Redigerer Holocaust i Norge (avsnitt)

==Etterspill==
Flere overlevende ble avhørt som vitner etter krigen. Karl Jacques Ajzenberg fra Stavanger og [[Pavel Fraenkl]] ble ikke avhørt. Avhørene ble gjennomført først og fremst for å fastslå hvem som var døde og i hvilken rekkefølge («men også så vidt mulig bringe på det rene om det foreligger noe straffbart forhold»). Etter norsk lov var de deporterte som ikke hadde kommet til rette, inntil videre å regne som «forsvunnet», fordi det ikke var noen dokumentasjon på dødsfallet. Når mange familiemedlemmer var døde, måtte dødsrekkefølgen bli fastslått av hensyn til arveoppgjøret. Marcus Levin intervjuet overlevende som kom til Sverige på slutten av krigen, blant annet [[Leif Wolfberg]] og [[Josef Berg]]. Levins brødre, søster, svoger og deres barn overlevde ikke.<ref name=Bruland/> I 1946 innførte Gerhardsens regjering en midlertidig «lov om avståing av husrom» og den innebar at jødene, fordi de ikke hadde måttet «forlate sin husrom på grunn av nasjonalt arbeid», ikke kunne kreve hursommet tilbake. Blant jødiske forretningsfolk som vendte hjem var det få som per 1948 hadde klart å gjenoppta driften.<ref name="ReferenceV">[[#refBruland2008|Bruland (2008)]] s. 28-29</ref>

Folketellingen i 1946 viste 550 jøder i Norge.<ref>{{Kilde avis|tittel = 72 år etter deportasjonen med DS «Donau» hedres den siste overlevende, Samuel Steinmann|avis = Aftenposten|url = http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/72-ar-etter-deportasjonen-med-DS-Donau-hedres-den-siste-overlevende_-Samuel-Steinmann-7800377.html|dato = 25. november 2014|side = |etternavn = Hjeltnes|fornavn = Guri}}</ref> Jøder som hadde flyktet fra Tyskland til Norge, ble i 1941 fratatt sitt statsborgerskap av tyske myndigheter. Etter krigen ble disse betraktet som tyske borgere av norske myndigheter.<ref>Tyske statsløse er blitt "tyske borgere" mot sin vilje. ''VG'', 30. oktober 1945, s.1.</ref> I mai 1947 tok Norge imot 400 jødiske kvoteflyktninger fra kontinentet, de såkalte erstatningsjødene, blant dem [[Mendel Szajnfeld]]. I 1948 styrtet et fly med 28 jødiske flyktningebarn på [[Hurum-ulykken|Hurum]], og bare ett barn overlevde. Sosialminister [[Aaslaug Aasland]] var pådriver for å ta i mot «erstatningsjødene».<ref>{{Kilde avis|tittel=Jødene verden glemte|avis=Bergens Tidende|url=|etternavn=|fornavn=|dato=13. november 1993|side=|sitat=}}</ref> Noen jøder ble under krigen overført fra andre okkuperte områder til Norge i regi av [[Organisation Todt]]. Minst tolv polske jøder hadde overlevd i Norge på grunn av slik overføring.<ref name="ReferenceO"/>

I 1966 ga [[Hans S. Jacobsen]] ut en norsk utgave av [[Ralph Hewins]]' ''Quisling — Prophet without Honour''. [[Sverre Løberg]] karakteriserte boken som historieforfalsking og Jacobsen svarte med injuriesøksmål. Løberg vant saken som endte i [[Norges Høyesterett|Høyesterett]]. I boken ble det blant annet påstått at ingen NS-medlemmer noensinne hadde skadet jøder.<ref>[[#refMendelsohn1987|Mendelsohn (1987)]] s.334</ref> ''Det store brennoffer'' (1966) av [[Johan Vogt]] utløste debatt om blant annet Hjemmefrontens bidrag til å redde jødene. I 1980-årene ble det ny debatt om saken på bakgrunn av Oskar Mendelsohns store dokumentasjonsarbeid med ''Jødenes historie i Norge gjennom 300 år'' (bind 2) og [[Per Ole Johansen]]s forskning om politiets rolle.<ref>[[#refBruland2008|Bruland (2008)]] s. 33.</ref>

I norsk historiereskriving etter krigen var oppmerksomheten om holocaust begrenset frem til 1980- og 1990-årene. I den bredere offentligheten fikk holocaust mye oppmerksomhet. Jon Reitan skriver i sitt doktogradsarbeid at holocaust ikke på noen påviselig måte «ble glemt eller utdefinert av den offentlige samtalen i tidlig etterkrigstid.» I den første fasen etter 1945 utkom det flere bøker om massedrapet på jøder, og i norsk presse ble holocaust utførlig omtalt.<ref>Simonsen, Kjetil Braut (2020): ««[ …] det krasseste utslaget av de samfunnsmessige understrømningene som truer sivilisasjonen.» Diskursen om jødene og antisemittismen etter 1945» i Øystein Sørensen og Kjetil Braut Simonsen (red.): «Historie og moral. Nazismen, jødene og hjemmefronten», Dreyers Forlag 2020</ref> Etter krigen var både historikere og folk flest opptatt av de politiske og militære forholdene som førte til Tysklands kapitulasjon. Minnekulturen var patriotisk og hadde liten plass til jødenes spesielle skjebne.<ref>{{Kilde www|url=https://prosa.no/artikler/essay/marte-michelets-krigshistorie|tittel=Marte Michelets krigshistorie|besøksdato=2021-04-02|dato=2019|fornavn=Av Tom|etternavn=Kristiansen|utgave=1|språk=nb|verk=Prosa}}</ref>

Statsminister [[Jens Stoltenberg]] ga i en tale 27. januar 2012 en offisiell beklagelse for nordmenns medvirkning til deportasjonen. Han omtalte erstatningen vedtatt i 1999 som en «en moralsk aksept av statens ansvar for handlinger begått mot norske jøder under andre verdenskrig».<ref>[http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Stoltenbergs-tale-under-holocaust-markeringen-6750623.html Stoltenbergs tale under holocaust-markeringen] ''Aftenposten'', 27. januar 2014.</ref>

