Redigerer Vestromerriket (avsnitt)

== Historie ==
=== Tetrarkiet ===
[[Fil:Wars-of-the-Tetrarchy.gif|thumb|Organiseringen av riket under tetrarkiet og dets sammenbrudd grunnet [[Konstantin den store]].]]
[[Diokletian]]us var den første keiseren som delte Romerriket inn i et tetrarki («firemannsstyre»). I 286 opphøyde han [[Maximianus]] til rangen av [[augustus (tittel)|''augustus'']] og ga ham kontrollen over Vestromerriket .<ref>Barnes (2006), s. 6–7.</ref><ref>Potter (2014), s. 282.</ref><ref>Southern (2007), s. 141–142.</ref> I 293 ble [[Galerius]] og [[Konstantius I Klorus]] ble utnevnt som deres nestkommanderende ([[Caesar (tittel)|''cæsar'']]), og således opprettet [[Tetrarkiet#Det første tetrarkiet (293-305)|det første tetrarki]]. Dette systemet delte effektivt Romerriket i fire hovedregioner. Hensikten var å unngå den sosiale uroen som hadde preget 200-tallet. I vest gjorde Maximianus byen Mediolanum (i dag [[Milano]]) til sin hovedstad, og Konstantius gjorde [[Trier]] til sin. I øst opprettet Galerius sin hovedstad i [[Sirmium]] og Diokletianus gjorde [[Nikomedeia]] til sin. Den 1. mai 305 abdiserte Diokletianus og Maximianus, og de ble erstattet av Galerius og Konstantius som deretter utnevnte henholdsvis [[Maximinus II Daia]] og [[Flavius Valerius Severus]] som sine ''cæsarer'', således opprettet [[Tetrarkiet#Det andre tetrarkiet (305-306)|det andre tetrarkiet]].<ref>Cameron, Ward-Perkins & Whitby (2000), s. 42.</ref>

Tetrarkiet som system kollapset etter at [[Konstantius I Klorus]] uventede død i 306. Hans sønn [[Konstantin den store|Konstantin]] ble erklært som keiser av legionene i [[Romersk Britannia|Britannia]],<ref>Barnes (2006), s. 27–28.</ref><ref>Jones (1992), s. 59.</ref> imidlertid var en rekke andre som sto fram og forsøkte bli keiser av den vestlige delen av Romerriket. I 308 holdt Galerius et møte ved [[Carnuntum]] (en romersk militærleir ved Donau) hvor han blåste nytt liv i tetrarkiet ved å dele Vestromerriket mellom Konstantin og Licinius. Konstantin er mindre interessert i tetrarkiets stabilitet enn han er i å bli enehersker av hele Romerriket. Ved 314 begynte han å utfordre Licinius, og i slaget ved Krysopolis i 324 ble Licinius beseiret, tatt til fange og senere myrdet.<ref>Grant (1997), s. 47–48.</ref> Etter at Konstantin har forent riket, noe som ga ham tilnavnet «den store», gjorde han den greske byen [[Bysants|Byzántion]] på grensen mellom Europa og Lilleasia til Romerrikets nye hovedstad. Han kalte den for Nova Roma («Nye Roma»), men den ble senere omdøpt til Konstantinopel.<ref>Limberis (2012), s. 9.</ref> Grunnet dette ble systemet med tetrarkiet offisielt avsluttet, men konseptet med fysisk å dele Romerriket mellom to keisere ble beholdt. Selv om flere mektige keisere forente begge deler av riket, det ble generelt endret til delt kontroll mellom Øst og Vest ved deres død, slik det skjedde etter at både Konstantin og [[Theodosius den store|Theodosius]] døde.<ref name="carr_40-43">Carr (2015), s. 40–43.</ref>

=== Ytterligere delinger ===
[[Fil:Impero Romano da maggio a settembre 337.png|thumb|Delingen av Romerriket blant de ''cæsarer'' som Konstantin den store hadde utnevnt: fra vest mot øst, områdene til [[Konstantin II (keiser)|Konstantin II]], [[Konstans]], [[Dalmatius]] og [[Konstantius II]]. Etter at Konstantin døde i 337 ble dette den formelle delingen av riket, inntil Dalmatius ble drept og hans område ble delt mellom Konstans og Konstantius II.]]

