Redigerer Holocaust i Norge (avsnitt)

===Rettsoppgjøret===
[[Det norske landssvikoppgjøret|Rettsoppgjøret etter krigen]] omfattet mange områder og holocaust hadde en underordnet rolle. Oppgjøret omhandlet bare hendelser i Norge og for eksempel frontkjempernes handlinger i andre land ble ikke berørt.<ref name="ReferenceK"/> Rettsoppgjøret avdekket og dokumenterte mange tilfeller der nordmenn deltok aktivt i gjennomføringen av deportasjonene. Denne medvirkningen, ansett som "bistand til fienden" var en del av tiltalegrunnlaget i flere rettssaker.<ref>[[#refHarper2012|Harper (2012)]] s. 6.</ref><ref name=":5">{{Kilde www|url=https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/5XKWz/norge-krigen-og-joedene-det-ufullstendige-oppgjoeret-christopher-s-harper|tittel=Oppsiktsvekkende bagatellisering av overgrepene mot de norske jødene|besøksdato=2023-02-18|forfattere=Christopher Harper|dato=2017-05-22|språk=nb|verk=www.aftenposten.no}}</ref>

Ifølge [[Per Ole Johansen]] var det mye større lettere at en politimann ble dømt for passivt medlemskap i NS enn for aktiv medvirkning til jødeforfølgelse. Med få unntak var jødeforfølgelse lavt prioritert i rettsoppgjøret ifølge Johansen. Over 200 norske politimenn var involvert i deportasjonene, av disse ble 12 dømte for mindre forhold i forbindelse med jødeforfølgelsene i Norge. Fangevoktere som hadde mishandlet jødiske fanger ble stilt til ansvar, men ikke administratorer skriver Johansen.<ref name="ReferenceS" />

Blant nordmenn var Quisling den eneste som ble tiltalt for medvirkning til drap, og da bare uaktsomt drap.<ref name=":2">{{Kilde avis|tittel=Var jødene likevel mindre verdt?|avis=Aftenposten|url=|etternavn=Harper|fornavn=Christopher|dato=20. november 2011|side=|sitat=}}</ref> [[Wilhelm Wagner]] var den eneste som ble funnet skyldig i forsettlig medvirkning til drap (§ 233) ved deportasjon av jødene fra Norge. I samtlige saker mot nordmenn var medvirkning til arrestasjon og deportasjon av jødene en del av grunnlaget for tiltale etter § 86 («bistand til fienden»). Knut Rød var den eneste som ble helt frifunnet. I to saker (Hagelin og Sverre Johansen) var medvirkning til deportasjonen av jødene et skjerpende punkt i straffeutmålingen. I de øvrige sakene ble, ifølge Harpers gjennomgang, NS-medlemskap og tjenestegjøring i Stapo ved straffeutmålingen vektlagt, mens medvirkning til deportasjonen av jødene tones ned eller nevnes ikke.<ref>[[#refHarper2012|Harper (2012)]] s. 71-72.</ref> Karl Marthinsen var blitt drept i et attentat i februar 1945. Alle vitneutsagn etter krigen ga Marthinsen hovedansvaret for aksjonen mot de norske jødene, og Ringdal antyder at det var taktisk av andre involverte å gi en av de døde skylden.<ref name="ReferenceW">[[#refRingdal1987|Ringdal (1987)]] s. 236.</ref> Fehlis, Terboven, Rediess og Jonas Lie døde alle i mai 1945, før de ble arrestert. Gestapo-mannen Klaus Grossmann tok sitt eget liv i mai 1945.<ref>[[#refMendelsohn1987b|Mendelsohn (1987b)]] s. 312.</ref>
[[Fil:Gerhard Flesch (6983604862).jpg|mini|upright|SS-offiseren [[Gerhard Flesch]] var Sipo-sjef for Midt-Norge, og ansvarlig for en lang rekke drap på norske jøder og andre sivile. Han ble dømt til døden og henrettet etter krigens slutt.]]
Resultatet av rettsoppgjøret var sterkt krenkende for de etterlatte.<ref name="ReferenceV"/> I ''Dagbladet'' 10. mai 1947 protesterte Bernhard Goldberg mot at rettsoppgjøret ikke la noe særlig vekt på deportasjonen av jødene: «Er vi jøder allikevel av mindre verdi?»<ref name=":2" /> [[Synne Corell]] konkluderte sin gjennomgang med at nordmenns medvirkning til deportasjonen ikke har blitt beskrevet fullgodt i de tidlige historieverkene.<ref>Synne Corell: ''Krigens ettertid. Okkupasjonshistorien i norske historiebøker.'' Spartacus Forlag 2011.</ref><ref name=Enstad/> Kriminologen Per Ole Johansen har gransket dokumentene fra rettsoppgjøret og konkluderer med at politifolkene i stor grad dekket for hverandre og slik unngikk straff. Det var medlemskap i NS som avgjørende for domfellelse, ikke medvirkning i jødeforfølgelsene.<ref>{{Kilde www|url=http://www.dagbladet.no/2012/04/05/nyheter/nazismen/nazi_and_germany/nazi-leder/20999813/|tittel=Norsk politi hentet jødene|besøksdato=2016-10-22|forfattere=|dato=5. april 2012|verk=Dagbladet|forlag=|sitat=}}</ref> Christopher Harper ved HL-senteret mener at rettsoppgjøret i Norge ikke tok hensyn til at det hadde skjedd et folkemord i Norge (folkemord var på den tikke del av norsk strafferett).<ref name=":5" /><ref>{{Kilde www|url=https://www.hlsenteret.no/aktuelt/arrangementer/2023/det-ufullstendige-oppgjoret.html|tittel=Det ufullstendige oppgjøret|besøksdato=18. februar 2023|forlag=HL-senteret|arkiv-dato=2023-02-18|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20230218135355/https://www.hlsenteret.no/aktuelt/arrangementer/2023/det-ufullstendige-oppgjoret.html|url-status=yes}}</ref>

