Redigerer Vaner (avsnitt)

== Levninger og skriftlig overlevering ==
[[Fil:Brænde-Stene.jpg|thumb|300px|Tidlig på 1900-tallet var det en oppfatning at vanene var et uttrykk for en jordbruk- og megalittkultur i Norden. [[Dysse|steindysse]] i ved [[Nørhald]] i Danmark.]] 
Mange stedsnavn overalt i Norden vitner om en utbredt dyrkelse av vaneguder; deres utbredelse tyder på at hovedområdene har vært i [[Vestfold]], [[Trøndelag]] i [[Norge]] og regionen rundt [[Mälaren]] i [[Sverige]].<ref name=baeksted108>Bæksted (1994) s. 108</ref> De skriftlige kildene, som Snorre Sturlasons ''[[Den yngre Edda]]'' nevner kun i liten grad om vanene, men det framgår likevel at de ble betraktet som mektige vesener.<ref name=DAVIDSON92>Davidson (1964:92)</ref>

De guder som vi med sikkerhet vet er vaner er de guder som ble utlevert som gisler ved fredsavslutningen og som siden levde blant æsene. I ''Den eldre Edda'' fortelles det at etter vanekrigen ble Njord sammen med hans to barn, Frøy og Frøya, utvekslet med [[Mime (mytologi)|Mime]] og [[Høne (mytologi)|Høne]] fra æsene. De tre vanegudene har funksjoner i andre myter og er blitt gitt følgende hovedfunksjoner:

*[[Njord]] var vanenes far og gud for havet.
*[[Frøy]] var den mannlige fruktbarhetsgud.
*[[Frøya (gudinne)|Frøya]] var den kvinnelige fruktbarhetsgudinne, og knyttet til kjærlighet, skjønnhet, [[seid]] og til en viss grad til krig.

Vanenes samfunnsform var på visse punkter forskjellig fra æsene, eksempelvis var familiestrukturen forskjellig i det var lov for søster og bror å gifte seg, i motsetningen til æsene (og i det norrøne samfunnet). Det er mulig at dette er en antagelse fra Snorre som forsøker å forklare umoralske i gudepar som Frøy og Frøya.

Den romerske skribent [[Tacitus]] omtalte i sitt etnografiske verk [[Germania (Tacitus)|Germania]] fra [[100-tallet]] e.Kr. dyrkelsen av en gudinne [[Nerthus]] i sørlige Danmark og nordlige Tyskland. Navnet er språklig beslektet med Njord og kan være en hentydning på at vanene var dyrket allerede på denne tiden. Tacitus beskrev kulten rundt Nerthus som en fruktbarhetskult med opptog hvor gudestatuer ble transportert rundt på egne vogner. En lignende skikk ble mer enn tusen år senere beskrevet i figuren [[Gunnar Helming]] (som er gjengitt i [[Olav Tryggvasons saga|sagaen]] om [[Olav Tryggvason]] i Heimskringla<ref>Lindow, John (2001): ''Norse mythology'', [http://books.google.com/books?id=jME8hD2UO4QC&pg=PA253&lpg=PA253&dq=Gunnar+Helmings+saga&source=bl&ots=oHfB0hfSRU&sig=I6VeSFrQ2XESZTAWxk4YUElPwlA&hl=en&ei=BfQUTJqTNpSCOLH23YkM&sa=X&oi=book_result&ct=result&resnum=1&ved=0CBQQ6AEwAA#v=onepage&q=Gunnar%20Helmings%20saga&f=false side 253]</ref>) i forbindelse med en Frøykult i Sverige.<ref>Bæksted (1994) s. 124-125</ref> Nerthus ble av Tacitus framstilt som en [[Tellus (gudinne)|Terra Mater]], ''Moder Jord'', men hun kan også ha vært en eldre vanegud som på grunn av det språklige slektskap med Njord. Det er mulig at Njord og Nerthus også var opprinnelig et søskenpar. Njords søster omtales av Snorre, men han oppgir ikke noe navn. Med tiden ble Njord og søsteren avløst av Frøy og Frøya med en tilsvarende todelt rolle.

=== ''Den eldre Edda'' ===
[[Fil:Skírnir and Gerðr III by Frølich.jpg|thumb|I ''Skirnismål'' truer Skirne den vakre jotnekvinnen Gerd til hun sier at hun aldri hadde trodd at hun vil elske en av vanene.]]

