Redigerer Vestlandet (avsnitt)

== Geografi ==
{{Utdypende artikkel|Vestlandets geografi}}Vestlandet har 26,1 % av folketallet og 18,1 % av arealet i fastlands-Norge (Norge utenom [[Svalbard]], [[Jan Mayen]] og [[Dronning Maud Land]]). Av arealet er 13 % produktiv skog eller jordbruksareal (mot 39 % på Østlandet). Typisk for Vestlandet er de store [[Norges fjorder|fjordene]] som skjærer seg langt og dypt inn i fastlandet. I forlengelse av fjordene går dype ofte relativt flate og korte daler som ender blindt i en bratt dalende, for eksempel [[Isterdalen]] eller [[Flåm]]sdalen. <ref name=":3" />

Vestlandet har 22 [[liste over norske byer|byer]] og består av 92 [[Norges kommuner|kommuner]] fordelt på 15 [[distrikter i Norge|distrikter]]. De største kommunene i landsdelen er [[Bergen]] ({{formatnum:293787}}), [[Stavanger]] ({{formatnum:150838}}), [[Sandnes]] ({{formatnum:85600}}), [[Ålesund]] ({{formatnum:59305}}) og [[Karmøy]] ({{formatnum:43870}}).<ref name=":7" /> [[Bergen (tettsted)|Tettstedet Bergen]] har {{formatnum:272125}} innbyggere, som gjør det til Norges nest største. [[Stavanger/Sandnes]] regnes som ett tettsted med {{formatnum:239055}} innbyggere (tredje største i Norge).<ref name=":8" /> Den nordlige delen av [[Jæren]] med Stavanger,<ref name=":4" /> Bergen med omland og Ålesund med omland er de tettest befolkede områdene på Vestlandet.[[Fil:Storen 1986.jpg|miniatyr|[[Storen|Store Skagastølstind]] (2405&nbsp;moh.) i [[Hurrungane]] er vestlandets høyeste fjell, og Norges tredje høyeste. {{Byline|Tore Røraas (mai 1986)}}]]
[[Fil:Orrestranda.jpg|miniatyr|[[Orrestranda]] på [[Jæren]]. {{Byline|Per Olav Bøyum (juni 2008)}}]]
[[Fil:Lovatnet from Hoven.jpg|miniatyr|[[Lovatnet]] er en av mange dype innsjøer i forlengelsen av fjordene, særlig i Nordfjord. Innsjøen er farget av smeltevann fra [[Jostedalsbreen]] som skimtes i bakgrunnen.]]
[[Fil:Fjording, mother and daughter.jpg|miniatyr|[[Fjordhest]]en er en vestnorsk hesterase som er nært beslektet med [[Islandshest]]en.]]

=== Landformer og geologi ===
{{Se også|Norges geologi}}

Typisk for Vestlandet er de store [[Norges fjorder|fjordene]] som skjærer seg langt og dypt inn i fastlandet. I forlengelse av fjordene går dype ofte relativt flate og korte daler som ender blindt i en bratt dalende, for eksempel [[Isterdalen]] eller [[Flåm]]sdalen. Store nedbørsmengder og store høydeforskjeller gjør Vestlandet særlig godt egnet til vannkreft og står for en stor del av [[vannkraft i Norge|Norges vannkraftproduksjon]]. Den dyrkbare jorden finnes blant annet i de slakke dalbunnene som på slutten av istiden var under havnivå, blant annet nederste del av [[Lærdal]]en. Jæren er et unntak der det ligger et tykt lag morenejord på en bred berghylle; Jæren er Norges største lavslette.<ref name=":3" /> Nord for Stavanger kysten forrevet med skjærgård og øyer.<ref name=":6" /> [[Strandflaten]] er på Vestlandet særlig tydelig på kysten av Møre og Romsdal der myrer på strandflaten utgjør viktig jordbruksland.<ref name="NINA2009" /><ref name=":9" /><ref name="delta" /> Omkring [[Svelgen]] og [[Ålfotbreen]] er det særpreget fjellformasjon av skråstilte lag av [[Devon (geologi)|devonsk]] [[sandstein]].<ref>{{Kilde bok|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013061306082|tittel=Naturgeografi|forfatter=Klingberg, Helge|forlag=Landbruksforl.|utgivelsesår=1979|isbn=8252903797|utgivelsessted=Oslo|side=}}</ref><ref>{{Kilde bok|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014111308174|tittel=Svelgen|forfatter=Lothe, Magni|forlag=Bremanger kommune, Kulturkontoret|utgivelsesår=1995|utgivelsessted=Svelgen|side=}}</ref> 