====Tyske borgere====
Wagner var den eneste tysker som ble tiltalt for forsettlig medvirkning til drap ved deportasjonene. Han ble også tiltalt og dømt for å ha bevirket at noen ble ført i trelldom (§ 225).<ref>[[#refHarper2012|Harper (2012)]] s. 71.</ref> Josef Berg og Kai Feinberg vitnet i saken.<ref>[[#refMendelsohn1987b|Mendelsohn (1987b)]], side 304</ref> Wagner ble dømt til døden i 1946. Straffen ble av Høyesterett omgjort til 20 års tvangsarbeid, og han ble benådet og utvist i 1951. Wagner levde resten av livet som fri mann. [[Hellmuth Reinhard]], Gestapo-sjef i Norge og Fehlis' nestkommanderende fram til 1. februar 1945, skiftet navn etter krigen og levde som fri mann til han ble arrestert av vesttysk politi i 1964. Et av tre tiltalepunkter gjaldt deportasjonen av de norske jødene. Den tyske domstolen fant Reinhard skyldig i deportasjonene, men punktet var foreldet etter tysk strafferett og ble ikke lagt til grunn i straffeutmålingen. Reinhard ble dømt til fem års fengsel og slapp ut i 1970.<ref>[[#refBergfald1967|Bergfald (1967)]] s. 20, 49-50.</ref> [[Siegfried Wolfgang Fehmer]], Reinhards underordnete, ble dømt til døden og henrettet i Norge.

[[Gerhard Flesch]] var ansvarlig for drapene på [[Hermann Schidorsky]], [[David Wolfsohn]] og fem andre jøder i Trøndelag – i tillegg til norske motstandsfolk, kommunister og russiske krigsfanger. Rettssaken omhandlet blant annet mishandling av jødiske fanger på Falstad og drap på Abrahamsen, Glick og Schidorsky. Han ble dømt til døden for «forbrytelse mot provisorisk anordning og straff for utenlandske krigsforbrytere av mai 1945» og henrettet i 1948.<ref>[https://snl.no/Gerhard_Flesch «Gerhard Flesch»], fra ''Store norske leksikon''</ref><ref>{{Kilde bok|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007071201067|tittel=Falstad : en konsentrasjonsleir i Norge : et glimt av helvete|etternavn=Ulateig|fornavn=Egil|utgiver=Mortensen|år=1984|isbn=8252707661|utgivelsessted=Oslo|sider=|kapittel=|sitat=}}</ref><ref>[[#refKomissar1995|Komissar (1995)]] s. 136.</ref>

