Redigerer Voltaire (avsnitt)

=== Tilbake i Frankrike ===
[[Fil:Voltaire.jpg|thumb|Voltaire, maleri av Catherine Lusurier, 1778.]]
Da Voltaire kom tilbake til Frankrike i begynnelsen av 1729 fortsatte han sin litterære karriere. Ved denne tiden utga han teaterstykker som ''Brutus'', ''Zaire'' og ''Eriphyle''. Hans ideal var de store franske tragedier, særlig de til [[Jean Racine]], men han søkte en fornyelse i Shakespeares ånd, særlig i handlingen på scenen, og innførte til dels voldsomme opptrinn. 

Med ''Zaire'' (1732) gjorde han en av århundrets mest elskede tragedier. Handlingen foregikk i [[Jerusalem]] i [[Korstog|korsfarertiden]]. Den [[muslim]]ske sultan Orosmane elsker Zaire, og hun ham. Hun er født i fangenskap og oppdratt muslimsk, men lærer at hun er født [[Kristendom|kristen]] og søster av den kristne ridderen Nérestan, og begge er barn av den gamle kong Lusignan. Hun erkjenner sin kristne arv og lover Nérestan å la seg døpe, enda hun elsker sultanen, men da hun vakler blir Orosmane grepet av sinnssyke og dreper henne ved en misforståelse. Orosmane begår deretter selvmord. Hos Voltaire er religiøsitet og fanatisme en tosidig sak, og når sjalusi kan drepe er kjærlighetens pasjon også suspekt. Innenfor den særegne voltairske tragedien framstiller han dramatiske scener i pittoresk miljø, men innenfor den klassiske tragedies tre enheter i tradisjonelle aleksanderiner.<ref>Beyer, Edvard et al.: ''Verdens litteraturhistorie'', bind 5: ''Opplysningstiden (1700–1750)''. Oslo 1972. Side 250.</ref>

[[Fil: Inconnu,_portrait_de_madame_Du_Châtelet_à_sa_table_de_travail,_détail_(château_de_Breteuil)_-001.jpg‎‎|thumb|left|200px|Matematikeren Émilie du Châtelet, følgesvenn av Voltaire (Maurice Quentin de la Tour, private samling)]]
Han utga i [[Rouen]] (uten å forelegge den for sensuren) også sitt syn på britiske holdninger i henhold til regjering, litteratur, og religion i en samling med [[essay]] i brevs form som fikk tittelen ''Lettres philosophiques sur les Anglais'' (''Filosofiske brev om de engelske''). Ettersom han betraktet det britiske [[Konstitusjonelt monarki|konstitusjonelle monarki]] som mer utviklet og mer respektfullt for menneskerettigheter, særlig religiøs toleranse, enn den franske motpart, førte disse essayene til stor strid i Frankrike. Noe av de som tiltalte Voltaire med England var at det var flere trossamfunn: «Hvis det bare var én religion i England, kunne man frykte dens despotisme; hvis det var to, ville de skjære halsen over på hverandre. Men det er tredve av dem, og de lever i fred og forsoning.»<ref>Beyer, Edvard et al.: ''Verdens litteraturhistorie'', bind 5: ''Opplysningstiden (1700–1750)''. Oslo 1972. Side 251.</ref>

Voltaire fryktet med rette myndighetenes reaksjon ved at boken var sprengstoff ved at den utilslørt propaganderte for fritt land i religiøst og politisk henseende. Av den grunn ventet han helt til 1733 før han utga den, først i engelsk oversettelse og på fransk året etter. Den franske utgivelsen ble sett på som ytterst farlig og ble forbudt den 10. juni 1734, ble beslaglagt og dømt til å brennes: «sønderrives og brennes av bøddelen som forargerlige, stridende mot religionen, gode seder og den respekt man skylder autoritetene». En arrestasjonsordre på forfatteren ble utsendt og hans hjem gjennomsøkt. Voltaire hadde allerede flyktet og satt trygt i det selvstendige hertugdømmet [[Lorraine]] hos [[marki]]en, matematikeren, fysikeren og forfatteren [[Émilie du Châtelet]] som han hadde innledet et forhold til allerede året i forvegen. Han flyttet inn i hennes slott i [[Cirey]], på grensen mellom det franske [[distriktet Champagne]] og Lorraine. Forfølgelsen av boken gjorde den til allemannseie, da alle ville se hva som hadde ført til slik oppstandelse, og i allmennhetens øyne ble Voltaire «filosofen» framfor noen andre.<ref>Breitholtz, Lennart; Heggelund, Kjell (red.): ''Epoker og diktere. Verdens litteraturhistorie''. Oslo 1979. Side 46</ref>