Redigerer Winfield Scott (avsnitt)

== Den mexicansk-amerikanske krig ==
[[Fil:General Winfield Scott.JPEG|thumb|right|General Winfield Scott i slaget ved Veracruz.]]
Under den mexicansk-amerikanske krig ledet Scott den sørlige av de to amerikanske hærene. [[Zachary Taylor]] ledet den nordlige arméen som bestod av militsmenn og frivillige. 

Scott og hans regulære soldater gikk i land ved [[Veracruz]], hjulpet av en av hans stabsoffiserer, kaptein [[Robert E. Lee]], og kanskje inspirert av [[William H. Prescott]]s ''History of the Conquest of Mexico'', fulgte han den omtrentlige ruten som [[Hernán Cortés]] brukte i 1519 og angrep [[Mexico by]]. Scotts motstander i dette felttoget var den mexicanske presidenten og generalen [[Antonio López de Santa Anna]]. Til tross for høy varme, nedbør og vanskelig terreng, vant Scott slagene ved [[slaget ved Cerro Gordo|Cerro Gordo]], [[slaget ved Contreras|Contreras/Padierna]], [[slaget ved Churubusco|Churubusco]] og [[Molino del Rey]]. De angrep så fortet [[slaget ved Chapultepec|Chapultepec]] den 13. september 1847. Byen overgav seg etterpå. 

72 menn fra den mexicanske St. Patrick-bataljonen som bestod av amerikanske desertører som hadde sluttet seg til den mexicanske hæren, ble tatt til fange under Churubusco og ført til Scott, hadde han et stort problem. Straffen for desertering i krig var død ved [[hengning]]. Scotts hær stod fremdeles overfor en farlig fiende og mulige opprør, derfor førte han fangene frem for krigsretten.<ref name="E287">Eisenhower, 287-8.</ref> Eisenhower sier at mennene ble stilt for retten i to grupper. Rettssakene ble gjennomført rettferdig av midlertidig oberst John Garland og oberst Bennet Riley. På grunn av at alle mennene ble tatt med mexicanske uniformer, ble de funnet skyldig og dømt til hengning. Scott var derimot bekymret for den raske kjennelsen. På den andre siden ønsket ikke Scott å fremmedgjøre den mexicanske opinionen som nå hadde gjort desertørene til nasjonalhelter<ref name="E287" />. Han visste også at desertørene var irskfødte [[katolisisme|katolikker]] som hadde desertert Taylors militshær på grunn av at de skal ha følt seg dårlig behandlet av dem og hadde vært vitner til overgrep «nok til å få himmelen til å gråte» mot mexicanske katolikker.<ref>Chichetto, James Wm., «General Winfield Scott's Policy of Pacification in the Mexican American War of 1846-1848,»  ''Combat Literary Journal'', Volume 5, Number 4, Fall/Oct., 2007, 4-5.</ref><ref>Scott kommenterte Taylors innledende okkupasjon i et brev til krigsminister William Marcy: «Sir, vår milits og frivillige [under Taylor], dersom en tidel av det som blir sagt er sant, har begått udåder, forferdeligheter, i Mexico, nok til å få himmelen til å gråte, og enhver amerikaner med kristen moral, rødmer for sitt land. Mord, ran, voldtekt av mødre og døtre i nærvær av bundete mannlige familiemedlemmer, har blitt vanlig langs hele Rio Grande. I var forbløffet med hva jeg hørte, ikke fra mexicanere og regulære alene, men også fra respektable individuelle frivillige, fra mannskapet på våre dampskip.»Ibid.,5.</ref>  