====Norske borgere====
=====Quisling=====
Tiltalen mot [[Vidkun Quisling]] omfattet delaktighet og ansvar for deportasjonene. Jødeforfølgelsene utgjorde en vesentlig del av tiltalen.<ref>[[#refHarper2012|Harper (2012)]] s. 11.</ref> Lagmannsretten konkluderte med at Quisling var skyldig i [[uaktsomt drap]] (straffelovens § 239), mens rettens mindretall mente at dreide seg om [[Drap|forsettelig drap]] (§ 233). Flertallet la til grunn at Quisling «ikke har vært seg fullt bevisst at jødene ved den aksjon han satte i gang ville utsettes for å miste livet», og at han ikke kjente til gasskammermetoden som var tatt i bruk. I lagmannsrettens begrunnelse for dødsstraff ble ikke deportasjonen av jødene nevnt spesielt, bare «medvirkning til de forskjellige drap etter 22. januar 1942».<ref name=":2" /><ref>[[#refHetland2012|Hetland (2012)]] s.13.</ref> Ved ankebehandlingen opprettholdt Høyesterett dommen, men nevnte ikke jødedeportasjonene ved begrunnelse for straffeutmålingen for Quisling (dødsstraff). Riksadvokaten anket ikke lagmannsrettens konklusjon om at Quisling kun var skyldig i medvirkning til uaktsomt drap.<ref>[[#refHarper2012|Harper (2012)]] s. 15.</ref>

=====Knut Rød=====
[[Knut Rød]] i statspolitiet var ansvarlig for aksjonen mot jødene i Oslo og Aker. Rød ble arrestert i mai 1945 og tiltalt for «bistand til fienden» (§ 86) og ulovlig frihetsberøvelse (§ 223). «Ulovlig frihetsberøvelse» gjaldt ledelse og gjennomføring av pågripelsen av jøder i Oslo og Akershus, og dette var en sentral del av tiltalen. Ved siden av Quisling var Rød den eneste som ble tiltalt etter spesielle bestemmelser i straffeloven, de øvrige ble tiltalt etter § 86 (bistand til fienden). Ved ankebehandlingen var aksjonen mot jødene inkludert under «bistand til fienden». Rød ble frifunnet etter to runder i lagmannsretten, og saken ble ikke anket videre. I saken mot Rød var det ikke tvil om de fakta han var tiltalt for. Frifinnelsen var basert på en samlet vurdering av Røds innsats, fordi han samtidig – som han var i statspolitiet – hjalp motstandsbevegelsen.<ref name="ReferenceX">[[#refHarper2012|Harper (2012)]] s. 25-32.</ref> Knut Rød sa etter krigen at Karl Marthinsen hadde informert om at jødene skulle sendes til kolonier i Polen og Østpreussen.<ref name=Kathe/>

Knut Rød gikk tilbake til en stilling i politiet etter å ha gått til sivilsak mot staten. Saken mot Rød fikk bred omtale mens den pågikk. Frifinnelsen er fortsatt omstridt, slik det blant annet kom frem i debatt med Christopher Harper, [[Georg Fr. Rieber-Mohn]], [[Espen Søbye]] og [[Hans Petter Graver]] etter 2006.<ref name="ReferenceX"/><ref>{{Kilde avis|tittel=Knut Rød forsøkte å ride to hester|avis=Dag og tid|url=|etternavn=Søbye|fornavn=Espen|dato=16. november 2007|side=25|sitat=}}</ref><ref>{{Kilde avis|tittel=Ruth Maier vart ofra|avis=Dag og tid|url=|etternavn=Søbye|fornavn=Espen|dato=19. oktober 2007|side=10|sitat=}}</ref><ref>{{Kilde avis|tittel=Frifinnelsen av Knut Rød var rettslig riktig|avis=Dag og tid|url=|etternavn=Rieber-Mohn|fornavn=Georg Fr.|dato=2. november 2007|side=26|sitat=}}</ref> [[Knut Sveri]] beskrev saken mot Rød som rettsoppgjørets merkeligste.<ref name="ReferenceW"/>
[[Albert Viljam Hagelin|Albert Hagelin]] ble dømt til døden blant annet for forsettlig bistand til fienden (§ 86) ved utstedelse av lov om inndragning av formue som tilhører jøder (26. oktober 1942) og lov om meldeplikt for jøder (17. november 1942). Dommen la til grunn at disse lovene «banet vei for» deportasjonene, og Hagelins bidrag til jødeforfølgelsene ble av domstolene regnet som straffskjerpende. Ifølge Harper kjente ikke Hagelin til deportasjonene i slutten av november 1942. Han ønsket i motsetning til Quisling å lette situasjonen for jøder med svensk statsborgerskap. Hagelin ble henrettet.<ref>[[#refHarper2012|Harper (2012)]] s. 16-19.</ref><ref>[[#refNøkleby1985|Nøkleby (1985)]] s. 49.</ref> Til forskjell fra Quisling ble Hagelin ved utforming av lover kjent skyldig i forsettlig medvirkning til deportasjonene, og han ble på dette punktet dømt strengere enn Quisling.<ref>[[#refHarper2012|Harper (2012)]] s. 13 og s.20.</ref>