Landskapet er med noen få unntak preget av bratte fjell. Jotunheimen (særlig [[Hurrungane]]), [[Sunnmørsalpene]], [[Romsdalsalpene]] og en del andre områder blant annet på indre [[Nordmøre]] og omkring [[Folgefonna]] er utpreget alpine. [[Marin grense|Den marine grensen]] går innerst i fjordene opp til 125 meter og det er ofte godt synlig som terasser i dalmunningene.<ref name=":6" /><ref>{{Kilde bok|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007062700006|tittel=Fjell-Norge|forfatter=Hohle, Per|forlag=Dreyer|utgivelsesår=1955|utgivelsessted=Oslo|side=}}</ref> Dyrkbar jord finnes for det meste i lavlandet under 100 meter, på øyer, langs fjordene og i dalbunner; bosetningen er konsentrert i disse områdene.<ref name=":6" /> Ved kysten og på øyene er det relativt lite skog.<ref name=":5" /> Til Vestlandet sogner store deler av [[Norges økonomiske sone]] i [[Nordsjøen]] og [[Norskehavet]] (utenfor Møre) med fiskfelt og petroleumsforekomster.<ref name=":6" />

Vestlandet har en svært varierende natur, fra høyfjellsområdene som hever seg mot øst, og senker seg mot fjorder og [[øy]]er langs kysten. Elvene har ofte bratte, korte løp med høye [[foss]]er, men på fjellvidden er elvene lange, slake og [[meander|meandrerende]]. Ytterst ved kysten har elvene korte, slake løp med grunne [[fjordsjø]]er. Det er spredt jordbruk i hele regionen. Viktigste jordbruksområde er i sør med [[Jæren]] som også er et av Norges viktigste jordbruksområder. Nesten alle byene ligger langs kysten. Her bor også de fleste menneskene. Fjellkjeden som kjennetegner landskapet, startet sin historie for 425 millioner år siden, da Norge kolliderte med [[Grønland]]. Deler av Vestlandet ble presset ned mot 100 kilometers dyp under Grønland, samtidig som andre bergarter ble skjøvet inn over Norge. Fjellkjeden som ble presset til værs, må ha minnet om [[Himalaya]], men er siden slitt ned til det vi ser i dag.<ref>Trond Torsvik: «Kontinentenes dans», ''P2-akademiet'' bind XXVII (s. 118), forlaget Transit, Oslo 2003, {{ISBN|82-7596-150-5}}</ref> Nord for [[Stad]] danner [[strandflaten]] de største flate områdene og med gode muligheter for jordbruk, blant annet på øyene [[Gossen]] og [[Smøla]] og på myrflatene i [[Fræna]].<ref>https://snl.no/Møre_og_Romsdal</ref>

Landskapet i Rogaland nord til [[Boknafjorden]] har mer til felles med Agder enn med områdene lenger nord på Vestlandet. I det nordøstlige hjørnet av Rogaland fjellene {{formatnum:1600}} meter over havet og de høyeste områdene har mer preg av hei enn av fjell. Mot kysten i sør avtar heiene i høyde. [[Strandflaten|Strandflate]] finnes fra Sletta, [[Karmøy (øy)|Karmøy]], ytre [[Haugalandet]], ytre Boknafjorden, og øyene [[Utsira]] og [[Kvitsøy]]. Jæren er en bølgende slette av [[morene]] med sandstrender uten skjærgård. Ved overgangen til Agder er [[Dalane]] med et kupert og tilsynelatende goldt landskap; det finnes drivverdig forekomster av malm og mineraler i området. Det golde preget skyldes blant annet ufruktbare bergarter. Haugalandet har høyeste topper opp til 600–800 meters høyde. I Sauda og Suldal er dalbunnene fruktbare. På grunn av mye sten var morenejorden på Jæren tyngre å dyrke enn jorden i [[Ryfylke]] inntil det ble tatt i bruk moderne maskiner og Jæren har blitt det sentrale jordbruksområdet. Dalane er preget av daler som går nordøstover fra kysten.<ref name=":4"/><ref name="Rodland"/>

Store deler av Nordmøre minner om trøndersk landskap. Vestlandet nord for Stavanger er preget av fem eller seks store fjorder som skjærer dypt inn i landet. [[Sognefjorden]] er dypest med {{formatnum:1300}} meter og lengst med 200&nbsp;km. Fjellene når opp til over {{formatnum:2000}} moh. Vest for vannskillet ligger de store isbreene Jostedalsbreen, Hardangerjøkulen og Folgefonna, vest for vannskillet er fjellene til dels ville som Hurrungane, Romsdalsalpene og Vossefjella. Fjellene langs vannskillet mot østlandet kalles [[Langfjella]] og har store fjellplatåer som Hardangervidda.<ref name="Rodland">Rødland, Kjartan (1993): ''Vestlandet sett fra luften''. Hjemmets bokforlag.</ref>

