Redigerer Wanli-keiseren (avsnitt)

===Senere periode===
Wanli-keiseren likte mindre og mindre å bli plaget av administrative beslutninger, og var rundt år 1600 kommet frem til en måte hvordan han kunne unndra seg dette ansvar, men samtidig bevare sin stilling: En slags passiv motstand mot det som egentlig var hans medarbeidere. Dette førte bare med seg at problemene hopet seg opp, både indre problemer og presset på landegrensene.<ref name="Dictionary of Ming Biography">{{Cite book |editor-last=Goodrich |editor-first=Carrington L. |lastauthoramp=yes |editor2-last=Fang |editor2-first=Chaoying |title=Dictionary of Ming Biography |location=New York |publisher=Columbia University Press |year=1976 |isbn=0-231-03801-1 }}</ref> Hans til sist fullstendig passive embedsførsel bidro til en svekkelse av den keiserlige sentralregjering som skulle vedvare utover hans egen tid. Fra 1612 fantes det kun én utøvende storsekretær ved hoffet, og halvparten av alle prefektur- og distriktsembeder i provinsene var ubesatte, ettersom keiseren ikke utnevnte etterfølgere til de som falt bort.

Slik fikk samtidig korrupte evnukker den reelle kontroll med det som gjenstod av styringskontroll innen Ming-regjeringen. Størst innflytelse over byråkrati og keiser vant eunukken [[Wang An]]. Hans makt beredte også veien for den senere så fryktede overevnukken [[Wei Zhongxian]], hvis velmaktsfdager kom en stund etter Wanli-keiserens død.

Hoffets økonomiske situasjon forverret seg ytterligere ved at evnukkene ved sin faktiske kontroll av statlige embeder kunne berike seg selv nokså fritt frem.

Mot slutten av Wanli-regimet begynte [[mandsjuene]] i nord med angrep over grensene. De skulle noe senere gå til generelt angrep og overta etter Ming-dynastiet.

Wanli-keiseren ble begravet i [[Dinglingmausoleet]], i anlegget av [[Ming-dynastiets graver]] ikke langt fra Beijing.