=====Andre=====
Sverre Riisnæs ble tiltalt for en rekke forhold, blant annet jødeforfølgelsene under § 86, bistand til fienden. Riisnæs utferdiget lov om inndragning av jødenes formuer. Til forskjell fra Quisling ble han ikke tiltalt for tyveri etter straffelovens § 257. Straffesaken mot Riisnæs ble avbrutt på grunn av hans opptreden. Retten besluttet i stedet å legge ham inn på [[Reitgjerdet]]. Riisnæs ble skrevet ut i 1960, og saken mot ham ble aldri formelt avsluttet.<ref>[[#refHarper2012|Harper (2012)]] s. 21-24.</ref>

[[Fil:Albert Viljam Hagelin.jpg|mini|upright|[[Albert Viljam Hagelin]] var Quislings innenriksminister. I landssvikoppgjøret ble han holdt ansvarlig for utferdigelsen av lovene som førte frem til deportasjonen av jødene. Hagelin ble henrettet i 1946.<ref>[[#refHarper2012|Harper (2012)]] s. 19-20.</ref>]]

Tiltalen mot [[Ragnvald Kranz]] omfattet blant annet medvirkning til deportasjon av jødene etter § 86 «bistand til fienden». Marthinsen hadde gitt Kranz i oppgave å anholde jøder i Oslo og Aker, også på sykehusene, og organisere transport fra Berg leir til Oslo. Kranz overlot arrestasjonene i Oslo og Aker til andre og reiste selv til Tønsberg. Straffutmålingen i lagmannsretten la vekt på mishandling av fanger, mens deportasjonen ikke ble nevnt. Saken ble anket til Høyesterett og dommen derifra omtaler ikke jødeaksjonen. Kranz ble dømt til livsvarig fengsel.<ref>[[#refHarper2012|Harper (2012)]] s. 34.</ref>

Den norske NS- og Stapo-mannen [[Stian Bech]] jr. ble tiltalt for medvirkning til deportasjonene (han hadde særlig ansvar for jøder som var innlagt på sykehus<ref>[[#refMichelet2014|Michelet (2014)]] s. 207-210.</ref>), men dette var ikke et vesentlig punkt under rettssaken.<ref name=Aposten251014>''Aftenposten'' 25. oktober 2014, s.8</ref> Bech ble dømt til livsvarig fengsel og benådet i 1954.<ref>[[#refMichelet2014|Michelet (2014)]] s. 271</ref> [[Sverre Johan Dürbeck]] ble dømt til seks års fengsel for sitt virke i Stapo, der deportasjonene var et eksempel på dette.<ref>[[#refHarper2012|Harper (2012)]] s. 38.</ref> Ole Homb var tjenestemann i Stapo og Knut Røds medarbeider. Homb arbeidet med planlegging av aksjonen 26. oktober, blant annet med oppsetting av lister. Homb ble dømt til to år og seks måneder fengsel etter § 86 (bistand til fienden) og mistet sin stilling i politiet.<ref>[[#refHarper2012|Harper (2012)]] s. 40.</ref>