I ''[[Den eldre Edda]]'' er vanene som en gruppe særlig omtalt i diktene [[Voluspå]], ''[[Vavtrudnesmål]]'', ''[[Skirnismål]]'', ''[[Trymskvadet]]'', ''[[Allvismål]]'', og ''[[Sigerdrivemål]]''.

I ''Voluspå'' beskriver et vers hendelsene i vanekrigen og nevner at vanene brøt murene på æsenes [[borg]], og at ''«vanene kjempet / med kampspå på vollen»''.<ref>Steinsland & Sørensen (1999): ''Voluspå''. Side 16</ref>

I ''Vavtrudnesmål'' går Gagnråd ([[Odin]] i forkledning) i konkurranse om hvem som vet mest med jotnen [[Vavtrudne]]. Gagnråd spør Vavtrudne om hvor vaneguden [[Njord]] kommer fra, selv om han styrer over mange [[horg]]er og [[hov]], vokste Njord ikke opp blant æser. Vavtrudne svarer at

:''«I Vanaheim skapte''
:''vise makter homum''
:''og sendte til gisl åt guom;''
:''når æva er all,''
:''han att mun koma''
:''heim til dei vise vaner.»''<ref>''Edda (Den eldre Edda og Den yngre Edda)'', Det Norske Samlaget 2002. Side 54.</ref>

''Allvismål'' består på lignende vis av spørsmål og svar, her mellom dvergen [[Allvis]] og guden [[Tor]]. I diktet forteller Allvis at de ulike gruppene eller maktene, inkludert vanene, har forskjellige begreper for ulike emner: menneskene kaller det en ting, jotnene noe annet, og vanene igjen noe annet, eksempelvis Allvis svar på hva [[sol]]en heter i vers 16:

:''«Sol i Mannheim,''
:''sunne hjå gudar,''
:''hjå dvergar Dvalins svik,''
:''seier gloheit jotnar,''
:''alvar fagerhjul''
:''ål-skir åsa-sønner.»''<ref>''Edda (Den eldre Edda og Den yngre Edda)'', Det Norske Samlaget 2002. Side 99.</ref>

Allvis tilskriver ni termer til vanene; henholdsvis [[måne]]n («mule»), [[sol]] («sunne»), [[sky]]er med skur og uvær («vindflot»), stillhet («vind-dóv»), sjøen («våg»), ilden («glovåg»), natten («grimme»), skogen («vond»), frøene («vekster»), og [[mjød]]en («væte»).<ref>Edda (Den eldre Edda og Den yngre Edda), Det Norske Samlaget 2002. Side 97-101.</ref>

I ''Trymskvadet'' fortelles det at guden [[Heimdall]] har forhåndskjennskap slik også vanene har det: ''«kvitaste åsen, / – vidt såg han fram / som vanene ellers – »''<ref>''Edda (Den eldre Edda og Den yngre Edda)'', Det Norske Samlaget 2002. Side 94.</ref> I diktet gir [[valkyrie]]n [[Sigerdriva]] en mystisk lærdom om ulike former for [[runer]] til helten [[Sigurd Fåvnesbane|Sigurd]]. Sigerdrivemål forteller at vanene eier en hellig mjød.<ref>Larrington (1999:169).</ref>

I ''Skirnismål'' møter den vakre jotnekvinnen [[Gerd (mytologi)|Gerd]] guden Frøys budbringer [[Skirne]] og spør ham om han er en av [[alv]]ene, av æsene eller av de «vise vaner». Skirne svarer at han ikke tilhører noen av de tre gruppene.<ref>''Edda (Den eldre Edda og Den yngre Edda)'', Det Norske Samlaget 2002. Side 67.</ref> Senere i diktet greier Skirne med hell å true Gerd til å akseptere Frøys voldsomme tilnærelser, og Gerd gir Skirne en dkopp med mjød, men legger til at hun aldri hadde trodd at hun ville elske en av vanene: ''«Men etla eg hadde / at aldri det hende / eg unnte vaningen vel»''.<ref>''Edda (Den eldre Edda og Den yngre Edda)'', Det Norske Samlaget 2002. Side 70.</ref>

