Redigerer Adolf Eichmann (avsnitt)

== Ettertiden ==
[[Fil:Eichmannreferat BusStop2 2009.jpg|miniatyr|Bussholdeplass på Kurfürstenstraße i Berlin, der Eichmanns avdeling for jødesaker i [[Gestapo]] (''Referat IV B4'') hadde sine lokaler.<ref>{{Kilde www|url=https://www.berliner-zeitung.de/in-der-kurfuerstenstrasse-weisen-plakate-auf-das-amt-hin-in-dem-adolf-eichmann-den-massenmord-organisierte-eine-bushaltestelle-erinnert-an-das-beruechtigte-judenreferat-li.33972|tittel=In der Kurfürstenstraße weisen Plakate auf das Amt hin, in dem Adolf Eichmann den Massenmord organisierte: Eine Bushaltestelle erinnert an das berüchtigte "Judenreferat"|besøksdato=2020-04-13|forfattere=|dato=12. desember 1998|fornavn=|etternavn=|språk=de-DE|verk=Berliner Zeitung|forlag=|sitat=Kurfürstenstraße 115/116: In einer Buswartehaltestelle vor dem Hotel "Sylter Hof" erinnern seit Freitag Tafeln daran, daß während des NS-Regimes das "Judenreferat" des Reichssicherheitshauptamtes auf diesem Grundstück seinen Sitz hatte.}}</ref>]]
Debatten etter rettssaken, særlig på grunn av [[Hannah Arendt]]s bok, har blant annet dreid seg om det ondes natur og definisjon, om den enkeltes skyld og moralske ansvar innenfor et organisatorisk hierarki, om årsakene til holocaust og om Israels rett til å dømme.<ref name="Hagtvet2000" /> Den britiske historikeren [[David Cesarani]] kom i 2005 med en viktig biografi om Eichmann.<ref name="Gewen">{{Kilde avis|tittel='Becoming Eichmann' by David Cesarani - The New York Times Book Review|url=https://www.nytimes.com/2006/05/14/books/review/14gewen.html|besøksdato=2018-08-26|etternavn=Gewen|fornavn=Barry|sitat=there may never be need for another biography of the man|språk=en}}</ref> Dette var til da den eneste fullstendige biograifen om Eichmann.<ref name="Stangneth2017" /> Den tyske filosofen Bettina Stangneth fokuserer i biografien fra 2011 på årene fra krigen til rettssaken i Jerusalem.<ref name="Berkowitz" /> Ifølge Stangneht inneholder Cesaranis biografi flere feil når det gjelder tidfesting.<ref name="Stangneth2017" />

Rettssaken mot Eichmann bidro til juridisk grunnlag for rettsoppgjør etter [[folkemordet i Rwanda]] og etter [[jugoslaviakrigene]].<ref name="Schabas" /> Dekningen av rettssaken og utfyllende historisk stoff i forbindelse med rettssaken gjorde informasjon om holocaust bredt tilgjengelig, særlig i USA. Betegnelsen «holocaust» om folkemordet på det europeiske jødene ble etablert i USA som følge saken mot Eichmann.<ref name="Novick">Novick, Peter (2000). ''The holocaust in American life.'' Houghton Mifflin Harcourt.</ref> Før rettssaken var ikke Eichmann offentlig kjent.<ref name=":5" />

Etter krigen fremstilte faren Eichmann som familiens sorte får og sa at han hadde brent alle bildene av ham i skuffelse.<ref name="Stangneth2017" />

Heydrich overlot ofte til Eichmann å skrive brev for seg hvorpå Heydrich selv bare godkjente og eventuelt signerte. Eichmann var en tjenestemann på middels nivå. Ved å vinne tilliten hos ledere som Heydrich kunne han i skjul ha innflytelse på et mye høyere nivå ved å dem til å godta forslag og signere dokumenter. På denne måten ble grensen mellom å utforme tiltak og utføre tiltak uklar og flytende. Görings brev til Heydrich datert 31. juli 1941 (med ordre om å forberede «den endelige løsning på jødespørsmålet») og Heydrich la brevet frem for Göring til signering; initiativet kom nedenfra og ikke fra Göring selv. Trolig var det Eichmann som utformet brevet datert 31. juli 1941. Brevet ga Heydrich myndighet til å kreve samarbeid fra deler av statsapparatet i jødesaker. Under [[Ernst Kaltenbrunner]] (Heydrichs etterfølger) skrev Eichmann periodiske rapporter adressert til Himmler og signert Kaltenbrunner. Denne måten å kamuflere dokumenteres opphavsperson var vanlig i Eichmanns avdeling.<ref>Lozowick, Y. (2005). ''Hitler's bureaucrats: The Nazi security police and the banality of evil''. A&C Black/Bloomsbury.</ref>

