Redigerer Utbyggingsprogrammet for Nord-Norge (avsnitt)

== Utbyggingsprogrammets oppbygging ==
[[Fil:Narvik - no-nb digifoto 20150122 00034 NB MIT FNR 20036 (cropped).jpg|mini|Narvik med rådhuset i bakgrunnen. Narvik var et at de utpekte vekstsentra i Nordland og fikk et moderne bysentra etter ødeleggelsene under andre verdenskrig.]]

[[Einar Gerhardsens andre regjering|Gerhardsen-regjeringen]] anså på slutten av 1940-årene utbyggingen av Nord-Norge «ikke bare som en stor nasjonal oppgave og plikt, men som et tiltak av betydning for den vestlige verden som samarbeider gjennom Organisasjonen for europeisk økonomisk samarbeid i Paris og Atlantpaktorganisasjonen.» Statsminister [[Einar Gerhardsen]] (1897–1987) hadde informert den amerikanske presidentens spesialrådgiver for internasjonalt økonomisk og politisk samarbeid om at regjeringen ville sette i verk et slikt utbyggingsprogram.{{sfn|St. meld. nr. 85|1951|p=1–4}}

Fra 1952 da utbyggingsprogrammet skulle gjelde, var allerede boliger og forretninger gjenoppbygget etter ødeleggelsene under andre verdenskrig. Fiskerinæringen og annen industri var også kommet på fote. Samtidig var det gjort noen investeringer i kraftforsyningen.{{sfn|St. meld. nr. 85|1951|p=39–46}}

Fra de første etterkrigsårene og frem til Utbyggingsprogrammet ble utarbeidet, skjedde en endring i synet på hvilke interesser som skulle drive frem industrialiseringen. Rett etter krigen ble det satset på tungindustri og direkte statlig engasjement. Med utbyggingsprogrammet gikk bort fra denne linjen og ville heller stimulere privat kapital og styre økonomien indirekte, blant annet påvirket av den borgerlige opposisjonens motvilje og motstand fra næringslivet selv.{{sfn|Thomassen|Lurås|1997|p=52–56}} De borgerlige partiene påvirket også at programmet ble utvidet til å omfatte primærnæringene, kraftutbygging, kommunikasjoner og yrkesutdanning.<ref name="Det nye Nord-Norge"/> Programmet baserte seg mye på at [[Keynesianisme|keynesiansk makroøkonomi]] og infrastrukturbygging skulle sørge for industrietableringer. Bak dette lå en endring av Arbeiderpartiets partiprogram som la vekt på vekst og modernisering.{{sfn|Thomassen|Lurås|1997|p=52–56}} 

=== Overordnede målsetninger ===
[[Fil:Jernverket i Mo I Rana - no-nb digifoto 20150129 00075 NB MIT FNR 15564.jpg|mini|[[Norsk Jernverk]] i Mo i Rana og andre virksomheter i regionen var bedrifter som kom i gang helt eller delvis ved myndighetenes initativ. {{byline|L.S. Båsmoen}}]]

Utbyggingsprogrammet ble beskrevet i [[Melding til Stortinget|Stortingsmelding]] nummer 85, utgitt i 1951.{{sfn|St. meld. nr. 85|1951|p=1–4}} Programmet skulle stimulere til igangsetting av private bedrifter. Kraftutbygging, forbedrede kommunikasjoner og yrkesopplæring skulle være ansvarsområder for det offentlige. Programmet skulle konsentreres om de deler av næringslivet i landsdelen som de naturlige betingelsene lå til rette for: [[kraftkrevende industri]], fiskeforedling og metall- og mineralutvinning. Spesielt var det viktig at det offentliges investeringer skulle føre til økt [[Internasjonal handel|eksport]], selv om også hjemmemarkedet skulle prioriteres. Til det siste anså en at småindustri, jordbruk og delvis fiskeforedling hadde en rolle.{{sfn|St. meld. nr. 85|1951|p=39–46}}