I 2017 ble fire personer involvert i Carl Fredriksens Transport ([[Alf T. Pettersen]], [[Gerd Pettersen|Gerd Julie Bergljot Pettersen]], [[Reidar Larsen]] og [[Rolf A. Syversen]]) hedret posthumt av Israel for sin redningsaksjon for de norske jødene.<ref>{{Kilde avis|tittel=Nordmenn hedres for å redde jøder under krigen|avis=NRK.no Nyheter|url=https://www.nrk.no/norge/nordmenn-hedres-for-a-redde-joder-under-krigen-1.13342657|besøksdato=2017-01-26|etternavn=|fornavn=|dato=26. januar 2017|side=|språk=no|sitat=}}</ref>

Norge er at få land i Europa der læreplaner for grunnskolen ikke angir at elevene skal lære om holocaust.<ref>{{Kilde www|url=https://www.idunn.no/doi/abs/10.18261/issn.1504-3053-2016-01-02-10|tittel=Nazisme uten antisemittisme - Om fremstillingen av nazismen i norske skolebøker|besøksdato=2022-05-13|forfattere=Syse, Harald|dato=25. mai 2016|språk=no|verk=Nytt Norsk Tidsskrift|doi=10.18261/issn.1504-3053-2016-01-02-10}}</ref>

===Rettsoppgjøret===
[[Det norske landssvikoppgjøret|Rettsoppgjøret etter krigen]] omfattet mange områder og holocaust hadde en underordnet rolle. Oppgjøret omhandlet bare hendelser i Norge og for eksempel frontkjempernes handlinger i andre land ble ikke berørt.<ref name="ReferenceK"/> Rettsoppgjøret avdekket og dokumenterte mange tilfeller der nordmenn deltok aktivt i gjennomføringen av deportasjonene. Denne medvirkningen, ansett som "bistand til fienden" var en del av tiltalegrunnlaget i flere rettssaker.<ref>[[#refHarper2012|Harper (2012)]] s. 6.</ref><ref name=":5">{{Kilde www|url=https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/5XKWz/norge-krigen-og-joedene-det-ufullstendige-oppgjoeret-christopher-s-harper|tittel=Oppsiktsvekkende bagatellisering av overgrepene mot de norske jødene|besøksdato=2023-02-18|forfattere=Christopher Harper|dato=2017-05-22|språk=nb|verk=www.aftenposten.no}}</ref>

Ifølge [[Per Ole Johansen]] var det mye større lettere at en politimann ble dømt for passivt medlemskap i NS enn for aktiv medvirkning til jødeforfølgelse. Med få unntak var jødeforfølgelse lavt prioritert i rettsoppgjøret ifølge Johansen. Over 200 norske politimenn var involvert i deportasjonene, av disse ble 12 dømte for mindre forhold i forbindelse med jødeforfølgelsene i Norge. Fangevoktere som hadde mishandlet jødiske fanger ble stilt til ansvar, men ikke administratorer skriver Johansen.<ref name="ReferenceS" />

Blant nordmenn var Quisling den eneste som ble tiltalt for medvirkning til drap, og da bare uaktsomt drap.<ref name=":2">{{Kilde avis|tittel=Var jødene likevel mindre verdt?|avis=Aftenposten|url=|etternavn=Harper|fornavn=Christopher|dato=20. november 2011|side=|sitat=}}</ref> [[Wilhelm Wagner]] var den eneste som ble funnet skyldig i forsettlig medvirkning til drap (§ 233) ved deportasjon av jødene fra Norge. I samtlige saker mot nordmenn var medvirkning til arrestasjon og deportasjon av jødene en del av grunnlaget for tiltale etter § 86 («bistand til fienden»). Knut Rød var den eneste som ble helt frifunnet. I to saker (Hagelin og Sverre Johansen) var medvirkning til deportasjonen av jødene et skjerpende punkt i straffeutmålingen. I de øvrige sakene ble, ifølge Harpers gjennomgang, NS-medlemskap og tjenestegjøring i Stapo ved straffeutmålingen vektlagt, mens medvirkning til deportasjonen av jødene tones ned eller nevnes ikke.<ref>[[#refHarper2012|Harper (2012)]] s. 71-72.</ref> Karl Marthinsen var blitt drept i et attentat i februar 1945. Alle vitneutsagn etter krigen ga Marthinsen hovedansvaret for aksjonen mot de norske jødene, og Ringdal antyder at det var taktisk av andre involverte å gi en av de døde skylden.<ref name="ReferenceW">[[#refRingdal1987|Ringdal (1987)]] s. 236.</ref> Fehlis, Terboven, Rediess og Jonas Lie døde alle i mai 1945, før de ble arrestert. Gestapo-mannen Klaus Grossmann tok sitt eget liv i mai 1945.<ref>[[#refMendelsohn1987b|Mendelsohn (1987b)]] s. 312.</ref>
[[Fil:Gerhard Flesch (6983604862).jpg|mini|upright|SS-offiseren [[Gerhard Flesch]] var Sipo-sjef for Midt-Norge, og ansvarlig for en lang rekke drap på norske jøder og andre sivile. Han ble dømt til døden og henrettet etter krigens slutt.]]
Resultatet av rettsoppgjøret var sterkt krenkende for de etterlatte.<ref name="ReferenceV"/> I ''Dagbladet'' 10. mai 1947 protesterte Bernhard Goldberg mot at rettsoppgjøret ikke la noe særlig vekt på deportasjonen av jødene: «Er vi jøder allikevel av mindre verdi?»<ref name=":2" /> [[Synne Corell]] konkluderte sin gjennomgang med at nordmenns medvirkning til deportasjonen ikke har blitt beskrevet fullgodt i de tidlige historieverkene.<ref>Synne Corell: ''Krigens ettertid. Okkupasjonshistorien i norske historiebøker.'' Spartacus Forlag 2011.</ref><ref name=Enstad/> Kriminologen Per Ole Johansen har gransket dokumentene fra rettsoppgjøret og konkluderer med at politifolkene i stor grad dekket for hverandre og slik unngikk straff. Det var medlemskap i NS som avgjørende for domfellelse, ikke medvirkning i jødeforfølgelsene.<ref>{{Kilde www|url=http://www.dagbladet.no/2012/04/05/nyheter/nazismen/nazi_and_germany/nazi-leder/20999813/|tittel=Norsk politi hentet jødene|besøksdato=2016-10-22|forfattere=|dato=5. april 2012|verk=Dagbladet|forlag=|sitat=}}</ref> Christopher Harper ved HL-senteret mener at rettsoppgjøret i Norge ikke tok hensyn til at det hadde skjedd et folkemord i Norge (folkemord var på den tikke del av norsk strafferett).<ref name=":5" /><ref>{{Kilde www|url=https://www.hlsenteret.no/aktuelt/arrangementer/2023/det-ufullstendige-oppgjoret.html|tittel=Det ufullstendige oppgjøret|besøksdato=18. februar 2023|forlag=HL-senteret|arkiv-dato=2023-02-18|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20230218135355/https://www.hlsenteret.no/aktuelt/arrangementer/2023/det-ufullstendige-oppgjoret.html|url-status=yes}}</ref>