[[Robert Kempner]] ga i 1961 ut boken ''Eichmann und Komplizen'' (Eichmann og hans medsammensvorne) før [[rettssaken mot Adolf Eichmann]]. Boken gjør rede for Eichmanns bakgrunn og flukt, og drøfter bevisgrunnlaget om holocaust og knytter dette til Eichmanns virke med transport og deportasjon.<ref>Harris, W. (1963). Eichmann und Komplizen. By Robert M. W. Kempner. (Zurich: Europa Verlag, 1961. pp.452. Index.). ''American Journal of International Law'', 57(2), 474-474. doi:10.2307/2196023</ref>

Eichmann la stor vekt på å fylle togene og utnytte kapasiteten. Selv om jødene ble fraktet som gods i kuvogner, tok [[Deutsche Reichsbahn]] betalt som om de reiste på tredjeklasse med enveisbillett (barn under fem år reiste gratis). For vaktene måtte Eichmann betale billett på andre klasse. Eichmann sørget for at reisekostnadene ble dekket av jødene selv ved eiendelene de etterlot seg.<ref name="Laqueur" />

=== Lydighet og ondskap ===
Eichmann har siden ofte blitt karakterisert som en «pliktoppfyllende [[folkemord]]er», og har vært et eksempel i diskusjoner om ondskap, lydighet, samvittighet, moral og allmennmenneskelig psykologi.{{Sfn|Hagtvet|2000}} Et sentralt spørsmål for ettertiden var om Eichmann bare var en ubetydelig, lydig byråkrat som utførte handlinger med onde konsekvenser, eller om han selv var ond.<ref name="Lozowick" /><ref name="Draper" /><ref name="Zavala" /><ref name="Withfield" /><ref>{{Kilde artikkel|tittel=Hannah Arendt – en tenker for mørke tider|publikasjon=Nytt Norsk Tidsskrift|url=https://www.idunn.no/nnt/2007/03/hannah_arendt_-_en_tenkerfor_morke_tider | dato=2007 | fornavn=Linda | etternavn=Sangolt|serie=03|språk=no-NO|bind=24|sider=243–252|issn=1504-3053|besøksdato=2021-04-04}}</ref> Rettssaken foranlediget forskning om personlighet og situasjonsbetingelser (blant annet [[Milgram-eksperimentet]]) som forklaring på medvirkning til nazistenes forbrytelser, dessuten debatt om lydighet og ansvar generelt.<ref name="Begue" /><ref name="Benjamin" /><ref>{{Kilde artikkel|tittel=Folkemord, psykologi og ondskap|publikasjon=Kirke og Kultur|url=https://www.idunn.no/kok/2007/05/folkemord_psykologi_og_ondskap|dato=2007|fornavn=Nils Johan|etternavn=Lavik|serie=05|språk=no-NO|bind=112|sider=447–454|issn=1504-3002|besøksdato=2021-04-04|sitat=Diskusjonen om hvorvidt overgriperne i et folkemord er psykisk avvikende personer, skjøt fart i forbindelse med prosessen mot Adolf Eichmann. Det skyldtes ikke minst filosofen Hannah Arendts utsagn om det ondes banalitet. Det var basert på den forskjell hun opplevde mellom de ugjerninger som Adolf Eichmann hadde utført i virkeligheten, og det inntrykk han ga i rettssalen i Jerusalem. Der så hun en blek, fantasiløs byråkrat som hevdet at han bare hadde utført sine plikter samvittighetsfullt. Hun mente ikke å bagatellisere ondskapens grusomhet, men å sette på spissen at de som utfører onde handlinger ikke nødvendigvis fremtrer som psykologiske monstre, men at de derimot så ut som helt alminnelige mennesker.}}</ref> 

En vanlig argumentasjon i ettertiden har vært at Eichmann bare var et tannhjul i nazistenes maskineri – om ikke Eichmann hadde gjort arbeidet ville noen andre ha gjort det. En annen argumentasjon er at Eichmann var ond fordi han visste konsekvensen av innsatsen han gjorde.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=The Political Psychology of Evil|publikasjon=Political Psychology | doi=10.1111/0162-895X.00042 |url=https://onlinelibrary.wiley.com/doi/abs/10.1111/0162-895X.00042|dato=1997|fornavn=C. Fred|etternavn=Alford|serie=1|språk=en|bind=18|sider=1–17|issn=1467-9221|besøksdato=2021-04-08}}</ref> 

