Redigerer Viken (historisk område) (avsnitt)

== Viken i borgerkrigstiden ==
[[Fil:Crosiere of arcbishop Heinrich of Finstingen.jpg|mini|[[Bispestav]] fra midt på 1200-tallet i tidstypisk dragehodeutforming. [[Bisp]] [[Nikolas Arnesson]]s parti [[baglerne]], stiftet 1196, fikk navn etter ''bagall'', det [[norrøn]]e ordet for bispestav.]]
{{se også|Borgerkrigstiden|Baglerne}}
Det har vært argumentert for at borgerkrigene hadde en geografisk bakgrunn – de ulike kongsemnene hadde støtte i ulike landsdeler. Da kampene brøt ut etter [[Sigurd Magnusson|Sigurd Magnussons]] død i [[1130]], hadde Sigurds sønn [[Magnus Blinde|Magnus]] sitt område i Trøndelag, mens Sigurds bror [[Harald Gille]] holdt til i Viken.<ref>Moseng, Opsahl, Pettersen, Sandmo: 114</ref> Da Haralds sønner ble konger, var det [[Inge Krokrygg|Inge]] som var Viken-kongen. Inge var også den første kongen som ble kongehyllet på Borgarting.<ref>Moseng, Opsahl, Pettersen, Sandmo: 116-117, Snorre, Haraldssønnenes saga: 609 (kapittel 1)</ref> Etter Inges død ble [[Erling Skakke]] leder for gruppen av Inges tidligere støttespillere, og Erling greide å få sin sønn [[Magnus Erlingsson]] kronet til konge.<ref>Moseng, Opsahl, Pettersen, Sandmo: 122</ref> Denne [[Fraksjon|fraksjonen]], det såkalte [[lendmannspartiet]], hadde fordelen av kirkens støtte. I Viken stod i [[1177]] et av de mest kjente slagene i borgerkrigstiden, [[slaget på Re]], i dagens [[Re kommune]] i Vestfold. Her vant Magnus, Erling og deres menn seier over [[birkebeinerne]].<ref>Moseng, Opsahl, Pettersen, Sandmo: 125</ref>

Etter at [[Sverre Sigurdsson]] ble birkebeinernes konge, ble det enda større motsetning mellom Viken og de øvrige landsdelene. Birkebeinernes sentrum var tradisjonelt i Trøndelag, men Sverre arbeidet for å styrke kontrollen over [[Vestlandet]]. Dermed ble Viken i enda større grad et eget område, adskilt fra resten av Norge, og sentrum for kampen mot kong Sverre. [[Nikolas Arnesson]], biskop av Oslo og halvbror av Inge Haraldsson (Krokrygg), og flere andre biskoper, dannet opprørspartiet [[baglerne]] i motstand mot Sverre. Baglerne var hovedsakelig [[vikværing]]er. Verdslig regional motstand mot birkebeinerne i Viken ble forent med kirkelig motstand mot Sverre.<ref>Moseng, Opsahl, Pettersen, Sandmo: 133-134</ref>

Baglerne hadde sitt hovedsete i Tønsberg. Baglerkongene blir kun regnet som [[Tronpretendent|tronpretendenter]] i de offisielle [[Liste over Norges monarker|listene over norske konger]], men baglerkongene ble kongehyllet akkurat slik som birkebeinerkongene, og i samtiden ble trolig baglernes konger ansett for å være like så «ordentlige» konger som birkebeinernes.<ref>Moseng m.fl. (2007): s. 133-134</ref> De mest kjente baglerkongene, [[Erling Steinvegg]] og [[Filippus Simonsson]], ble begge kongehyllet på både [[Haugar (Tønsberg)|Haugating]] og [[Borgartinget|Borgarting]].<ref>Håkons, Guttorms og Inges saga: kap. 9 (Erlings kongehylling) og kap. 26 (Filippus' kongehylling)</ref> Da det ble satt til [[Grid (historie)|grid]] mellom baglerne og birkebeinerne på [[Kvitsøyforliket|Kvitsøy]] i [[1208]], ble det bestemt at Filippus skulle ha styringen over Viken fra Rygjarbit til Svinesund. Birkebeinerne og deres konge [[Inge Bårdsson]] fikk Filippus til å love at han skulle gi fra seg kongsnavnet etter dette, men Filippus fortsatte å kalle seg konge helt frem til sin død.<ref>Håkons, Guttorms og Inges saga: kap. 35</ref> En tid etter Filippus' død i [[1217]] la baglerne offisielt ned flokken og gikk over til birkebeinerne og deres konge [[Håkon Håkonsson]].<ref>Håkon Håkonssons saga: 63-64</ref> De baglerne som ikke var fornøyde med dette, fortsatte å kjempe mot birkebeinerne under navnet [[ribbungene]], oppkalt etter flokkens leder [[Sigurd Ribbung]]. I [[1227]] døde Sigurd Ribbung, og opprøret i Viken døde etterhvert ut.