Utbyggingsprogrammet forutsatte at private bedrifter skulle stå for mesteparten av økningen av industriproduksjonen. Det offentlige skulle bidra med finansiering og stimulering av næringslivet med særskilte skattebestemmelser og fordeler. Det offentlige skulle ta oppgaven med utbygging av elektrisk kraft, enten med direkte finansiering eller støtte. Statlige bedrifter var bare noe som skulle etableres i begrenset omfang.{{sfn|St. meld. nr. 85|1951|p=1–4}} Programmets overordnede mål var økt produktivitet og forbedret arbeidstilbud. Arbeidstilbudet skulle forbedres for å redusere arbeidsløsheten, både den permanente og sesongvise.{{sfn|St. meld. nr. 85|1951|p=39–46}}{{sfn|Rinde|2015|p=234–238}} Et annet viktig formål var å begrense utflyttingen fra landsdelen.{{sfn|Rinde|2015|p=234–238}}

Kapitalmangel ble ansett som hovedårsaken til at næringslivet i landsdelen var dårlig utbygget. Mangel på kapital hadde gjort det vanskelig for industrien å ta i bruk nye tekniske metoder, men også kunnskapsmangel innenfor teknologi og økonomi virket hemmende.{{sfn|St. meld. nr. 85|1951|p=39–46}}

Utbyggingsprogrammet skulle være konsentrert om industrireisning, og da mente en store bedrifter i forskjellige områder i landsdelen. Områdene [[Mosjøen]], [[Salten]] og [[Narvik]] skulle stå i forgrunnen. Jernverket i Mo i Rana var etablert før programmet, men nye private bedrifter skulle etableres.{{sfn|St. meld. nr. 85|1951|p=39–46}}

Samordningen skulle i henhold til Utbyggingsprogrammet foregå både i distriktene og sentralt. Der det var nødvendig med sentrale myndigheters medvirkning, skulle [[Kommunal- og distriktsdepartementet|Kommunal- og Arbeidsdepartementet]] via en egen avdeling i [[Arbeids- og velferdsetaten|Arbeidsdirektoratet]] stå for samordningen.{{sfn|St. meld. nr. 85|1951|p=84–85}}

Stortingsmeldingen sa at det ikke kunne oppgis et samlet beløp for omfanget av Utbyggingsprogrammet. Den slo fast «at det må dreie seg om betydelige beløp hvis det skal ha utslagsgivende betydning for produktiviteten og sysselsettingsmulighetene i landsdelen.» Programmets omfang vil være avhengig av [[valuta]]situasjonen. Om det ikke lyktes for Norge å finansiere et importoverskudd, ville det dempe omfang og tempo i utbyggingen. Tilførsel av utenlandsk kapital ville derimot kunne øke omfanget av investeringene.{{sfn|St. meld. nr. 85|1951|p=39–46}}

=== Sektorvise satsningsområder ===
En forutsatte at bedrifter som ble etablert i Nord-Norge ville sørge for at arbeidskraft som ellers ikke var sysselsatt eller knapt var i arbeid, ville komme i arbeid. Økt produksjon som disse skapte ville dermed bli større i forhold til tilsvarende investeringer i bedrifter sørpå. Årsaken var at det i Sør-Norge var underskudd på arbeidskraft. En så det som viktig i denne forbindelse å etablere en formidlingstjeneste som sørget for at folk kom seg over fra distrikter med få arbeidsplasser til steder med bedre utsikter.{{sfn|St. meld. nr. 85|1951|p=39–46}}

Utbygging av næringsliv og kommunikasjoner oppfattet en som avgjørende også for forsvaret. [[Forsvarsdepartementet (Norge)|Forsvarsdepartementet]] uttalte i forbindelse med Utbyggingsprogrammet at «bare det overskudd som produktive næringer gir, kan holde et forsvar oppe.»{{sfn|St. meld. nr. 85|1951|p=39–46}} Noe av det viktigste stimuleringstiltak i Utbyggingsprogrammet var særlige [[avskrivning]]sregler. Imidlertid var det et prinsipp at det skulle være lik beskatning for alle i landet. Bare under særlige forhold skulle det kunne det gis geografisk bestemte særordninger.{{sfn|St. meld. nr. 85|1951|p=50–56}}

==== Yrkesopplæring ====
[[Fil:Honningsvaag Fiskarfagskole.JPG|mini|I 1947 bevilget Oslo kommune 1,635 millioner kroner til bygging av «Statens Fiskarfagskole, Honningsvåg. Gave fra Oslo by». Staten bevilget litt over en million kroner. Fra 2013 huser bygningen Nordkapp videregående skole og Nordkapp maritime fagskole.<ref>{{Kilde www | forfatter= | url= https://nordkapp.vgs.no/om-oss/skolen-var/skolens-historie/ | tittel= Skolens historie | besøksdato= 22. januar 2024 | utgiver= Nordkapp videregående skole | arkiv_url= | dato = 4. august 2023}}</ref> {{byline|Arnstein Rønning}}]]