[[Sverre Johansen]] ble tiltalt blant annet for deportasjonen av jødene i Bergens-området, og retten mente dette var «bistand til fienden» (§ 86), noe som var straffeskjerpende. Det ble først lagt ned påstand om dødsstraff. Han ble dømt til livstid og løslatt i 1952.<ref>[[#refHarper2012|Harper (2012)]] s. 41.</ref> [[Johan Bjørgan]] ble dømt til 18 års fengsel etter § 86, han slapp ut i 1952.<ref>Erik Veum: ''Nådeløse nordmenn : Statspolitiet 1941-1945'', Kagge forlag 2012, side 433</ref> Johan Lorange var politimester i Vestoppland og ga ordre om at jødene på Gjøvik skulle arresteres. Lagmannsretten påpekte at arrestasjonen av jødene var i strid med [[folkeretten]]. Ifølge Harper var dette den eneste gangen folkeretten ble trukket inn i saker som omfattet deportasjonen av jødene. Lorange fikk 3,5 års fengsel.<ref>[[#refHarper2012|Harper (2012)]] s. 58.</ref>
 
Advokat [[Haakon Høst]] var [[bobestyrer]] for omkring 40 bo tilhørende deporterte jøder, og i rettssaken etter krigen kom det frem at han hadde forsynt seg av boene. Høst ble dømt til døden for likvidasjonen av motstandsmannen [[Kaare Shetelig]]. Høst døde på sykehus før dommen ble fullbyrdet.<ref name=Kathe/> Grenselosene Håkon Løvestad og Per Pedersen erkjente [[Feldmann-saken|drapet på ekteparet Feldmann]]. De ble frikjent for drapene.

[[Hans Eng]] var lege på Bredtvet og erklærte alle alvorlig syke jøder friske nok til å tåle transporten ut av landet. Høsten 1942 utformet han «legeattest for syke jøder» for å presse sykehusene til å skrive ut innlagte jøder. Eng etterprøvde personlig sykehuslegenes diagnoser og skrev med rødt på skjemaet «kan hentes» (det vil si deporteres). Eng ble i 1948 dømt til syv års tvangsarbeid og ble løslatt på prøve i desember 1949, idet varetektstiden ble regnet med. [[Julius Paltiel]] vitnet mot Eng. Dommen la til grunn at Eng hadde utført sitt legearbeid forsvarlig. [[Lars L’Abée-Lund]]s utkast til tiltale hadde flere punkter som gjaldt jødeforfølgelsene og han innstilte på livsvarig fengsel. Før saken kom opp for [[Eidsivating lagmannsrett]] i desember 1948 overtok [[Alf Nordhus]] aktoratet og Nordhus utelot punktene knyttet til jødeforfølgelsene la ned påstand om 14 års fengsel. Eng fikk tilbake legelisensen i 1952.<ref>Bruland, Bjarte: ''Øyenvitner.'' Lysaker: Dinamo forlag, 2012, s.135.</ref><ref>Svarstad, Asbjørn: «Norges verste nazister.» ''[[Dagbladet]]'', 12. oktober 2015, s.10.</ref><ref>[[#refHarper2012|Harper (2012)]] s. 65-67.</ref> 

Harald Hammer var lensmann i [[Sør-Fron]] under okkupasjonen og ledet arrestasjonen av familien Karpol samt Martin Mazansky og Hermann Messner. I mars 1943 ledet Hammer auksjon av Karpol-familiens eiendeler på Karpol-gården. Hammer ble tiltalt etter [[landssvikanordningen]] §3 ved medlemskap i NS og en rekke arrestasjoner inkludert jøder. Gudbrandsdal herredsrett la i dommen til grunn at Hammer hadde opptrådt hensynsfullt under arrestasjonene og at disse arrestasjonene var nødvendig for at skulle beholde stillingen som lensmann. Ifølge dommen så Hammer i verste fall for seg at jødene bare ville få et opphold konsentrasjonsleir. Hammer ble dømt for medlemskap i NS. Christopher Harper fremholder at selv om Hammer ikke visste akkurat hvilken skjebne jødene fikk må ha visst at arrestasjonene var ulovlig frihetsberøvelse og bistand til fienden. Politimester Thommesen på Lillehammer ga ordre til arrestasjonene og ble ikke tiltalt for dette (Thommesen var ikke NS-medlem).<ref>[[#refHarper2012|Harper (2012)]] s. 59-63.</ref>