====Tyske borgere====
Wagner var den eneste tysker som ble tiltalt for forsettlig medvirkning til drap ved deportasjonene. Han ble også tiltalt og dømt for å ha bevirket at noen ble ført i trelldom (§ 225).<ref>[[#refHarper2012|Harper (2012)]] s. 71.</ref> Josef Berg og Kai Feinberg vitnet i saken.<ref>[[#refMendelsohn1987b|Mendelsohn (1987b)]], side 304</ref> Wagner ble dømt til døden i 1946. Straffen ble av Høyesterett omgjort til 20 års tvangsarbeid, og han ble benådet og utvist i 1951. Wagner levde resten av livet som fri mann. [[Hellmuth Reinhard]], Gestapo-sjef i Norge og Fehlis' nestkommanderende fram til 1. februar 1945, skiftet navn etter krigen og levde som fri mann til han ble arrestert av vesttysk politi i 1964. Et av tre tiltalepunkter gjaldt deportasjonen av de norske jødene. Den tyske domstolen fant Reinhard skyldig i deportasjonene, men punktet var foreldet etter tysk strafferett og ble ikke lagt til grunn i straffeutmålingen. Reinhard ble dømt til fem års fengsel og slapp ut i 1970.<ref>[[#refBergfald1967|Bergfald (1967)]] s. 20, 49-50.</ref> [[Siegfried Wolfgang Fehmer]], Reinhards underordnete, ble dømt til døden og henrettet i Norge.

[[Gerhard Flesch]] var ansvarlig for drapene på [[Hermann Schidorsky]], [[David Wolfsohn]] og fem andre jøder i Trøndelag – i tillegg til norske motstandsfolk, kommunister og russiske krigsfanger. Rettssaken omhandlet blant annet mishandling av jødiske fanger på Falstad og drap på Abrahamsen, Glick og Schidorsky. Han ble dømt til døden for «forbrytelse mot provisorisk anordning og straff for utenlandske krigsforbrytere av mai 1945» og henrettet i 1948.<ref>[https://snl.no/Gerhard_Flesch «Gerhard Flesch»], fra ''Store norske leksikon''</ref><ref>{{Kilde bok|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007071201067|tittel=Falstad : en konsentrasjonsleir i Norge : et glimt av helvete|etternavn=Ulateig|fornavn=Egil|utgiver=Mortensen|år=1984|isbn=8252707661|utgivelsessted=Oslo|sider=|kapittel=|sitat=}}</ref><ref>[[#refKomissar1995|Komissar (1995)]] s. 136.</ref>

====Norske borgere====
=====Quisling=====
Tiltalen mot [[Vidkun Quisling]] omfattet delaktighet og ansvar for deportasjonene. Jødeforfølgelsene utgjorde en vesentlig del av tiltalen.<ref>[[#refHarper2012|Harper (2012)]] s. 11.</ref> Lagmannsretten konkluderte med at Quisling var skyldig i [[uaktsomt drap]] (straffelovens § 239), mens rettens mindretall mente at dreide seg om [[Drap|forsettelig drap]] (§ 233). Flertallet la til grunn at Quisling «ikke har vært seg fullt bevisst at jødene ved den aksjon han satte i gang ville utsettes for å miste livet», og at han ikke kjente til gasskammermetoden som var tatt i bruk. I lagmannsrettens begrunnelse for dødsstraff ble ikke deportasjonen av jødene nevnt spesielt, bare «medvirkning til de forskjellige drap etter 22. januar 1942».<ref name=":2" /><ref>[[#refHetland2012|Hetland (2012)]] s.13.</ref> Ved ankebehandlingen opprettholdt Høyesterett dommen, men nevnte ikke jødedeportasjonene ved begrunnelse for straffeutmålingen for Quisling (dødsstraff). Riksadvokaten anket ikke lagmannsrettens konklusjon om at Quisling kun var skyldig i medvirkning til uaktsomt drap.<ref>[[#refHarper2012|Harper (2012)]] s. 15.</ref>

=====Knut Rød=====
[[Knut Rød]] i statspolitiet var ansvarlig for aksjonen mot jødene i Oslo og Aker. Rød ble arrestert i mai 1945 og tiltalt for «bistand til fienden» (§ 86) og ulovlig frihetsberøvelse (§ 223). «Ulovlig frihetsberøvelse» gjaldt ledelse og gjennomføring av pågripelsen av jøder i Oslo og Akershus, og dette var en sentral del av tiltalen. Ved siden av Quisling var Rød den eneste som ble tiltalt etter spesielle bestemmelser i straffeloven, de øvrige ble tiltalt etter § 86 (bistand til fienden). Ved ankebehandlingen var aksjonen mot jødene inkludert under «bistand til fienden». Rød ble frifunnet etter to runder i lagmannsretten, og saken ble ikke anket videre. I saken mot Rød var det ikke tvil om de fakta han var tiltalt for. Frifinnelsen var basert på en samlet vurdering av Røds innsats, fordi han samtidig – som han var i statspolitiet – hjalp motstandsbevegelsen.<ref name="ReferenceX">[[#refHarper2012|Harper (2012)]] s. 25-32.</ref> Knut Rød sa etter krigen at Karl Marthinsen hadde informert om at jødene skulle sendes til kolonier i Polen og Østpreussen.<ref name=Kathe/>

