Redigerer The Beatles (avsnitt)

=== Beatles vs. Stones ===
[[Fil:Stones ad 1965-2.jpg|miniatyr|[[The Rolling Stones]] hadde mye til felles med The Beatles. <br><small>(Foto hentet fra reklameinnslag i Billboard 1. mai 1965)</small>]]Da de to bandene The Beatles og The Rolling Stones var i starten av sin popularitet, var mange fans delt mellom hvem som var favoritten, og det var en slags rivalisering mellom fans av Beatles og fans av Rolling Stones.<ref>Side 11-12, McMillian</ref> Det har vært mange uttalelser om hvem som var best, tøffest, best live og flinkest til å skrive sanger.

I utgangspunktet er imidlertid debatten om rivaliseringen litt pussig. Begge band innrømmet gjerne at det ikke var noen rivalisering, og at de to egentlig var venner og hadde gjensidig respekt.<ref>Side 55-56, McMillian</ref> Det var også slik at det var Harrison som gjorde agent Dick Rowe oppmerksom på The Rolling Stones.<ref>Side 75, McMillian</ref> I tillegg var det Lennon og McCartney som skrev The Rolling Stones' andre single og deres første topp 20-hit, «[[I Wanna Be Your Man]]», som endte på 12.-plass.<ref>Side 88, McMillian</ref> Dette ble også startsskuddet for samarbeidet mellom Mick Jagger og [[Keith Richards]] som låtskrivere. I en periode samarbeidet også Stones og Beatles slik at de ikke utga singler samtidig.

Likevel fantes det stikk. Det var for eksempel Jagger som anbefalte Allen Klein til The Beatles. Lennon kommenterte i 1963 at han var lei av folk som kopierte dem: 
: ''Det hjelper ikke at de sier at de er studenter, og at det er derfor de lar håret gro. Vi var alle studenter før vi flyttet til London, og vi hadde ikke denne typen frisyre den gang, eller hva? (...) På toppen av det hele surfer visse band videre på den amerikanske rythm'n'blues-bølgen – – den typen musikk vi spilte for to år siden.''<ref>Side 55, McMillian</ref>
Dette kan virke som pussig kritikk ettersom Lennon faktisk fikk hårsveisen, via Astrid Kirchherr, fra et studentmiljø, og ettersom han knapt hadde vært student. Rolling Stones kjente heller ikke til The Beatles i 1961, og kunne derfor ikke vite hva slags musikk de spilte da. Han fortsatte kritikken også etter oppløsningen av The Beatles:
: ''Jeg kunne gjerne ramse opp alt hva vi gjorde i studio og hva The Stones gjorde to måneder etterpå – på hvert ''jævlige'' album – Mick etterliknet absolutt alt vi gjorde. Han imiterte oss. Og jeg vil gjerne understreke for dere i undergrunnspressen (sic) at – Satanic Majesties er Pepper, 'We Love You' – det mest håpløse makkverket – er 'All You Need Is Love' ''<ref>Side 262, McMillian</ref>
Igjen er det litt pussig at akkurat «[[We Love You]]» ble angrepet, ettersom Lennon og McCartney hjalp dem med den. I tillegg er det slik at mens covere eller titler kan minne (også tittelen «[[Let It Bleed]]» er mistenkelig lik «Let It Be»), er musikken lite lik. Imidlertid var det flere kritikere som mente at ''[[Their Satanic Majesties Request]]'' var «surrogat-Beatles» og et mislykket hippie-forsøk.<ref>Side 207-208, McMillian</ref>