{{Sitat|En fullstendig beskrivelse av Adolf Eichmann<br />
Øyne: Middels<br />
Hår: Middels<br />
Vekt: Middels<br />
Særlige kjennetegn: Ingen<br />
Antall fingre: Ti<br />
Antall tær: Ti<br />
Hva hadde du ventet?<br />
Klør? Rovtenner? Grønt spytt? Galskap?|[[Leonard Cohen]]<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1970 | tittel = Bemann barrikadene, fienden har sluppet løs sin pyjamas: en antologi over engelsk og amerikansk pop-poesi | utgivelsessted = Oslo | forlag = Den norske bokklubben | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008102404039 | side = }} </ref>|align=right}}

=== Cesaranis biografi ===
{{utdypende|David Cesarani}}
[[David Cesarani]] skrev biografien ''Eichmann: His Life and Crimes'' (2005). Han avviste der blant annet at Eichmann var en banal, ikke-ideologisk byråkrat, slik Arendts kjente bok ''[[Eichmann i Jerusalem]]'' har blitt tolket.<ref>{{Kilde avis|tittel=Nothing banal about his evil|url=https://www.telegraph.co.uk/culture/books/3621218/Nothing-banal-about-his-evil.html|besøksdato=2018-08-26|etternavn=Kershaw|fornavn=Ian|dato=2004-07-24|språk=en-GB|issn=0307-1235|avis=The Telegraph|side=|sitat=}}</ref> Cesaranis fremstilling av Eichmann er ikke så ulik Arendts: Arendt beskrev Eichmanns administrative ferdigheter og byråkratiske talent, og hun hevdet ikke at han bare var et tannhjul i maskineriet. Det var hans mangel på intellekt, kritisk tenkning og refleksjonsevne som forskrekket henne.<ref name="Laqueur" /> 

Eichmann var ikke spesielt antisemittisk da han gikk inn i nazipartiet. Radikalisering kan ha vært en konsekvens av arbeid for partiet noe som er kjent fra psykologisk forskning.<ref name=":4" /> Eichmanns karriere viser at han en stolt nazist, som var ivrig, praktisk og kreativ med stadig nye måter å gjennomføre deportasjonsprosjektene. Da [[Heinrich Himmler]] sommeren 1944 ville stanse deportasjonene fra Ungarn ble Eichmann oppbragt og motsatte seg åpent toppsjefen. Ifølge Cesarani var det Eichmanns strategi under rettssaken å fremstå som en ydmyk og ubetydelig kontorist.<ref name="Zavala" /> Det er uklart hvorfor Eichmann var så besatt av å fullføre deportasjonen av jødene fra Ungarn mens [[den røde arme]] nærmet seg østfra. Cesarani antok at Eichmann på dette tidspunktet var «fordervet».<ref name="Laqueur" />

Eichmann støttet ikke til [[pogrom]]er som [[Krystallnatten]] (1938) fordi det forstyrret hans arbeid med ordnet utvandring av jøder. Han skal ha blitt oppriktig forbauset da han fikk vite at «den endelige løsningen» innebar utryddelse og ikke utvandring til Madagaskar eller andre destinasjoner. Eichmann skal ha blitt sjokkert da han fikk demonstrert avliving med gass, uten at dette hindret ham i å arbeide ivrig med organisering av transport til utryddelsesleirene.<ref name="Laqueur" />

Under rettssaken hevdet Eichmann at han ikke hadde lest Hitlers ''[[Mein Kampf]]'' da han gikk inn i det østerrikske nazipartiet. Cesarani konkluderte med at Eichmann, slik han selv fremstilte det i retten, ikke var entusiastisk over utviklingen sommeren 1941 og vinteren 1942 da utvandring ble erstattet av utryddelse, som nazistenes «løsning» for jødene.<ref name="Laqueur" /> 