Knut Rød gikk tilbake til en stilling i politiet etter å ha gått til sivilsak mot staten. Saken mot Rød fikk bred omtale mens den pågikk. Frifinnelsen er fortsatt omstridt, slik det blant annet kom frem i debatt med Christopher Harper, [[Georg Fr. Rieber-Mohn]], [[Espen Søbye]] og [[Hans Petter Graver]] etter 2006.<ref name="ReferenceX"/><ref>{{Kilde avis|tittel=Knut Rød forsøkte å ride to hester|avis=Dag og tid|url=|etternavn=Søbye|fornavn=Espen|dato=16. november 2007|side=25|sitat=}}</ref><ref>{{Kilde avis|tittel=Ruth Maier vart ofra|avis=Dag og tid|url=|etternavn=Søbye|fornavn=Espen|dato=19. oktober 2007|side=10|sitat=}}</ref><ref>{{Kilde avis|tittel=Frifinnelsen av Knut Rød var rettslig riktig|avis=Dag og tid|url=|etternavn=Rieber-Mohn|fornavn=Georg Fr.|dato=2. november 2007|side=26|sitat=}}</ref> [[Knut Sveri]] beskrev saken mot Rød som rettsoppgjørets merkeligste.<ref name="ReferenceW"/>
[[Albert Viljam Hagelin|Albert Hagelin]] ble dømt til døden blant annet for forsettlig bistand til fienden (§ 86) ved utstedelse av lov om inndragning av formue som tilhører jøder (26. oktober 1942) og lov om meldeplikt for jøder (17. november 1942). Dommen la til grunn at disse lovene «banet vei for» deportasjonene, og Hagelins bidrag til jødeforfølgelsene ble av domstolene regnet som straffskjerpende. Ifølge Harper kjente ikke Hagelin til deportasjonene i slutten av november 1942. Han ønsket i motsetning til Quisling å lette situasjonen for jøder med svensk statsborgerskap. Hagelin ble henrettet.<ref>[[#refHarper2012|Harper (2012)]] s. 16-19.</ref><ref>[[#refNøkleby1985|Nøkleby (1985)]] s. 49.</ref> Til forskjell fra Quisling ble Hagelin ved utforming av lover kjent skyldig i forsettlig medvirkning til deportasjonene, og han ble på dette punktet dømt strengere enn Quisling.<ref>[[#refHarper2012|Harper (2012)]] s. 13 og s.20.</ref>

=====Andre=====
Sverre Riisnæs ble tiltalt for en rekke forhold, blant annet jødeforfølgelsene under § 86, bistand til fienden. Riisnæs utferdiget lov om inndragning av jødenes formuer. Til forskjell fra Quisling ble han ikke tiltalt for tyveri etter straffelovens § 257. Straffesaken mot Riisnæs ble avbrutt på grunn av hans opptreden. Retten besluttet i stedet å legge ham inn på [[Reitgjerdet]]. Riisnæs ble skrevet ut i 1960, og saken mot ham ble aldri formelt avsluttet.<ref>[[#refHarper2012|Harper (2012)]] s. 21-24.</ref>

[[Fil:Albert Viljam Hagelin.jpg|mini|upright|[[Albert Viljam Hagelin]] var Quislings innenriksminister. I landssvikoppgjøret ble han holdt ansvarlig for utferdigelsen av lovene som førte frem til deportasjonen av jødene. Hagelin ble henrettet i 1946.<ref>[[#refHarper2012|Harper (2012)]] s. 19-20.</ref>]]

Tiltalen mot [[Ragnvald Kranz]] omfattet blant annet medvirkning til deportasjon av jødene etter § 86 «bistand til fienden». Marthinsen hadde gitt Kranz i oppgave å anholde jøder i Oslo og Aker, også på sykehusene, og organisere transport fra Berg leir til Oslo. Kranz overlot arrestasjonene i Oslo og Aker til andre og reiste selv til Tønsberg. Straffutmålingen i lagmannsretten la vekt på mishandling av fanger, mens deportasjonen ikke ble nevnt. Saken ble anket til Høyesterett og dommen derifra omtaler ikke jødeaksjonen. Kranz ble dømt til livsvarig fengsel.<ref>[[#refHarper2012|Harper (2012)]] s. 34.</ref>

Den norske NS- og Stapo-mannen [[Stian Bech]] jr. ble tiltalt for medvirkning til deportasjonene (han hadde særlig ansvar for jøder som var innlagt på sykehus<ref>[[#refMichelet2014|Michelet (2014)]] s. 207-210.</ref>), men dette var ikke et vesentlig punkt under rettssaken.<ref name=Aposten251014>''Aftenposten'' 25. oktober 2014, s.8</ref> Bech ble dømt til livsvarig fengsel og benådet i 1954.<ref>[[#refMichelet2014|Michelet (2014)]] s. 271</ref> [[Sverre Johan Dürbeck]] ble dømt til seks års fengsel for sitt virke i Stapo, der deportasjonene var et eksempel på dette.<ref>[[#refHarper2012|Harper (2012)]] s. 38.</ref> Ole Homb var tjenestemann i Stapo og Knut Røds medarbeider. Homb arbeidet med planlegging av aksjonen 26. oktober, blant annet med oppsetting av lister. Homb ble dømt til to år og seks måneder fengsel etter § 86 (bistand til fienden) og mistet sin stilling i politiet.<ref>[[#refHarper2012|Harper (2012)]] s. 40.</ref>

[[Sverre Johansen]] ble tiltalt blant annet for deportasjonen av jødene i Bergens-området, og retten mente dette var «bistand til fienden» (§ 86), noe som var straffeskjerpende. Det ble først lagt ned påstand om dødsstraff. Han ble dømt til livstid og løslatt i 1952.<ref>[[#refHarper2012|Harper (2012)]] s. 41.</ref> [[Johan Bjørgan]] ble dømt til 18 års fengsel etter § 86, han slapp ut i 1952.<ref>Erik Veum: ''Nådeløse nordmenn : Statspolitiet 1941-1945'', Kagge forlag 2012, side 433</ref> Johan Lorange var politimester i Vestoppland og ga ordre om at jødene på Gjøvik skulle arresteres. Lagmannsretten påpekte at arrestasjonen av jødene var i strid med [[folkeretten]]. Ifølge Harper var dette den eneste gangen folkeretten ble trukket inn i saker som omfattet deportasjonen av jødene. Lorange fikk 3,5 års fengsel.<ref>[[#refHarper2012|Harper (2012)]] s. 58.</ref>
 
Advokat [[Haakon Høst]] var [[bobestyrer]] for omkring 40 bo tilhørende deporterte jøder, og i rettssaken etter krigen kom det frem at han hadde forsynt seg av boene. Høst ble dømt til døden for likvidasjonen av motstandsmannen [[Kaare Shetelig]]. Høst døde på sykehus før dommen ble fullbyrdet.<ref name=Kathe/> Grenselosene Håkon Løvestad og Per Pedersen erkjente [[Feldmann-saken|drapet på ekteparet Feldmann]]. De ble frikjent for drapene.