=== ''Den yngre Edda'' ===
Vanene er også nevnt i bøkene ''[[Gylvaginning]]'' og ''[[Skaldskaparmål]]'' som begge finnes i ''[[Den yngre Edda]]''. I førstnevnte forteller Den Høye ([[Odin]]) at [[Njord]] ble oppfostret på Vanheim og at i løpet av vanekrigen sendte vanene Njord som gissel til æsene som på sin side sendte vanene guden [[Høne (mytologi)|Høne]]. Etter at Njord ble sendt av sted var fredsavtalen et faktum mellom æsene og vanene.<ref>''Edda (Den eldre Edda og Den yngre Edda)'', Det Norske Samlaget 2002. Side 297.</ref>

I kapittelet om Åsynjene blir det gitt kort informasjon om gudinnen [[Frøya (gudinne)|Frøya]], og det fortelles at et av hennes tilnavn er «Vanadis».<ref>''Edda (Den eldre Edda og Den yngre Edda)'', Det Norske Samlaget 2002. Side 297.</ref> Dis er et annet ord for gudinne. På samme sted i teksten hvor det fortelles om gudinnen [[Gnå]], som har en hest som kan ri gjennom luft og vann, forteller Den Høye at en gang hun var ute og red var ''«det nokre vaner som såg henne ri oppe i lufta.»'' En av vanene sa da:

:''Kva er det som flyg der?''
:''Kva er det som fer der,''
:''eller lauper gjennom lufti?''<ref>''Edda (Den eldre Edda og Den yngre Edda)'', Det Norske Samlaget 2002. Side 306.</ref>

Det er ikke gitt noen kilde for dette verset eller for det påfølgende svaret til gudinnen, og det er også uklart hvorfor det i det hele tatt var nødvendig nevne at det var vaner som oppdaget Gnå og undrer seg på hvem hun er. 

I ''Skaldskaparmål'' forklarer guden [[Brage]] til hvor [[Kvad|diktningen]] kom fra. Han forteller at opprinnelsen til diktningen ligger i vanekrigen. I løpet av fredssamtalen som ble holdt ved slutten av krigen dannet både æsene og vanene en våpenhvile ved å spytte i et kar. Etterpå besluttet gudene at karet ikke skulle tømmes, men bli beholdt som et symbol på freden, og fra innholdet lagde de mann som ble hetende [[Kvase]] og ''«er så klok at kvae in så spør han om, veit han å svara på det.»''<ref>''Edda (Den eldre Edda og Den yngre Edda)'', Det Norske Samlaget 2002. Side 345.</ref> Kvase dro rundt om i verden og lærte folk opp i kunnskap inntil han ble drept av to [[Dverg (mytologi)|dverger]]. Kvases blod ble samlet i et kar, blandet med [[honning]] og gjæret. Den som drakk det ble enten klok eller [[skald]].<ref>''Edda (Den eldre Edda og Den yngre Edda)'', Det Norske Samlaget 2002. Side 345.</ref>

=== ''Heimskringla'' ===
[[Fil:Æsir-Vanir war by Frølich.jpg|right|thumb|Odin kaster spydet mot vanene, illustrasjon fra 1895 av [[Lorenz Frølich]]]]
I ''[[Ynglingesagaen]]'' i ''[[Heimskringla]]'' har Snorre gitt en [[Euhemeros|euhemerisk]] redegjørelse for [[vanekrigen]]. Som fredsavtale utvekslet begge parter gisler. Vanene sendte Njord og Frøy mens æsene sendte Høne og Mime. Ettersom Mime var «en merkelig klok mann» sendte vanene i tillegg «den viseste i sin flokk, han het Kvase».<ref name=heimskringla6> Snorre Sturlason: ''Heimskringla (Sagaene om de norske kongene)'', ''Ynglingesagaen'', bd. I, side 6</ref>

På samme side beskrives det hvordan Njord levde blant vanene var han gift med sin søster (ikke nevnt med navn), «for det var lov der» mens det hos æsene var «forbudt å gifte seg med nære slektninger».<ref name=heimskringla6/> Det var Odin som bestemte at Njord og Frøy til å bli [[Gode|blotsgoder]], en form for førkristen [[prest]]er, og de ble anerkjent som guder (''diar'') blant æsene. Frøya, Njords datter, var [[Gode|blodgydje]] (offerprestinne), og «hun var den første som lærte æsene seid, slik som vanene brukte.»<ref name=heimskringla6/>

Litt lenger ut i samme saga er en omveisfarende kong Sveigde nedtegnet for å ha giftet seg med en kvinne kalt Vana ute i «Vanaland», og deres sønn ble kalt for Vanlande («fra Vanaland»).<ref name=heimskringla11-12/>