På vestlandet går daler og fjorder ofte parallelt med kysten eller vinkelrett på denne. På vestlandet anes restene av en fjellvidde som spisse tinder eller bratte, smale fjell. Dalene rett vest for vannskillet er som regel betydelig brattere enn i øst og har form som elveeroderte V-daler, mens lavere mot fjorden er dalene ofte slakke, breeroderte U-daler. Fjordene er undersjøiske fortsettelser av dalene.<ref>[[#Naturleksikon|''Norsk naturleksikon'' (1978)]], s. 14.</ref><ref name="Norge">Holmesland, Arthur m.fl.: ''Norge'', Oslo: Aschehoug, 1973.</ref> Flere innsjøer litt over havnivå er fortsettelser av fjordene og var en del av fjorden før landhevingen etter siste istid. [[Hornindalsvatnet]] er den største innsjøen på vestlandet og den dypeste i Europa. Størstedelen av Hornindalsvatnets vannmasse er under havnivå.<ref name="JN95"/><ref>{{Kilde bok|forfatter=Os, Edvard|tittel=Eid og Hornindal|forlag=Oslo : Brødr. Jørgensen|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012032024023|utgivelsesår=1953|side=12}}</ref><ref>{{Kilde bok|forfatter=Tveit, Olav Jakob|utgivelsesår=1998|tittel=Indre Nordfjord|isbn=8252031609|utgivelsessted=Oslo|forlag=Lunde|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008081804004}}</ref> [[Mofjorden]] var en innsjø like over havnivå der elven i 1743 grov seg gjennom eidet slik at det ble en del av [[Romarheimsfjorden]].<ref>''Bygdebok for Modalen og Eksingedalen.'' Bind 2. Sogenemnda, 1990.</ref>

* Nordligste pukt: N 63.312943 grader ([[Smøla]])
* Østligste punkt: E 9.350025 grader ([[Rindal]]){{best før|01012019}}
* Sørligste punkt: N 58.27650 grader ([[Sokndal]])
* Vestligste pukt: E 4.340721 grader ([[Solund]])

=== Ferskvann og is ===
[[Fil:Tyssestrengene Lindahl.jpg|miniatyr|[[Tyssestrengene]] ved [[Tyssedal]], en av mange fosser som er blitt tørrlagt etter [[vannkraft i Norge|kraftutbygging]]. Fjellformasjonen [[Trolltunga]] til høyre. Fotografert fra [[Ringedalsvatnet]] av [[Axel Lindahl]] (1880–1890).]]

Vestlandet ligger vest for Norges hovedvannskillet og elvene er generelt korte og til dels bratte med stor vannføring på grunn av rikelig nedbør.<ref name="Norge"/> Vestlandets vassdrag er rike på til dels høye fosser med blant andre [[Mardalsfossen]] og [[Vettisfossen]] er kjent for sine høye, frie fall. Fossene på østlandet er lavere, men med større vannføring.<ref>[[#Naturleksikon|''Norsk naturleksikon'' (1978)]], s. 122.</ref> Flere av verdens høyeste fosser finnes på vestlandet (så mye som fem av de ti høyeste ifølge noen beregninger) og det er flere fosser med over 600 meter fall. En lignende kombinasjon av vassdrag og landformer som den finnes stort sett bare i [[New Zealand]], deler av [[Alaska]] og [[Chile]].<ref>{{Kilde bok|forfatter=Schandy, Tom|utgivelsesår=1995|tittel=Vern vår natur|isbn=8254002274|utgivelsessted=[Oslo]|forlag=Faktum|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009050704025}}</ref>

Vestlandets landformer er preget av at berggrunnens høyeste deler ligger relativt nær fjordene og Atlanterhavet. Dalene rett vest for vannskillet er som regel bratte (og betydelig brattere enn øst for vannskillet) og har form som elveeroderte V-daler. Lavere mot fjorden er dalene ofte slakke, breeroderte [[U-dal]]er. Den store høydeforskjellen over kort avstand (blant annet i forbindelse med [[hengende dal]]er) og store nedbørsmengder gir gunstige forhold for [[vannkraft i Norge|vannkraftproduksjonen]] på Vestlandet.<ref name="Norge"/><ref>[[#Naturleksikon|''Norsk naturleksikon'' (1978)]], s. 14.</ref>[[Jostedalsbreen]] og [[Hardangerjøkulen]] ligger på Vestlandet, og det er mange mindre breer.<ref name=":6" />

