Redigerer Norges vassdrags- og energidirektorats historie (avsnitt)

===1945-1960 NVE som verktøy i gjenoppbyggingen etter krigen===
{{Sitat|Vi ser det slik, at en videre økonomisk framgang for land og folk er nøye forbundet med våre egen evne til i større grad enn før å utnytte landets kraftkilder og råstoffer. Vi må søke å finne fram til industrier som faller naturlig for Norge, enten i tilknytning til kraftkilder eller råstoffene...Jeg ser derfor kraftutbyggingen som nøkkelen til en videre industrialisering i Norge.<ref>[[#SK|Lars Thue:''Statens kraft 1890-1947'' side 387.]]</ref>|Handelsminister [[Lars Evensen]]|right}}

====Planer lagt i London under krigen====
[[Fil:Lars Evensen 1952.jpeg|thumb|250px|[[Lars Evensen]] (til høyre på bildet) ble etter krigen [[handelsminister]] i [[samlingsregjeringen]], og mellom 1947 og 1953 var han [[industriminister]]. Mellom 1954 og 1957 satt han på Stortinget. Strategier for kraftutbygging og storindustri var hans viktigste prioriteringer for gjennoppbygginen.{{byline|Riksarkivet}}]]

[[Industrikomiteene i London og New York|Industrikomiteen]] som ble nedsatt av [[Forsyningsdepartementet]] i London i 1943 ble industriutvikling og kraftforsyning diskutert. Komiteen ble ledet av professor [[Fredrik Vogt]] som hadde vært rektor ved NTH og i tillegg ekspert på kraftutbygging. Byråsjef i [[Forsyningsdepartementet]] [[Erik Brofoss]] var også med. Vogt laget notater som ga råd til hvordan den tyske okkupasjonsmaktens utbygging av kraftverk i Norge skulle brukes etter krigen. Han mente at best anvendelse ville være industri for produksjon av lettmetall eller annen storindustri. De kraftverkene som tyskerne startet byggingen av eller utvidet, skulle brukes til industri, ikke til alminnelig forsyning som var den opprinnelige norske planen. Dette gjaldt Mår, Glomfjord og Aura. Et argument var at disse kraftverkene lå såpass isolert geografisk sett, at overføring til alminnelig industri var vanskelig. Andre fra miljøet i London var opptatt av industri, og [[Nicolai Stephansen]] fra [[Norsk Hydro]] mente at [[Kunstgjødsel|gjødselproduksjon]] ville være en inntektsbringende eksportindustri. Allikevel mente mange at hjemmeindustri og spesielt alminnelig forbruk ville være viktig for avsetning av størsteparten av kraftproduksjonen. Arbeiderpartiet som kom i posisjon i etterkrigsårene prioriterte etterhvert storindustri og store kraftutbygginger.<ref name="ReferenceM">[[#SK|Lars Thue:''Statens kraft 1890-1947'' side 390-391.]]</ref>

====Overtagelse av okkupasjonsmaktens oppstartede prosjekter====
En viktig omstendighet for Arbeiderpartiets store engasjement for vannkraftutbygging og storindustri var nettopp de kraftverkene og fabrikkene som tyskerne hadde satt i gang byggingen av under krigen. Helt i begynnelsen etter andre verdenskrig hadde ikke Arbeiderpartiet noen målbevisst industripolitikk som inkluderte kraftintensiv industri og aluminiumsproduksjon. Staten overtok Mår kraftverk og Tyin kraftverk som var under bygging under krigen. I tilknytting til Tyin kraftverk var også et påbegynt aluminiumsverk i Årdal. Mår var bygget av Nordisk lettmetall med Hydro som samarbeidspartner, og her var hensikten kraftforsyning til kunstgjødselproduksjon. Selv om NVE mente at disse kraftverkene skulle brukes til alminnelig kraftforsyning ble det fra politisk hold bestemt noe annet. Det ble til at Hydro fikk den kraften de hadde behov for til [[selvkost]] og at staten etablerte aluminiumproduksjon i [[Årdal og Sunndal Verk|Årdal]].<ref name="ReferenceN">[[#StStyring|Lars Thue:''Strøm og styring'' side 62-63.]]</ref> Flere prosjekter skulle følge og prosessen var i gang. Det viste seg også at eksport av aluminium skulle bli mer lønnsomt enn noen hadde trodd. Uten altfor store investeringer fikk en sårt tiltrengte valutainntekter fra denne eksporten.<ref name="ReferenceO">[[#StStyring|Lars Thue:''Strøm og styring'' side 64.]]</ref> Dette var industri som ga «det største produksjonsutbytte – størst varemengde per arbeider» som arbeiderpartiets [[Arne Drogseth]] formulert det.<ref>[[#SKVI|Dag Ove Skjold:''Statens Kraft 1947-1965'' side 27.]]</ref>

