tyskeres forståelse av krig hang igjen fra [[den fransk-prøyssiske krig]] som ble avsluttet i 1871. Tilsvarende ble krigen sett som en åpen, ærlig kamp hvor deltakerne fikk utløp for sin eventyrlyst og sitt heltemot. Erfaringene og kravene fra stillingskrigen ødela disse forestillingene. Krigen ga soldatene den ødeleggende erfaringen av fullstendig degradering av individet til et forsvarsløst objekt utsatt for en upersonlig industriell krigsmaskin.<ref>Helmut Fries: ''Deutsche Schriftsteller im Ersten Weltkrieg.'' I: Michalka: ''Der Erste Weltkrieg. Wirkung – Wahrnehmung – Analyse''. 1997, s. 840.</ref>

Sentralt var den nesten uopphørlige artilleribeskytning, som førte til over halvparten av ofrene for krigen. Soldatens eneste mulige reaksjon overfor dette våpenet, var å vente nesten hjelpeløs på nedslaget, som kom med tilsynelatende ukontrollerbar styrke: «Krigsmaskinen synes å ha blitt allmektig og påførte sine avgjørelser på de som deltok i dens fordekte bevegelser».<ref>Bernd Hüppauf: ''Schlachtenmythen und die Konstruktion des „Neuen Menschen“.'' I: Gerhard Hirschfeld, Gerd Krumeich, Irina Renz (Hrsg.): ''„Keiner fühlt sich hier mehr als Mensch…“ Erlebnis und Wirkung des Ersten Weltkrieges''. Essen 1993, ISBN 3-596-13096-4, s. 78.</ref> Tilsvarende oppsto bildet av en ny soldat. Den stemningsfylte, spontane og lojale ungdom forsvant og ble erstattet av soldaten fra Verdun, en veltrent, kald, aggressiv, isolert og godt teknisk utstyrt lederfigur. Stålhjelmen var symbolet på soldaten, den representerte det moderne, tekniske og funksjonelle ved krigen.<ref>Bernd Hüppauf: ''Schlachtenmythen und die Konstruktion des „Neuen Menschen“.'' I: Gerhard Hirschfeld, Gerd Krumeich, Irina Renz (Hrsg.): ''„Keiner fühlt sich hier mehr als Mensch…“ Erlebnis und Wirkung des Ersten Weltkrieges''. Essen 1993, ISBN 3-596-13096-4, s. 81 ff.</ref>

Paradoksalt bidro skyttergravkrigens statiske natur til at krigshandlinger ble redusert, så lenge soldatene på begge sider vedlikeholdt [[status quo]]. Det var vanligvis tilfellet, bortsett fra ved store offensiver. For å bryte opp denne statiske situasjonen, benyttet kommandantene spesialister, på den britiske siden særlig [[skarpskytter]]e, på tysk og østerriksk-ungarsk side stormtropper. Disse elitestyrkene hadde høy individuell motivasjon for å kjempe, noe som for vanlige tropper var upopulært. Disse spesielle enhetene oppfattet seg selv som voldsutøvere: «Det er derfor ingen tilfeldighet at de tyske stormtroppene og de italienske eliteenhetene (Arditi) har en direkte linje til fascistenes estetisering av voldsbruk i mellomkrigstiden»,<ref>Benjamin Ziemann: ''Soldaten.'' In: Hirschfeld u. a. (Hrsg.): ''Enzyklopädie Erster Weltkrieg.'' 2014, s. 158.</ref> noe som kan underbygges av psykologiske og kulturelle studier.<ref>[[Klaus Theweleit]]: ''Männerphantasien. 2. Männerkörper – zur Psychoanalyse des weißen Terrors ''. Rowohlt Verlag, Reinbek bei Hamburg 1980, ISBN 3-499-18331-5, s. 176 ff.</ref>

=== Diplomati ===

De to stridende gruppene, ententen og sentralmaktene, brukte diplomati og propaganda for å støtte opp under egen side, eller undergrave motparten. Stort sett fokuserte krigstidens diplomati på fire saker: propagandakampanjer; definering eller omdefinering av krigsmålene, som ble hardere jo lenger krigen pågikk; lokke nøytrale land inn i striden (Det osmanske rike, Italia, Bulgaria og Romania) ved å tilby landområder; og støtte til nasjonale minoriteter innenfor fiendens område. Nøytrale land la frem flere fredsforslag, men ingen av dem fikk noe særlig støtte.<ref>David Stevenson, ''The First World War and International Politics'' (1988).</ref><ref>See * Carnegie Endowment for International Peace. ''Official Statements of War Aims and Peace Proposals: December 1916 to November 1918'', edited by James Brown Scott. (1921) 515pp [https://archive.org/details/cu31924016943106 online free]</ref> Etter det russiske nederlaget i 1915 (som førte til [[den store retretten]]), la Tyskland frem forslag om en gunstig fredsløsning for Russland, men det tyske utspillet ble avvist av tsarregimet.<ref>Afflerbach, s. 255–256, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref> Det viktigste fredsforslaget under krigsårene kom fra USAs president [[Woodrow Wilson]] i desember 1916, men det ble avvist av begge de stridende alliansene.<ref name=":17" /> Begge sider var lenge forsiktig med å åpent spille på [[Nasjonal selvråderett|selvbestemmelsesrett]] for nasjonale minoriteter, av en rekke grunner. Sentralmaktene ved Tyskland ønsket primært en separatfred med Russland, og frem til 1916 ble det sett som lite tjenlig å oppmuntre til separatisme. Ententemaktene inkluderte Russland til 1917, en oppfordring til oppløsning av f.eks Østerrike-Ungarn, ville slå tilbake på alliansen. Først mot slutten av 1916 støttet sentralmaktene etableringen av nye stater, av Russland, og ententemaktene støttet ikke selvbestemmelsesrett før i 1918.<ref>Soutou, s. 526–529, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref>

Våren 1917 forsøkte Østerrike-Ungarns nye keiser [[Karl I av Østerrike-Ungarn|Karl I]] å sende ut fredsfølere gjennom en slektning, prins Sixtus av Bourbon-Parma, men de ble avvist av ententemaktene. Hans utenriksminister Ottokar Czernin prøvde å få tyskerne til å redusere sine krigsmål. Han argumenterte med at Østerrike-Ungarn var så nedkjørt at en revolusjon, tilsvarende den som nylig hadde funnet sted i Russland, også kunne skje i Wien, men dette ble avvist av tyskerne.<ref name="Stevenson-341"/> Etter å ha overtatt som tysk utenriksminister i august 1917, forsøkte [[Richard von Kühlmann]] å se om det var mulig å oppnå separatfred med en av ententemaktene, og slik splitte dem. Da det mislyktes, erklærte han i oktober i riksdagen at Tyskland aldri ville oppgi [[Alsace-Lorraine]]. Etter at den britiske statsministeren [[David Lloyd George]] erklærte at Storbritannia ikke ville gi opp før Frankrike hadde fått tilbake sine tapte områder, var døren lukket for en forhandlingsfred i vest.<ref>Stevenson 2012, s. 356-357</ref>

I november 1917 sendte den britiske utenriksministeren [[Arthur Balfour]] et åpent brev til den britiske bankieren [[Walter Rothschild]], senere kjent som [[Balfourerklæringen i 1917|Balfourerklæringen]]. I brevet ga den britiske regjeringen sin støtte til et «nasjonalt hjem for den jødiske befolkningen». Erklæringen ble vedtatt etter uker med debatt i regjeringen. Bakgrunnen for at brevet ble sendt, var blant annet at Storbritannia var i posisjon til å gi et løfte, siden de var i ferd med å [[Slaget om Jerusalem (1917)|erobre Jerusalem]]. Viktigere var effekten det var påtenkt overfor USA. I tillegg ble det antatt at jødiske innvandrere ville være pro-britiske og derved støtte Storbritannias imperialistiske ambisjoner i Midtøsten.<ref>Stevenson 2012, s. 366</ref>