Forbedring av yrkesopplæringen ble sett på som et meget viktig tiltak for å øke produktiviteten i nordnorsk industri.{{sfn|St. meld. nr. 85|1951|p=57–62}} En så for seg at det utover i 1950-årene ville være en stor disponibel arbeidskraft, men vanskelig å få nok faglærte personer. Yrkesopplæring lå betydelig etter resten av landet. En skulle satse både på skolegang for ungdom og opplæring for voksne.{{sfn|St. meld. nr. 85|1951|p=39–46}}

I årene etter andre verdenskrig var det blitt opprettet nye yrkesskoler i [[Bodø]], [[Hammerfest]], [[Kirkenes]] og [[Narvik]]. Det ble planlagt nye yrkesskoler i [[Mo i Rana]], [[Melbu]] og [[Brønnøysund]]. Det var også vurdert som viktig å få opprettet en yrkesskole for samisk håndverk.{{sfn|St. meld. nr. 85|1951|p=57–62}} Andre skoleslag som ble planlagt og bygget var [[landbruksskole]], [[sjømann]]sopplæring, [[fiskeri]]fagskole og opplæring for fiskeriarbeidere, samt [[hagebruk]]sskole (på Kvæfjord prestegård) og opplæringsstasjoner for maskinell jorddyrkning.{{sfn|St. meld. nr. 85|1951|p=57–62}}{{sfn|Hvordan virker Nord-Norgeplanen|1953|p=57–63}}

==== Kraftforsyning ====
[[Fil:Work on a 22 kV power line past Kvantoland.jpg|mini|Arbeid med en ny 22 kV-kraftlinje ved Kvantoland i [[Sørfold]]. En omfattende elektrifisering fant sted i Nord-Norge i 1950-årene, der selv de mest avsidesliggende steder fikk elektrisitet. {{byline|Lyder Kvantoland}}]]

På slutten av 1950 var bare {{nowrap|8 %}} av den nyttbare vannkraften utbygget i Nord-Norge, noe som tilsa at landsdelen hadde betydelige kraftreserver. På denne tiden var det flere kraftverk under bygging, der [[Nedre Røssåga kraftverk]] var det desidert største. En anså at bygging av kraftlinjer ville bli kostbart med spredt befolkning, store avstander og vanskelige naturforhold. Imidlertid mente myndighetene at sosiale hensyn skulle vektlegges høyere enn store utbyggingskostnader.{{sfn|St. meld. nr. 85|1951|p=62–64}} Kraftverk under planlegging som ville få betydning for industriutvikling var utpekt til å være [[Fagerbakkvassdraget]], [[Sulitjelmavassdraget]], [[Skjoma|Skjomenvassdraget]] og [[Barduelva|Barduvassdraget]].{{sfn|St. meld. nr. 85|1951|p=62–64}}

I 1952 var rundt {{nowrap|60 %}} av innbyggerne i Nord-Norge tilknyttet elektrisitetsforsyning. Med de planene som fantes tidlig i 1950-årene ville {{nowrap|75 %}} av innbyggerne få elektrisitet. Til kraftkrevende industri var det påtenkt egne vassdragsreguleringer.{{sfn|Hvordan virker Nord-Norgeplanen|1953|p=24}}

==== Jordbruket ====
Det var av stor betydning at jordbruksproduksjonen og produktiviteten skulle økes. I 1950 var rundt {{nowrap|25 %}} av Nord-Norges befolkning tilknyttet jordbruket som hovednæring. Inntektene deres var imidlertid lave, og de naturgitte forhold for landbruk mindre gunstige enn ellers i landet. En anså at overgang til bedre tilpassede vekster og husdyrhold ville øke produktiviteten. Husdyrhold ble ansett som det viktigste, mens korndyrking bare skulle satses på i enkelte distrikter. Det viktigste tiltaket for å øke produktiviteten var større bruk. Et annet tiltak var bedre yrkeskunnskap og utvidelse av dyrkningsjorden.{{sfn|St. meld. nr. 85|1951|p=64–67}}

