Redigerer Urartu (avsnitt)

== Historie ==
=== Bakgrunn ===
Urartisk er bevitnet fra 900-700-tallet f.Kr., som det offisielle skriftspråket i Urartu, og ble trolig talt av en majoritetsbefolkning i området rundt Van og det øvre Zab, som vil si den øvre delen av Tigris. Språket klassifiseres sammen med hurrittisk, som ble talt av hurrierne (kileskrift: Hu-ur-ri), i den hurro-urartiske språkfamilien. Det armenske ordet hur/hur-ri er en variant av ar/har/hur. 

Hurrierne, på assyrisk også kjent som hurritter, var et oldtidsfolk i det nordlige Mesopotamia i løpet av bronsealderen som befant seg i den nordlige fruktbare halvmånen, i det som i dag er Irak, Syria (også kjent som Aram) og Tyrkia. Syria, hurriernes arnested, anses som et viktig sted historisk sted. Hurrierne skapte flere store byer i dette området, som blir ansett for å være vår sivilisasjons vugge.

Det meste av hurriernes oppkonstruerte historie stammer fra dokumenter funnet i bibliotekene til andre av tidens folk, inkludert hettitene, akkaderne, sumererne ogegypterne. Men alt tyder på at alle disse folkene hadde sine kulturelle røtter fra hurrierne, som synes å ha vært til stede i den transkaukasiske regionen siden tidenes morgen.

Enkelte lingvister, slik som Igor M. Diakonoff og S. Starostin, ser likheter mellom de hurri-uratiske språkene og den nordøst-kaukasiske språkfamilien og plasserer dem i den alaroidiske språkfamilien, som trolig også inkluderer sumerisk, og som synes å være spesielt i slekt med nakh språkene innen den nordøst-kaukasiske språkfamilien, samt med haplogruppe J2, noe også sumererne i det sørlige Mesopotamia er.  

Man regner med at haplogruppe J2 befolkning, som inkluderer de ulike sivilisasjonene i det armenske høylandet, hvor den oppsto, samt et belte av kulturer som strakk seg fra Italia i vest til India i øst, sammen med folk med haplogruppe E, G og J1 tok del i utviklingen av det neolittiske jordbruket og senere husdyrhold og metallurgi. Mens dem med haplofruppe J2 fortsatte med jordbruk gikk dem med J1, som i dag som oftest er å finne blant semitter, samt noen kaukasiske pastoralister i Kaukasus, over til dyrehold.  

Proto-nordøst kaukasisk hadde mange ord for jordbruk, og flere, inkludert Johanna Nichols, argumenterer for at dets talere kan ha vært involvert i utviklingen av jordbruket. De hadde blant annet ord for konsepter som åk, samt frukttrær som eple og pære, noe som indikerer at jordbruk allerede var velutviklet da protospråket brøt opp.  

Nakhitsjevan, som betyr urhjemmet, eller herkomstens sted, er en aserbajdsjansk eksklave, men har historisk vært en del av Armenia. De eldste sporene av kultur i regionen dateres til den neolittiske perioden. Ifølge lingvisten Johann Heinrich Hübschmann betyr navnet på armensk "opphavets sted", en bibelsk referanse til Noas Arks landing ved Ararat, et syn den jødiske historikeren Flavius Josephus deler. Stedet ble ifølge armensk tradisjon grunnlagt av Noa.  

Mange obskure eldre språk og folk blir ansett som nakh, hvorav mange av dem i det sørlige Kaukasus, inkludert ersh språket, språket til ersh, eller ar, folket som bebodde det nordlige Armenia, og deretter hovedsakelig i Hereti i Sørøst Georgia og Nordvest Aserbajdsjan. Hovedstaden til er folket, som senere, under urartierne, kom til å bli et fort, ble kalt Èribuni og tilsvarer med dagens Jerevan. Buni er en nakh rot, som betyr ly, eller hjem, og som er det samme som det tsjetsjenske ordet bun, som betyr et lite hus. Èribuni betydde med andre ord ersenes hjem. Van er det vanlige armenske ordet for bun.

Nakharar, fra det parthiske naxvadār, som betyr dem som har forrang, var en arvetittel for den høyeste graden gitt til den armenske adelen. Opprinnelsen strekker seg tilbake til det hedenske Armenia, som var samtidig med Romerriket og det partiske imperiet, og trolig ennå lenger tilbake i tid. 