På den andre siden følte Scott også at han måtte gjøre noe for å rettferdiggjør rettssakene og dommene. Han hadde aldri mistet interessen for lovgivning fra sine tidlige dager, og han konkluderte med at noen fortjente mindre straff og satt derfor oppe om nettene i forsøk på å finne unnskyldninger for å unngå den universelle gjennomføringen av den strengeste straff.<ref name="E288">Eisenhower, 288.</ref> Til slutt godkjente han dødsstraff for 50 av de 72 San Patricios, men benådet senere fem og reduserte straffen for 15 andre, inkludert lederen, sersjant John Riley<ref name="E288" />. Dette gjorde at resten av dem skulle henrettes, seksten av dem ble hengt den 10. september 1847 mens Scott planla sitt angrep på Mexico by, fire andre dagen etter, og resten ble overført til oberst William Harney for henrettelse ved et senere tidspunkt. Eisenhower bemerker at Harney brukte oppfinnsomheten sin til å gjøre opplevelsen så forferdelig som mulig. Derfor, da dagen kom, plasserte han hver desertør på en muldyrkjerre med et rep rundt nakken som var festet til en felles galge. Så, under slaget ved Chapultepec, akkurat idet det amerikanske flagget skulle til å stige over murene på den mexicanske festningen, beordret han bødlene om å gi muldyrene et piskeslag, noe som fikk dyrene til å hoppe fremover og etterlot desertørene i løse lufta.<ref name="E297">Eisenhower, 297.</ref> Noen hevder at dette gav enda et plett på Scotts rulleblad, siden tilfellet brøt tallrike regler for krig. Men Eisenhower tillegger hendelsen Harney<ref name="E297" />. Under politiske intriger senere i livet ignorerte Scott åpent at denne hendelsen noen gang skjedde og erklærte at «ingen [ire]... skal noen gang ha vendt ryggen sin mot fiende eller venn.»<ref>peskin, Allan, ''Winfield Scott and the Profession of Arms'', Kent State University Press, 2003, ISBN 0873387740, s. 212.</ref><ref>I et privat brev til William Robinson sa Scott dette om sine irsk-amerikanske soldater: «I Mexico anslo vi antallet personer, som var født i utlandet, til rundt 3500, og av disse var mer enn 2000 irske. Hvor mange av dem som har blitt [[naturalisering|naturaliserte]], vet jeg ikke. Men jeg er overbevist om at syv ut av ti hadde i det minste erklært sine intensjoner, etter loven, om å bli borgere. Det er farlig, eller ondskapsfullt å skille, men sannheten krever av meg å si det, at av våre irske soldater, med unntak av noen få som deserterte general Taylor og hadde aldri tatt naturaliseringseden, ikke en noen gang vendte ryggen til fienden eller lot være i å rykke frem i angrepet. De fleste utlendinger, gjennom fødsel, oppførte seg også trofast og edelt.» Chichetto, 5.</ref><ref>Ved en annen anledning bemerket Scott til Robinson: «I mitt nylige felttog i Mexico, var en svært stor andel av mennene under min kommando dine landsmenn (irske), tyske osv. Jeg bevitnet med beundring deres mot, troskap og styrke i å opprettholde vårt flagg i møte med enhver fare. De matchet hverandre, og våre innfødte soldater i samme rekker, i patriotisme, stødighet og heroisk mot, jeg var glad for å kalle dem brødre på slagmarken, slik jeg alltid vil hilse dem som landsmenn hjemm.» Ibid.</ref>

Han ble avholdt av mxicanske sivile og amerikanske myndigheter som militærkommandant i Mexico by, først og fremst på grunn av hans psifiserende politikk og rettferdighet. Da han innførte sin [[unntakstilstand]] i Mexico for å forhindre plyndring, voldtekt, mord osv.), ble alle som forbrøt seg mot denne, både mexicanere og amerikanere, behandlet likt.<ref>Ibid., 4.</ref> Bortsett fra hans militære karriere, førte Scotts forfengelighet og hans korpulense til en fengende frase som skulle hjemsøke ham i resten av hans politiske liv. I et brev skrevet til krigsminister [[William Marcy]] hvor han klaget om delingen av kommandoen mellom ham og general Taylor, hevdet han at han hadde akkurat reist seg «omtrent kl. 18.00 idet jeg satte meg for hastig å spise suppe».<ref name="Sargent297">Sargent, Nathan. ''Public Men and Events from the Commencement of Mr. Monroe's Administration''. 1875, J.B. Lippincott & Co., s. 297.</ref> Polk-administrasjonen ønsket å sabotere Scotts rykte og publiserte brevet, og frasen dukket opp i politiske tegninger og folkesanger i resten av hans liv. Et annet brev fra Scott til Marcy bemerket Scotts ønske om ikke å «ha et bål i sin rygg (fra Washington) mens møtte et bål foran fra mexicanerne»<ref name="Sargent297" />.

Et annet eksempel på Scotts forfengelighet var hans reaksjon på å tape i [[sjakk]] mot en ung gutt fra [[New Orleans]] som het [[Paul Morphy]] i 1846. Scott taklet ikke sitt nederlag for det åtte år gamle sjakkgeniet særlig godt.<ref>Patricia Brady, ''Arts and Entertainment in Louisiana‎,'' (2006) p. 465</ref> Disse er selvfølgelig mindre svakheter ved siden av Scotts anerkjente militærkarriere for sitt land. Da seierherren i [[slaget ved Waterloo]], [[Arthur Wellesley, 1. hertug av Wellington|hertugen av Wellington]], hørte at Scott hadde lyktes mot alarmerende odds i å ta Mexico by, utropte han Scott til «den største nålevende general.»<ref>Johnson, Timothy D., ''Winfield Scott'' (Lawrence, Kansas: University of Kansas Press, 1998), 1.</ref>
[[Fil:WinfieldScott.jpg|thumb|Winfield Scott omtrent på den tiden da han stilte til valg som presidentkandidat.]]