Målet med tiltakene var at gjennomsnittlig bruksstørrelse skulle komme opp i 75–100 [[dekar]] for gårdsbruk der jordbruk var hovedinntekt. En regnet med at udyrket dyrkbart areal i Nord-Norge var så stort at det dyrkbare arealet kunne tredobles i hvert av de tre fylkene i Nord-Norge. Blant regjeringens forslag til lovendringer og stimuleringstiltak var økonomisk støtte til nydyrking.{{sfn|St. meld. nr. 85|1951|p=64–67}}

Andre tiltak regjeringen pekte på var fordobling av antall sauer på utmarksbeite fra {{formatnum:400000}} til {{formatnum:800000}}. Støtte til samer som hadde mistet store reinbesetninger under andre verdenskrig var et annet tiltak. Utvidelsen av beiteområdene for sau kunne komme i konflikt med reineieren, og en ville derfor gi støtte til oppføring av gjerder. En ville også gi støtte til reinslakterier og -fryserier for produksjon av reinkjøtt.{{sfn|St. meld. nr. 85|1951|p=64–67}}

==== Skogbruk ====
Med tiltak i skogbruket hadde regjeringen anslått at tilveksten i barskoger skulle kunne økes med {{nowrap|50 %}}. Nyplanting av barskog på barmark og i løvskog skulle kunne gi en betydelig større tilvekst. Skogreising ville gi sesongarbeid med mye arbeid om somrene, men på lengre sikt ville skogsarbeid også gi vinterarbeid. Dessuten ville det gi økte inntekter for mange jordbrukere.{{sfn|St. meld. nr. 85|1951|p=67–68}}

==== Fiskerinæringen ====
[[Fil:Kanstadsamlingen - NMF010005-00369.jpg|mini|[[Sjark]]ene og [[Skøyte (båt)|skøytene]] ligger tett i [[Henningsvær]] under [[lofotfisket]], fotografert en gang etter andre verdenskrig. For myndighetene ble det sett på som et problem at antall båter var stor og at antallet fiskere i Nord-Norge var så høyt. {{byline|Kristian Magnus Kanstad}}]]

I 1951 anså regjeringen at fiskeflåten i Nord-Norge var gjenreist med hensyn på antallet enheter. Fangstkapasiteten var da større enn før andre verdenskrig, men gjennomsnittlig var båtenes alder for høy.{{sfn|St. meld. nr. 85|1951|p=68–71}}

Et problem som stortingsmeldingen pekte på var at gjennomsnittlig ble den investerte kapital i fiske, og anlegg for fiskeforedling, anvendt bare halve året. Med jevnere produksjon ville de faste kostnader per produsert enhet avta, dermed ville nettoutbytte øke tilsvarende. Kystfisket var sesongbetont av naturgitte årsaker og myndighetene forutsatte at utvidelse av fisket utenom sesongene kunne bidra noe. For å øke produksjonen mente en derfor at en intensivering av sesongfiskeriene måtte være mulig, dessuten at det skulle bygges flere havgående fiskefartøyer.{{sfn|St. meld. nr. 85|1951|p=68–71}}

For [[Lofotfiske]]ts del mente myndighetene at bruk av [[Not (fiskeredskap)|not]] ville kunne øke total nettoutbytte. Fiskefeltene i Lofoten var imidlertid begrenset i utstrekning, slik at flere deltagere ville gi mindre fangst i alle redskapsklasser og lavere lønnsomhet. Færre fiskere ville derimot øke lønnsomheten. Overgang til andre yrker for fiskerne ble ansett som nødvendig for at fiskernes levevilkår skulle kunne bli tilfredsstillende.{{sfn|St. meld. nr. 85|1951|p=68–71}}

[[Tråler|Trålflåten]] i Norge ble betegnet som beskjeden i forhold til andre fiskerinasjoner. Regjeringen foreslo i stortingsmeldingen at det skulle gis gunstige lån for anskaffelse av et mindre antall trålfartøyer. Dette for å gi jevnere tilgang på råstoff til fiskeriindustrien, dessuten gi erfaring med trålfiske.{{sfn|St. meld. nr. 85|1951|p=68–71}}

==== Industri ====
[[Fil:Mosjøen - no-nb digifoto 20150122 00133 NB MIT FNR 20011 (cropped).jpg|mini|[[Mosjøen Aluminiumverk]] var i drift fra 1958.]]