[[Konstantius II|Konstantius]] ble født i 317 ved [[Sirmium]] i [[Pannonia]]. Han var den tredje sønnen til Konstantin den store, og den andre med hans andre hustru Fausta, datter av [[Maximianus]]. Konstantius ble gjort til ''cæsar'' av sin far den 13. november 324.<ref name="Constantius">DiMaio, Michael: [http://www.roman-emperors.org/constaii.htm «Constantius II - De Imperatoribus Romanis»], ''Roman Emperors''</ref> Romerriket var styrt av én keiser, men da Konstantin døde i 337, ble riket delt mellom hans overlevende mannlige arvinger. Konstantius fikk de østlige provinsene, inkludert Konstantinopel, Trakia, Anatolia, Syria, Egypt og [[Kyrenaika]]; [[Konstantin II (keiser)|Konstantin II]] fik Britannia, Gallia, Hispania, og Mauretania; og [[Konstans]], i begynnelsen under oppsyn av Konstantin II, fikk [[Romersk Italia|Italia]], [[Africa (romersk provins)|Africa]], [[Illyricum]], [[Pannonia]], [[Makedonia (romersk provins)|Makedonia]], og [[Achaea]].<ref>Canduci (2010), s. 130.</ref> Provinsene Trakia, Achaea og Makedonia ble i kort tid kontrollert av Dalmatius, en nevø av Konstantin, og utnevnt til ''cæsar'', men ikke ''augustus'', men han ble myrdet av sine egne soldater i 337.<ref>Potter (2008), s. 195.</ref> Vestromerriket ble forent i 340 under Konstans, men som ble myrdet i 350 på ordre av tronraneren [[Magnentius]].<ref>Canduci (2010), s. 131.</ref> Konstantius II gikk imot ham og de møttes i slaget ved Mursa Major (i dagens Kroatia) i 351. Magnentius ble beseiret og begikk senere selvmord. Det innebar at Romerriket atter ble forent under én hersker, Konstantius II, i 353.<ref name="Constantius"/>

Konstantius II fokuserte det mest av sin makt i øst. Under hans styre ble byen [[Bysants|Byzántion]], kun nylig omdøpt til [[Konstantinopel]] utviklet som hovedstad. I 361 ble Konstantius II syk og døde, og Konstantius I Klorus’ barnebarn [[Julian den frafalne|Julian]], som hadde fungert som ''cæsar'', tok makten. Han ble drept i 363 i slaget ved Samarra mot [[Perserriket]] og ble etterfulgt av [[Jovianus]], som derimot styrte kun til 364.<ref>Lascaratos, J.; Voros, D. (Mai 2000): «Fatal Wounding of the Byzantine Emperor Julian the Apostate (361-363 A.D.): Approach To The Contribution of Ancient Surgery», ''World Journal of Surgery'' '''24''' (5), 615–619. PMID [https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/10787086 10787086].</ref>

[[Fil:Theodosius I's empire.png|right|thumb|Delingen av Romerriket etter at [[Theodosius den store|Theodosius]] døde, 395. Moderne grenser lagt på.{{legend|#B53637|Vestlig hoff under [[Honorius]]}} {{legend|#8F36B5|[[Østromerriket|Østlig hoff]] under [[Arcadius]]}}]]

Som følge av Jovianus’ død ble [[Valentinian I]] den neste keiseren i 364. Han delte umiddelbart riket igjen, ga den østlige halvdelen til sin bror [[Valens]]. For en lang tid ble det ikke oppnådd stabilitet i noen av de to rikene. Årsaken var barbarstammer utenfor grensene som økte i styrke. Vestgoterne flyktet for østgoterne, som igjen ble jagd på flukt for hunerne. De fikk tillatelse til å krysse Donau og bosette seg i Balkan av regjeringen i Østromerriket. Dårlig behandling førte til at vestgoterne brøt ut opprør, og i 378 gikk den østromerske hæren på et katastrofalt nederlag i [[Slaget ved Adrianopel (378)|slaget ved Adrianopel]] hvor keiser Valens ble drept. Nederlaget ved Adrianopel kom som et sjokk å romerne, og tvang dem til å inngå forhandlinger med vestgoterne innenfor grensene av riket. Vestoterne ble delvis uavhengige ''[[foederati]]'' under egne ledere.<ref>Katz (1955), s. 88–89.</ref>

Mer enn i øst var det opposisjon mot kristenpolitikken til keiserne i Vestromerriket. I 379 nektet [[Valentinian]]s sønn og etterfølger [[Gratian]]us å bære kappen til [[Pontifex Maximus]], og i 382 opphevet han rettighetene til hedenske prester og fjernet Seiersalteret fra senatet, en beslutning som ble meget mislikt blant det tradisjonelt hedenske aristokratiet i Roma.<ref name="Pontifex">Lendering, Jona: [https://web.archive.org/web/20180222072504/http://www.livius.org/articles/concept/pontifex-maximus/ «Pontifex Maximus»], ''Livius.org''</ref> [[Theodosius den store|Theodosius]] kom senere med et påbud som gjorde alle religioner forbudt, unntatt [[kristendom]]men.<ref>Kaylor, Noel Harold; Phillips, Philip Edward (2012): ''A Companion to Boethius in the Middle Ages''. Brill. ISBN 9789004183544, s. 14.</ref>

Den politiske situasjonen var ustabil. I 383 tok en mektig og populær general ved navn [[Magnus Maximus]] makten i Vestromerriket og tvang Gratianus’ halvbror Valentinian II til å flykte mot øst for å søke hjelp. I den destruktive innbyrdeskrigen greide den østromerske keiser Theodosius å gjeninnsette ham som keiser.<ref>Bauer (2010), s. 68.</ref> I 392 fikk den [[Frankere|frankiske]] og hedenske ''[[magister militum]]'' [[Arbogast]] myrde Valentinian II og utropte isteden en ukjent senator ved navn Eugenius som keiser. I 394 havnet de hærene fra vest og øst sammen i et voldsomt slag med store tap av menneskelig, men igjen sto Theodosius som seierherre. For en kort tid forente han Romerriket, noe som varte fram til han døde året etter. Han ble den siste keiser som styrte over et samlet og forent romersk rike .<ref name="carr_40-43"/>