[[Fil:TratadoDeBrestLitovsk NO.svg|miniatyr|Kartskisse over områder dominert av sentralmaktene etter fredsavtalen i Brest-Litovsk, den røde linjen angir frontlinjen ved sentralmaktenes offensiv etter forhandlingsbruddet i februar]]

Den 3. desember 1917 begynte forhandlinger om våpenhvile mellom sentralmaktene og representantene for Russlands [[bolsjevik]]styre i [[Brest (Hviterussland)|Brest-Litovsk]] (dagens Brest i [[Belarus]]). De russiske forhandlernes situasjon var at de ikke kunne forsvare landet, mens sentralmaktenes forhandlere ønsket å avslutte krigen i øst så de kunne konsentrere seg om vestfronten. Russerne krevde en tre måneders våpenhvile, sentralmaktene gikk med på én måned, automatisk forlenget, den kunne sies opp med én ukes frist. Fredsforhandlinger begynte 22. desember, Tyskland ble representert av utenriksminister [[Richard von Kühlmann]], Østerrike-Ungarn av utenriksminister Ottokar Czernin mens [[Adolf Ioffe]] ledet den russiske delegasjonen. Ved forhandlingsstart sto partene langt fra hverandre. Den russiske delegasjonen krevde en fred uten anneksjoner, og respekt for nasjoners selvbestemmelsesrett, de håpet snarlige revolusjoner skulle støtte dem i forhandlingene. Sentralmaktene fremsto relativt velvillige ved forhandlingenes start, men avviste tilbaketrekning fra russiske områder de hadde okkupert. I begynnelsen av januar 1918 tok [[Lev Trotskij]] over som russisk forhandlingsleder, han ønsket å dra ut forhandlingene så lenge som mulig, så revolusjonær propaganda fikk tid til å virke utenfor Russland. I januar sluttet representanter for Ukraina seg til forhandlingene.<ref name="Stevenson-384"/><ref name="Zeman-250">Zeman 1971, s. 250-259, 266-273, 276-277, 285-286</ref>

Forhandlingene i Brest-Litovsk påvirket befolkningene i begge alliansene mens de pågikk. Den 8. januar 1918 kunngjorde USAs president sine [[Wilsons 14 punkter|14 punkter]]. Utspillet var ment å gi både innenriks- og utenrikspolitisk virkning, og det tok særlig sikte på å møte utfordringen fra det nye sovjetstyret i Russland. Punktene var derfor også rettet mot opposisjonen i sentralmaktene, og venstresiden i ententemaktene. Flere av punktene var i motstrid til krav fra britiske, franske og italienske styresmakter, og mottakelsen ble deretter. Den største umiddelbare effekten fikk punktene overfor sentralmaktene. Den tyske rikskansleren [[Georg von Hertling]] godtok motstrebende punktene, men ga ingen konkrete forslag vedrørende tysk tilbaketrening. Den østerriksk-ungarske utenriksministeren Czernin var mer positiv og oppfordret Wilson til å ta initiativ til fredsforhandlinger.<ref>Stevenson 2012, s. 390-392</ref>

Etter en pause i forhandlingene fra den 18. januar, diskuterte bolsjevikene som ledet Russland sentralmaktenes forslag. [[Vladimir Lenin]] gikk inn for å godta sentralmaktenes krav, da han anså Russlands posisjon som svært svak. Trotskijs forslag om ''hverken fred eller krig'' som en avvisning av sentralmaktenes krav, var imidlertid det som ble vedtatt. Målet var å fryse situasjonen, mens revolusjonær propaganda fortsatte mot sentralmaktenes soldater for å vinne deres støtte. Den 9. februar sluttet sentralmaktene fred med representanter for Ukraina. Blant betingelsene var store kornforsyninger til sentralmaktene, mens den nye staten fikk overdratt et område rundt det som i dag er [[Chełm]] i Polen (Guvernementet Kholm). Østerrike-Ungarn anså avtalen som svært viktig, da landet var på kanten av opprør grunnet matmangel, men avståelsen av områdene ved Chełm viste seg raskt å være en stor diplomatisk feil. Ved å underbygge polsk nasjonalisme bidro den til å bryte opp keiserdømmet. Dagen etter, den 10. februar, avbrøt Trotskij forhandlingene.<ref name="Stevenson-384"/><ref name="Zeman-250"/>

Sentralmaktenes styrker gikk til offensiv den 17. februar, og uten noen fungerende russisk hær erobret sentralmaktenes styrker raskt enorme områder. Bolsjevikene gav etter og aksepterte de harde tyske kravene. I praksis førte det til tysk dominans fra Arktis til Svartehavet, og Russland mistet om lag en tredjedel av sin befolkning. Formelt utvidet hverken Østerrike-Ungarn eller Tyskland sitt territorium, mens reelt ble en rekke tyskdominerte bufferstater etablert langs Russlands vestlige grense. Avtalen ble undertegnet den 3. mars. [[Freden i Brest-Litovsk|Fredsavtalen i Brest-Litovsk]] styrket begge de krigførende alliansenes vilje til fortsatt krigføring; sentralmaktene fordi de ikke lenger utkjempet en [[tofrontskrig]], ententemaktene fordi avtalen viste hva de hadde i vente fra sentralmaktene, dersom de ga opp.<ref name="Stevenson-384"/><ref name="Zeman-250"/><ref>Strachan 2013, s. 269</ref><ref group="note">Fredsavtalen i Brest-Litovsk var særdeles fordelaktig for sentralmaktene, og tilsvarende ødeleggende for Russland. Landet tapte om lag 2,5 millioner km2, det meste av sine kull- og oljefelt, tre-fjerdedeler av sine jernmalmfelt, rundt halvparten av sin industri og om lag 55 millioner mennesker. En fredsslutning i vest etter en eventuell tysk seier ville gitt et tilsvarende resultat. Belgia og Luxembourg ville blitt en del av Tyskland eller tyske lydriker. Tilsvarende for deler av Frankrike, de ville enten bli innlemmet i Tyskland, eller de ville bli okkupert for lengre tid så Tyskland fikk full kontroll over det kontinentale Europa. Se Stevenson 2012, s. 394-397, Strachan 2013, s. 269 og Zeman 1971, s. 285</ref><ref>Sørensen 2010, s. 277, 292</ref>

=== Nøytralitet og nøytrale land ===

{{multiple image
 | width = 200
 | footer = Ententemaktene i grønt/lys grønt, sentralmaktene i gult/lys gult, nøytrale i grått
 | image1 = World War I 1914 08 04.png
 | alt1 = 
 | caption1 = Krigførende og nøytrale - 1914
 | image2 = World War I 1918 05.png
 | alt2 = 
 | caption2 = Krigførende og nøytrale - 1918
 }}
Mens første verdenskrig begynte med at flertallet av verdens land var [[Nøytralitet|nøytrale]], sluttet de fleste land seg etter hvert til de krigførende, og størstedelen valgte ententemaktene. Tre hovedårsaker kan gis for at nøytrale land etter hvert ble med i krigen. Den første gruppen omfattet land hvor en fryktet at nøytralitet ville begrense landets muligheter, særlig med tanke på erobring av landområder, og omfattet Italia, Romania, Bulgaria og Hellas. For den andre gruppen var erkjennelsen av at nøytralitet ville avskjære landet fra å ha innflytelse over utviklingen etter krigen, blant de regnes Det osmanske riket, USA og Kina. Den tredje gruppen så en umiddelbar økonomisk trussel mot landet om det ikke sluttet seg til en av de krigførende partene, av de var Portugal og Brasil.<ref>Kruizinga, s. 542–544 og 545–555, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref>

En tilsvarende tredeling knyttet til eksterne forhold, som styrte hvilke muligheter land hadde for å holde seg nøytrale, peker på geografi, konfliktens natur og det internasjonale systemet. Land som Belgia og Luxembourg var med sin geografiske posisjon utsatt, da Tyskland bestemte seg for å angripe Frankrike, og ble angrepet av Tyskland. Samtidig var Nederland, på tross av felles grenser med Tyskland, viktigere som nøytralt enn krigførende, særlig for Tyskland, men også for Storbritannia.<ref>Sørensen 2010, s. 72</ref> Samme gjaldt for Danmark og Sverige,<ref>Sørensen 2010, s. 233</ref> mens Norge etter hvert ble utsatt for et sterkt britisk press og i praksis ble alliert med ententemaktene.<ref>Sørensen 2010, s. 239</ref> USAs geografiske plassering ga landet stort handlerom til å selv bestemme sin politikk, og det forholdt seg nøytralt inntil våren 1917.