Utbyggingsprogrammet slo fast at de nordligste fylkene på enkelte områder kunne gi gode forhold for industriutbygging. Fordeler som en fant i nord var lettere tilgang på arbeidskraft, store og billige vannkraftressurser, fiskeresurser og muligheter for gruveindustri, samt behov for konsumvarer for befolkningen. Ulemper som ble nevnt var spredt bosetning, lange avstander, mangelfullt utbyggede kommunikasjoner, manglende industrielt miljø og dårlig utbygget handelssystem. Regjeringen mente at den som hovedregel bare ville gå inn for de prosjektene som kunne bli konkurransedyktige, dermed var støtten til industrien bare ment for oppstartfasen.{{sfn|St. meld. nr. 85|1951|p=71–80}}

Utbyggingsprogrammet beskrev at det særlig var de dårlige finansieringsmulighetene, samt dårlig teknisk og merkantil innsikt som tidligere hadde hindret industriell utbygging i Nord-Norge. Kapitalen som trengtes for industrireisningen ble forutsatt at delvis skulle komme fra bedrifter i Sør-Norge.{{sfn|St. meld. nr. 85|1951|p=71–80}}

Ved planleggingen av industribedrifter ble det pekt på at virksomheter som kunne utfylle hverandre skulle legges til samme område. Et eksempel som ble nevnt var at om det på et sted ble etablert industribedrifter som først og fremst sysselsatte menn, så burde det også være kvinnearbeidsplasser i området. 
{{sfn|St. meld. nr. 85|1951|p=71–80}}

På grunn av landsdelens manglende industri, ble det påpekt at bedrifter i Nord-Norge hadde vansker med å få tak i personer med teknisk innsikt, både som arbeidere og ledere. Planen ville gi sterkt behov for kompetent arbeidskraft, noe som krevde teknisk hjelp, både i oppstarts- og i driftsfasen.{{sfn|St. meld. nr. 85|1951|p=71–80}}

Stortingsmeldingen ga en oversikt over forskjellige bedrifter i landsdelen som hadde lagt frem planer for utvidelse av virksomheten. Noen av disse bedriftene var [[Sulitjelma gruber]], [[Altaskifer|Alta skiferbrudd]], kullgruvene på Svalbard ([[Kings Bay|Kings Bay Kull Compani]] og [[Store Norske Spitsbergen Kulkompani]]), Norsk Bergverks gruver i Mo i Rana, [[Nordland Portland Cementfabrik]] i Kjøpsvik, [[Norsk Hydro]] i Glomfjord og fiskeriindustrien generelt. Sulitjelma gruber hadde meldt inn planer om å øke produksjonen fra {{nowrap|270 000}} til rundt {{nowrap|330 000}} tonn, men med forbehold om økt tilgang på elektrisk kraft. De to gruvene på Svalbard ble nevnt i planen fordi en stor del av arbeidsstokken var hjemmehørende i Nord-Norge. Her var økning av kullproduksjonen aktuelt i begynnelsen av 1950-årene. Disse planla også å få i drift kullbriketteringsverk i Trondheim og Bergen. Til Norsk Bergverk var det fra Stortinget allerede bevilget 1,8 millioner kroner for nye maskiner. Sementfabrikken i Kjøpsvik var i gang med en kapasitetsøkning i fabrikken fra {{nowrap|60 000}} til {{nowrap|80 000}} tonn sement per år i 1952. På lengre sikt var planen en produksjon på {{nowrap|130 000}} tonn. Norsk Hydro i Glomfjord ville utvide sin produksjon av hydrogen med {{nowrap|25 %}} uavhengig av Nord-Norgeplanen. Når det gjaldt fiskeforedling sa stortingsmeldingen at det allerede var bygget flere kjøle- og fryseanlegg, men for at disse skulle kunne ansees fullt utbygget trengtes både modernisering og nye anlegg.{{sfn|St. meld. nr. 85|1951|p=71–80}}

==== Skipsfart ====
Rederinæringen i Nord-Norge dreide seg i 1951 omtrent bare om kystfart, knapt om utenriksfart. Den vesentlige årsak ble påpekt å være manglende finansieringsevne. Imidlertid hadde landsdelen tilknytning til utenriksfart via sjøfolk som var ansatt i rederier sørpå. Stortingsmeldingen slo fast at en mer omfattende rederivirksomhet ville forbedre landsdelens økonomi og sjømannsyrket ville bli mer interessant for ungdommer. Spesielt forutsatte en at fiskeribefolkningen ville kunne bli gode sjøfolk.{{sfn|St. meld. nr. 85|1951|p=80–81}}