Theodosius’ eldre sønn [[Arcadius]] arvet den østlige halvdelen mens hans yngre bror [[Honorius]] fikk den vestlige halvdelen. Begge var mindreårige og ingen av dem kunne styre på egne vegne. Honorius fikk magister militum [[Stilicho]], romer med germansk opphav,<ref>Vogt (1993), s. 179.</ref> mens [[Rufinus]] ble makten bak tronen i øst. Rufinus og Stilicho ble rivaler, og deres uenighet ble utnyttet av den vestgotiske lederen [[Alarik I|Alarik]] som gjorde opprør på nytt i 408 som følge av tusenvis av germanske familier som forsøkte å bosette ble massakrert av romerske legioner.<ref>Frassetto (2003), s. 214–217.</ref>

Verken øst eller vest greide å samle en hær sterk nok til å stå imot Alariks vestgotere, og begge halvdeler forsøkte å utnytte Alarik mot den andre halvparten. Alarik selv forsøkte å etablere en base som var offisiell og som kunne vare, men greide ikke å gjøre det. Stilicho forsøkte å forsvare Italia og få de invaderende vestgoterne under kontroll, men for å greide det måtte han forsterke hæren med tropper som forsvarte grensen ved Rhinen. Andre germanske stammer utnyttet at grensen var blitt svekket og invaderte Gallia i et stort antall. Stilicho selv ble offer for hoffintriger og ble drept i 408. Mens Østromerriket langsomt konsoliderte og bedret seg, sto Vestromerriket over for det fullstendige sammenbrudd. Uten Stilicho som motstander invaderte Alariks menn og plyndret selveste Roma, den evige stad, i 410.<ref>Burns (1994), s. 244</ref>

=== Honorius’ styre ===
[[Fil:Western Roman Empire 409.png|thumb|Folkevandringene, invasjoner fra barbarene og invasjonen fra den romerske tronraneren [[Konstantin III (motkeiser)]] i Vestromerriket under Honorius 407-409]]
[[Honorius]], den yngre sønnen til Theodosius, ble erklært som keiser sammen med sin far den 23. januar 393. Da faren døde arvet Honorius tronen i Vestromerriket da han var 10 år gammel mens hans noe eldre bror Arcadius arvet tronen i Østromerriket. Den vestlige hovedstaden var opprinnelig Mediolanum (dagens [[Milano]]), som den hadde vært ved tidligere delinger av riket, men hovedstaden ble flyttet til Ravenna i 402 ved invasjon av den vestgotiske lederen Alarik. Ravenna, som var beskyttet av store områder med myrer og en sterk bymur, var langt lettere å forsvare, men det gjorde det samtidig langt vanskeligere for den romerske hæren å beskytte andre sentrale deler av Italia mot angrep fra barbarer.<ref name="Bury_110">Bury (2005), s. 110</ref> Ravenna forble hovedstaden i Vestromerriket fram til [[Romulus Augustus]] 74 år senere ble avsatt, men ble senere benyttet som hovedstad for det østgotiske rike i Italia og [[eksarkatet Ravenna]].<ref>Deliyannis (2010), s. 153–156.</ref><ref>Hallenbeck (1982), s. 7.</ref>

Styret til Honorius var, selv ved vestromersk standard, kaotisk og plaget av indre og ytre stridigheter. Det vestgotiske ''foederati'' under Alarik, ''magister militum'' i Illyricum, gjorde opprør så tidlig som 395. [[Gildo]], ''comes Africæ'' og ''magister utriusque militiae per Africam'', gjorde opprør i 397 og satt i gang den gildoniske krig. Stilicho greide å undertrykke Gildo, men var selv opptatt i [[Raetia]] da vestgoterne invaderte Italia i 402.<ref>Bury (2005), s. 108.</ref> Stilicho samlet legioner i Gallia og [[Romersk Britannia|Britannia]] og marsjerte i all hast tilbake og beseiret Alarik to ganger før vestgoterne trakk seg tilbake til Illyria.

De svekkede grensene i Britannia og Gallia fikk direkte konsekvenser på riket. Tallrike [[Usurpasjon|usurpere]] dukket opp i Britannia, inkludert Marcus (406–407), Gratianus (407), og [[Konstantin III (motkeiser)|Konstantin III]] som invaderte Gallia i 407. Britannia ble regelrett forlatt og oppgitt av riket ved 410 grunnet manglende ressurser og behovet for vokte viktigere grenser. Den svekkede grensen ved Rhinen gjorde det mulig fra tallrike germanske stammer, inkluder [[vandaler]], [[alanere]], og [[svebere]], å krysse elven og dra inn i vestromerske områder i 406.<ref>Heather (2005), s. 195.</ref>