Konfliktens natur som bestemmende for nøytralitet kan knyttes til en påtatt likegyldighet, for å skjule hvor utsatt et land var for press eller invasjon, særlig Sveits, Nederland og Danmark spilte på dette for å bevare nøytraliteten. Det tredje forholdet var ulike lands samhold om nøytralitetspolitikken, hvis politiske fraksjoner forsøkte å alliere seg med en av de krigførende partene ble det vanskeligere for en stat å holde seg nøytral. Mens slike indre forhold bidro til å trekke Albania og Hellas inn i krigen, førte de for Mexicos del til at både USA, Storbritannia og Tyskland støttet ulike politiske fraksjoner.<ref>Kruizinga, s. 557–572, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref>

=== Europas tapte anseelse ===

==== Indisk deltakelse i ententen ====

[[Fil:SikhsInFrancePostcard.jpg|miniatyr|Indiske soldater ankommer [[Marseille]] i september 1914 for å kjempe mot tyskerne på vestfronten]]
Ved utbruddet av krigen forsøkte Tyskland å bruke indisk nasjonalisme og pan-islamisme til sin fordel. De prøvde å få til opprør mot britisk styre i [[Britisk India]], og sendte en delegasjon til [[Afghanistan]] som oppfordret landet til å delta på sentralmaktenes side. Til tross for britenes bekymring for et opprør i India, førte krigsutbruddet til enestående utbrudd av lojalitet og støtte til Storbritannia,<ref>Strachan 2001, s. 809</ref> nesten alle de ledende indiske politikerne støttet britenes rekruttering, blant de også [[Mahatma Gandhi]].<ref>Xu, s. 488, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref><ref>Olusoga 2014, s. 21</ref>

{{Sitat|Om vi lider nederlag denne gangen, vil vi muligens ha bedre hell neste gang. For meg er den nåværende krigen utvilsomt bare begynnelsen på en lang historisk utvikling, ved hvis ende Storbritannia lider nederlag som dominerende i verden. Kjennetegnet på det tyvende århundre må bli opprøret til de fargede rasene mot Europas koloniale imperialisme.|[[Colmar von der Goltz]], tysk feltmarskalk, øverstkommanderende i Mesopotamia 1915–1916.<ref>Strachan 2001, s. 814</ref>}}

Indiske politiske ledere fra [[Kongresspartiet]], og andre grupper, var ivrige etter å støtte Storbritannias krigsinnsats, da de trodde at det ville fremme selvstyre etter krigen,<ref>Xu, s. 502–503, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref> slik de «hvite» koloniene (Canada, Australia, New Zealand og Sør-Afrika) allerede hadde fått.<ref name=":12">{{Kilde www|url=http://www.bbc.com/news/magazine-33317368|tittel=Why the Indian soldiers of WW1 were forgotten|besøksdato=25. november 2017|forfattere=Shashi Tharoor|dato=2. juli 2016|forlag=BBC|sitat=}}</ref><ref>Strachan 2001, s. 810</ref>

Ved utbruddet av krigen var den [[British Indian Army|indiske hæren]] tallmessig større enn den britiske. Rundt 1,3&nbsp;millioner indiske soldater og arbeidere tjenestegjorde i Europa, Afrika og Midtøsten, mens den sentrale indiske regjeringen og fyrstestatene sendte store forsyninger med mat, penger og ammunisjon. Totalt 140&nbsp;000 mann tjenestegjorde på vestfronten og nesten 700&nbsp;000 i Midtøsten. Tapstallene for indiske soldater under første verdenskrig var totalt 47&nbsp;746 drept og 65&nbsp;126 sårede.<ref>{{cite web |url=http://www.mgtrust.org/ind1.htm|title=Participants from the Indian subcontinent in the First World War|publisher=Memorial Gates Trust|accessdate=12. desember 2008}}</ref> Tropper fra Britisk India var særlig viktig høsten 1914 og våren 1915, da franske og britiske styrker på vestfronten var sterkt presset. Samtidig var det en bekymring i deler av den britiske hæren over hvilke konsekvenser det ville ha at indiske soldater kjempet sammen med britiske på europeisk jord, det kunne undergrave britenes krav på rasemessig overlegenhet og herredømmet over India.<ref>Olusoga 2014, s. 98</ref>

Prøvelsene under krigen, så vel som den britiske regjeringens manglende oppfølging av hva mange indere oppfattet som et løfte om selvstyre, brakte misnøye og bidro til at kampen for full uavhengighet fikk støtte etter krigen.<ref name=":12" />

==== Soldater og sivile fra koloniene i fransk tjeneste ====
I den franske hæren medvirket fra koloniene: {{formatnum:200000}} fra [[Algerie]], {{formatnum:100000}} fra [[Tunis]], {{formatnum:40000}} fra [[Marokko]], {{formatnum:100000}} fra Vest-Afrika.<ref>{{Kilde www|url=http://www.theguardian.com/world/2017/nov/12/forgotten-muslim-heroes-fought-for-britain-first-world-war|tittel=The forgotten Muslim heroes who fought for Britain in the trenches|besøksdato=2018-07-10|dato=2017-11-12|fornavn=Vivek|etternavn=Chaudhary|språk=en|verk=the Guardian}}</ref> Totalt tjenestegjorde om lag 600 tusen soldater fra koloniene for Frankrike under første verdenskrig,<ref>Morrow jr., s. 416, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref> mens titusener rømte for å unngå å bli rekruttert.<ref>Nasson, s. 444, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref> Lokale rekrutterere gikk svært hardt frem mot lokalbefolkningen, noe som førte til stor motstand, etter hvert også opprør.<ref>Olusoga 2014, s. 162-164</ref> Bruk av fargede soldater fra koloniene ble dels ansett som å oppveie for Tysklands større befolkning, men forkjempere for slike soldater, som [[Charles Mangin]], hevdet også at de grunnet sin primitive kultur var bedre soldater enn de rasemessig overlegne europeerne.<ref>Olusoga 2014, s. 156-159</ref> På tysk side var det voldsom motstand overfor bruk av soldater fra andre kontinent, i Europa, det ble brukt massivt i tysk propaganda og tyske diplomater protesterte overfor ententemaktene og hevdet at slik bruk av soldater fra koloniene var en krigsforbrytelse. Blant tyske intellektuelle som sterkt motsatte seg bruk av tropper fra koloniene var [[Max Weber]].<ref>Olusoga 2014, s. 180-190</ref>

Til tross for at asiatiske og afrikanske soldater og arbeidere kom til Europa for å bidra i krigen, ble de utsatt for rasisme mens de tjenestegjorde i Frankrike.<ref>Xu, s. 497, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref>

==== Japans ekspansjon i Kina ====
Japan brukte første verdenskrig for å utvide sin kontroll over kinesiske områder. I 1915 fremmet Japan en note til den kinesiske regjering, i ettertid kjent som [[de 21 krav]]. De mest ekstreme delene av noten ville gjort Kina til et lydrike under Japan. Ved blant annet britisk og amerikansk press ble de mest vidtgående delene av noten trukket tilbake.<ref>Morrow jr., s. 426–427, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref> Den japaske noten førte til omfattende diskusjoner i Kina og ledet til at landet sluttet seg til ententen i 1917, for å få en plass ved forhandlingene ved fredsslutningen.<ref>Xu, s. 490–491, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref>