[[Hans Eng]] var lege på Bredtvet og erklærte alle alvorlig syke jøder friske nok til å tåle transporten ut av landet. Høsten 1942 utformet han «legeattest for syke jøder» for å presse sykehusene til å skrive ut innlagte jøder. Eng etterprøvde personlig sykehuslegenes diagnoser og skrev med rødt på skjemaet «kan hentes» (det vil si deporteres). Eng ble i 1948 dømt til syv års tvangsarbeid og ble løslatt på prøve i desember 1949, idet varetektstiden ble regnet med. [[Julius Paltiel]] vitnet mot Eng. Dommen la til grunn at Eng hadde utført sitt legearbeid forsvarlig. [[Lars L’Abée-Lund]]s utkast til tiltale hadde flere punkter som gjaldt jødeforfølgelsene og han innstilte på livsvarig fengsel. Før saken kom opp for [[Eidsivating lagmannsrett]] i desember 1948 overtok [[Alf Nordhus]] aktoratet og Nordhus utelot punktene knyttet til jødeforfølgelsene la ned påstand om 14 års fengsel. Eng fikk tilbake legelisensen i 1952.<ref>Bruland, Bjarte: ''Øyenvitner.'' Lysaker: Dinamo forlag, 2012, s.135.</ref><ref>Svarstad, Asbjørn: «Norges verste nazister.» ''[[Dagbladet]]'', 12. oktober 2015, s.10.</ref><ref>[[#refHarper2012|Harper (2012)]] s. 65-67.</ref> 

Harald Hammer var lensmann i [[Sør-Fron]] under okkupasjonen og ledet arrestasjonen av familien Karpol samt Martin Mazansky og Hermann Messner. I mars 1943 ledet Hammer auksjon av Karpol-familiens eiendeler på Karpol-gården. Hammer ble tiltalt etter [[landssvikanordningen]] §3 ved medlemskap i NS og en rekke arrestasjoner inkludert jøder. Gudbrandsdal herredsrett la i dommen til grunn at Hammer hadde opptrådt hensynsfullt under arrestasjonene og at disse arrestasjonene var nødvendig for at skulle beholde stillingen som lensmann. Ifølge dommen så Hammer i verste fall for seg at jødene bare ville få et opphold konsentrasjonsleir. Hammer ble dømt for medlemskap i NS. Christopher Harper fremholder at selv om Hammer ikke visste akkurat hvilken skjebne jødene fikk må ha visst at arrestasjonene var ulovlig frihetsberøvelse og bistand til fienden. Politimester Thommesen på Lillehammer ga ordre til arrestasjonene og ble ikke tiltalt for dette (Thommesen var ikke NS-medlem).<ref>[[#refHarper2012|Harper (2012)]] s. 59-63.</ref>

===Erstatning===
[[Fil:Jødenes Synagoge - no-nb digifoto 20160112 00056 NB NS 000354 crop.jpg|mini|Bildet viser [[Synagogen i Oslo|synagogen i Bergstien i Oslo]] omkring 1930. Den kom stort sett uskadet fra krigen. [[Synagogen i Calmeyers gate|Synagogen i Calmeyers gate i Oslo]] ble ramponert og aldri mer brukt som synagoge,<ref name="calmeyers" /> mens [[synagogen i Trondheim]] ble gjenåpnet i 1947 etter å ha fått omfattende innvendige skader under okkupasjonen.{{byline|[[Narve Skarpmoen]]/ Nasjonalbiblioteket}}]]

Ifølge Dahl kan motivet for inndragning av arresterte jøders eiendom ha vært å hindre at tysk politi tok seg til rette i eiendommene (slik det hadde skjedd ved tidligere enkeltarrestasjoner; slike beslag var dessuten vesentlig kilde til finansiering av SS). Lovgrunnlaget for å sikre seg jødenes eiendeler ble utarbeidet først 26. oktober, da interneringen av voksne menn allerede var i gang. Dahl antar at [[Frederik Prytz]] i Finansdepartementet opprinnelig så for seg at formuene skulle stå urørt i tilfelle de tidligere eierne kom tilbake og fremmet krav mot staten.<ref>[[#refDahl1992|Dahl (1992)]] s. 373-374.</ref>

Norske jøders eiendommer ble plyndret av nordmenn, og full erstatning aldri gitt. Et eksempel var forretningen Tønsberg Ekvipering, eid av Isak Plesansky. Her hadde konkurrenten Emil Kjølner A/S – forløper til kjeden [[Adelsten]] – forsynt seg av Plesanskys varelager.<ref>[[#refWestlie2012|Westlie (2012)]] s. 11-12.</ref> Sønnen [[Bernhard Plesansky]] hadde kommet seg til Sverige, og var den eneste i familien som overlevde. Bernhard Plesansky fikk etterhvert utbetalt {{brøk|2|3}} av midlene likvidasjonsstyret hadde fått ved salg av familiens forretning og eiendom. [[Julius Paltiel]] fikk tilbake bygården familien eide, men gården og butikklokalene var tømt.<ref>Westlie, Bjørn: «Nordmenn ranet de norske jødene». ''Dagens Næringsliv'', 27. mai 1995, s.10.</ref>