==== Samferdsel og turisme ====
[[Fil:Åpningstoget Saltdal-Fauske Di3 3.616.jpg|mini|[[Nordlandsbanen]]s forlengelse videre nordover fra Saltfjellet var blant flere viktige oppgaver for styresmaktene i 1950- og 1960-årene. Her åpningstoget til Fauske i 1958. {{byline|Adolf Skjegstad}}]]

Samferdselen i Nord-Norge ble beskrevet som lite utbygget, i tillegg var bosetningsmønstret svært lite egnet for moderne samferdselsmidler. En regnet med at {{nowrap|90 %}} av befolkningen bodde ved kysten og i fjordene. I tillegg var over {{nowrap|44 %}} av innbyggerne bosatt på øyer. Et estimat fra 1950 viste at {{nowrap|23 %}} av Nord-Norges befolkning, eller {{nowrap|90 000}} mennesker, var helt uten vei, jernbane eller hurtigruteanløp. Stortingsmeldingen fastslo at det ville være umulig å bygge ut et kommunikasjonsnett som rakk ut til alle. Det gjaldt ikke bare vei og jernbane eller lokalruter, men også telekommunikasjon og lignede kollektive goder. Planen omtalte utbygging av kommunikasjonene som en vesentlig og stor oppgave som staten måtte ta på seg.{{sfn|St. meld. nr. 85|1951|p=81–82}}

Det overordnede kommunikasjonsproblemet ble beskrevet slik: «Bosettningsproblemet kan sees fra en annen og minst like viktig synsvinkel. Den nåværende bosetning utgjør i visse områder en alvorlig hindring for en heving av arbeidskraftens produktivitet.» Det ble slått fast at en industribedrift ikke bare trengte råstoffer og energi, men kommunikasjonene måtte være gode, og ikke minst måtte arbeidskraften være tilstede. Videre at «[En] industrireisning og utbygging av næringslivet for øvrig i Nord-Norge – som overalt ellers – medfører flytinger i bosetningen og en sterkere konsentrasjon av den. Ved utbygging av kommunikasjonene vil en måtte ta hensyn til utviklingen av slike nye bedriftssentra. Utbyggingen av kommunikasjonene vil i seg selv kunne fremme en slik utvikling.»{{sfn|St. meld. nr. 85|1951|p=81–82}}

Utbyggingsprogrammet nevnte kort at Nord-Norge hadde en natur, befolkning og næringsliv som lå godt til rette for utvikling av turistnæringen. Utbygging av kommunikasjonene ville styrke turismen, dessuten trengtes det en økning av hotellkapasiteten på flere steder, men at også statens gjestgiverier og fjellstuer trengte utvidelse.{{sfn|St. meld. nr. 85|1951|p=81–82}}

==== Handel ====
Utbyggingsprogrammet sa at handelsnæringen måtte styrkes av flere grunner, i første rekke for å øke sysselsettingen. Dessuten at dette ville øke landsdelens inntekter og fremme målene i programmet, direkte og indirekte. Et annet moment var at det vil være viktig med hensyn på beredskapen i tilfelle kriser, ved at økt [[Grossisthandel|engrosvirksomhet]] ville gi større lagerbeholdninger i landsdelen.{{sfn|St. meld. nr. 85|1951|p=82–83}}

=== Planen til høring ===
En rekke instanser fikk utbyggingsplanen til uttalelse: Fylkesrådet for områdeplanlegging i Nordland og tilsvarende i Troms og Finnmark, [[Norges Bondelag]], [[Norges Industriforbund]], Arbeidernes faglige landsorganisasjon (fra 1957 [[Landsorganisasjonen i Norge|Landsorganisasjonen]], LO), [[Norsk Arbeidsgiverforening]] og [[Norsk Landbrukssamvirke|Landbrukets sentralforbund]]. Hver av dem ga kommentarer først og fremst ut fra hva deres interessegrupper var opptatt av.{{sfn|St. meld. nr. 85|1951|p=86–122}}