====Teknologiske og politiske årsaker for statens engasjement i kraftforsyningen====
Ikke bare i Norge fikk etterhvert staten en viktig rolle i utbyggingen av kraftforsyningen. I Irland ble kraftforsyningen et statsmonopol allerede på midten av 1920-tallet, og i Frankrike, Storbritannia og Hellas skjedde det samme i årene rett etter andre verdenskrig. I Italia skjedde dette først i 1962. I løpet av 1920-tallet bygget også Storbritannia ut sitt sentralnett med staten som utbygger. Den amerikanske historikeren [[Thomas P. Hughes]] studerte utbyggingen av kraftforsyningen i USA, Storbritannia og Tyskland fra starten og frem til 1930-tallet, og legger stor vekt på teknisk-økonomiske optimaliseringshensyn. Dette mener han forklarer både utviklingen i retning av integrasjon og systemvekst, samt statens økte rolle. I kraftforsyningen er det stordriftsfordeler som gir lavere enhetskostnader, dette driver i sin tur utviklingen i retning av store kraftsystemer. Elektrisitetsforsyningen var i begynnelsen lokale foretak og teknologi, og disse så gjerne sine økonomiske, politiske eller sosiale interesser truet av en utvikling mot integrerte og regionale systemer. I noen land som Tyskland og Storbritannia var den lokale organisasjonsstruktur en hindring mot utvidelse av kraftsystemet. Dermed kom staten inn for å tvinge gjennom systemveksten og de fordeler som elektroteknologien i seg selv gir.<ref>[[#SKVI|Dag Ove Skjold:''Statens Kraft 1947-1965'' side 23-24.]]</ref>

I tillegg til dette kommer statens behov for å styre samfunnets ressurser under de to verdenskrigene for å få produsert krigsviktige varer. I neste omgang kom behovet i flere stater for å styre kraftforsyningen under gjenreisningen etter andre verdenskrig. Så oppstod det også ideologiske skifter i Frankrike og Storbritannia, der sosialistiske regjeringer gikk inn for statsmonopol i kraftforsyningen. Forskjellige land hadde forskjellige motiver, men de teknologiske storskalafordelene er de som går igjen.<ref>[[#SKVI|Dag Ove Skjold:''Statens Kraft 1947-1965'' side 24.]]</ref>

====Marshallhjelpen====
[[Marshallhjelpen]] ble lansert av USA i 1947 og ga økonomisk støtte for gjenreisningsprogrammer etter andre verdenskrig. Norge var blant de land som mottok marshallhjelp, og som en forutsetning ble det satt krav til at mottagerlandene skulle lage en plan for pengebruken. I det norske programmet ble vannkraft og industriproduksjon av [[råvarer]] fremmet som en del av gjenoppbygging av Europeisk økonomi. Samtidig var visjonen at dette skulle dette gi store inntekter til norsk industri.<ref>[[#SKVI|Dag Ove Skjold:''Statens Kraft 1947-1965'' side 28-29.]]</ref>

Nå viste det seg at de Europeiske landene som satt i komiteen for samordningen av Marshallhjelpen ikke var særlig interessert i at Norge skulle bli storeksportør av aluminium. Land som Frankrike, Sveits, Østerrike og Italia hadde egen aluminiumindustri å ta hensyn til, og fryktet at billig norsk aluminium basert på vannkraft ville utkonkurrere hjemmeindustrien.<ref>[[#SKVI|Dag Ove Skjold:''Statens Kraft 1947-1965'' side 38.]]</ref> En hadde også forhandlinger med et Canadisk selskap om finansiering av et aluminiumsverk, men her strandet forhandlingene i innspurten.<ref>[[#SKVI|Dag Ove Skjold:''Statens Kraft 1947-1965'' side 36.]]</ref> Det som i neste omgang reddet planene om norsk aluminiumindustri, da i første omgang på Sunndalsøra, var at amerikanerne hadde direkte interesse av norsk eksport av aluminium. I de første årene etter krigen ble Europas behov for aluminium dekket av USA og Canada. Imidlertid ønsket ikke USA av strategiske grunner at aluminium skulle eksporteres.<ref>[[#SKVI|Dag Ove Skjold:''Statens Kraft 1947-1965'' side 39.]]</ref> Med slike egeninteresser og et eget fond innenfor Marshallplanen uten europeisk innflytelse ble det enighet om amerikansk finansiering av aluminiumsverk på [[Årdal og Sunndal Verk|Sunndalsøra]] og bygging av Aura kraftverk. Via Marshallplanen ble hele finansieringen gitt som et lån på 170 millioner i amerikansk og europeisk valuta. Lånet hadde en  rente 2,5 %, en tilbakebetalingstid på 10 år og tilbakebetalingen skulle skje i form av aluminium. Med den norske statens iherdige innsats fikk en altså på plass en gunstig avtale som ga startskuddet for industrireisningen.<ref>[[#SKVI|Dag Ove Skjold:''Statens Kraft 1947-1965'' side 40.]]</ref>