Honorius ble overbevist av minister Olympius at Stilicho konspirerte for å velte ham. Hærføreren ble derfor arrestert og henrettet i 408.<ref>Bury (2005), s. 113.</ref> Olympius ledet også en sammensvergelse for å få drept en rekke personer tilknyttet Stilicho, inkludert hans sønn og familiene til mange av hans utenlandske tropper. Det førte til at mange av soldatene gikk over til Alarik som kom tilbake til Italia i 409 og møtte liten motstand. Honorius fikk seks legioner fra Østromerriket som støtte, men mislyktes.<ref>Norwich (1989), s. 136.</ref> Honorius forsøkte desperat å få til en avtale, men samtalene brøt sammen i 410, og i raseri angrep Alarik Roma og lot sine soldater herje og plyndre. Til tross for at herjingen var relativt mild og Roma ikke lenger var Vestromerrikets hovedstad, var hendelsen sjokkerende for folk i både vest og øst i riket. Det var første gang at Roma, selve det symbolske hjertet i Romerriket, hadde blitt tatt av en fiendtlig hær siden den galliske invasjonen på 300-tallet f.Kr. Den østromerske keiser [[Theodosius II]], etterfølgeren til Arcadius, erklærte tre dager med landesorg i Konstantinopel.<ref>Cline, Eric H.; Graham, Mark W. (2011): ''Ancient Empires: From Mesopotamia to the Rise of Islam''. Cambridge University Press. ISBN 978-0521717809, s. 303.</ref>

Uten Stilicho og den påfølgende herjingen av Roma, ble Honorius’ stadig mer kaotisk. Usurperen Konstantin III hadde tatt med seg de romerske troppene i Britannia da han krysset kanalen til Gallia i 407, og etterlot seg befolkningen i Britannia uten forsvar mot invasjoner, først piktere, og deretter [[saksere]], [[anglere]], og [[jyder]] som først angrep og deretter bosatte seg fast fra 440 og framover. Etter at Honorius ble tvunget til å akseptere Konstantin III som medkeiser, utropte Konstantins general i Hispania, Gerontius, sin egen keiser i form av Maximus. Med støtte fra general [[Konstantius III]] greide Honorius å få beseiret Gerontius og Maximus i 411, og kort tid etter ble Konstantin III tatt til fange og henrettet. Med Konstantius tilbake i Italia gjorde den gallo-romerske senatoren [[Jovinus]] opprør etter å ha utropt seg selv som keiser. Da han hadde støtte fra adelen i Gallia og med [[Burgundere|burgunderne]] og alanerne som allierte, måtte Honorius henvende seg til vestgoterne under deres kong [[Ataulf]] for å få hjelp i krigen mot Jovinus.<ref>Bury (2005), s. 145.</ref> Ataulf beseiret Jovinus og henrettet ham og hans utropte medkeiser Sebastianus i 413. På omtrent samme tid var det en ny usurperen i nordlige Afrika, [[Heraclianus]]. Han forsøkte å invadere Italia, men mislyktes og trakk seg tilbake til Kartago hvor han ble drept.<ref>Bury (2005), s. 146.</ref>

Med de romerske legionene trukket tilbake kom nordlige Gallia i økende grad under [[Frankere|frankisk]] innflytelse. Frankerne tok seg etter hvert en naturlig dominans i regionen. I 418 bevilget Honorius sørvestlige Gallia ([[Gallia Aquitania]]) til vestgoterne som en vasallføderasjon. Ved å fjerne de lokale romerske guvernørene ble vestgoterne og de provinsielle romerske innbyggerne etterlatt til å styre seg selv. Som sådan ble det første av de «barbariske kongeriker», [[det vestgotiske rike]], opprettet.<ref name="Bury_154">Bury (2005), s. 154.</ref>

=== Økende konflikter med barbarene ===
[[Fil:Folkevandringene.jpg|thumb|De germanske og huniske invasjonene av Romerriket, 100–500 e.Kr., under [[folkevandringstiden]]]]
Honorius’ død i 423 ble etterfulgt av uro fram til Østromerriket med hærmakt innsatte [[Valentinian III]] som ny vestromersk keiser i Ravanna og med [[Galla Placidia]] fungerende som regent mens hennes sønn var mindreårig. Theodosius II, den østromerske keiser, hadde nølt med å annonsere at Honorius var død og i det påfølgende interregnum ble Joannes trukke fram og utropt som vestromersk keiser. Hans «styre» ble kortvarig og de østromerske styrkene nedkjempet og henrettet ham i 425.<ref>Goldsworthy (2010), s. 305.</ref>

Etter en voldelig strid med flere rivaler, og imot hva Placidia ønsket, klarte [[Flavius Aëtius]] komme seg opp til rangen som ''magister militum''. Aëtius greide å stabilisere Vestromerrikets militære situasjon på et vis ved støtte seg tungt på sine [[Hunere|huniske]] allierte. Med deres hjelp gjennomførte han omfattende krigføring i Gallia, beseiret vestgoterne i 437 og 438, men gikk selv på et nederlag i 439. Konflikten endte således i status quo og en avtale.<ref>Hughes (2012), s. 102–103.</ref>

