Redigerer Folkemordet på armenerne (avsnitt)

===== Donald Bloxham =====
[[Donald Bloxham]] skriver at folkemordet var vellykket på den måten at armenerne innenfor Tyrkia ikke lenger var i stand til å danne selvstendig minoritet.<ref name="Bloxham" />{{rp|side=186}} Bloxham mener at folkemordet ikke fantes som en ferdig og utførlig plan («blueprint») før krigen, men at folkemordet ble til som følge av en serie regionale tiltak som ble stadig mer ekstreme.<ref name="Bloxham" />{{rp|side=143}} Bloxham avviser at regimets behandling av armenerne kan rettferdiggjøres av trusselen fra et armensk opprør. Armenerne i det osmanske riket ble angrepet på grunn av sin etnisk tilhørighet noe som bare kan forklares med ungtyrkernes stadig mer ytterliggående ideologi om etnisk renhet.<ref name="Bloxham" />{{rp|side=142}}  

Bloxham konkluderer med at det osmanske rikets sikkerhet var et motiv, men at dette motivet bare ble dominerende på grunn av koblingen at ungtyrkerne koblet dette til etnisk renhet i rikets kjerneområder. Armenerne i Kilikia og det østlige Anatolia ble ansett som hindringer for ungtyrkernes mål om en stat basert på tyrkisk etnisitet. Krigens gang og armeneres involvering ga næring til ungtyrkernes forestilling om en indre fiende som konspirerte med verden utenfor mot riket. Bloxham avviser som «absurd» påstander om at det, fordi det ikke var en samlet plan før mai 1915, ikke var folkemord. Han understreker at det er vanskelig å finne et nøyaktig tidspunkt for når den statlige politikken med mord og overgrep tydelig ble en politikk for folkemord. I stedet beskriver Bloxham en utvikling av et konsensus om at det armenske samfunnet i det osmanske riket måtte ødelegges. Konsensus ble styrket av en generell rasisme og utviklet seg fra ideer om assimilering eller «uttynning» til ideer om fysisk fjerning ved deportasjon og/eller drap. Bloxham skriver at folkemord er et juridisk begrep som egner seg lite for historikere som forsøker å forstå hvordan hendelsene utviklet seg. Armenernes etterlatte eiendom, blant i Erzurum, ble solgt til inntekt for statskassen, «they were clearly not expected to return» skriver Bloxham.<ref name="Bloxham" />{{rp|side=186-190}}

Bloxham mener at selve deportasjonene og måten det ble utført på er tilstrekkelig bevis for intensjon om å utslette den armenske folkegruppen i riket («genocidal intent»): Armenerne ble ikke sendt til områder der det var mulig å bosette seg, i stedet ble de sendt uten forsyninger til ørkenområder der de ville de i stort antall av sult, tørst og sykdom. I tillegg var det «orgier» av drap, voldtekt, mishandling, kidnapping og tyveri. Irregulære enheter, kurdere og stammefolk angrep sammen med den ottomanske hæren de deporterte på strategiske punkter.<ref name="Bloxham" />{{rp|side=181-182}} 

Bare 20 % av de deporterte fra det østlige Anatolia nådde bestemmelsesstedet i ørkenen, mens de fleste deporterte fra vestlige Anatolia kom frem til ørkenen. Drap på hver eneste armener var ikke nødvendig for å nå målet om å fjerne armensk nærvær i det ottomanske riket. Små lommer av overlevende fikk bli værende. Bloxham antar også at Ungtyrkerne til å begynne med trolig ikke hadde et klart bilde av hvordan det ville utvikle seg i ulike deler av imperiet. Uavklarte transportspørsmål og de sammenraskede konsentrasjonsleirene tyder ifølge Bloxham på stor grad av improvisering. Deportasjonene fikk et stadig større omfang i Anatolia og Trakia sommeren 1915.<ref name="Bloxham" />{{rp|side=181-182}}