====Elektrisifiseringsnemnden av 1945====
I 1945 ble det nedsatt en elektrifiseringsnemnd ledet av sjef for Elektrisitetsavdelingen i NVE, Trygve Sorteberg.<ref name="ReferenceO"/> Her ble blant annet statlig overtagelse av all kraftproduksjon diskutert. Dette hadde som nevnt skjedd i andre land.<ref>[[#SK|Lars Thue:''Statens kraft 1890-1947'' side 420.]]</ref> En slik løsning var det ikke flertall for, og en ble enige om at i fremtiden skulle fortsatt de lokale elektrisitetsverk og kraftselskaper være viktige i kraftforsyningen.  Anbefalingen var heller at alle større elektrisitetsverk skulle gå sammen i samkjøringsområdene og samarbeide om kraftutbygginger og etablering av nye kraftlinjer. Etter hvert som utviklingen gjorde det naturlig ville sammenslutningene bli stadig større. Statens engasjement som kraftprodusent for å tilrettelegge for industri og velferdsstat ble allikevel av stadig større omfang.<ref>[[#SK|Lars Thue:''Statens kraft 1890-1947'' side 44-45.]]</ref>

Det sier sitt om prioriteringen av kraftkrevende industri at den økte sitt energiforbruk med 84 % fra 1946 til 1950, mens annen industri økte med 38 % og husholdninger og andre formål økte med bare 28 %. Dette til tross for at det på denne tiden var rundt 600000 mennesker i landet som ikke hadde elektrisitet. På grunn av denne  prioriteringen har kraftkrevende industri fått gunstige kraftpriser i etterkrigstiden.<ref>[[#StStyring|Lars Thue:''Strøm og styring'' side 59.]]</ref>

Nemnden påpekte at den kommunale dominansen hadde ført til tilfeller av et lite optimalt kraftsystem. Flere elektrisitetsverk var preget av lite samarbeid.<ref>[[#SKVI|Dag Ove Skjold:''Statens Kraft 1947-1965'' side 44-45.]]</ref>

I 1947 ble det gjort tre viktige beslutninger av Stortinget, nemlig at NVE skulle bygge ut Røssåga og Aura. Det ble bestemt at Glomfjord kraftverk ikke skulle forsyne et fremtidig jernverk i Mo i Rana, men at dette heller skulle forsyne en kunstgjødselfabrikk i Glomfjord.<ref name="ReferenceN"/> I tillegg til dette tok også NVE på seg rollen med å bygge ut sentralnettet .<ref>[[#SKVI|Dag Ove Skjold:''Statens Kraft 1947-1965'' side 20.]]</ref>

====NVEs organisasjonskultur etter krigen====
[[Fil:Generaldirektør i NVE Fredrik Vogt.jpg|thumb|Tidligere professor og rektor ved [[NTH]] [[Fredrik Vogt]] ble en svært markant generaldirektør i NVE. Han utmerket seg ved både å være en god forsker, ingeniør, pedagog og administrator.{{byline|NVE}}]]

NVE var en konservativ etat og formet av mellomkrigstidens prioriteringer av allmenn kraftbehov, nye og store oppgaver som politikerne nå krevde var det motstand mot. Generaldirektør [[Olaf Rogstad]] var 68 år i 1945, og ellers var 73 % av ingeniørene i etaten over 50 år. Det var også  underbemanning i NVE i forhold til de planer som politikerne hadde etter krigen. Bemanningen var helt fra dannelsen i 1920 blitt redusert. I 1946 manglet NVE personale i 28 av de 78 budsjetterte ingeniørstillingene.<ref>[[#SK|Lars Thue:''Statens kraft 1890-1947'' side 392-394.]]</ref>

I 1947 ble den før omtalte Fredrik Vogt ny generaldirektør og en ny arbeidshverdag innledet. Det var industriminister Evensen som oppfordret Vogt til å søke stillingen. Staten la til rette for norsk vannkraft til industriformål, og nye kraftverk ble planlagt og bygget med det mål for øye å forsyne industriforetak. Det miljøet i Arbeiderpartiet som i London under krigen ivret for eksportorientert storindustri, fikk gjennomslag på bekostning av miljøer som var skeptisk til store bedrifter. Andre omstendigheter var planene for et [[Norsk jernverk|jernverk]] som hadde vært diskutert i flere tiår, men som nå ble realisert som en del av planen for økonomisk vekst. En storutbygging av Røssåga med [[Nedre Røssåga kraftverk]] for energiforsyning ble vedtatt. Denne utbyggingen var det NVE som fikk i oppdrag å gjennomføre. Dessuten ble kraftkrevende industriforetak som okkupasjonsmakten hadde startet under krigen videreført.<ref name="ReferenceM"/>

NVEs organisasjon i 1949 var inndelt i følgende avdelinger etter opprettelsen av en bygnings- og en administrasjonsavdeling:

**Vassdragsavdelingen
**Forebyggingsavdelingen
**Hydrologisk avdeling 
**Elektrisitetsavdelingen
**Tilsynsavdelingen
**Kraftverksavdelingen

Dette var forøvrig den samme inndelingen som hadde vært siden 1935, med unntak av de to nevnte nyopprettede avdelinger i 1949.