I mellomtiden, mens det var press fra vestgoterne og et opprør fra Bonifacius, guvernør av provinsen [[Africa (romersk provins)|Africa]], grep [[Vandaler|vandalene]] under deres kong [[Gaiserik]] muligheten å krysse over fra Hispania til nordlige Afrika i 429. De ble midlertid stanset i [[Numidia]] i 435 fortsatte de videre østover. Da Aëtius var opptatt i Gallia var det ingenting den vestromerske regjeringen kunne gjøre for å forhindre vandalene å erobre de rike afrikanske provinsene, som endte med at Kartago falt den 19. oktober 439 og vandalriket ble etablert. På 400-tallet var Italia og Roma selv blitt avhengige av skattene og kornet fra disse provinsene. Med vandalenes erobring førte det til økonomisk krise. Vandalenes flåte ble en økende trussel mot romersk handel til havs og mot øyene og kysten i vestlige og sentrale Middelhavet. Aëtius samordnet et motangrep mot vandalene i 440 og samlet en stor hær på Sicilia.<ref name="Heather_11">Heather (2000), s. 11.</ref>

Imidlertid ble planene om å gjenerobre Afrika forlatt grunnet det langt mer nødvendige behovet å forsvare riket mot [[hunere|hunisk]] invasjon. Hunerne hadde blitt forent i 444 under deres ambisiøse konge [[Attila]]. Ved å gå imot deres tidligere allierte, ble hunerne en formidabel trussel mot riket. Aëtius overførte sine styrker til Donau,<ref name="Heather_11"/> skjønt Attila hadde begynt å angripe de østromerske provinsene i Balkan, således ga lettelser for øyeblikket i det vestromerske hoffet. I 449 kom den merkelige sitasjon at Attila mottok et brev fra Honoria, keiserens søster, hvor hun tilbød ham halvparten av Vestromerriket om han kom og reddet henne fra et uønsket ekteskap som Valentinian III forsøkte å tvinge på henne. Med dette påskuddet til å invadere Vestromerriket, skaffet Attila seg en fredsavtale med Østromerrikets keiserhoff og krysset Rhinen tidlig i 451 .<ref name="Heather_15">Heather (2000), s. 15.</ref> Mens hunerne herjet i Gallia, klarte Aëtius forhandle et forbund mellom romerske og germanske styrker, inkludert vestgotere og burgundere, og forhindret således hunerne til å ta byen Aurelianum (dagens [[Orléans]]) som de beleiret, og isteden tvang dem til å trekke seg tilbake.<ref>Bury (2005), s. 292.</ref> I det store [[slaget ved Chalons]] møtte og nedkjempet den romerske og germanske hæren hunerne ledet av Attila, skjønt hunerkongen unnslapp .<ref>Heather (2007), s. 339.</ref>

Attila omgrupperte og invaderte Italia i 452. Da Aëtius ikke hadde en hær som kunne angripe var veiene mot Roma åpen. Valentinian sendte pave [[Leo I (pave)|Leo I]] og to ledende senatorer for å forhandle. Disse sendebudene, kombinert med pest eller sykdom som spredte seg i den huniske hæren, trussel om sult grunnet manglende forsyninger, og nyheten om den østromerske keiseren [[Markian]]ius hadde satt i gang et angrep mot hunernes hjemland langs Donau, tvang Attila til å snu og forlate Italia. Da han død uventet og brått i 453, brøt det ut en maktkamp mellom hans sønner som førte til at hunernes enhet gikk i oppløsning og trusselen avtok .<ref name="Heather_17-18">Heather (2000), s. 17–18.</ref>

=== Indre uro ===
[[Fil:Roman Empire under Majorian (460 CE).png|thumb|Vestromerriket under [[Majorian]]us i 460. I løpet av hans fire år lange styre fra 457 til 461 greide Majorianus med hell å gjenopprette Vestromerrikets autoritet i Hispania og det meste Gallia. Til tross for hans prestasjoner, varte romersk styre i vest mindre enn to tiår.]]

[[Valentinian III]] følte seg skremt av Aëtius, og senatoren [[Petronius Maximus]] og kansleren Heraclius overtalte ham til å bli med i en sammensvergelse for å drepe generalen. Da Aëtius var i Ravenna for avgi finansiell rapport, hoppet brått keiseren opp og erklærte at han ikke lenger ville være offer for Aëtius’ fordrukne fordervelser og anklaget ham for å stjele riket fra ham. Aëtius forsøkte å forsvare seg, men Valentinian trakk sverdet og stakk den våpenløse Aëtius i hodet. Han ble drept på stedet.<ref>Given (2014), s. 126.</ref> Den 16. mars det påfølgende året ble Valentinian selv myrdet av tilhengerne av den døde generalen, muligens fremmet av Petronius Maximus. Da det var ingen igjen av det [[theodosiske dynasti]] i vest, utropte Petronius Maximus seg som keiser i den påfølgende urolige tiden .<ref>Given (2014), s. 128.</ref>