==== Latin-Amerika ====
En gjennomgående strømning i Latin-Amerika var at Europa hadde sviktet ved å starte krigen, en oppfatning som en rekke intellektuelle sto for, som argentineren José Ingenieros, mexicaneren Manuel Gamio og brasilianeren José Bento Monteiro Mombato.<ref>Compagnon, s. 552, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref>

==== Delegitimering av imperiene ====
Fra at [[imperialisme]] var en ubestridt og sentral del av noen få europeiske land før krigens utbrudd, førte krigen til at imperiene ble [[Legitimitet|delegitimert]], og prosessen med [[koloni]]enes selvstendighet begynte for alvor.<ref>Hobsbawm 1994, s. 209–211</ref><ref>Winter, Horne, s. 403–404, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref><ref>Xu, s. 498–504, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref><ref>s. 12, Gerhard L. Weinberg, ''A World at Arms: A Global History of World War II'', 1994, ISBN 0-521-55879-4</ref> Utbruddet av første verdenskrig avsluttet en århundrelang europeisk dominans av resten av verden.<ref>Evans 2016, s. 715</ref>

Bruken av fargede tropper fra koloniene mot hvite soldater i Europa, bidro til å undergrave imperiemaktenes legitimitet. Ved fredsslutningen ga ententemaktene kun selvstyre til land styrt av hvite, som Canada, Australia, New Zealand og Sør-Afrika, mens Wilsons 14 punkter hadde vekket håpet om selvstyre i mange andre land.<ref>{{Kilde www|url=https://encyclopedia.1914-1918-online.net/article/the_paris_peace_conference_and_its_consequences|tittel=The Paris Peace Conference and its Consequences|besøksdato=22. mai 2020|forfattere=Alan Sharp|dato=8. oktober 2014|forlag=International Encyclopedia of the First World War|sitat=Self-determination had implications far beyond Europe. "What effect," asked Lansing, "will it have on the Irish, the Indians, the Egyptians and the nationalists among the Boers? Will it not breed discontent, disorder and rebellion?"[51] He was correct, not least because the Europeans had dealt their own image of moral superiority a terrible blow in four years of brutal warfare.}}</ref> India hadde bidratt med om lag 1,5 millioner mann i militærtjeneste, men i stedet for selvstyre ble undertrykkingen skjerpet, som ved [[Amritsar-massakren]] i 1919.<ref>Morrow jr., s. 428–429, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref> Selv om første verdenskrig på kort sikt bidro til å befeste kolonimaktenes herredømme, bidro konflikten til å svekke deres legitimitet, og begynnelsen på imperienes avvikling kan settes til 1919.<ref>Morrow jr., s. 431, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref><ref>Horne., s. 622, 636, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref>

<gallery class="center">
Indian reinforcements who fought at Givenchy in December 1914.jpg|Soldater fra Britisk India, på vei mot fronten ved Givenchy, desember 1914
Group of 6th Jats outside their billets (Photo 24-141).jpg|Soldater fra Britisk India, i Frankrike, juli 1915
Lieutenant Joshi (6282834444).jpg|Stabsofffiser fra Britisk India, løytnant Joshi
Wünsdorf, Brandenburg - Moschee; Mohammedaner (Zeno Ansichtskarten).jpg|Tysk postkort fra den såkalte halvmåneleiren (tysk: halbmondlager) ved Berlin
Gervais-Courtellemont Algerian Soldiers WW1 001.jpg|Innfødte soldater fra Algerie i Frankrike i 1914
Le fanion du 43e bataillon de tirailleurs sénégalais décoré de ka fourragère.jpg|Fargede soldater fra de franske koloniene, tilhørende Tirailleurs sénégalais, i 1918
Bundesarchiv Bild 146-2005-0169, Im Westen, farbige Kriegsgefangene aus Guinea (Afrika) Recolored.jpg|Soldater fra de franske koloniene som krigsfanger i Tyskland, originalbildet har en rasistisk kommentar
Amiens St Acheul Carré musulman de la nécropole nationale.jpg|Krigskirkegård for falne muslimske tropper fra de franske koloniene
</gallery>

=== Krigens rett ===
{{Utdypende|Genèvekonvensjonene|Haag-konvensjonene av 1899 og 1907|Krigens regler}}

I årene før utbruddet av første verdenskrig ble en rekke internasjonale traktater vedtatt, som dels anga hvordan uenigheter mellom stater kunne løses, og dels ga regler for hvordan krig skulle føres - og ikke føres - om den allikevel brøt ut. Det var ikke mangel på lovverk som gjorde at krigen brøt ut.<ref>Deperchin, s. 615–616, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref> Ideelt sett var det tenkt at væpnet konflikt mellom stater skulle avverges ved megling, og [[Den faste voldgiftsdomstolen]] ble opprettet for det formålet i 1899.<ref>Deperchin, s. 620–621, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref> Etter krigen var over ble det forsøkt gjennomført et rettsoppgjør. Knapt noen ble dømt, men det var første gang etter en krig at noen ble forsøkt dømt for å ha overtrådt internasjonalt anerkjente regler for krigføring.<ref>Deperchin, s. 636–638, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref>

==== Krigsforbrytelser ====

En rekke hendelser under første verdenskrig kan betegnes som [[krigsforbrytelse]]r, det vil si brudd på internasjonalt anerkjente lover på det tidspunktet hendelsen fant sted. Både sentralmaktene og entententemaktene utførte handlinger som anses som krigsforbrytelser, men knapt noen ble dømt for det.<ref>{{Kilde www|url=https://encyclopedia.1914-1918-online.net/article/atrocities|tittel=Atrocities|besøksdato=18. november 2017|forfattere=|dato=24. januar 2017|forlag=International Encyclopedia of the First World War|sitat=}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://encyclopedia.1914-1918-online.net/article/leipzig_war_crimes_trials|tittel=Leipzig War Crimes Trials|besøksdato=20. november 2017|forfattere=Gerd Hankel|dato=21. oktober 2016|forlag=1914-1918 Online: International Encyclopedia of the First World War|sitat=}}</ref> Etter hvert som konflikten utviklet seg økte ofte antallet av brudd mot krigens rett, egne brudd ble forsvart med at fienden hadde gjort det først. Tilsvarende ble ytterligere eskalering, for eksempel i dårlig behandling av krigsfanger, begrenset av frykt for hva fienden kunne gjøre. En særlig sak var den asymmetriske situasjonen ved bruk av tropper fra andre kontinenter, som Afrika og Sentral-Asia, Tyskland anså det som barbarisk og brudd på krigens rett. På tross av krigsforbrytelser på begge sider ble krigens folkerett stort sett fulgt under første verdenskrig.<ref>Horne, s. 566–568, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref> Mye av bakgrunn for hard fremferd mot sivile fra tyske, østerriksk-ungarske og russiske styrker var en overdreven frykt for motstand fra sivile.<ref>Horne, s. 572, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref>

=====Tyske styrker i Belgia=====
De tyske invasjonsstyrkene anså all motstand, som sabotasje av jernbanelinjer, som illegal og umoralsk. De skjøt belgiere som utførte slike handlinger og brente bygninger som hevn. I tillegg antok de at de fleste sivile var potensielle [[franktirør]]er, og tok derfor gisler fra befolkningen som noen ganger ble drept. Den tyske armeen henrettet over {{formatnum:6500}} belgiske og franske sivile mellom august og november 1914. Ofte skjedde det i tilfeldige henrettelser av grupper av sivile, beordret av tyske offiserer på lavere nivå. Den tyske hæren ødela 15–{{formatnum:20000}} bygninger, mest kjent var universitetsbiblioteket i [[Leuven]] (fransk: Louvain), og skapte en bølge av flyktninger på rundt én million mennesker. Over halvparten av tyske regimenter i Belgia var involvert i større hendelser.{{sfn |Horne |Kramer |2001 |loc=ch 1–2, esp. p. 76}} Tusener av belgiske arbeidere ble sendt til Tyskland for å arbeide i fabrikker. Britisk propaganda dramatiserte «voldtekten av Belgia», og det fikk mye oppmerksomhet i USA, mens tyskerne hevdet at det både var i henhold til krigens lover og grunnet franktirører, som under [[den fransk-tyske krig]]en i 1870.<ref name="Watson-127-131"/><ref>The claim of franc-tireurs in Belgium has been rejected: {{harvnb |Horne |Kramer |2001 |loc=ch 3–4}}</ref>

