Redigerer Zenon (avsnitt)

=== Første styre og Basiliskos' opprør (475–476) ===
[[Fil:Leo (474)-coin.jpg|thumb|Mynt med [[Leo II (keiser)|Leo II]], preget i navnet til ''Leo og Zenon evigvarende Augusti''; det tilhører perioden da både Zenon og hans sønn var keisere, mello  9. februar og 17. november 474.]]
Den 25. oktober 473 utpekte Leo I sin nevø Leo II, sønn av Zenon og Ariadne, til ''cæsar''. Den 18. januar 474 døde Leo I. Om Leo II ikke allerede hadde blitt proklamert til medkeiser av sin bestefar ble han i alle fall ''augustus'' ved denne anledningen. Ettersom Leo II var syv år gammel, for ung for styre i egen person, sørget Ariadne og hennes mor Verina til å få Zenon kronet som medkeiser, noe som skjedde 9. februar 474. Da Leo II ble syk og døde den 17. november ble Zenon enehersker.

Zenon måtte bilegge saken med vandalene til kong [[Geiserik]] som truet handelrutene til sjøs med deres angrep på kystbyene til imperiet. Zeno sendte Geiserik en ambassadør med stor rang, Severus, som sørget for å oppnå en «evig» fred mellom vandalene og Østromerriket. Det var en fred som tillot romerne å betale løsepenger for fanger som var tatt av vandalene og som avsluttet vandalenes forfølgelser av katolikker på deres område.<ref name="Williams181">Williams & Friell, ss. 181–183.</ref>

Til tross for denne suksessen fortsatte Zenon å være upopulær blant folk flest og i senatet på grunn av bakgrunn som barbar. Hans rett til tronen var begrenset til sitt ekteskap med Ariadne og hans forhold til Verina, enkekeiserinnen. Derfor valgte han å støtte seg selv på den isaurianske andelen av hæren, særlig styrket han sine bånd med de isaurianske generaler og brødrene [[Illus]] og [[Trocundes]]. Imidlertid besluttet Verina å få sin svigersønn veltet fra tronen og erstatte ham med sin elsker, tidligere ''magister officiorum'' Patricius, ved hjelp av sin bror [[Basiliskos]]. Sammensvergelsen oppmanet til opprør i hovedstaden mot keiseren. Basiliskos greide også å overbevise Illus, Trocundes og den østgotiske generalen  [[Theodoric Strabo]] om å bli med på sammensvergelsen.<ref name="Williams181" />

[[Fil:Solidus Basiliscus-RIC 1003.jpg|left|thumb|Mynt med [[Basiliskos]], som gjorde opprør mot Zenon i januar 475 og holdt på makten inntil Zenon kom tilbake i august 476. Basiliskos var [[Verina]]s bror; han tok makten etter at Zenon hadde flyktet fra Konstantinopel, men fikk ikke støtte fra folket i hovedstaden og ble til slutt tatt til fange og henrettet av Zenon.]]
I januar 475 ble Zenon tvunget til å flykte fra Konstantinopel og til Isauria sammen med sin hustru og sin mor,<ref>Hussey, Joan (1966): ''The Cambridge medieval history'', bind 4. Cambridge University Press. s. 473.</ref> en del isaurianske tilhengere og rikskassen. Illus og Trocundes ble sendt for å ta ham til fange, og Zenon ble tvunget til å befeste seg i en [[borg]] hvor Illus beleiret ham, tok til fange Zenons bror [[Longinus (konsul 486)|Longinus]] og holdt ham som gissel.<ref name="Williams181" />