En uenighet handler også om bandenes image. Ifølge journalisten [[Tom Wolfe]] «ville Beatles holde hånden din, mens Stones ville brenne byen din».<ref>Side 11, MacMillian</ref> Beatles var de rene guttene, mens Stones var de skitne og uoppdragne. I tillegg ble det påstått av Stones-fans at Rolling Stones var et langt bedre live-band.<ref>[http://ultimateclassicrock.com/beatles-vs-rolling-stones-debate/ The Beatles vs. the Rolling Stones – Classic Rock’s Greatest Debates] - Ultimate Classic Rock, 15. oktober 2013, hentet 26. juli 2015</ref> Dette er også en merkelig sammenlikning, ettersom The Beatles knapt kunne høre hverandre spille under sin popularitet. Lemmy Kilminster hadde en annen oppfatning om konkurransen:
: ''«Beatles var også harde gutter. Brian Epstein fikset dem opp for masseforbruk, men de var alt annet enn pyser. De kom fra Liverpool (...) en hard sjøfarerby med alle disse sjauerne og seilerne som banket livskiten ut av deg om du så mye som så på dem feil.(...) Jeg likte Stones, men de var aldri i nærheten av the Beatles – ikke innen humor, originalitet, sanger eller presentasjon.»''<ref>Sitatet i sin helhet: ''«..the Beatles were hard men too. Brian Epstein cleaned them up for mass consumption, but they were anything but sissies. They were from Liverpool, which is like Hamburg or Norfolk, Virginia--a hard, sea-farin' town, all these dockers and sailors around all the time who would beat the piss out of you if you so much as winked at them. Ringo's from the Dingle, which is like the fucking Bronx. The Rolling Stones were the mummy's boys--they were all college students from the outskirts of London. They went to starve in London, but it was by choice, to give themselves some sort of aura of disrespectability. I did like the Stones, but they were never anywhere near the Beatles--not for humour, not for originality, not for songs, not for presentation. All they had was Mick Jagger dancing about. Fair enough, the Stones made great records, but they were always shit on stage, whereas the Beatles were the gear.»'' Side 28-29, Lenny Kilmister: «White Line Fever: The Autobiography», Kensington, New York 2004</ref>

Likhetene er imidlertid større enn forskjellene. The Beatles hadde langt mer skjulte meninger bak «I Want To Hold Your Hand» enn antatt.<ref>Side 71-72, Kozinn</ref> I tillegg har Kilmister rett i at The Beatles i sine tidligere dager var langt mer viltre enn de ble etter Epsteins makeover. Image var uansett i stor grad pressestyrt: Beatles passet hos alle, mens The Stones var tenåringsgenerasjonens talerør.<ref>Side 120, McMillian</ref> Dette gjorde også sitt til det McMillian kaller et særegent snobbefenomen, «rockisme», dukket opp, der rock var bra og pop var dårlig og Stones var derfor å foretrekke.<ref>Side 101-102, McMillian</ref> Samtidig var The Beatles langt fra så uskyldige som man kunne få inntrykk av. Tenåringsbladet ''Boyfriend'' beskrev dem som «''Nesten skremmende unge menn''», og mente at de så ondskapsfulle ut på en slags 1700-tallsmåte.<ref name="slatestones"/> The Beatles ble på ingen måte skremt av den skitne fellesleiligheten til The Stones, McCartney så ut som om han hadde vært et likende sted før.<ref name="slatestones"/>

En av forskjellene var måten bandene fungerte på. The Beatles var et team, de var venner.<ref>Side 105, McMillian</ref> The Stones hadde interne krangler særlig mellom Jagger/Richards på den ene siden og Jones på den andre. Jones var den mest talentfulle, men han var også en sosiopat.<ref>[http://www.express.co.uk/entertainment/music/502303/Brian-Jones-death The mystery of Brian Jones' death: What happened to the first Rolling Stone?] - Daily Express, 22. august 2014, hentet 26. juli 2015</ref><ref>Side 30-32, McMillian</ref> Der alle i Beatles sang, tre av dem godt, var det bare Mick Jagger som kunne synge i The Stones.<ref>[http://www.telegraph.co.uk/culture/music/music-news/8531033/Rolling-Stones-envied-The-Beatles-singing-prowess-Sir-Paul.html Rolling Stones envied The Beatles' singing prowess - Sir Paul] - Daily Telegraph, 23. mai 2011, hentet 26. juli 2015</ref>