Redigerer Vladimir Vernadskij (avsnitt)

=== Revolusjonsårene ===
Etter at [[Tsar-Russland|tsarregimet]] kollapset i 1917, ble Vernadskij ytterligere engasjert i organisasjonslivet, blant annet var han med i flere komiteer for å utvikle landbruket. Få andre var tilgjengelige, og de fleste manglet hans engasjement. Dermed ble det til at han måtte være med på svært mange aktiviteter. I mars 1917 ble han valgt som leder av Fakultetet for mineralogi og geologi ved universitetet i Moskva. Dette var den samme stillingen som han hadde hatt frem til 1911. Etter [[oktoberrevolusjonen]] i november 1917 sendte Vernadskij sine referanser til Anatolij Lunatsjarskij (1875–1933), som var bolsjevikenes nyoppnevnte kommissær for utdannelse og forskning. Lunatsjarskij var imidlertid ikke interessert i samarbeid med Vernadskij, som derfor reiste til [[Poltava]] i Ukraina for å komme seg unna tumultene under den russiske revolusjonen. Han mottok omtrent på denne tiden en henvendelse fra Kiev, der intelligentsiaen ville ha hjelp til å opprette et vitenskapsakademi.{{sfn|Bailes|1990|p=138–159}}

Vernadskij flyttet med familien til Kiev, og han drev her med egen forskning og med etablering av et vitenskapsakademi. Forholdene var kaotiske med forskjellige styresmakter som kom og gikk. Vernadskij hadde ikke så mye til overs for [[bolsjevik]]ene, men han var samtidig skeptisk til [[Den hvite armé|de hvite,]] som han mente ikke arbeidet for nasjonens beste. På slutten av 1919 mistet han også troen på kadettpartiet og avsluttet derfor medlemskapet der. I 1920 uttalte han at en leder av det ukrainske vitenskapsakademiet ikke burde tilhøre noen politisk gruppe.{{sfn|Bailes|1990|p=138–159}}

Under [[den røde terroren]] våren og sommeren 1919 begynte bolsjevikene å ta kontroll over Kiev. Mange fra middelklassen og medlemmer av det gamle regimet ble tatt til fange, og flere ble skutt og drept. I frykt for sitt liv bestemte Vernadskij seg for å ta med familien til en forskningsstasjon i Starosele ved Dnipro, ikke langt fra byen [[Vysjhorod]]. De oppholdt seg der noen måneder, før de reiste videre til [[Krim]]. Her underviste han en tid ved universitetet i [[Simferopol]], og da rektoren døde av tyfus i 1920, ble Vernadskij valgt til etterfølger. Han fikk snart beskjed om at bolsjevikene ønsket ham og familien til Moskva.{{sfn|Bailes|1990|p=138–159}}

De ankom Moskva i mars 1921, men dro like etter til Petrograd (det nye navnet på St. Petersburg), der Vernadskij arbeidet ved universitetet. Han ble etter kort tid arrestert av [[tsjeka]]en, det hemmelige politiet, som hadde ansvaret for å arrestere «[[klassefiende]]r». En av hans tidligere studenter, som hadde blitt leder av Sovjetunionens gruveindustri, fikk Vernadskij løslatt etter tre dager. På grunn av den tette kontakten mellom hans tidligere student og den nye statslederen [[Vladimir Lenin]] (1870–1924), ble Vernadskij raskt rehabilitert. I 1922 dro han med familien til Paris for å arbeide sammen med kjernefysikeren [[Marie Curie]] (1867–1934). Vernadskij hadde før utreisen forsikret myndighetene om at han ville returnere etter Paris-oppholdet og deretter ta en aktiv rolle i oppbyggingen av sovjetisk vitenskap.{{sfn|Bailes|1990|p=138–159}}

I Paris kom Vernadskij inn i et miljø bestående av russiske dissidenter og emigranter. Han begynte å vurdere om han skulle bli i Vesten og så etter muligheter for å etablere seg der, men opplevde at det ikke var lett å få støtte til sin forskning. Fra hjemlandet ble han satt under hardt press for å returnere, og i 1925 ble han lovet en stilling ved vitenskapsakademiet. Dessuten ble han forsikret om at han ville få frihet til å drive forskning, samt midler til å finansiere arbeidet. Siden han var en svært høyt ansett vitenskapsmann i det tidligere Russland, ville en retur gi legitimitet til det nye regimet og lette arbeidet med å få andre til å reise tilbake. Sovjetunionen hadde da stort behov for å få så mange vitenskapsfolk som mulig til å komme tilbake. Landet hadde rundt midten av 1920-årene stor økonomisk fremgang, og det var også en tid med stor entusiasme for vitenskap og fremskrittstro. Våren 1925 reiste han som avtalt tilbake til Sovjetunionen. Kun 50 medlemmer av det tidligere keiserlige vitenskapsakademiet returnerte, og Vernadskij var altså blant disse.{{sfn|Bailes|1990|p=160–178}}