Hurrisk må ha splittet av fra urartisk omkring 2000 f.Kr. Dette på samme tid som da den største og mest innflytelsesrike hurriske nasjonen Mitanni i det armenske høylandet ble dannet. Urartisk er for eksempel nærmere den såkalte gammel-hurriske formen enn til den formen som oppsto i Mitanni. En del toponymer, egennavn og annen terminologi i Mitanni blir ansett for å være et indoarisk superstratum, noe som tyder på at en indoarisk elite satte seg selv som herskerklasse overfor hurrierne som en del av den indoariske ekspansjonen, selv om også hurriere ble inkludert blant herskerklassen. 

Ved tidlig jernalder hadde hurrierne i stor grad blitt assimilert med andre folk, kanskje bortsett fra kongedømmet Urartu i det armenske høylandet, sentrert rundt de fjellkledde regionene ved Vansjøen.   

[[Fil:Armenian - Head of a Bull - Walters 54791 - Three Quarter.jpg|thumb|upright|Hode av en okse, Urartu, 700-tallet f.Kr. Dette hodet var festet til en store kjel, tilsvarende som den vist ovenfor.]]

=== Vekst ===
Grunnleggeren av staten Urartu var Aramé, som samlet alle fyrsteedømmene i Det armenske høylandet og ga seg selv tittelen «konge av konger», som var den tradisjonelle tittelen på Urartus konger. [[Sarduri I]] (ca. 832 – 820 f.Kr.), sønn av Aramu, klarte med hell å stå imot assyriske angrep fra sør, ledet av [[Salmanassar III]], og klarte å samle og forene den militære makten i staten.

Sarduri I flyttet hovedstaden til Tushpa (dagens [[Van (Tyrkia)|Van]], ved bredden av Vansjøen). Hans sønn, Ispuini (ca. 820 – 800 f.Kr.), klarte å legge under seg nabostaten Musasir, også kjent som Ardini, som siden ble et viktig religiøst senter for urartiernes hovedgud Khaldi, og dermed etablere sin sønn Sarduri II til visekonge.

Ispuini ble angrepet av assyriske [[Sjamsi-Adad V]]. Hans etterfølger [[Menua]] (ca. 800 – 785 f.Kr.) klarte også utvide kongeriket betydelig og etterlot seg inskripsjoner over et omfattende område. Den midlertidige tilbakegangen til Assyria i løpet av første halvdel av 700-tallet hadde bidratt til Urartus vekst. Den ble da den største og mektige staten i østlige Asia i løpet av kort tid.<ref>Zimansky, Paul: ''Urartian Material Culture As State Assemblage: An Anomaly in the Archaeology of Empire'', s. 103</ref>

Urartu strakte seg ut på høyden av sin militære makt under Menuas sønn [[Argishti I]] (ca. 785 – 760 f.Kr.), og ble et av de mektigste kongeriker i østlige Asia. Argishti I underla seg enda flere områder langs elven [[Aras|Araxes]] og [[Sevansjøen]]. Hans slo tilbake flere av assyriske angrepene som [[Salmanassar IV]] sendte imot ham. Argishti grunnla også flere nye byer, mest kjent er [[Erebunifestningen|Erebuni]] i 782 f.Kr.

På sitt høydepunkt kan kongeriket Urartu ha strukket seg nord for elven Araxes og Sevansjøen, bestående av dagens Armenia og selv den sørlige delen av Georgia (det vil si [[Kolkis]]) bortimot ved kystene av Svartehavet; vest til kildene av Eufrat; øst til dagens [[Tabriz]], [[Urmiasjøen]], og bortenfor; og sør til kildene av Tigris.

[[Tiglat-Pileser III]] av Assyria erobret Urartu i løpet av sitt første tid som konge i 745 f.Kr. Der fant assyrerne ryttere og hester, temmet som føll som ridedyr, noe som var enestående sammenlignet med sør hvor hester ble spent i spann for assyriske stridsvogner.<ref>Luckenbill, D.D. (1927): ''Ancient Records of Assyria and Babylonia'', bind, 2, s. 84; sitert i Fox, Robin Lane (2008): ''Travelling Heroes in the Epic Age of Homer'', s. 17</ref>