Bobestyrere ble satt inn for å [[Likvidasjon (økonomi)|likvidere]] (omgjøre eiendeler til kontanter). [[Frontkjemper]]e fikk kjøpt løsøre fra jødeboene til 50 prosent av takst etter instruks fra Finansdepartementet. NS-medlemmer fikk fortrinnsrett til leiligheter. I Nord-Trøndelag fikk en bobestyrer beskjed av Likvidasjonsstyret om å brenne «rask» fra jødeboene, spesielt familiebilder og album som ville være av svært liten interesse for den «oppvoksende slekt i det nye Norge».<ref name=Bruland/>

Etter krigen la Tilbakeføringskontoret konkursreglene til grunn, noe som innebar at de overlevende fikk utbetalt [[dividende]] av det som var igjen. Krigsskadetrygden for varelagre kompenserte bare tap som følge av krigshandlinger, ikke som følge av beslag eller overgrep fra okkupasjonsmakten. Krigsskadetrygden for løsøre avkortet erstatningen forholdsmessig etter antall familiemedlemmer som var døde (jo flere som døde i konsentrasjonsleirer, desto mindre ble erstatningen). Personer som hadde mistet sitt bosted på grunn av «nasjonalt» arbeid under krigen, fikk etter krigen fortrinnsrett til bolig, mens jøder (som var forfulgt som rase) stilte bak i køen. De som døde i utryddelsesleirene hadde status som savnet og arvvingene måtte ofte vente i mange år for å få tilgang til eiendelene.<ref name=Bruland/>

Gjeldende lover (utarbeidet bør krigen) var ikke tilpasset utfordringer med folkemord. Gjenreisingsprinsippet som gjaldt etter krigen favoriserte de som skal bygge opp igjen det raserte, men jødenes eiendommer var som regel overtatt av andre og ikke ødelagt. Jødenes løsøre var vanskelig å spore opp (de fantes ofte hjemme hos NS-medlemmer og andre kollaboratører) og jødene kunne dermed ikke kreve eiendelene tilbake. Jødene bodde ofte i leid bolig og kunne ikke kreve denne tilbake etter krigen. Myndighetene forsto ikke at jødenes tap skilte seg fra andre. Historikeren Elise Barring Berggren skriver at jødene ikke ble aktivt utestengte fra erstatningsordningene, men heller ikke aktivt inkludert. De seks første lovene om erstatning utarbeidet etter krigen hadde flere hundre sider forarbeid der jødene var nevnt noen få ganger, mens nordlendinger og motstandsfolk ble hyppig nevnt. Motstandsfolk ble særlig tilgodesett i erstatningslovene for eksempel ved at erstatning ble knyttet til eiendom ødelagt i forbindelse med aksjoner mot hjemmefronten. I 1947 vedtok Stortinget «lov om forsvunne personer» og forarbeidene til denne viser at jødenes situasjon var tatt hensyn til: Denne la til grunn at savnede jøder måtte anses som døde slik at arvingene kunne gjøre krav på eiendeler og bolig.<ref>Elise Barring Berggren: [https://www.dagogtid.no/samfunn/pa-sporet-av-tapte-heimar-6.3.24967.095a88b030 På sporet av tapte heimar]. ''Dag og Tid'', 25. februar 2022, s.14.</ref>

Jøder som søkte erstatning like etter krigen ble også utsatt for en byråkratisk fornedrelse, i det de måtte bekrefte at de ikke var nazister. [[Krigsskadetrygden for løsøre]] påla alle søkere – også de man visste var jødiske – til å undertegne på at de ikke hadde vært medlemmer i Nasjonal Samling, og på at det ikke var reist sak mot dem i landssvikoppgjøret.<ref>[[#refWestlie2012|Westlie (2012)]] s. 61.</ref>

==== Skarpnesutvalget ====
[[Fil:Moritz Rabinowitz Memorial in Haugesund.JPG|miniatyr|upright|Minnesmerke i Haugesund over forretningsmannen [[Moritz Rabinowitz]] (1887–1942). Han ble deportert til [[Sachsenhausen]] allerede i desember 1940 og døde der.]]
I mars [[1996]] oppnevnte Justisdepartementet et utvalg ([[NOU 1997: 22, Skarpnesutvalget|Skarpnesutvalget]]) «som skulle kartlegge hva som skjedde med jødenes eiendeler i Norge under den annen verdenskrig og oppgjøret etter krigen».<ref name="nou_1997_22">{{Kilde www
|url = http://www.regjeringen.no/nb/dep/jd/dok/NOUer/1997/NOU-1997-22.html?id=141043
|tittel = NOU 1997: 22 &ndash; Inndragning av jødisk eiendom i Norge under den 2. verdenskrig
|besøksdato = 24. mars 2008
|utgiver = Justisdepartementet
|dato = juni 1997
}}</ref> Utvalget leverte i 1997 en utredning som var delt i to der 
* flertallet anslo at samlede tap etter dagens kronekurs (mai 1997) beløp seg til 108,8 millioner kroner, mens
* mindretallet ([[Bjarte Bruland|Bruland]] og [[Berit Reisel|Reisel]]) anslo samlede udekkede tap til minst 330 millioner kroner, av et totalt tap for den norsk-jødiske befolkningen på ca. 440 millioner (kronekurs fra mai 1997).<ref>[[#refWestlie2012|Westlie (2012)]] s. 78-79.</ref>

Regjeringen ([[Kjell Magne Bondeviks første regjering|Bondevik I]]) foreslo i 1998 en restitusjon på 450 millioner kroner, noe som omfattet både et kollektivt og et individuelt oppgjør.<ref name="storting_prop_82_1997_98">{{Kilde www
|url = http://www.regjeringen.no/nb/dep/jd/dok/regpubl/stprp/19971998/Stprp-nr-82-1997-98-.html?id=202024
|tittel = St.prp. nr. 82 (1997-98): Et historisk og moralsk oppgjør med behandlingen i Norge av den økonomiske likvidasjon av den jødiske minoritet under den 2. verdenskrig
|besøksdato = 25. mars 2008
|utgivelsesdato=26. juni 1998
|utgiver = Justis- og politidepartementet
}}</ref> Stortinget vedtok dette i 1999.<ref name="storting_innstilling_108_1998_99">{{Kilde www
|url = http://www.stortinget.no/inns/inns-199899-108.htmlnr-82-1997-98-.html?id=202024
|tittel = Innst.S.nr.108 (1998-1999): Innstilling fra justiskomiteen om et historisk og moralsk oppgjør med behandlingen i Norge av den økonomiske likvidasjon av den jødiske minoritet under den 2. verdenskrig.
|besøksdato = 25. mars 2008
|utgivelsesdato=4. mars 1999
|utgiver = Justiskomiteen
}}</ref> Det kollektive oppgjøret var på 250 millioner kroner og ble fordelt på tre områder:
# 150 millioner kroner til de registrerte mosaiske trossamfunn i Norge, for å sikre jødisk kultur og fremtid i Norge.
# 60 millioner kroner til støtte utenfor Norges grenser, til å minnes og å utvikle den tradisjon og kultur som nazistene ønsket å utrydde.
# 40 millioner kroner til opprettelse og drift av et kompetansesenter for studier av [[holocaust]] og livssynsminoriteters stilling i Norge. Dette ble opprettet som [[Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter]].