=====Østerriksk-ungarske styrker i Serbia og Galicja=====
De østerriksk-ungarske styrkene i Serbia gikk hardt frem mot den serbiske sivilbefolkningen under invasjonen i 1914, i løpet av et par uker ble mellom {{formatnum:3500}} og {{formatnum:4000}} sivile massakrert.<ref name="Watson-142"/> De østerriksk-ungarske styrkene behandlet sivilbefolkningen i [[Galicja]] som fiender, spesielt [[rutenere]] (den ukrainskspråklig minoriteten i det østre Galicja) ble hardt rammet, begrunnet med antatt sympati for Russland. Mellom 25–30 tusen ble myrdet i forbindelse med krigføringen høsten 1914.<ref name="Watson-151-155"/>

=====Russiske styrker i Øst-Preussen=====
De russiske styrkene som invaderte Øst-Preussen i august 1914 fòr hardt frem. Sett i forhold til områdets mindre befolkning var ødeleggelsene og sivile tap på linje med de tyske styrkenes fremferd i Belgia, som både i datiden og for ettertiden er kjent i et helt annet omfang. Rundt {{formatnum:100000}} bygninger ble skadet eller ødelagt, over halvparten av mindre byer ble rammet og mer enn en fjerdedel av landsbyer og bondegårder ble skadet eller ødelagt. Om lag {{formatnum:1500}} sivile ble drept, mange ved kollektiv avstraffelse, og hundrevis av kvinner ble voldtatt.<ref>Watson 2014, s. 171, 176</ref>

=====Russiske styrker i Galicja=====
De russiske erobrerne i Galicja var spesielt ute etter den jødiske delen av befolkningen. Den ble plyndret, mange kvinner voldtatt og mange ble myrdet.<ref name="Watson-183,193"/> Under [[Gorlice-Tarnow-offensiven]] i 1915, hvor tyske og østerriksk-ungarske styrker stort sett drev russiske styrker ut av Galicja og de polske delene av Russland, ble 3,3 millioner sivile deportert østover av russiske styrker under retretten.<ref>Watson 2014, s. 268</ref>

=====Italienske styrker i Libya=====
Under italiensk offensiv i [[Libya]] i 1917 ble sivilbefolkningen bombet, angrepet med stridsgass, og sultet ut ved blokade. De sivile tapene ved massakrene var svært store.<ref>Strachan 2001, s. 752</ref>

=====Osmanske styrker i Mesopotamia=====
Etter det britiske nederlaget ved [[beleiringen av Kut]] i 1916 ble de fleste overlevende soldatene (rundt {{formatnum:10000}} mann) sendt ut på en marsj i ørkenen som få av de overlevde.<ref>Prior, s. 314, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref>

=====Baralonghendelsen=====
Den 19. august 1915 ble den tyske ubåten «U-27» senket av det britiske Q-skipet HMS «Baralong», og alle tyske overlevende ble skutt av «Baralong»s besetning etter ordre fra skipssjefen Godfrey Herbert. Mordene ble rapporter til media av amerikanske borgere som var om bord på «Nicosia», et britisk lastefartøy med krigsforsyninger, som ble stoppet av «U-27» kun minutter før hendelsen.<ref>Halpern, Paul G. (1994). ''A Naval History of World War I''. Routledge, s. 301; {{ISBN|1-85728-498-4}}</ref><ref>Watson 2014, s. 235-236</ref>

[[Fil:"HM Hospital Ship, Llandovery Castle".png|miniatyr|Det canadiske hospitalskipet «Llandovery Castle», ententemaktene anså senkingen som en krigsforbrytelse]]
;Torpederingen av HMHS «Llandovery Castle»
Det kanadiske hospitalskipet HMHS «Llandovery Castle» ble torpedert av den tyske ubåten SM «U-86» til tross for at det var beskyttet av [[Genèvekonvensjonene]]. Kun 24 av totalt 258 av medisinsk stab, pasienter og besetning, overlevde. Overlevende rapporterte at ubåten gikk til overflaten, seilte på livbåter, og brukte maskingeværer på overlevende i sjøen. Ubåtens skipssjef, Helmut Patzig, ble anklaget for krigsforbrytelser etter krigen, men unngikk rettsforfølgelse ved å flykte til [[fristaden Danzig]], hvor tysk lov ikke var gjeldende.<ref name="Davies2013c">{{cite book|first=J D|last=Davies|authorlink=J. D. Davies (historian and author)|title=Britannia's Dragon: A Naval History of Wales |url=https://archive.org/details/britanniasdragon0000davi|year=2013 |publisher=History Press Limited |isbn=978-0-7524-9410-4 |page=[https://archive.org/details/britanniasdragon0000davi/page/158 158]}}</ref>

=====Bruk av kjemiske våpen=====
{{Utdypende|Giftgass i første verdenskrig}}
Den første vellykkede bruken av giftgass fant sted ved det andre slaget ved Ypres 22. april til 25. mai 1915. Gass ble deretter brukt av alle de krigførende nasjonene under første verdenskrig. Det er anslått at kjemiske våpen forårsaket totalt 1,2 millioner tap (døde og sårede).<ref name="Duffy-Gas"/> Britenes tap omfattet rundt 180 tusen grunnet kjemiske våpen og de forårsaket om lag en tredjedel av amerikanske tap. Den russiske armeen anslås å ha tapt rundt {{formatnum:500000}} mann ved kjemiske våpen under første verdenskrig.<ref>Schneider, Barry R. (28 February 1999). Future War and Counterproliferation: US Military Responses to NBC. Praeger, s. 84; {{ISBN|0-275-96278-4}}</ref> Bruken av kjemiske våpen var et klart brudd med [[Haag-konvensjonene av 1899 og 1907]], som forbød bruk av slike våpen.<ref>{{cite book|url= |title=The Anatomy of the Nuremberg Trials: A Personal Memoir |first=Telford |last=Taylor |date=1. november 1993 |publisher=Little, Brown and Company |isbn=0-316-83400-9 |accessdate=20. juni 2013}}</ref><ref>{{cite book|url= |title=Cornerstones of Security: Arms Control Treaties in the Nuclear Era |first1=Thomas |last1=Graham |first2=Damien J. |last2=Lavera |date=Mai 2003 |pages=7–9 |publisher=University of Washington Press |isbn=0-295-98296-9 |accessdate=5. juli 2013}}</ref>

Virkningen av giftgass var ikke begrenset til de stridende. Sivile var utsatt for gass, da vinden blåste gassen til bebodde områder, og de fikk sjelden noe forhåndsvarsel. Sivile hadde som regel heller ikke tilgang til gassmasker. Mellom {{formatnum:100000}} og {{formatnum:260000}} sivile ble utsatt for giftgass under krigen, og titusener av dem døde, enten under eller etter krigen, av skadene giftgassen hadde forårsaket. Hærførere på begge sider visste at giftgass ville skade sivile, men fortsatte allikevel å bruke det. Den britiske feltmarskalken [[Douglas Haig]] skrev i sin dagbok: «Mine offiserer og jeg var klar over at slike våpen ville skade kvinner og barn i nærliggende byer, da sterke vinder var vanlig ved fronten. Men siden våpenet skulle brukes mot fienden, var ingen av oss særlig bekymret».<ref>{{cite book|title=The Poisonous Cloud: Chemical Warfare in the First World War|first=L. F.|last=Haber|date=20. februar 1986|pages=106–108|publisher=Clarendon Press|isbn=0-19-858142-4}}</ref><ref>{{cite book|title=Dew of Death: The Story of Lewisite, America's World War I Weapon of Mass destruction|url=https://archive.org/details/dewdeathstorylew00vile|first=Joel A.|last=Vilensky|date=20. februar 1986|pages=[https://archive.org/details/dewdeathstorylew00vile/page/78 78]–80|publisher=Indiana University Press|isbn=0-253-34612-6}}</ref><ref>{{cite book|title=Handbook of Chemical and Biological Warfare Agents, Second Edition|first=D. Hank|last=Ellison|date=24. august 2007|pages=567–570|publisher=CRC Press|isbn=0-8493-1434-8}}</ref><ref>{{cite book|title=War Made New: Weapons, Warriors, and the Making of the Modern World|url=https://archive.org/details/warmadenewweapon0000boot|first=Max|last=Boot|date=16. august 2007|pages=[https://archive.org/details/warmadenewweapon0000boot/page/245 245]–250|publisher=Gotham|isbn=1-59240-315-8}}</ref>