Industriforbundet var særlig opptatt av å påpeke faremomenter ved opprette enkeltstående store industribedrifter. Bekymringen dreide seg om kraftige tilbakeslag om konjunkturene i fremtiden skulle bli dårlige. Spesielt om bedriftene i hovedsak eller i stor grad var innrettet for eksport. Slike tilbakeslag mente de kunne bli uutholdelige tunge å bære, på et sted der det ikke fantes differensiert industri og andre næringer med jevnere sysselsettingsmuligheter, samt et stabilt marked. Industriforbundet var mest positiv til at staten ville ta på seg oppgaver som kraftutbygging, malmleting, yrkesopplæring og forbedring av kommunikasjonene. De var således skeptiske til at staten skulle drive industriutvikling, noe de mente ville komme av seg selv.{{sfn|St. meld. nr. 85|1951|p=112–117}}

Arbeidernes faglige landsorganisasjon så det som «overordentlig verdifullt» at Handelsdepartementet hadde laget et programutkast for industrireisning i landsdelen. De mente at problemene en hadde hatt i [[mellomkrigstiden]] med stor arbeidsløshet, skyldes landsdelens ensidige næringsliv. De delte ikke synet til Industriforbundet om at sysselsettingsproblemene bare ble løst så snart kommunikasjonene og kraftutbygging kom på plass. Videre sa landsorganisasjonen at det burde være en sterkere samfunnsmessig kontroll med investeringene enn programmet la opp til. Dette for å unngå feilinvesteringer eller spekulative etableringer.{{sfn|St. meld. nr. 85|1951|p=117–119}}

=== Utbyggingsfondet ===
{{Hoved|Utbyggingsfondet for Nord-Norge}}

Myndighetene regnet ikke med at finansieringsbehovet kunne dekkes av ordinære kredittinstitusjoner (banker), dermed foreslo regjeringen å opprette et eget utbygningsfond for Nord-Norge. Fondet var dermed unikt på den måten at det var regionalt avgrenset.{{sfn|Hersoug|Leonardsen|1979|p=116–120}} Fondet skulle i første rekke dekke toppfinansieringen for prosjektene,{{sfn|St. meld. nr. 85|1951|p=39-46}} det ville si at fondet skulle gi lån og stille garanti etter at andre kredittinstitusjoner hadde gitt sine bidrag til prosjektene.{{sfn|Hersoug|Leonardsen|1979|p=116–120}} En ville samtidig styrke bankene nordpå slik at de også kunne delta i finansieringen.{{sfn|St. meld. nr. 85|1951|p=39-46}}

Saker til behandling i fondets styre skulle først behandles av kommunale fagorganer. Innkommende saker skulle gå videre til hvert av fylkesrådene for områdeplanlegging eller annet spesialorgan, deretter til styret for fondet.{{sfn|Hvordan virker Nord-Norgeplanen|1953|p=9–10}}

=== Gjennomføring av Utbyggingsprogrammet ===
Stortinget fattet enstemmig vedtak om at stortingsmeldingen om Utbyggingsprogrammet for Nord-Norge skulle gjennomføres den 6. februar 1952. En rekke proposisjoner ble lagt frem i forbindelse med programmet. Samme år ble også Utbyggingsfondet for Nord-Norge opprette med en egenkapital på 100 millioner kroner som ble brakt tilveie av statsmidler, noe som i dagens pengeverdi utgjør 1,8 milliarder kroner (2022). I odelstingsproposisjon nummer 78 ble det vedtatt lov om særskilte skatteregler i samband med programmet.{{sfn|St. meld. nr. 52|1953|p=3-5}} Reglene gikk ut på at det ble gitt skattefrihet for avsetning til fond for investeringer i Nord-Norge, mulighet for avskrivning av overpris (konjunkturavskrivninger) og særskilte [[avskrivning]]sregler.{{sfn|Hersoug|Leonardsen|1979|p=112–114}}

Utbyggingsprogrammet skulle virke frem til utgangen av 1960. Retningslinjene bygget på at det private i all vesentlighet skulle stå for nye tiltak eller effektivisere den industrien som allerede var etablert. Det skulle vektlegges jevn sysselsetting. Industri for eksport eller som kunne redusere behovet for import skulle komme i forgrunnen. Staten skulle sørge for at det private initiativ ble vekket og i stand til å utnytte de muligheter som fantes i landsdelen. Det offentlige skulle derfor legge til rette for bedre «kommunikasjoner, kraftutbygging, kredittlettelser, omsetnings- og preferanseordninger, tekniske og faglige undersøkelser og analyser og ikke minst arbeidskraftens skolering.»{{sfn|St. meld. nr. 52|1953|p=43-46}}