=== Klima ===
{{Se også|Norges klima}}

Ved kysten er klimaet mildt med små forskjeller mellom sør og nord; det er særlig de tempererte havstrømmene samt den fremherskende sørvestlige vinden som gir milde vintre. Vintrene er kaldere og somrene varmere i indre dalstrøk enn ved kysten. Snøen blir som regel ikke liggende lenge ved kysten. Det er generelt rikelig nedbør med i overkant av {{formatnum:1000}} millimeter årlig på kysten og øker sterkt innover der fjellene stiger for eksempel i Bergen, [[Sauda]] eller [[Masfjorden (fjord)|Masfjorden]]; nedbøren er minst i de indre dalene som [[Romsdalen]] og [[Lærdal|Lærdalen]].<ref name=":3" /><ref name=":4" /><ref name=":6" /> Nord-sør på Vestlandet er det en sammenhengde sone med rundt {{formatnum:2500}} millimeter årsnedbør der fjellen tvinger luften til værs slik at den blir avkjølt og da gir fra seg nedbør. Når nedbøren kommer fra sør og sørøst slik at det regner på Østlandet blir [[føn]]vind med varm og tørr luft i indre fjordstrøk på Vesltandet. I Bergen er det i gjennomsnitt overskyet 34 % av tiden mot 43 % på Østlandet, forskjellen er større om sommeren. I vekstsesongen om sommeren har mange indre strøk på Vestlandet for lite nedbør til jordbruket.<ref name=":5" /> 

Vestlandet har fuktig, mildt klima i ytre og midtre strøk, og tørrere klima med kaldere vintre og varme somre på indre strøk. De våteste områdene får {{formatnum:3000}}&nbsp;mm nedbør årlig, mens de tørreste (som Lærdal) får omkring 500&nbsp;mm i årsmiddel. Ved [[Leikanger]] er det for eksempel halvparten så mye nedbør som ved [[Lavik kirke|Lavik]], mens de ytre øyene har noe mindre nedbør. Været er særlig påvirket av lavtrykk og mild, fuktig luft fra Atlanterhavet. I høytrykkssituasjoner med påvirkning av kald luft fra øst kan de bli svært kaldt på for eksempel Voss, mens ytre strøk kan være 10 til 15 °C høyere.<ref name=":1">{{Kilde bok|utgivelsesår=1957|tittel=Vestlandet: natur, busetnad, næringsliv|utgivelsessted=Bergen|forlag=I kommisjon hos J. W. Eides forlag|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2015012708429}} </ref> Jæren og øyene i Boknafjorden har Norges mildeste klima og husdyrene kan gå ute nesten hele året.<ref name=":4" />

Sør-Norge er dominert av [[Langfjella]] som skiller vestlandet fra østlandet. Den dominerende vindretning er fra sørvest og vest, noe som skaper store [[nedbør]]mengder på Vestlandet. Området ved [[Ålfotbreen]] har en årlig nedbørnormal på {{formatnum:5600}}&nbsp;mm og dette er trolig Norges våteste område.<ref>{{Kilde www|url=http://regclim.met.no/cicerone_artikler/cic05-01-side_24-26.pdf|tittel=Cicerone (2005), Sigbjørn Grønås, Dag Kvamme og Roar Teigen|besøksdato=2020-02-16|arkiv-dato=2007-10-22|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20071022150702/http://regclim.met.no/cicerone_artikler/cic05-01-side_24-26.pdf|url-status=yes}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.nrk.no/vestland/har-hatt-200-000-millimeter-nedbor-1.7290487|tittel=Har hatt 200 000 millimeter nedbør|besøksdato=2025-08-11|dato=2010-09-13|fornavn=Rune Fossum|etternavn=Lillesvangstu|språk=nb-NO|verk=NRK}}</ref> På grunn av lav lufttemperatur er fordampningen i Norge moderat hele året, og minst i områdene med mest nedbør. Bare en tidel av nedbøren fordamper i høyfjellsstrøkene på Vestlandet. Lite fordampning gjør det mulig å utnytte mer av nedbøren til vannkraft.<ref name="vk" /><ref>[[#VN|Vidkunn Hveding: ''Vannkraft i Norge'' side 12.]]</ref>

=== Vegetasjon ===
[[Blankburkne]] er eksempel på en art som i Norge hovedsakelig finnes på vestlandet. [[Bjønnkam]] har også særlig stor konsentrasjon på vestlandet. Denne særpregede vegetasjonen avhenger særlig av milde vintre og hyppig nedbør.<ref name=":1"/>