Redigerer Slaget om Frankrike (avsnitt)

=== Frankrikes fall, dekadanse eller forræderi? ===

{{Tekstboks
|overskrift=Traume og eksil
|Blant de som gikk i eksil var diplomaten og dikteren [[Saint-John Perse]] (mottok [[Nobelprisen i litteratur]] for 1960). Han unnslapp til USA, men ble av [[Vichy-regimet]] fratatt fransk statsborgerskap, og utmerkelsen [[Æreslegionen]].<ref>Carswell 2019, s. 97</ref>

For [[André Maurois]], forfatter og medlem av [[Académie française]], var eksil ikke en ny opplevelse. Familien var opprinnelig fra [[Alsace]] og flyktet da området ble overført til Tyskland i 1871, etter den [[fransk-tyske krig]]. Under kampene i 1940 var Maurois, grunnet sine kunnskaper i engelsk, [[liaisonoffiser]] med britiske styrker, og ble med når de evakuerte til London. Etter et opphold i USA ble han med i de [[Frie Frankrike|Frie franske styrker]]. Maurois var særlig kritisk overfor manglende trening av den franske hæren fra krigsutbruddet, og de åtte månedene frem til den tyske invasjonen.<ref>Carswell 2019, s. 97–98, 143–144, 180–181, 229</ref>|align=right}}

Mange av landets innbyggere mente tapet måtte skyldes [[forræderi]]. Alt fra britene som hadde sendt for få soldater, til franske kommunister, franske fascister som terrororganisasjonen La Cagoule, belgiske styrker som kapitulerte, tyske sabotører, til [[Femtekolonnist|femtekolonner]], ble påstått å stå bak nederlaget.<ref>Carswell 2019, s. 74–75, 99–107</ref> Høyresiden i politikken angrep særlig Folkefronten (fransk: Front Populaire) og dets statsminister [[Léon Blum]] (de hadde hatt makten 1936–1938 og innførte radikale reformer). Blum og andre på venstresiden mente at dette dels var et forsøk på tildekking av faktiske forhold, dels at borgerlige politikere, næringslivsmenn og generaler ikke hadde klart å fornye seg og derfor var ansvarlige for tapet.<ref>Carswell 2019, s. 123–138</ref> Både venstre- og høyresiden var samlet i angrep mot de såkalte synarches, et antatt hemmelig brorskap av teknokrater og finansmenn.<ref>Carswell 2019, s. 107</ref>

Påstandene om forræderi som basis for Frankrikes nederlag har blitt tilbakevist av blant annet professor Robert Paxton, han anser at den tyske seieren må forklares med klassiske militære termer.<ref>Carswell 2019, s. 108</ref>

En underliggende årsak for nederlaget ble av mange, i Frankrike og utenfor, både under krigsårene og etter 1945, forklart ved at noe var råttent, landets innbyggere hadde utviklet [[dekadanse]].<ref>Carswell 2019, s. 124</ref> Allerede i mellomkrigstidens Frankrike ble følelsen av dekadanse delt av intellektuelle fra ytre høyre, som [[Pierre Drieu la Rochelle]], til den liberale filosofen [[Raymond Aron]].<ref>Jackson 2004, s. 226</ref> I 1940 var det særlig Vichy-regimet som hevdet at store deler av samfunnets fundament hadde vært dårlig, med støtte fra deler av den katolske kirken i landet. Nederlaget ble fremstilt som en Guds straff for dårlig livsførsel.<ref>Carswell 2019, s. 124–127</ref> Vichy-regimets syn ble delt av mange, den unge løytnant Georges Friedmann, etter krigen internasjonalt anerkjent sosiolog, beskrev [[den tredje franske republikk]] i ordelag som var nær Vichy-regimets.<ref>Carswell 2019, s. 128–129</ref> [[Pierre Laval]], ledende politiker under den tredje republikk og to ganger statsminister, la skylden på demokratiet generelt og folkefronten (fransk: Front Populaire) spesielt.<ref>Carswell 2019, s. 133</ref> Selv den av høyresiden utskjelte [[Léon Blum]], statsminister under folkefronten, var nær ved å gi dekadanse som årsak, da han forsøkte å forklare nederlaget, men da borgerskapets, han anså de ferdig som klasse.<ref>Carswell 2019, s. 137–138</ref> [[Jacques Maritain]], en katolsk filosof, var på linje med Blum i støtte til demokratiet. Han insisterte på at folket ikke var dekadent, men konkluderte som Blum med at roten til problemet lå i borgerskapet.<ref>Carswell 2019, s. 139–141</ref> Den ledende franske historikeren [[Jean-Baptiste Duroselle]] utga så sent som i 1979 en bok om fransk diplomati i 1930-årene med den megetsigende tittelen ''La Décadence''.<ref>Jackson 2004, s. 194–195</ref><ref>Carswell 2019, s. 152</ref>