Eichmann besøkte [[Auschwitz]] tidlig i 1942, var til stede under gassing i [[Kulmhof]] og var vitne til at Einsatzgrupper drepte tusenvis utenfor [[Minsk]]. Eichmann brydde seg ikke om hva som skjedde med jødene etter at han hadde fått dem deportert fra områdene han hadde ansvaret for. Han visste ikke eksakt hvilke leirer det enkelte deportasjonstog ble sendt til, bortsett fra [[Theresienstadt]] som han bestyrte selv.<ref name="Laqueur" /> Eichmann var oppbragt over at franske og italienske myndigheter ikke ville deportere sine jødiske innbyggere, og han presset på for å få dem til å samarbeide.<ref name="Laqueur" />
=== Stangneths biografi ===
Den tyske filosofen Bettina Stangneth analyserer i sin bok ''Eichmann vor Jerusalem: Das unbehelligte Leben eines Massenmörders'' (2011; engelsk utgave ''Eichmann Before Jerusalem. The Unexamined Life of a Mass Murderer'', 2014) arkivmateriale (notater, lydopptak og utskrift av intervjuer samt tyske etterretningsrapporter) særlig fra Eichmanns samtaler med Sassen samt avisreportasjer og annet publisert materiale. Noe av arkivmaterialet var nylig oppdaget og ikke tidligere studert.<ref>{{Kilde www|url=https://www.theatlantic.com/international/archive/2014/10/the-lies-adolf-eichmann-told/381222/|tittel=The Lies of Adolf Eichmann|besøksdato=2021-09-15|dato=2014-10-08|fornavn=David|etternavn=Frum|språk=en|verk=The Atlantic}}</ref> 

Stangneths bok omtales som den grundigste om Eichmanns liv,<ref name="Berkowitz" /> og med særlig fokus på årene 1945–1960. Stangneth sammenstilte og undersøkte mesteparten av det fragmenterte materialet fra samtalene med Sassen. Ifølge Stangneth avsløres Eichmanns tankemåte, og hans forsøk på å forvrenge historien til egen fordel.<ref name="Browning2015" /> ''The Guardians'' anmelder skriver at dette er en dypt urovekkende bok og mye er knapt til å tro.<ref name="Evans" />

Stangneths bok viser at Eichmann ikke angret på utryddelsen av jødene. Han anså utryddelsen som en historisk nødvendighet og som noen han var stolt av å ha utført for Tyskland. ''The Guardians'' anmelder skriver at Eichmanns kynisme, manglende medfølelse og moralske selvbedrag er forbløffende. I årene i eksil forble Eichmann en lidenskapelig og overbevist nazist. Ti år etter andre verdenskrig var Eichmann ikke realitetsorientert, og trodde stadig at han kunne reise tilbake til Tyskland når nazismen var rehabilitert og hadde gjenvunnet makten i landet. Han planla et offentlig forsvar for nazismens prestasjoner.<ref name="Evans" /> 

I årene etter krigen fremstilte han ikke seg selv som en kjedelig funksjonær, i stedet skrøt han av sin kreativitet i arbeidet. Deportasjonen av jødene fra Ungarn beskrev han som sitt innovative mesterstykke: – en prestasjon uten sidestykke. Eichmann kladdet i 1956 et brev til Adenauer med forslag om å komme tilbake for å bli stilt for retten: Eichmann var tilsynelatende overbevist om sin uskyld og regnet med at han bare ville få en mild dom slik at han deretter kunne gå tilbake til et vanlig liv som mange andre nazister hadde gjort.<ref name="Evans" />

Stangneth fremholder at Eichmann fremstilte seg som en forsiktig byråkrat bare i rettssaken i Jerusalem. Hun konkluderte i stedet med at Eichmann var en ideologisk overbevist nazist og antisemitt som med iver, energi og kreativitet gjennomførte holocaust. I samtale med Sassen uttalte Eichmann blant annet at dersom de hadde drept de 10,3 millioner jøder som sjefsstatistiker Richard Korherr oppga i Europa, da ville han ha vært fornøyd med å ha hadde knust en fiende. I denne forbindelse beklaget Eichmann at han ikke klarte å fullføre oppgaven med å utrydde alle jødene. <ref name="Evans">{{Kilde avis|tittel=Eichmann Before Jerusalem: The Unexamined Life of a Mass Murderer – review|url=https://www.theguardian.com/books/2014/oct/17/eichmann-before-jerusalem-bettina-stangneth-review|avis=The Guardian|dato=2014-10-17|besøksdato=2020-04-12|issn=0261-3077|språk=en-GB|fornavn=Richard J.|etternavn=Evans|side=|sitat=In the conversations he had with Sassen and others, Eichmann was completely unrepentant about the extermination of the Jews, which he saw as historically necessary, a policy he was proud to have carried out in the interests of Germany. The cynicism, inhumanity, lack of pity and moral self‑deception of the conversations are breathtaking. This is a very disturbing book, and every now and then, as you read it, you have to pause in disbelief. Ten years and more after the war's end, Eichmann's lack of realism, typical for a political exile, even persuaded him that he could make a comeback, or that nazism could be rehabilitated, and he planned to launch a public defence of what he saw as its achievements.}}</ref><ref name="NYT2014" /><ref name="Eley" /><ref name="Berkowitz" /> 