=====Russland=====
Etter [[den russiske revolusjon]] og under [[den russiske borgerkrigen]] ble mellom {{formatnum:60000}} og {{formatnum:200000}} sivile jøder myrdet, de fleste i [[det jødiske bosetningsområdet i Tsar-Russland]], stort sett dagens [[Ukraina]].<ref>{{cite web |url=https://www.jewishvirtuallibrary.org/jsource/judaica/ejud_0002_0016_0_15895.html |title=Pogroms |work=Encyclopaedia Judaica|publisher=Jewish Virtual Library|accessdate=17. november 2009}}</ref>

=== Folkemord og etnisk rensing ===
{{Utdypende|Folkemordet på armenerne}}

Den [[Etnisk rensning|etniske rensningen]] av Det osmanske rikes [[Armenere|armenske]] innbyggere, inkludert massedeportasjon og massakrer under første verdenskrig, anses som [[folkemord]].<ref name="IAGSletter">{{cite web|url=http://www.genocidewatch.org/TurkishPMIAGSOpenLetterreArmenia6-13-05.htm|archiveurl=https://web.archive.org/web/20071006024502/http://www.genocidewatch.org/TurkishPMIAGSOpenLetterreArmenia6-13-05.htm|archivedate=6. oktober 2007|author=International Association of Genocide Scholars|title=Open Letter to the Prime Minister of Turkey Recep Tayyip Erdoğan|date=13. juni 2005|publisher=Genocide Watch (via archive.org)|url-status=dead|df=}} {{Kilde www |url=http://www.genocidewatch.org/TurkishPMIAGSOpenLetterreArmenia6-13-05.htm |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2017-11-19 |arkiv-dato=2006-04-16 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20060416082159/http://www.genocidewatch.org/TurkishPMIAGSOpenLetterreArmenia6-13-05.htm |url-status=yes }}</ref> De osmanske styrkene utførte organiserte og systematiske massakrer på den armenske befolkningen, og brukte eksempler på armensk motstand for å rettferdiggjøre ytterlige utryddelser.<ref name=leverkun>{{cite book|last=Vartparonian|first=Paul Leverkuehn|others=oversatt av Alasdair Lean; med et forord av Jorge og med en historisk introduksjon av Hilmar|title=A German officer during the Armenian genocide: a biography of Max von Scheubner-Richter|year=2008|publisher=Taderon Press for the Gomidas Institute|location=London|isbn=1-903656-81-8|url=https://books.google.com/books?id=_hItAQAAIAAJ&q|author2=Kaiser}}</ref> Tidlig i 1915 meldte en del armenere seg som frivillige til tjeneste i russiske styrker, og den osmanske regjeringen brukte dette som et påskudd for å utstede en lov om deportasjon. Den åpnet for å deportere armenere fra de østlige provinsene av Det osmanske rike til Syria. Armenerne ble med hensikt marsjert til de døde, og en del ble angrepet av osmanske bander.{{sfn |Ferguson |2006 |p=177}}<ref>Stevenson 2012, s. 115-116</ref>

Det nøyaktige antallet døde er ukjent, men The International Association of Genocide Scholars (IAGS) anslår at 1,5 millioner armenere døde.<ref name="IAGSletter"/><ref>{{cite web|url=http://www.genocidescholars.org/sites/default/files/document%09%5Bcurrent-page%3A1%5D/documents/US%20Congress_%20Armenian%20Resolution.pdf|title=International Association Of Genocide Scholars|format=PDF|accessdate=12. mars 2013|archiveurl=https://web.archive.org/web/20130226033839/http://www.genocidescholars.org/sites/default/files/document%09%5Bcurrent-page%3A1%5D/documents/US%20Congress_%20Armenian%20Resolution.pdf|url-status=dead}} {{Kilde www |url=http://www.genocidescholars.org/sites/default/files/document%09%5Bcurrent-page%3A1%5D/documents/US%20Congress_%20Armenian%20Resolution.pdf |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2017-11-19 |arkiv-dato=2013-02-26 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20130226033839/http://www.genocidescholars.org/sites/default/files/document%09%5Bcurrent-page%3A1%5D/documents/US%20Congress_%20Armenian%20Resolution.pdf |url-status=yes }}</ref> Tyrkiske styresmakter har benektet at det fant sted et folkemord, og hevder at de som døde var offer for rivalisering mellom folkegrupper, hungersnød eller sykdom. Disse påstandene blir avvist av de fleste historikere.{{sfn |Fromkin |1989 |pp=212–215}} Tilsvarende ble andre etniske grupper angrepet av Det osmanske rike i denne perioden, blant dem [[assyrere]] og [[grekere]], og noen eksperter anser disse hendelsene for å tilhøre samme politikk for utryddelser.<ref>{{cite web |author=International Association of Genocide Scholars |format=PDF |url=http://www.genocidescholars.org/images/Resolution_on_genocides_committed_by_the_Ottoman_Empire.pdf |archiveurl=https://web.archive.org/web/20080422005726/http://genocidescholars.org/images/Resolution_on_genocides_committed_by_the_Ottoman_Empire.pdf |archivedate=22. april 2008 |url-status=dead |title=Resolution on genocides committed by the Ottoman empire |df= |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2011-08-13 |arkivurl=https://web.archive.org/web/20080422005726/http://genocidescholars.org/images/Resolution_on_genocides_committed_by_the_Ottoman_Empire.pdf |arkivdato=2008-04-22 |url-status=død }} {{Kilde www |url=http://www.genocidescholars.org/images/Resolution_on_genocides_committed_by_the_Ottoman_Empire.pdf |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2017-11-19 |arkiv-dato=2011-08-13 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20110813083100/http://www.genocidescholars.org/images/Resolution_on_genocides_committed_by_the_Ottoman_Empire.pdf |url-status=yes }}</ref><ref>{{cite book|last=Gaunt|first=David|url= |title=Massacres, Resistance, Protectors: Muslim-Christian Relations in Eastern Anatolia during World War I |location=Piscataway, New Jersey |publisher=Gorgias Press |year=2006}}</ref><ref>{{cite journal |doi=10.1080/14623520801950820|last1=Schaller|first1=Dominik J|last2=Zimmerer|first2=Jürgen|year=2008|title=Late Ottoman genocides: the dissolution of the Ottoman Empire and Young Turkish population and extermination policies&nbsp;– introduction|journal=Journal of Genocide Research|volume=10|issue=1|pages=7–14|postscript=.| issn = 1462-3528}}</ref><ref>Kieser/Bloxham, s. 585, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref>

I deler av de franske områdene i Vest-Afrika (det som i dag er [[Burkina Faso]]) ble det opprør mot hardhendt rekruttering av soldater, det ble slått ned av franskmennene, og senere kjent som Volta-Bani krigen. Antall døde av lokalbefolkningen var minst 30 tusen og kan ved hvordan det rammet kvinner og barn sies å være i grenseland for folkemord.<ref>Kieser/Bloxham, s. 593, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref>