Imidlertid falt sammensvergelsen raskt sammen grunnet indre motsetninger. Basiliskos tok tronen for seg selv, og fikk Verinas elsker og kandidat Patricius drept. Han tillot også pøblene i Konstantinopel til å drepe alle isaurianere som de kom over, en episode som ødela hans tilknytning med den isaurianske generalene Illus og Trocundes. Basiliskos utpekte sin nevø Armatus til ''magister militum'', noe som gjorde Theodoric Strabo til en fiende. Ettersom Zenon ikke hadde etterlatt penger ble Basiliskos tvunget til å pålegge store skatter. Til sist gjorde han kirken til en fiende ved å støtte [[monofysittisme]]n. Folket i hovedstaden ønsket å gi ham skylden for en stor brann som brente ned flere deler av byen. Med hemmelig støtte fra senatet, og med hjelp av bestikkelser betalt av Zenon aksepterte Illus å skifte side og slå sin hær sammen med Zenon, og sammen marsjerte de mot Konstantinopel. Basiliskos forsøkte å skaffe eg folkelig støtte og en sendte en annen hær mot Zenon under ledelse av sin nevø Armatus. Zenon lyktes å bestikke også Armatus og lovte å bekrefte hans posisjon som ''magister militum praesentalis'' for livet og lovte å forfremme hans sønn (også ved navn Basiliskos) til rangen som ''cæsar''. Armatus' hær forhindret således ikke at Zenons soldater marsjerte mot Konstantinopel, og uten støtte fra Theodoric Strabo og hans hær var Basiliskos' skjebne forseglet. Han flyktet med sin familie til den store kirken Hagia Sophia.<ref name="Williams181" /> I august 476 beleiret Zenon Konstantinopel. Senatet åpnet byens porter og tillot den avsatte keiseren igjen å ta tronen. Basiliskos flyktet til en helligdom i en kirke, men ble forrådt av patriarken Acacius. Basiliskos overga seg selv og sin familie til keiseren under løftet fra Zenon at de ikke skulle bli skadet. Basiliskos og familien hans ble sendt til festning i [[Cappadocia]], hvor Zenon fikk dem innestengt i en tørr [[cisterne]] hvor de døde.<ref>Elton, Hugh (10. juni 1998): [http://www.roman-emperors.org/basilis.htm «Flavius Basiliscus (AD 475–476)»]. ''De Imperatoribus Romanis''.</ref>

Etter at han igjen var blitt restaurert som keiser oppfylte Zenon sine løfter. Han lot Armatus beholde sin tittel som ''magister militum praesentalis'', muligens ble han opphøyet til rangen som ''[[patricius]]'', og utpekte hans sønn Basiliskos til cæsar i byen [[Iznik|Nikaea]].<ref>Det eksisterer en del mynter, [[solidus|solidi]] og [[tremissis|tremisser]] i navnet til «Zenon og Leo nob[ilissimus] caes[ar]». De har blitt tilskrevet til Zenon som keiser og til Armatus' sønn som ''cæsar''; i dette tilfillet ville Armatus' sønn ha endret sitt navn fra Basiliskos, navnet til en usurper, og til Leo, det dynastiske navnet til Huset Zenon. Jf. Grierson, Philip; Mays, Melinda (1992): ''Catalogue of late Roman coins in the Dumbarton Oaks Collection and in the Whittemore Collection: from Arcadius and Honorius to the accession of Anastasius'', Dumbarton Oaks, ISBN 0884021939, ss. 181–182).</ref> I 477 endret imidlertid Zenon seg, antagelig på grunn av Illus som ville få fordeler av å rydde Armatus av vegen, og beordret å få Armatus henrettet. Zenon konfiskerte alle eiendommene til Armatus, avsatte hans sønn Basiliskos, og fikk ham ordinert som prest.<ref name="evagrius">[[Evagrius Scholasticus]], ''Historia Ecclesiae'', 3.xxiv. Evagrius rapporterer at Basiliskos, sønn av Armatus, ble senere biskop av [[Kyzikos]].</ref><ref name="armatios">''[[Suda]]'', s.v. "Ἁρμάτιος".</ref><ref name="martindale">Martindale, J.R. (1980): ''The Prosopography of the Later Roman Empire''. Cambridge University Press. ISBN 0-521-20159-4: [http://books.google.com/books?vid=ISBN0521201594&id=QCIaBQTCg0IC&pg=PA148&lpg=PA148&sig=mOQLDMcv_o3wEWAHsre0Hm2S6CQ&hl=en ss. 148–149].</ref>