Professor i politikk og menneskerettigheter Roger Berkowitz skrev i en kommentar til Stangneths bok at den langt på vei støtter Arendts fremstilling av Eichmann: Begge fremhever Eichmanns stolthet, fantasi om egen storhet og betydning, og at han var en vaneløgner. Mye av den informasjonen Stangneth bygger på var kjent for Arendt blant annet gjennom en reportasje i ''[[Life (magasin)|Life]]'' i 1960.<ref name="Berkowitz" />

===Populærkulturelle fremstillinger===
[[File:Werner Klemperer in 1965 Hogan's Heroes.jpg|thumb|Werner Klemperer fremstilte Eichmann i ''Operation Eichmann'', foto fra situasjonskomedien ''Hogan's Heroes'' (1965)]]
* ''[[Operation Eichmann]]'' er en amerikansk fiksjonsfilm (1961) basert på Eichmanns liv.
*I filmen ''The Man Who Captured Eichmann'' (1996) fremstilles Eichmann av [[Robert Duvall]].
* ''[[Conspiracy (film)|Conspiracy]]'' er en amerikansk/britisk fjernsynsfilm (2001) som dramatiserer [[Wannsee-konferansen]] med [[Stanley Tucci]] som Eichmann og [[Kenneth Branagh]] som Heydrich.<ref>{{Kilde www|url=https://www.jpost.com/opinion/article-692124|tittel=Only solution to evil is its annihilation - opinion|besøksdato=2022-01-16|språk=en-US|verk=The Jerusalem Post {{!}} JPost.com}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.newyorker.com/recommends/watch/conspiracy-a-withering-study-of-nazis-in-a-room|tittel=The New Yorker Recommends: “Conspiracy,” a Withering Study of the Bureaucracy of the Holocaust|besøksdato=2022-01-16|dato=22. august 2018|språk=en|verk=The New Yorker}}</ref>
* ''Eichmann'' er en amerikansk film (2007) som fokuserer avhørene av Eichmann i Israel med den tyske skuespilleren [[Thomas Kretschmann]] som Eichmann og [[Troy Garity]] som politimannen Avner Less.<ref>{{Kilde avis|tittel=The Logistician of the Holocaust|url=https://www.nytimes.com/2010/11/12/movies/12eichmann.html|avis=The New York Times|dato=2010-11-12|besøksdato=2022-01-16|issn=0362-4331|språk=en-US|fornavn=Mike|etternavn=Hale}}</ref>
* Filmen ''[[Operation Finale]]'' fra 2018 omhandler jakten på Eichmann som fremstilles av [[Ben Kingsley]].<ref>{{Kilde www|url=https://variety.com/2018/film/reviews/operation-finale-review-oscar-isaac-ben-kingsley-1202912817/|tittel=Film Review: ‘Operation Finale’|besøksdato=2022-01-16|dato=2018-08-22|fornavn=Owen|etternavn=Gleiberman|fornavn2=Owen|etternavn2=Gleiberman|språk=en-US|verk=Variety}}</ref>
* Dramafilmen ''The Man in the Glass Booth'' (USA, 1975) regissert av [[Arthur Hiller]] er basert på [[Robert Shaw (skuespiller)|Robert Shaws]] roman og teaterstykke.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Raul Hilberg (1926–2007) In Memoriam|publikasjon=The Jewish Quarterly Review|url=https://www.jstor.org/stable/25781010|dato=2010|fornavn=JONATHAN A.|etternavn=BUSH|serie=4|bind=100|sider=661–688|issn=0021-6682|besøksdato=2023-01-01|ref={{SfnRef|Bush2010}}}}</ref>
{{sitat|Rather than saying to the man that I portrayed, ‘I am doing this for you,’ because I certainly wasn’t, I used to say to Elie Wiesel, ‘I’m doing this for you,’ because I know that Elie and other survivors said quite rightly that if we forget the six million, we are murdering them all over again.|[[Ben Kingsley]] om å fremstille Eichmann<ref>https://www.timesofisrael.com/ben-kingsley-i-wanted-to-nail-eichmann-to-the-gates-of-auschwitz/</ref>}}