Petronius var ikke forberedt på ta kontroll over et betydelig svekket og ustabilt rike. Han brøt forlovelsen mellom Hunerik, sønn av vandalkongen Gaiserik, og Eudocia, datter av Valentinian III, for isteden tvinge henne til å gifte seg med hans egen sønn. Det ble sett på som en rettmessig grunn til krig av kong Gaiserik. Han samlet flåten og seilte til Italia for å angripe Roma. Petronius og hans tilhengere forsøkte å flykte ved synet av vandalene, men ble steinet til døde av en rasende menneskemengde utenfor byen. Han hadde styrt i kun 11 uker.<ref>Bury (2005), s. 324–325.</ref> Da vandalene sto ved byens porter anmodet pave Leo I om at Gaiserik ikke ødela den gamle byen eller myrdet dens innbyggere. Gaiserik ga sitt løfte og byens porter ble åpnet. Selv om vandalkongen holdt sitt løfte ble store mengder med kostbarheter stjålet og kulturelle monumenter av stor betydning, slik som tempelet for Jupiter Optimus Maximus ble ødelagt. Hvor alvorlig plyndringene og herjingene til vandalene var i de to ukene de var i byen, er omdiskutert, men var uansett langt mer enn da vestgoterne 3 dagers herjinger i 410.<ref>Heather (2000), s. 379.</ref>

[[Avitus]], den mest framstående generalen etter Aëtius, ble utropt som keiser av den vestgotiske kongen [[Teoderik II av vestgoterne|Teoderik II]] og ble akseptert som det av det romerske senatet. Til tross for støtte i de galliske provinsene og av vestgoterne, ble Avitus mislikt av folket i Italia grunnet den pågående matmangelen som var påført av vandalene, og for å benytte en keisergarde bestående av vestgotere. På grunn av press oppløste han keisergarden, og da grep general [[Ricimer]], som selv var av [[Svebere|svebisk]] opprinnelse, muligheten til å avsette Avitus, noe som var en populær handling. Etter at Avitus var avsatt valgte ikke den østromerske keiser [[Leo I (keiser)|Leo I]] å utrope en ny vestromersk keiser. Etter at den framstående general [[Majorian]]us beseiret en invasjon av [[Alamannerne|alamannere]], ble han utropt av hæren som ny keiser i vest, og til sist fikk han også godkjennelse av keiser Leo i Konstantinopel .<ref name="Majorian">Mathisen, Ralph W.: [http://www.roman-emperors.org/major.htm «Majorian - De Imperatoribus Romanis»], ''Roman Emperors''</ref>

Majorianus var den siste vestromerske keiser som forsøkte redde Vestromerriket med egne militære styrker. Han forsøkte å styrke den vestromerske hæren med å rekruttere et stort antall barbarere som leiesoldater, blant dem gepidere, østgotere, [[rugiere]], burgundere, hunere, bastarnere, svebere, skytere, alanere og andre, og bygget to flåter, en ved Ravenna, for å bekjempe den sterke flåten til vandalene. Han ledet personlig hæren for føre krig i Gallia, og etterlot Ricimer for å håndtere Italia. De galliske provinsene og [[det vestgotiske rike]] hadde gjort opprør som et resultat av at Avitus var blitt avsatt og nektet å anerkjenne Majorianus som den rettmessige keiser. I [[slaget ved Arelate]] beseiret Majorianus vestgoterne under Teoderik II. Vestgoterne ble tvunget til å overgi sine store besittelser i Hispania og gå tilbake til sin tidligere status som foederati. Han dro deretter opp elvedalen til [[Rhône]] og beseiret burgunderne og gjenerobret den opprørske byen Lugdunum (dagens [[Lyon]]). Da Gallia igjen var under romersk kontroll, vendte Majorianus oppmerksomheten mot vandalene i nordlige Afrika. Ikke bare var vandalene en trussel mot kysten av Italia og handelen i Middelhavet, men provinsen var vital for matforsyninger i Italia, særlig Roma. Majorianus begynte ved å gjenerobre Hispania for å bruke landet som base for gjenerobringen av Afrika. Gjennom hele 459 drev han krig mot sveberne i nordvestlige Hispania.<ref name="Majorian"/>

Vandalene begynte i økende grad å frykte en romersk invasjon. Kong Gaiserik forsøkte å forhandle fram en fredsavtale, men det ble avslått av Majorianus. Etter dette herjet Gaiserik i [[Mauretania]], deler av hans egne områder, da han fryktet at romerne ville gjøre landgang der fra Hispania. Etter at keiseren hadde tatt kontrollen over Hispania, hadde han til hensikt å benytte flåten stasjonert ved kysten av den spanske provinsen Carthaginiensis til å angripe vandalene. Før det skjedde ble flåten ødelagt, etter sigende av forrædere betalt av vandalene. Uten en flåte måtte Majorianus oppgi invasjonsplanene og inngå en fredsavtale med Gaiserik. Han oppløste deler av hæren, og hadde planlagt å reise tilbake til Roma for å sette i gang politiske reformer, men stoppet i Arelate underveis. Her ble han avsatt og arrestert av Ricimer, som hadde samlet betydelig støtte hos den aristokratiske opposisjonen. Etter fem dager med tortur ble han halshogd i nærheten av elven [[Staffora|Iria]].<ref name="Majorian"/>