=== Nedgang  ===
[[Fil:Urartu Helmet Fragment 1.jpg|thumb|Fragment av hjelm av bronse fra kong Argishti Is tid. Avbildningen av «Livets tre» var et populært motiv i oldtiden.]]
I 714 f.Kr. led kongeriket Urartu kraftig under angrep fra [[kimmeriere]], et nomadiske rytterfolk fra nord, og samtidig fra kampanjene til [[Sargon II]] av Assyria. Hovedtempelet i Mushashir plyndret og herjet, og kong [[Rusa I]] gikk på et knusende nederlag mot Sargons styrker ved [[Urmiasjøen]]. I skam valgte han å begå selvmord.<ref>Roux, Georges (1993)): ''Ancient Iraq'', 3. utg., Penguin, s. 314</ref>

Rusas sønn [[Argishti II]] (714 – 685 f.Kr.) gjenopprettet Urartus posisjon overfor kimmerierne, imidlertid var landet ikke lenger en trussel for Assyria og det ble inngått en fredsavtale med den nye assyriske kongen, [[Sankerib]], i 705 f.Kr. Dette førte til at Urartu gikk inn i en lengre periode med fred og vekst, noe som fortsatte gjennom regjeringstiden til Argishtis sønn [[Rusa II]] (685–645 f.Kr.).

Etter Rusa II førte utviklingen til at Urartu ble svakere under stadige angrep fra kimmerierne og [[Skytia|skytere]]. Det ble av den grunn avhengig av Assyria, noe som er vist ved at Rusa IIs sønn Sardur III (645–635 f.Kr.) refererte til den assyriske kong [[Asurbanipal]] som sin "far".<ref>''Journal of Ancient History'' 1951, No 3. s.. 243–244</ref><ref>Letter of Ashubanipal to Sarduri III. ''HABL'', № 1242.</ref>

=== Urartus fall ===
I henhold til urartiansk epigrafi ble Sarduri III etterfulgt av tre konger: Erimena (635–620 f.Kr.), hans sønn Rusa III (620–609 f.Kr.), og dennes sønn Rusa IV (609–590 eller 585 f.Kr.). I slutten av 600-tallet f.Kr. (under eller etter regjeringstiden til Sardur III) ble Urartu igjen invadert av skytere og deres allierte, mederne. I 612 f.Kr. erobret den mediske kong [[Kyaxares]], sammen med [[Nabopolassar]] av [[Babylon]] og skytere, Assyria etter at landet hadde blitt betydelig svekket av indre krig.

Mange urartianske ruiner fra denne perioden viser bevis på ødeleggelse av brann. Dette kan antyde to scenarioer: Enten erobret Media til sist Urartu, førte det inn under sitt herredømme, eller at Urartu beholdt sin uavhengighet og makt, men gikk gjennom en dynastisk forandring da et lokalt armensk dynasti (senere kalt for [[Orontidedynastiet]]) veltet den herskende familien ved militær hjelp fra Media.

Oldtidens kilder støtter den siste versjonen: [[Xenofon]] fra [[Athen]] hevder at Armenia, styrt av en konge fra Orontidedynastiet, ikke ble erobret før under styret til den mediske kong [[Astyages]] (585– 550 f.Kr.) – lenge etter Medias invasjon på slutten av 600-tallet f.Kr.<ref>Xenofon: [http://ancienthistory.about.com/library/bl/bl_text_xenophon_cyropedia_3.htm ''Cyropedia''. 3.7] {{Wayback|url=http://ancienthistory.about.com/library/bl/bl_text_xenophon_cyropedia_3.htm |date=20071203205416 }}. Oversatt til engelsk av Henry Graham Dakyns.</ref> Tilsvarende skrev [[Strabon]] senere at i «oldtiden styrte [[Stor-Armenia]] hele Asia etter at det brøt ut fra riket til syrerne, men senere, i tiden til Astyages, ble det fra røvet den store autoritet...»<ref>Strabon: [http://www.perseus.tufts.edu/cgi-bin/ptext?doc=Perseus:text:1999.01.0198&loc=11.13.1 ''Geography''. 11.3.5].</ref>

[[Middelalderen]]s armenske [[krønike]]r understøtter greske og hebraiske kilder. I særdeleshet skriver Movses Khorenatsi at den armenske fyrsten Paruyr Skayordi hjalp den mediske kong Kyaxares og hans allierte å erobre Assyria, og for dette anerkjente Kyaxares ham som konge av Armenia mens Media erobret dette landet langt senere, under Astyages.<ref>(Armenisk) Khorenatsi, Movses (1997): ''History of Armenia, 5th century'' (Հայոց Պատմություն, Ե Դար). Annotated translation and commentary by Stepan Malkhasyants. Gagik Sarkisyan (red.) Yerevan: Hayastan Publishing, 1.21, ISBN 5-540-01192-9. s. 100–101</ref>