Det individuelle oppgjøret tok form av 200&nbsp;000 kroner «til de personer som i Norge ble rammet av antijødiske tiltak, for eksempel i form av å ha fått sine eiendeler og sin formue inndratt av okkupasjonsmyndighetene, under den 2. verdenskrig». Da fristen for å søke om individuell kompensasjon gikk ut 30. november 1999, hadde 980 personer blitt tildelt 200&nbsp;000 kroner hver.<ref>[[#refWestlie2012|Westlie (2012)]] s. 82.</ref>

===Minnesmerker===
[[Fil:Holocaust memorial in Trondheim.jpg|mini|Minnesmerke over jødiske ofre fra Trøndelag og Nord-Norge på [[jødiske gravlunder|den jødiske gravlunden]] på [[Lademoen]] i Trondheim.]]
I 1948 ble et minnesmerke over drepte jøder reist på den jødiske gravlunden på Helsfyr i Oslo.<ref>{{Kilde www|url=http://www.dmt.oslo.no/no/joder_i_norge/historie/etterkrigstiden/Minnesmerket+over+nazismens+j%25C3%25B8diske+ofre+i+Norge.9UFRjM2N.ips|tittel=Minnesmerket over nazismens jødiske ofre i Norge|besøksdato=2015-12-06|forfattere=|dato=|verk=DMT nettside|forlag=Det mosasiske trossamfund|sitat=}}</ref> [[Sukkertoppen minnepark]] er til minne om [[Carl Fredriksens Transport]], som fraktet omkring 500 jøder til sikkerhet i Sverige. På Akershuskaia i Oslo er det reist et minnesmerke laget av [[Antony Gormley]]. Det består av tomme stoler vendt mot kaia der jødene ble ført om bord i «Donau».<ref>{{Kilde www|tittel = Den internasjonale Holocaustdagen 2008|url = http://www.hlsenteret.no/arrangementer/2008/7088.html|verk = www.hlsenteret.no|besøksdato = 2015-12-06|arkiv-dato = 2015-10-04|arkiv-url = https://web.archive.org/web/20151004021845/http://www.hlsenteret.no/arrangementer/2008/7088.html|url-status = yes}}</ref><ref>{{Kilde www|tittel = Antony Gormley – Store norske leksikon|url = https://snl.no/Antony_Gormley|verk = Store norske leksikon|besøksdato = 2015-12-06}}</ref>

I Norge er det satt ned flere hundre «[[Snublesteiner (Stolpersteine)|snublesteiner]]» til minne enkeltpersoner drept i holocaust. Blant annet er familiene Caplan, Sakolsky, Shotland og Smith minnet med snublesteiner i Tromsø.<ref>{{Kilde avis|tittel=Ruth Sakolsky (2) ble henrettet av nazistene|avis=itromso.no|url=http://www.itromso.no/nyheter/article9142605.ece|besøksdato=2016-11-12|etternavn=JOHANSEN|fornavn=ÅSGEIR|dato=2014-06-16|språk=nb-NO|arkiv-dato=2016-11-13|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20161113054115/http://www.itromso.no/nyheter/article9142605.ece|url-status=yes}}</ref> I Trondheim står et minnesmerke over [[Cissi Klein]]. I Haugesund står en minnestøtte over [[Moritz Rabinowitz]] – dette var det første minnesmerket over et enkeltoffer for jødeforfølgelsen i Norge.<ref>{{Kilde avis|tittel=Rabinowitz-minnesmerke i Haugeseund|avis=NTB|url=|etternavn=|fornavn=|dato=7. mai 1986|side=|sitat=}}</ref> På Prostneset i Tromsø ble det i 1995 avduket et minnesmerke over 17 jøder fra byen som ble drept i tyske konsentrasjonsleirer.<ref>Jonny Hansen: ''Minner i stein'', Bladet Tromsø 2005, side 326 ff.</ref> I Stavanger ble det i 2010 reist et minnesmerke over 22 drepte jøder fra byen, familiene Fein, Becker, Reichwald og Joseff samt [[Karl Jacques Ajzenberg|Jacques Ajzenberg]], Ruben Jehoda Fridmann og Ludvig Adolf Melzer.<ref>«En uklar minnestein». ''Stavanger Aftenblad''. 2. novemeber 2010.</ref>

Kathe Lasnik er minnet med [[Kathe Lasniks plass (Oslo)|Kathe Lasniks plass]] i Oslo.

===Dokumentasjon og beretninger===
[[Fil:Snublesteinar.jpg|mini|Snublesteiner til minne om familien Bodd i Lørenskog. Kvinner og barn ble drept 1. desember 1942, voksne menn ble drept vinteren 1943. {{byline|Atle Råsberg}}]]
Fjorten av de overlevende (inkludert Lisa Segal som ble sluppet fri) avga forklaring for norske domstoler for å bidra til å fastslå hvem som var døde i lovens forstand. Etter norsk lov var de deporterte som ikke hadde kommet tilbake bare forsvunnet og retten måtte dermed fastslå dødsdato. Dato for dødsfall var også av betydning for arveoppgjøret fordi det innenfor en familie var avgjørende i hvilken rekkefølge personene døde. Marcus Levin var den første som intervjuet overlevende.<ref>[[#refBruland2012|Bruland (2012)]] s.8</ref>