=== Sammenbruddet ===
[[Fil:628px-Western and Eastern Roman Empires 476AD(3).PNG|thumb|Vestromerriket og Østromerriket ved 476.]]
Det endelige sammenbruddet for Vestromerriket var markert av i økende grad ørkesløse likesomkeisere som var dominert av sine germanske herrer i hæren. Den mest utpekte eksempelet er Ricimer som effektivt ble «makten bak makten» etter å ha avsatt både Avitus og Majorianus. Som barbar kunne han ikke bli keiser selv, men utpekte en rekke liksomkeisere som ikke kunne gjøre noe for å hindre oppløsningen av romersk autoritet og tapet av de områdene som Majorianus hadde erobret. Den første av disse liksomkeiserne var [[Libius Severus]], som ikke hadde noen anerkjennelse utenfor Italia. Den østromerske keiser Leo I og provinsguvernørene i Gallia og [[Illyria]] nektet alle å anerkjenne ham.

Severus døde i 465 og Leo I, med Ricimers godkjennelse, utnevnte den dyktige østromerske general [[Anthemius]] som følge av et atten måneders [[interregnum]]. Forholdet mellom Anthemius og Østromerriket var som forventet godt, og han var den siste vestromerske keiseren som anerkjente østromersk lovverk. De to keiserhoffene utførte en felles militær operasjon for å gjenerobre nordlige Afrika fra vandalene, og som kulminerte med det katastrofale [[slaget ved Kap Bon (468)|slaget ved Kap Bon]] i 468. Det var en av største landgangsoperasjoner i antikken som involverte 1 113 skip og over 50 000 menn, men forsøket på å ta Kartago ble stoppet av vandalenes brannskip. Det brøt ut kaos, vandalenes flåte angrep og senket over 100 romerske skip og rundt 10 000 døde i det påfølgende slaget.<ref>Heather (2006), s. 405-406</ref> Senere feilet Anthemius i en krigskampanje mot vestgoterne for å hindre deres ekspansjon.<ref>Mathisen, Ralph W.: [https://www.roman-emperors.org/anthemiu.htm «Anthemius - De Imperatoribus Romanis »], ''Roman Emperors''</ref>

Rettssaken og den påfølgende henrettelsen av Romanus, en italiensk senator og en venn av Ricimer, anklaget for forræderi i 470, gjorde Ricimer fiendtlig innstilt mot senator. Etter to år med fiendtligheter greide Ricimer å få avsatt og drept Anthemius i 470. Deretter opphøyde han aristokraten [[Olybrius]] ny vestromersk keiser.<ref>Gordon (2013), s. 122f.</ref> I løpet av Olybrius’ korte tid som liksomkeiser døde Ricimer og hans nevø [[Gundobad]] etterfulgte ham som ''magister militum''. Etter kun sju måneder som keiser døde Olybrius av [[Ødem|stuvning]]. Gundobad opphøyde da Glycerius som ny keiser. Østromerriket som hadde avvist Olybrius, nektet også å anerkjenne Glycerius. Isteden ga det østromerske hoffet sin støtte til deres egen kandidat, [[Julius Nepos]], ''magister militum'' i [[Dalmatia]]. Med støtte fra de østromerske keiserne [[Leo II (keiser)|Leo II]] og [[Zenon]], krysset Nepos Adritaerhavet våren 474 for å avsette Glycerius. Da Nepos gikk i land i Italia abdiserte Glycerius uten kamp og fikk deretter lov til å fortsette å leve som biskop av Salona (dagens [[Split]]-[[Makarska]]).<ref>Mathisen, Ralph W.: [https://www.roman-emperors.org/glyceriu.htm «Glycerius - De Imperatoribus Romanis»], ''Roman Emperors''</ref>

Det korte styret til Nepos i Italia endte i 475 da [[Flavius Orestes|Orestes]], en tidligere sekretær for Attila, og magister militum for Julius Nepos, tok kontroll over Ravenna og tvang Nepos til flykte med skip til [[Dalmatia]]. Senere det samme året kronet Orestes ikke seg selv, men sin unge sønn til vestromersk keiser under navnet Romulus Augustus. Østromerriket nektet å anerkjenne den nye keiseren, og isteden fastholdt at Nepos i Dalmatia var den rettmessige keiseren.<ref name="Bury_408">Bury (2005), s. 408.</ref>

Den 4. september ble Ravenna erobret av [[Odovakar]], lederen for de germanske foederati i Italia. Orestes ble drept og Romulus ble avsatt. Selv om situasjonen var endret kom ikke Nepos tilbake til Italia, og fortsatt å styre som vestromersk keiser i Dalmatia og med støtte fra Konstantinopel. Odovakar utropte seg selv til hersker av Italia og begynte å forhandle med den østromerske keiser Zenon. Keiseren ga til sist Odovakar statusen som [[patrisier]] som anerkjennelse av hans autoritet og aksepterte ham som sin visekonge i Italia. Zenon insisterte imidlertid at Odovakar bøyde seg for Julius Nepos som den rettmessige vestromerske keiser. Odovakar aksepterte dette og utstedte mynter i navnet av Julius Nepos over hele Italia. Det var imidlertid kun en tom politisk gest da han aldri overførte noen virkelig makt eller områder til Nepos. Mordet på Nepos i 480 fikk Odovakar til øyeblikkelig å invadere Dalmatia og annektere det under sin italienske kongerike.<ref name="MacGeorge_62">MacGeorge (2002), s. 62.</ref>

=== Vestromerrikets fall ===
{{Omdirigering|Romerrikets fall|filmen|Romerrikets fall (film)}}
[[File:Ravenna(Peutinger Map).png|thumb|300px|Byen [[Ravenna]], hovedstaden i Vestromerriket, på ''[[Tabula Peutingeriana]]'', et kart fra 1200-tallet, muligens kopiert fra en romersk original fra 300- eller 400-tallet.]]