Russiske områder i Sentral-Asia var også i opprør i 1916 (i ettertid lokalt kjent som Urkun) grunnet rekruttering, muslimer i det som i dag er [[Kirgisistan]] aksepterte ikke å bli mobilisert. De russiske styrkene gikk, selv etter deres målestokk, svært hardhendt frem, og over 100 tusen av lokalbefolkningen døde som et resultat.<ref>Kieser/Bloxham, s. 596, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref>

<gallery class="center">
Austrian soldiers executing Serbs, 1917.jpg|Soldater fra Østerrike-Ungarn henretter serbiske sivile
Hromadná poprava srbského obyvatelstva.jpg|Serbiske kvinner henrettet av østerriksk-ungarske soldater
Havoc of War - Atrocities and Deaths - Austrian Atrocities. Hanging Russian farmer in accordance with orders of commander. Similar atrocities were committed in Poland and Bosnia - NARA - 31483216 (cropped).jpg|Russisk bonde blir hengt av østerriksk-ungarske soldater
Morgenthau336.jpg|Døde armenere i 1915 {{Byline|Den amerikanske ambassadøren [[Henry Morgenthau sr.]]}}
Kalisz Leopold Weiss Palace 1914.jpg|Ødelagte bygninger i byen [[Kalisz]] i Russland (dagens Polen), til tross for at den var oppgitt av russiske styrker, ble den beskutt og mange innbyggere drept.
L'exécution des notables de Blégny, 1914 (par Evariste Carpentier).jpg|Tyske soldater henretter sivile i det okkuperte Belgia {{Byline|Évariste Carpentier (1845–1922)|type = Malt av}}
Bundesarchiv Bild 102-00159, U-Bootkrieg, britisches Schiff "Maplewood".jpg|Britisk handelsfartøy torpederes av tysk ubåt, ifølge internasjonale konvensjoner skulle besetningen varsles og få tid til å evakuere, illustrasjonsfoto.<ref group="note">Fotografiet viser en torpedering av en tysk ubåt og mange av de var nok brudd på internasjonal lov. Denne torpederingen var imidlertid neppe det, det var «U-35», skipssjefen var sannsynligvis [[Lothar von Arnauld de la Perière]], og han var meget nøye med å følge de såkalte prisereglene.</ref>
</gallery>

=== Krigsfanger ===
[[Fil:German prisoners in a French prison camp. French Pictorial Service., 1917 - 1919 - NARA - 533724.tif|mini|Tyske krigsfanger i en fransk fangeleir mot slutten av første verdenskrig]]
[[Fil:Gorskii. Austrian prisoners of war in Olonets province.jpg|miniatyr|Østerrikske krigsfanger i Russland under første verdenskrig {{Byline|[[Sergej Prokudin-Gorskij]] (1863–1944)}}]]
Om lag 8-9 millioner soldater overga seg og ble holdt som [[krigsfange]]r, mange av de i [[krigsfangeleir]]er under første verdenskrig.<ref>{{Kilde www|url=https://encyclopedia.1914-1918-online.net/article/prisoners_of_war|tittel=Prisoners of War|besøksdato=20. november 2017|forfattere=Heather Jones|dato=8. oktober 2014|forlag=1914-1918 Online: International Encyclopedia of the First World War|sitat=}}</ref> Alle de krigførende landene (bortsett fra Serbia og Montenegro hadde undertegnet [[Haag-konvensjonene av 1899 og 1907]] vedrørende behandling av krigsfanger,<ref>Jones, s. 271, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref> og overlevelsesraten var generelt mye høyere enn for soldater ved fronten.{{sfn |Phillimore |Bellot |1919 |pp=4–64}} At enkeltsoldater overgav seg var uvanlig, det vanlige var at større avdelinger sammen la ned våpnene. Etter [[Slaget ved Tannenberg (1914)|slaget ved Tannenberg]] i månedsskiftet august-september 1914 kapitulerte om lag 90 tusen russiske soldater. Ved beleiringen av Maubeuge i september 1914 var det rundt 40 tusen franske soldater som overgav seg, og ved [[Brusilovoffensiven]] sommeren 1916 overgav mellom 325 og 415 tusen tyske og østerriksk-ungarske soldater seg.

Mellom 25 og 31 % av tap Russland hadde under første verdenskrig (prosentandel av dem tatt til fange, såret eller drept) var krigsfanger. Tilsvarende for Østerrike-Ungarn var 32 %, for Italia var det 26 %, for Frankrike 12 %, for Tyskland 9 %, og for Storbritannia 7 %. Totalt var rundt 1,4 millioner mann fra ententemaktene krigsfanger (ikke inkludert Russland, som tapte 2,5–3,5 millioner mann til krigsfangenskap). Av sentralmaktenes soldater ble rundt 3,3 millioner menn krigsfanger, flesteparten overgav seg til russiske styrker.{{sfn |Ferguson |1999 |pp=368–369}} Tyskland holdt om lag 2,5 millioner krigsfanger, Russland holdt 2,2–2,9 millioner, mens Frankrike og Storbritannia holdt rundt 720 tusen. USA holdt 48 tusen krigsfanger.

For soldatene var overgivelsen det farligste, noen ganger ble de skutt etter å ha lagt ned våpnene. Så snart fangene nådde en fangeleir, var forholdene i Vest- og Sentral-Europa relativt akseptable, dels takket være [[Den internasjonale Røde Kors-komiteen]] (ICRC) og inspeksjon fra nøytrale nasjoner. Forholdene i Russland var elendige, det var vanlig at krigsfangene sultet, mellom 15 og 20 % av fangene i Russland døde. I Tyskland var tilgangen til mat også begrenset, men kun rundt 5 % av fangene døde.{{sfn |Speed |1990}}{{sfn |Ferguson |1999 |loc=Chapter 13}}{{sfn |Morton |1992}} Historikeren Alexander Watson anslo at 140 tusen krigsfanger døde i Tyskland, mens om lag 230 tusen døde i Østerrike-Ungarn.<ref>Watson 2014, s. 389</ref> Ententemaktenes blokade ble brukt som begrunnelse av tyske styresmakter for å gi krigsfanger mindre mat enn de hadde krav på, i henhold til Haag-konvensjonene av 1899 og 1907.<ref>Audoin-Rouzeau, s. 80–81, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref>

Det osmanske rike behandlet også krigsfanger dårlig.{{sfn |Bass |2002 |p=107}} Etter det britiske nederlaget ved [[beleiringen av Kut]] i 1916, ble rundt 12 tusen britiske soldater krigsfanger, av dem døde 4&nbsp;250 i fangenskap.<ref>{{cite web|publisher=British National Archives|title=The Mesopotamia campaign|url=http://www.nationalarchives.gov.uk/pathways/firstworldwar/battles/mesopotamia.htm|accessdate=10. mars 2007}}</ref> Selv om mange var i dårlig forfatning da de ble tatt til fange, ble de tvunget til å marsjere 1100 kilometer til [[Anatolia]].<ref>{{cite web|url=http://www.awm.gov.au/stolenyears/ww1/turkey/story2.asp|publisher=Australian War Memorial|work=Stolen Years: Australian Prisoners of War|title=Prisoners of Turkey: Men of Kut ''Driven along like beasts''|accessdate=10. desember 2008|url-status=dead|archiveurl=https://web.archive.org/web/20090108200459/http://www.awm.gov.au/stolenyears/ww1/turkey/story2.asp|archivedate=8. januar 2009|df=}} {{Kilde www |url=http://www.awm.gov.au/stolenyears/ww1/turkey/story2.asp |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2017-11-20 |arkiv-dato=2009-01-08 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20090108200459/http://www.awm.gov.au/stolenyears/ww1/turkey/story2.asp |url-status=unfit }}</ref> De overlevende ble deretter tvunget til å bygge en jernbane gjennom [[Taurusfjellene]].

