Redigerer William Shakespeare (avsnitt)

=== Senere år og død ===
Rowe var den første biografen som førte videre tradisjonen at Shakespeare trakk seg tilbake til Stratford en del år før han døde<ref>Ackroyd 2006, 476.</ref>, men pensjonering fra alt arbeid var uvanlig på denne tiden.<ref>Honan 1998, 382–383.</ref> I 1612 ble han innkalt som vitne i en rettssak angående Mountjoys datter Marys ekteskapsavtale.<ref>Honan 1998, 326; Ackroyd 2006, 462–464.</ref> I mars 1613 kjøpte han en portnerbolig i det tidligere nonneklosteret [[Blackfriars]]<ref>Schoenbaum 1987, 272–274.</ref>, og fra november 1614 var han i London i flere uker med sin svigersønn, [[John Hall (lege)|John Hall]].<ref>Honan 1998, 387.</ref>

Etter 1606–1607 skrev Shakespeare færre skuespill, og det er ingen som er tilskrevet ham etter 1613.<ref>Schoenbaum 1987, 279.</ref> Hans siste tre stykker er samarbeid, sannsynligvis med [[John Fletcher]]<ref>Honan 1998, 375–378.</ref>, som etterfulgte ham som husforfatter for King’s Men.<ref>Schoenbaum 1987, 276.</ref>

Shakespeare døde den 23. april 1616 i [[Stratford-upon-Avon]], i en alder av 52 år,<ref>Schoenbaum 1987, 25, 296.</ref> og ble overlevd av sin hustru og to døtre. Susanna hadde giftet seg med en lege, John Hall, i 1607<ref>Schoenbaum 1987, 287.</ref>, og Judith hadde giftet seg med [[Thomas Quiney]], en vinhandler, to måneder før Shakespeare døde.<ref>Schoenbaum 1987, 292, 294.</ref>

I sitt testamente etterlot Shakespeare den største delen av hans store eiendommer til sin eldste datter Susanna.<ref>Schoenbaum 1987, 304.</ref> Vilkårene ga instrukser at hun skulle gi dem videre intakt til «den første sønn av hennes kropp».<ref>Honan 1998, 395–396.</ref> Familien Quiney fikk tre barn, som alle døde før de ble gift.<ref>Chambers 1930, Vol. 2: 8, 11, 104; Schoenbaum 1987, 296.</ref> Familien Hall fikk en datter, Elizabeth, som ble gift to ganger uten å få barn i 1670, og således avsluttet Shakespeares direkte slektslinje.<ref>Chambers 1930, Vol. 2: 7, 9, 13; Schoenbaum 1987, 289, 318–319.</ref> Shakespeares testamente nevnte knapt hans hustru Anne som sannsynligvis ble gitt automatisk en tredjedel av hans eiendommer. Han gjorde imidlertid et poeng at å etterlate henne «min nest-beste seng», en testamentering som har ført til mye spekulasjon.<ref>Ackroyd 2006, 483; Frye 2005, 16; Greenblatt 2005, 145–146.</ref> En del forskere har sett på det som en fornærmelse til hustruen, mens andre har ment at nest-beste sengen ville ha vært ekteskapssengen og således rik på betydning.<ref>Schoenbaum 1987, 301–303.</ref>

Shakespeare ble gravlagt i koret på [[Treenighetskirken]] i Stratford to dager etter hans død.<ref>Schoenbaum 1987, 306–07; Wells et al. 2005, xviii</ref> Gravsteinen som dekker hans grav er innskrevet med en forbannelse mot å fjerne hans bein:

:''Good frend for Iesvs sake forbeare,''
:''To digg the dvst encloased heare.''
:''Blest be ye man yt spares thes stones,''
:''And cvrst be he yt moves my bones.''

En gang før 1623 ble det reist et monument i hans minne på nordveggen og med en byste av ham som viser ham mens han skriver. Dens plakett sammenligner ham med [[Nestor (mytologi)|Nestor]], [[Sokrates]] og [[Vergil]].<ref>Schoenbaum 1987, 308–310.</ref> I 1623, i forbindelse med utgivelsen av Første folio, ble [[Droeshout-graveringen]] utgitt<ref>National Portrait Gallery, ''Searching for Shakespeare'', NPG publications, 2006</ref>

Da William Dugdale besøkte Stratford upon Avon i 1634 på sin reise rundt i England for å nedtegne landemerker, monumenter og inskripsjoner til sin bok ''The Antiquities of Warwickshire'' (1656) så dette monumentet ikke slik ut som beskrevet ovenfor. Det viste en helt annen figur som hvilte sine armer på en ullpute.

I 1761 ble monumentet endret, slik at det viste en mann med en penn i den ene hånden. Imidlertid var skriveunderlaget fortsatt en pute.{{tr}}

Shakespeare har siden blitt feiret i mange statuer og minnesmerker rundt om i verden, inkludert gravmonumenter i [[Katedralen i Southwark]] og [[Poet's Corner]] i [[Westminster Abbey]].