Redigerer Slaget om Frankrike (avsnitt)

=== Hvorfor tapte Frankrike? ===

Den franske politikeren Pierre Cot (1895–1977) anså mangelen på allianser, særlig en med Sovjetunionen, som den sentrale faktor som bidro til Frankrikes nederlag i 1940. Rett nok hadde [[Pierre Laval]]s regjering inngått en avtale med Sovjetunionen i 1935, men denne ble ikke vedlikeholdt og utvidet til en fullverdig avtale om militært samarbeid. Historikeren Michael Jabara Carley mener årsaken til fransk nøling med å utvide sikkerhetssamarbeidet med Sovjetunionen var anti-kommunisme.<ref>Carswell 2019, s. 196–198</ref>

Historikeren Nicole Jordan mener strategi var sentralt i det franske nederlaget i 1940, og at nederlaget ble forsøkt dekket over ved å utpeke Folkefronten (fransk Front populaire, som styrte i årene 1936–1938) som ansvarlige.<ref>Jordan, 1998, s. 14</ref> For å unngå stridigheter og store ødeleggelser på fransk jord, skulle de franske styrkene rykke frem og møte tyske styrker i Belgia og Nederland, den såkalte Breda-varianten (navnet kom av at franske panserstyrker skulle avansere til den nederlandske byen [[Breda]]). Dette var en strategi den franske overkommandoen, ved general Gamelin, hadde stått for siden midten av 1930-årene. De franske divisjonene som tidligere hadde utgjort en strategisk reserve, rykket frem gjennom Belgia, mot Nederland, mens den tyske hovedstyrken rykket vestover, sør for de, gjennom [[Ardennene]].<ref>Jordan, 1998, s. 22–27</ref>

Den amerikanske historikeren Ernest R. May (1928–2009) viser at allierte styrker var bedre forberedt på krig enn tyskerne (flere trente soldater, mer kanoner, flere og bedre stridsvogner, mer bombe- og jagerfly). Databaserte simuleringer av felttoget viser at de allierte alltid vinner.<ref>May, 2000, s. 5–6</ref> May anser at hovedårsaken til den tyske seieren var disponering av styrker. Den tyske hovedangrepsstyrken gjennom Ardennene sto overfor den svakeste franske sektoren, mens de beste franske styrkene var lenger nord, mot svakere tyske styrker.<ref>May, 2000, s. 451–452, 455</ref> Utviklingen bak Tysklands suksesser utenrikspolitisk i årene 1938 til 1940 mener May bare kan forstås når en vet at ingen britisk eller fransk leder trodde Frankrike ville tape mot Tyskland, før nederlaget ved Sedan.<ref name="May2000-455">May, 2000, s. 204–205, 455</ref>

{{sitat|Generalstaben, tilbaketrukket på Sinaifjellet blant sine åpenbaringer og restene av sin tapte heder, la all sin energi inn i å lappe sammen en organisasjon som var utdatert av fakta.|note=<ref group="note">[T]he General Staff, retired on its Mount Sinai among its revealed truths and the vestiges of its vanished glories,  devoted all its efforts to patching up an organization outmoded by the facts.</ref><ref>Jackson 2004, s. 21</ref>|Konklusjon fra undersøkelseskommisjonen i det franske parlamentet i 1950}}

Den amerikanske historikeren [[Gerhard Weinberg|Gerhard L. Weinberg]] (1928–) anser den franske disposisjon av sine beste styrker for fremrykking inn i Belgia, større enn nødvendig styrker for Maginotlinjen og derav manglende reserver som én faktor som bidro til tapet. Den andre faktoren var manglende enhetlig kommando over de allierte styrkene og svært omstendelige kommandolinjer.<ref>Weinberg 1994, s. 127–128</ref> Den britiske historikeren Lloyd Clark (1967–) mener vedlikeholdet av Tysklands [[Reichswehr]] ved systematisk, og ofte hemmelig arbeid (i motstrid til bestemmelsene i [[Versaillestraktaten]]) la et solid grunnlag som Wehrmacht kunne bygge på ved Hitlers maktovertakelse. Mot det setter han en fransk generalstab som var bundet av politiske begrensninger til å forberede en statisk forsvarskrig, basert på erfaringene fra første verdenskrig.<ref>Clark 2016, s. 381–389</ref>