Flere overlevende fortalte om sine opplevelser i bøker eller intervju. [[Kai Feinberg]] (1995), [[Moritz Nachtstern]] (1949),<ref>[[#refNachtstern2006|Nachtstern (1949/2006)]]</ref> [[Herman Sachnowitz]] (''[[Det angår også deg]]'', 1976)<ref>[[#refSachnowitz1976|Sachnowitz & Jacoby (1976)]]</ref> og [[Robert Savosnick]] (1986) skrev bøker.<ref name=Bruland/> [[Josef Berg]] etterlot seg et upublisert manuskript. [[Vera Komissar]] formidlet [[Julius Paltiel]]s historie (1995).<ref>[[#refKomissar1995|Komissar (1995)]]</ref> [[Samuel Steinmann]], den siste overlevende, fortalte om sine opplevelser så lenge han levde. Elsa Kvamme fortalte i 2012 Steinmanns historie i dokumentarfilmen ''Trikken til Auschwitz''.<ref>{{Kilde www|url=http://www.vg.no/nyheter/innenriks/historie-og-arkeologi/siste-norske-holocaust-overlevende-hyllet-av-kongen-jeg-er-roert-ennaa/a/10057838/|tittel=Siste norske holocaust-overlevende hyllet av Kongen: - Jeg er rørt ennå!|besøksdato=2015-12-06|forfattere=|dato=4. mai 2012|verk=VG|forlag=|sitat=}}</ref> [[David Abrahamsen]] ga i 1935 ut boken ''[[Jeg er jøde (bok)|Jeg er jøde]]''; boken kom i ny, utvidet utgave 1985 med erfaringene fra krigen.<ref>{{Kilde bok|tittel=Jeg er jøde|etternavn=Abrahamsen|fornavn=David|utgiver=Tano|år=1985|isbn=8251820979|utgave=2. utgave (første utgave 1935)|utgivelsessted=Oslo|sider=|kapittel=|sitat=}}</ref> [[Mendel Szajnfeld]] kom til Norge som flyktning etter krigen og fortalte om sine opplevelser i boken ''Fortell hva som skjedde med oss'' i 1993.<ref>[[#refSzajnfeld1993|Szajnfeld (1993/2003)]]</ref> [[Max Tau]] skrev om sine opplevelser i ''En flyktning finner sitt land'' (1964).

Pavel Fraenkel snakket ikke om tiden i Auschwitz, men datteren Ellinor F. Major tok hovedoppgave og doktorgrad om hvordan foreldrenes lidelser i fangenskap påvirket barna.<ref>Major, Ellinor F.: ''Effekten av holocaust på 2. generasjon - en kontrollert undersøkelse av overlevende norskfødte jødiske konsentrasjonsleirfanger og deres barn.'' Hovedoppgave i psykologi, Universitetet i Oslo, 1990.</ref><ref>Major, Ellionr F.: ''War stress in a transgenerational perspective. Norwegian concentration camp survivors and two other resistance groups and their children.'' Avhandling for dr.philos. Department Group of Psychiatry, University of Oslo, 1996.</ref> Major fikk høre om farens opplevelser gjennom Leo Eitinger.<ref>{{Kilde avis|tittel=Angsten for flyktningene|avis=Aftenposten|url=|etternavn=|fornavn=|dato=12. oktober 1997|side=20|sitat=}}</ref> Farens historie har hun fortalt i en popularisert versjon av avhandlingen.<ref>[[#refMajor1997|Major (1997)]]</ref> Eitinger utga også et verk om overlevende<ref>{{Kilde bok|tittel=Concentration camp survivors in Norway and Israel|etternavn=Eitinger|fornavn=Leo|utgiver=Universitetsforlaget|år=1964|isbn=|utgivelsessted=Oslo|sider=|kapittel=|sitat=}}</ref> og beskrev blant annet [[Posttraumatisk stresslidelse|KZ-syndromet.]]<ref>{{Kilde bok|tittel="Og livet går videre ..." : ekstreme påkjenninger, menneskets reaksjoner : festskrift til Leo Eitinger på 70-årsdagen|etternavn=Retterstøl|fornavn=Nils (red.)|utgiver=Universitetsforlaget|år=1982|isbn=|utgivelsessted=Oslo|sider=|kapittel=|sitat=}}</ref>

I 1994 trykket ''[[Aftenposten]]'' for første gang et foto av «Donau» som seilte fra Oslo havn 26. november med 532 jøder om bord. Bildet ble tatt av [[Georg W. Fossum]] som fotograferte for motstandsbevegelsen. Fossum ble tipset av noen i politiet om at noe foregikk ved havnen. Ifølge [[Marte Michelet]] finnes ikke ett eneste bilde av at norsk politi arresterer norske jøder og frakter dem vekk for deportasjon til Auschwitz. Fossums mørke kornete fotografi av tilskuere på kaia i Oslo som ser «Donau» legge fra er det eneste som finnes. Michelet tror denne mangelen på fotodokumentasjon er en av årsakene til at det har vært vanskelig for nordmenn å ta inn over seg at holocaust også skjedde i Norge. Fossums foto omtales som «ikonisk».<ref>{{Kilde avis|tittel=Bildet av en av landets verste begivenheter ble trykket først 52 år etter det skjedde|avis=Aftenposten|url=http://www.aftenposten.no/kultur/Bildet-av-en-av-landets-verste-begivenheter-ble-trykket-forst-52-ar-etter-det-skjedde-609657b.html|besøksdato=2016-11-25|etternavn=|fornavn=|dato=24. november 2016|side=|sitat=}}</ref>

Spørreskjema for jøder og dokumentene fra legasjonen i Bern oppbevares av Arkivverket.<ref name=":4" />

Læreplanen for grunnskolen og videregående skole (2006) i Norge omtaler, som et av få land i Europa, ikke holocaust som konkret læringsmål.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Nazisme uten antisemittisme - Om fremstillingen av nazismen i norske skolebøker|publikasjon=Nytt Norsk Tidsskrift|doi=10.18261/issn.1504-3053-2016-01-02-10|url=http://www.idunn.no/doi/10.18261/issn.1504-3053-2016-01-02-10|dato=2016-05-25|fornavn=Harald|etternavn=Syse|serie=|språk=no|bind=33|hefte=1-2|sider=111–122|issn=0800-336X|besøksdato=2023-11-01}}</ref>