Redigerer Urslavisk (avsnitt)

==Syllabisk synharmoni==
Etter at den progressive palataliseringen fant sted, oppsto det i den fellesslaviske perioden en tendens til at suksessive segmentalfonemer i en [[stavelse]] assimilerte artikulatoriske egenskaper (først og fremst [[artikulasjonssted]]). En annen tendens, generelt kjent som «de åpne stavelsers lov», markerer begynnelsen på den fellesslaviske perioden. En ordning av fonemene i en stavelse (fra lav til høy [[sonoritet]]) førte til at endekonsonanter falt vekk og at konsonantgrupper ble forenklet (enten ved at de falt vekk eller ved [[epentese]]), [[diftong]]er ble til [[monoftong]]er, nasale konsonanter i slutten av stavelsen ble til nasalering av den forutgående vokalen (*ę og *ǫ), og så videre. Etter disse endringene oppsto det en CV-stavelsesstruktur (konsonant-vokal, segmentene var altså ordnet fra lav til høy sonoritet), og stavelsen ble språkets grunnleggende strukturelle enhet. Slik ble stavelser (ikke bare konsonanten eller vokalen) markert som enten «bløte» eller «harde», ettersom de fleste konsonanter hadde utviklet palataliserte allofoner i bløte stavelser (en situasjon som kalles «syllabisk synharmoni» eller «syllabem».

===Regressive palataliseringer===
:''Hovedartikkel: [[Den første slaviske palataliseringen]]''
Som en utvidelse av systemet med syllabisk synharmoni, ble velarer palatalisert til [[postalveolar]]er forant fremre vokaler (*i, *ĭ, *e, *ę) og *j.

* *k → *č {{IPA|[tʃ]}}
* *g → *ž {{IPA|[ʒ]}} (muligens via {{IPA|[dʒ]}})
* *x → *š {{IPA|[ʃ]}}

Dette var den første regressive palataliseringen. Siden forekom flere vokalendringer: *ū mistet labialiseringen (muligens {{IPA|[ɨ]}}, heretter skrevet <y>, som i moderne [[polsk]]), både *ou og *eu ble *u, og bakre vokaler ble fremre etter palataler (inkludert *j). Dette ble tett fulgt av monoftongisering av diftonger i alle omgivelser.

* *ū → *y
* *ou → *u
* *eu → *u
* *o → *e / J_
* *ŭ → *ĭ / J_
* *y → *i / J_
* *oi → *ei / J_
* *ei → *i
* *oi → *ě
På dette tidspunktet hadde urslavisk det følgende vokalsystemet:

{| class="wikitable"
|-
! rowspan="2"|
! colspan="2"|[[Fremre vokal|Fremre]]
! colspan="2"|[[Sentral vkael|Sentral]]
! colspan="2"|[[Bakre vokal|Bakre]]
|-align="center"
!<small>lang</small>
!<small>kort</small>
!<small>lang</small>
!<small>kort</small>
!<small>lang</small>
!<small>kort</small>
|-align="center"
![[Trang vokal|Trang]]
| i
| ь/ĭ
| y
| 
| u
|ъ/ŭ
|-align="center"
![[Midtre vokal|Midtre]]
| rowspan=2|ě
| e
| 
|
|
| o
|-align="center"
![[Åpen vokal|Åpen]]
|
|a 
|
|
|}

Urslavisk opererte fremdeles under systemet med syllavisk synharmoni, og fordi det hadde en ny fremre vokal, [[jat]] (muligens en åpen fremre vokal, {{IPA|[æː]}}) gjennomgikk språket den andre regressive palataliseringen, da velarer foran *ě ble palatalisert. Som ved den progressive palataliseringen ble disse til palatovelarer. Snart etter ble palatovelarene fra både den progressive palataliseringen og den andre regressive palataliseringen [[sibilant]]er.

* {{Unicode|ḱ}} → *c ({{IPA|[ts]}})
* {{Unicode|ǵ}} → *dz → *z
* {{Unicode|x́}} → *s/*š

Ved deklinasjonen av substantiver forekom den andre regressive palataliseringen bare i to viktige slaviske stammeklasser: o-stammene (maskuline eller nøytrale konsonantstammer) og a-stammer (feminine eller maskuline vokalstammer). Denne regelen påvirket de maskuline o-stammenes [[paradigme]] på tre steder: foran endelsene i nominativ flertall og i lokativ entall og flertall.

{| class="wikitable"
|-
! colspan="2"|
! «ulv»
! «horn»
! «ånd»
|-
!rowspan="2"|Nominativ||<small>entall</small>
|vlŭ'''k'''ŭ 
|ro'''g'''ŭ 
|du'''x'''ŭ 
|-
!<small>flerrall</small>
|vlŭ'''c'''i
|ro'''z'''i
|du'''s'''i
|-
!rowspan="2"|Lokativ||<small>entall</small>
|vlŭ'''c'''ě
|ro'''z'''ě
|du'''s'''ě 
|-
!<small>flertall</small>
|vlŭ'''c'''ěxŭ
|ro'''z'''ěxŭ
|du'''s'''ěxŭ
|}