Mens offiserer stort sett var unntatt arbeid, måtte vanlige soldater arbeide for landet som hadde tatt de til fange. Krigsfangene ble brukt som arbeidskraft i landbruket, industrien, og en del ble også brukt nær fronten.<ref>Jones, s. 281–283, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref> I tillegg til mat fra landet de var fanget av fikk krigsfangene stort sett motta pakker fra hjemlandet. Særlig for ententesoldater i fangenskap hos sentralmaktene var det til stor hjelp, da rasjonene de fikk var tilsvarende hva sivile ble tildelt, og svært beskjedne, grunnet blokaden.<ref>Jones, s. 273–274, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref>

Mens soldatene til den seirende ententen raskt ble sendt hjem fra sentralmaktene, var dette ikke tilfellet for soldater fra de tapende sentralmaktene. Mange ble holdt som tvangsarbeidere i Frankrike frem til 1920, og ble kun frigitt etter mange henvendelser til det allierte krigsrådet (engelsk: Supreme War Council) fra Røde Kors.<ref>{{cite web|url=http://www.icrc.org/Web/Eng/siteeng0.nsf/html/57JQGQ|title=ICRC in WWI: overview of activities|publisher=Icrc.org|accessdate=15. juni 2010|url-status=dead|archiveurl=https://web.archive.org/web/20100719030032/http://www.icrc.org/web/eng/siteeng0.nsf/html/57JQGQ|archivedate=19. juli 2010|df=}}</ref> Tyske fanger ble fremdeles holdt i Russland så sent som i 1924.<ref>{{cite news|url=http://www.time.com/time/magazine/article/0,9171,768983,00.html|title=GERMANY: Notes, Sep. 1, 1924|work=Time|date=1. september 1924|accessdate=15. juni 2010|archivedate=2013-08-17|archiveurl=https://web.archive.org/web/20130817211702/http://www.time.com/time/magazine/article/0,9171,768983,00.html|url-status=yes}}</ref>

=== Tysk behov for våpenhvile ===

[[Fil:NYTimes-Page1-11-11-1918.jpg|miniatyr|Forsiden av ''[[New York Times]]'' den 11. november 1918]]

Så sent som i september 1918 forventet både ententemaktene og Tyskland, som på dette tidspunktet i praksis dominerte sentralmaktene, at kampene ville fortsette. Den tyske regjeringen og generalstaben (ved [[Paul von Hindenburg]] og [[Erich Ludendorff]]), anså at en ny seier i vest var nødvendig for å få en bedre forhandlingsposisjon, og at hæren kunne holde ut ved seig defensiv kamp.<ref name="Stevenson-466">Stevenson 2012, s. 466–467</ref>

Situasjonen ble brått endret den 28. september, ved nyheten om Bulgarias bønn til ententemaktene om [[våpenhvile]]. Ludendorff fikk et sammenbrudd og krevde at Tyskland umiddelbart måtte be om våpenhvile med basis i president [[Wilsons 14 punkter]]. Ludendorff anså de 14 punktene som såpass vage at Tyskland kunne endre dem til sin fordel, og om ententens krav var urimelige kunne de tyske styrkene fortsette å kjempe etter å ha styrket seg under våpenhvilen. Ententens press langs vestfronten var det underliggende problemet, som tvang Ludendorff og Hindenburg til å innse at Tyskland var i ferd med å bli slått. Andre forhold var at antall soldater gikk drastisk ned, mye grunnet tap, sykdom, tilfangetatte og deserteringer, samt sviktende kampvilje. Ludendorff la skylden for sammenbruddet på de tyske politikerne, særlig venstresiden, og anså at ved våpenhvileforhandlinger kunne de selv overta det problemet han mente de hadde ansvaret for. Utenriksminister [[Paul von Hintze]] var enig med Ludendorff og Hindenburg om at våpenhvile måtte inngås. Etter en omdannelse av regjeringen ble det sendt et telegram til USAs president [[Woodrow Wilson]] den 4. oktober, hvor den tyske regjering erklærte at den ønsket umiddelbar våpenhvile og fredsforhandlinger, basert på hans 14 punkter.<ref name="Stevenson-466"/><ref>Stevenson 2012, s. 468–471</ref>

Det tyske ønsket om våpenhvile var ett av mange forsøk på å splitte ententemaktene, ved å rette det til USA håpet de å unngå antatt strengere krav fra Storbritannia og Frankrike.<ref>Stevenson 2012, s. 472–473</ref> Fra 4. til 23. oktober utvekslet Tyskland og USA en rekke forslag i offentlighet, mens kampene fortsatte, og de andre deltakerne i ententen var på sidelinjen. Ved utvekslingen av krav til våpenhvilen tok USAs president Wilson rollen som både krigførende og forhandler, da han etter å ha forhandlet en avtale med tyskerne vendte seg til Storbritannia, Frankrike og Italia for å få deres aksept. Av flere grunner (ikke minst økt krigsvilje i USA) skjerpet Wilson etter hvert kravene til våpenhvile. Det førte til at den tyske generalstaben endret standpunkt og ønsket å fortsette krigen. Det ble en åpen konflikt mellom regjeringen, som holdt fast ved at våpenhvile var nødvendig, og generalstaben. Resultatet ble at Ludendorff ble tvunget til å gå av 26. oktober, og generalstaben mistet sitt [[veto]] over tysk politikk.<ref>Stevenson 2012, s. 472–476</ref>

Paradoksalt nok hadde USA, landet som kom sist inn i krigen, blitt en dialogpartner med tyskerne, mens Storbritannia, Frankrike og Italia som hadde kjempet lengst og tapt mest, sto på sidelinjen. Diskusjon mellom USA og de tre partnerne foregikk ved to konferanser i Paris (den siste og avgjørende fra 29. oktober til 4. november). Selv om både regjeringene i Storbritannia og Frankrike var fortørnet over USAs alenegang, var de åpne for våpenhvile, om betingelsene var gode nok. I tillegg til evakuering av alt okkupert område ønsket Frankrike å få tilbake [[Alsace-Lorraine]]. De ville også at tyske styrker skulle trekke seg tilbake til øst for elven [[Rhinen]] og ha en okkupasjonsstyrke i [[Rhinland]].<ref name="Stevenson-476">Stevenson 2012, s. 476–481</ref>

Britene stilte mindre harde krav enn franskmennene, de var imponert over tysk motstand og så for seg at en for streng våpenhvile kunne bidra til fortsatt tysk kamp. Grunnet reduksjon i egne styrker anså de også at franskmennene og amerikanerne var i ferd med å få en sterkere posisjon i krigføringen, som igjen ville gi dem en bedre posisjon under selve fredsforhandlingene. For britene var en rask våpenhvile derfor en fordel. Ententens konferanse i månedsskiftet oktober-november førte til at Storbritannia, Frankrike og Italia godtok Wilsons 14 punkter som grunnlag for våpenhvile og de kommende fredsforhandlingene. Godkjennelsen var med viktige forbehold, som førte til at kravene ble vesentlig skjerpet. Av kravene som ble stilt var i tillegg til tysk retrett til øst for Rhinen, også overlevering av store mengder våpen (artilleri, maskingevær, internering av krigsskip) og tysk tilbaketrekning i øst til grensen av 1914. Mens det opprinnelige tyske utspillet delvis gikk ut fra at de 14 punktene kunne endres i deres favør, ble det motsatte resultatet av ententemaktenes forhandlinger i Paris.<ref name="Stevenson-476"/>

Mens dialogen og diskusjonene om våpenhvile pågikk ble over en halv million soldater drept eller såret, storparten på vestfronten, og ententemaktenes offensiv fortsatte. Etter Bulgarias og Det osmanske rikes kapitulasjon, og med den akselererende oppløsningen av Østerrike-Ungarn utover i oktober, samt [[novemberrevolusjonen]] fra 3. november, så den tyske regjeringen ingen annen mulighet enn å akseptere ententens krav til våpenhvile. Keiser [[Vilhelm II av Tyskland|Vilhelm II]] nektet først å akseptere regjeringens beslutning, men den 9. november ble han overbevist av generalstaben at videre kamp var umulig og at han måtte [[abdisere]]. Dagen etter dro Vilhelm over grensen til Nederland og søkte [[politisk asyl]], mens kampene på vestfronten sluttet den 11. november, klokken 11.<ref name="Stevenson-481"/>