Redigerer Yes (avsnitt)

=== 1973&ndash;1976: ''Tales from Topographic Oceans'', ''Relayer'' og soloalbum ===
[[Fil:Chris Squire, 1973.jpg|thumb|Chris Squire i 1973]]
Anderson hadde i løpet av 1972 kastet sine øyne på noen [[Hinduisme|hinduistiske]] tekster som han ble svært fascinert av. Han delte denne fascinasjonen med Steve Howe og sammen satt de på hotellrom rundt om i verden mens de var på turné og skrev på materialet til bandets neste album.  Under stemningsfulle seanser med levende lys satt Anderson og Howe og komponerte musikk og skrev meningsfylte tekster. Dette ble etter hvert til [[konseptalbum]]et ''[[Tales from Topographic Oceans]]'' fra [[1973]], et dobbeltalbum med et spor per side: «The Revealing Science of God (Dance of the Dawn)» på side en, «The Remembering (High the Memory)» på side to, «The Ancient (Giants Under the Sun)» på side tre og på side fire er «Ritual (Nous Sommes du Soleil)».

Til tross for at dette er et dobbeltalbum og at komposisjonene er hver rundt 20 minutter lange, ble utrolig nok dette albumet en enorm kommersiell suksess. Dette er et album fansen strides om og det har sine klare tilhengere som regner det som et høydepunkt, mens andre misliker det og betegner det som overpretensiøst. Det inneholder mye klassisk Yes av høy klasse – men som Anderson selv har sagt i ettertid, hadde de akkurat litt for lite musikk, og litt for mye plass å fylle opp. De hadde for mye til en enkel, men for lite til en dobbel [[LP]]. «Det er slikt som kan skje når ambisjonene er på sitt høyeste og energien er på sitt laveste», sa Anderson i et intervju i [[1991]].<ref>Intervju med Anderson på videoen YesYears fra 1991</ref>

Den generelle oppfattelsen blant musikkjournalister så ut til å være negativ.<ref>[http://www.forgottenyesterdays.com/date.asp?s=5&tname=5&tdate=135&navb=10 Yes - Over The Edge av Chris Welch fra Melody Maker på forgottenyesterdays.com]  {{Wayback|url=http://www.forgottenyesterdays.com/date.asp?s=5&tname=5&tdate=135&navb=10 |date=20060629022029 }}</ref> Nå begynte betegnelser som «pompøse [[dinosaurer]]» og «flinkis-musikk» å bli brukt, betegnelser bandet senere har slitt med. Som en følge av den negative kritikken, trakk de seg unna pressen og ga sjeldnere og sjeldnere intervjuer. Dette fikk nok den motsatte virkningen av hva bandet trodde, og nå virket det som om enkelte journalister fikk en nesten fiendtlig holdning til bandet. Midt oppe i dette negative trykket solgte albumene som aldri før, og konsertsalene var alltid utsolgt.

Nå fikk også Wakeman nok av disse lange komposisjonene som krevde ekstremt nitid studioarbeid. Han koblet av med å opptre på albumet ''[[Sabbath Bloody Sabbath]]'' med [[Black Sabbath]] på høsten 1973 under pauser i innspillingen av ''Tales from Topocraphic Oceans''. I tillegg hadde han med albumet ''The Six Wives of Henry VIII'' innledet en solokarriere (som i løpet av [[1990-årene|90-årene]] førte til at han må regnes som en av de artistene i verden som har utgitt flest album). Derfor var Wakeman bare måtelig interessert i ''Tales From Topographic Oceans'', og han mente det var for mye «dødtid» i musikken. Han var også kritisk til sin egen rolle i lydbildet på dette albumet, og mente det besto i å holde samme akkord over lengre tid, så en ny lang akkord, og så videre. Hans misnøye var blitt så stor at han sluttet i bandet da turneen var ferdig. Et berømt bilde fra den turneen viser Wakeman med en tallerken med curry midt under en konsert.<ref>[http://www.dailymail.co.uk/tvshowbiz/article-1045969/Yes-original-Spinal-Tap-says-Rick-Wakeman-Seventies-prog-rock-supergroup.html Intervju med Wakeman i dailymail.co.uk]</ref> Dette viste seg godt betegnende for hvor lite engasjert han var i den nye musikken. Han sluttet i Yes på sin 25-årsdag og kunne nå vie seg til sine mesterverk som soloartist, nemlig ''Journey to the Centre of the Earth'' fra [[1974]] og ''The Myths and Legends of King Arthur and the Knights of the Round Table'' fra [[1975]].

[[Fil:Patric Moratz.jpg|thumb|260px|Patrick Moraz under konsert]]
[[Sveits]]eren og piano-virtuosen [[Patrick Moraz]] overtok tangentene og ble med på det mest eksperimentelle av alle Yes-album, nemlig ''[[Relayer]]'' fra 1974. Moraz hadde på slutten av [[1960-tallet]] spilt med en rekke kjente navn innen [[jazz]]-sjangeren, og ble hentet inn for å gi Yes muligheten til å realisere sine ambisjoner om «å gå hele veien» musikalsk sett. På det nye albumet gikk de store skritt videre og laget nok et album fansen var delt i synet på. Noen mente dette albumet var genialt, nettopp fordi de her tok skrittet fullt ut, mens andre mente at de her havnet «over the edge» nok en gang.

Faktum er at den episke «[[The Gates of Delirium]]» og den [[country]]- og [[asiatisk]]-inspirerte «To Be Over» har fått en ny renessanse på [[1990-tallet|1990-]] og [[2000-tallet]] og regnes nå som to av de største klassikerne til bandet. Den mest jazz-inspirerte komposisjonen på albumet, «Sound Chaser» regnes nok fremdeles som et interessant eksperiment. «The Gates of Delirium» er hovedsakelig skrevet av Anderson, som her var inspirert av [[Leo Tolstoj]]s ''[[Krig og fred]]''. Både tekstmessig og musikalsk maler Anderson et bilde av krigens grusomheter og fredens herlighet. «To Be Over» er Howes lett «Anderson-ifiserte» låt om et kjærlighets/samlivsbrudd. «Sound Chaser» er en vill hyllest til musikk og den friheten musikken kan og bør være.

Yes tok en pause, som ble benyttet til diverse soloprosjekter utgitt i 1975/76. Patrick Moraz var med på to turneer i [[1974]]&ndash;[[1975]] (''Relayer-turneen'') og i [[1976]] (''Solo Album-turneen''), og han var med på å skrive materiale til et nytt album da han plutselig fikk beskjed om at han ikke var ønsket i bandet lengre.

Nå ble en skeptisk Rick Wakeman på ny innkalt for å komme og spille på et nytt album med Yes. Han ble med under forutsetning av at han bare skulle opptre som studiomusiker, men da han hørte materialet bandet jobbet med, ble han overbevist om å bli med som fulltidsmedlem av bandet igjen.