{{sitat|det begrepsmessige rammeverket for dekadanse ... den tredje republikken var ikke i stand til å møte utfordringen fra et stadig mer aggressivt Tyskland. Et bankerott regime, hvor parlamentarisk politikk og smale egeninteresser hadde prioritet over fellesskapet og en følelse av felles innsats for nasjonens vel, var den tredje republikk ikke i stand til å samle nasjonens styrke i forberedelse av den uunngåelige krigen med Hitlers Tyskland. Frankrike gikk derfor inn i en krig i 1939 som det hverken var materielt eller psykologisk forberedt på. Dets sivile og militære lederskap, med den sterkt feilaktige sikkerhetspolitikken de fulgte, var symptomatisk for en generelt dårlig tilstand i det franske samfunnet. Sammenlagt var det militære nederlaget og etterfølgende politisk kollaps den uunngåelige kulminasjon av en lang prosess med politisk forråtnelse.|note=<ref group="note">the conceptual framework of ''décadence'' ... the Third Republic was incapable of meeting the challenge posed by a resurgent and aggressive Nazi Germany. A bankrupt regime, in which parliamentary politics and narrow self-interest took priority over community and a spirit of collective sacrifice for the national good, the Third Republic was unable to marshal the energies of the nation in preparation for the inevitable war with Hitler's Germany. France thus entered a war in 1939 for which  it was neither materially nor psychologically prepared. Its civilian and military leadership, along with the deeply flawed security policies that they pursued, were symptomatic of a profound malaise in French society. In sum, the military disaster and subsequent political collapse were the inevitable culmination of a long process of political decay.</ref><ref>Carswell 2019, s. 148–149</ref>|Den britiske historikeren Peter Darron Jackson beskriver oppfatningen av dekadanse i tidsskriftet ''History Compass'', 2006}}

Blant utenlandske skribenter som var nær ved å tillegge dekadanse grunnen til nederlaget var den amerikanske journalisten [[William L. Shirer]] (1904–1993). I boken ''The Collapse of the Third Republic'' fra 1969 peker han på hvordan hæren, regjeringen og befolkningens moral kollapset. Historikeren [[Alistair Horne]] i ''To Lose a Battle: France 1940'', utgitt samme år, hadde mye av den samme kritikken. Begge bøker ble oversatt til fransk, og hadde stor innflytelse for hvordan det franske tapet ble vurdert.<ref>Jackson 2004, s. 192–193</ref><ref>Carswell 2019, s. 151</ref> Den rumensk-amerikanske historikeren Eugen Weber gikk i sin bok fra 1995, ''The Hollow Years: France in the 1930s'', også i retning av å peke på det franske nederlaget som et uunngåelig resultat. I sin bok fra 2010, ''L'Impardonnable Défaite; 1918-1940'', var den franske historikeren Claude Quétel knusende i sin kritikk, han anså at nederlaget i 1940 ble varslet allerede i 1918.<ref>Carswell 2019, s. 154–155</ref>