Tradisjonelt har det vært hevdet at Vestromerriket endte den 4. september 476 da Odovakar avsatte Romulus Augustus, men de historiske nedtegnelsene har ført til at det er diskutabelt. Isteden fikk avsettelsen Romulus Augustus liten oppmerksomhet i samtiden. Romulus var en tronraner i øynene på Østromerriket og de gjenværende områdene utenfor Italia da den tidligere keiseren Julius Nepos fortsatt levde og å hevdet å styre Vestromerriket i Dalmatia. Hoffet i Vestromerriket manglet virkelig makt og hadde vært underlagt sterke germanske adelsmenn i flere tiår allerede. Det meste av områdene utenfor Italia hadde vært under kontroll av barbarkongeriker. Med Odovakars formelle anerkjennelse av Julius Nepos og senere av Zenon i Konstantinopel som sin overherre, fortsatte romersk kontroll i navnet i Italia.<ref name="Borm_47">Börm (2008), s. 47ff.</ref> [[Syagrius]], som hadde greid å bevare romersk herredømme i en [[Enklave og eksklave|eksklave]] i nordlige Gallia (et rike så i dag er kjent som blant annet kongeriket eller besittelsen Soissons) anerkjente også Nepos som sin overherre og som den rettmessige vestromerske keiser.<ref name="Elton_288-297">Elton (1992), s. 288–297.</ref>

Julius Nepos ble myrdet i 480, en sammensvergelse som ble tilskrevet Odovakar, men også den tidligere avsatt keiser Glycerius,<ref name="Martindale_514">Martindale (1980), s. 514.</ref> og den østromerske keiser Zenon valgte å ikke utpeke en ny vestromersk keiser. Zenon innså antagelig at det var ingen direkte romersk kontroll igjen over de landområdene som juridisk var underlagt det vestromerske hoffet. Han valgte isteden å oppheve den juridiske delingen av posisjonen som keiser, og erklærte seg selv som enekeiser av det utdelte Romerriket. Zenon ble den første romerske enehersker siden delingen mellom vest og øst etter [[Theodosius den store]], 95 år tidligere, og keisertittelen ble aldri delt igjen. Som sådan var de (østlige) romerske keiserne etter 480 etterfølgerne til det vestlige, om enn kun i juridisk mening.<ref name="Williams&Friell_187">Williams & Friell (1998), s. 187.</ref> Disse keiserne fortsatte å styre det (østlige) romerske rike fram til Konstantinopel falt i 1453, bort imot tusen år senere.<ref>Nicol (2002), s. 9.</ref> Da 480 markerer slutten på den juridiske delingen av riket i to adskilte keiserhoff, refererer en del historikere til drapet på Nepos og opphevelsen av Vestromerriket av Zenon som den faktiske slutten på Vestromerriket.<ref name="Elton_288-297"/><ref name="Bury_278">Bury (2015), s. 278.</ref>

Til tross for oppløsningen av Vestromerriket, var det mange av de nye barbarkongene i Vest-Europa som fortsatte å fungere bestemt innenfor et romersk administrativ rammeverk. Det er særlig sant i tilfellet med østgoterne, som kom til å styre Italia etter Odovakar. De fortsatte å benytte de administrative posisjonene som var bemannet utelukkende av romere. Det romerske senatet fortsatte å fungere som det alltid hadde gjort og romerske lover ble fortsatt benyttet i det juridiske systemet, skjønt goterne ble selv styrt av deres egne tradisjonelle lover.<ref>Bury (1923), s. 422–424.</ref> De vestromerske administrative institusjoner, særskilt de i Italia, fortsatte å bli benyttet under gotisk styre, og etter at østromerske styrker hadde gjenerobret en del av de tidligere keiserlige områder. En del historikere refererer således til omorganiseringen av Italia og oppløsningen av gamle og adskilte vestromerske administrative enheter, slik som det pretorianske prefekturet av Italia, i løpet av 500-tallet som det «virkelige» oppløsningen av Vestromerriket.<ref name="Borm_47"/>

De romerske kulturelle tradisjoner fortsatte i områdene til Vestromerriket lenge etter at riket var forsvunnet, og en nyere retning med historiske tolkninger argumenterer for at de store politiske endringene kan bli mer nøyaktig beskrevet som en kompleks kulturell omforming, framfor et sammenbrudd.<ref>Hunt et al. (2001), s. 256.</ref>