Redigerer Uranus’ klima (avsnitt)

== Årstidsvariasjoner ==
Årstidsvariasjonen er vanskelig å utforske. Gode data om atmosfæren har bare eksistert i mindre enn ett Uranusår (84 jordår).<ref name="Shepherd1861" group=L/> En rekke oppdagelser har likevel blitt gjort. Astronomisk [[Fotometri (astronomi)|fotometri]] har (siden 1950-årene) vist regelmessig variasjon i lysstyrken i to båndspektre: Et maksimum som inntreffer ved [[solverv]] og et minimum som inntreffer ved jevndøgn.<ref name="Lockwood2006" group=L/> Ved årtusenskiftet var det gått omkring et halvt Uranusår (48 år) siden disse målingene startet. En lignende periodisk observasjon, med maksimum under solverv, ble notert under [[mikrobølge]]målinger av den dype troposfæren som begynte i 1960-årene.<ref name="Klein2006" group=L/> [[Stratosfære|Stratosfæriske]] temperaturmålinger som begynte i 1970-årene har også vist maksimumverdier omkring solverv i 1986.<ref name="Young2001" group=L/>
[[Fil:Seasonal change on Uranus.jpg|thumb|300px|Endringer i atmosfæren når Uranus nærmer seg jevndøgn (til høyre){{byline|Foto: NASA, ESA og [[Mark R. Showalter]] (SETI Institute)|23. august 2007}}]]
De fleste variasjonene antas å skyldes endringer i visningsgeometrien. Uranus er en [[Rotasjonsellipsoide|oblat sfæroide]], som forårsaker at dens synlige område blir større når det blir sett fra [[Geografisk pol|de geografiske polene]]. Dette forklarer delvis den lysere tilsynekomsten ved solverv.<ref name="Lockwood2006" group=L/> Uranus er også kjent for sterke sonale variasjoner i [[albedo]].<ref name="Karkoschka2001" group=L/> Den sørlige polregionen er for eksempel mye lysere enn ekvatorbåndene.<ref name="Smith1986" group=L/> Begge polene viser også forøket lysstyrke i mikrobølgedelen av spekteret,<ref name="Hofstadter2003" group=L/> mens den polare stratosfæren er kaldere enn den ved ekvator.<ref name="Young2001" group=L/> Årstidsvariasjoner synes derfor å skje på følgende måte: Polene, som er lyse både i synlige spektralbånd og i mikrobølger, blir synlige ved solverv og resulterer i en lysere planet, mens det mørke ekvator hovedsakelig er synlig nær jevndøgn og skaper en mørkere planet.<ref name="Karkoschka2001" group=L/> I tillegg gir [[okkultasjon]]er ved solverv en varmere stratosfære ved ekvator.<ref name="Young2001" group=L/>
[[Fil:Uranus Seasonal variability v2.png|thumb|350px|Den synlige omfanget av Uranus i to spektralbånd (øverst)<ref name="Lockwood2006" group=L/> justert for avstand, effektiv [[mikrobølge]]temperatur (midten) og stratosfærisk temperatur (nederst).<ref name="Hofstadter2003" group=L/> Det blå båndet er sentrert ved 470&nbsp;nm, og det gule ved 550&nbsp;nm.{{byline|Tegnet av: Ruslik0|1. januar 2011}}]]
Det er likevel noen grunner til å tro at årstidsvariasjoner finner sted på Uranus. Selv om Uranus har en lys sørpolar region, er nordpolen ganske svak, noe som er uforenlig med modellen for årtidsendringer som er skissert ovenfor.<ref name="Hammel2007" group=L/> Under dens nordlige solverv i 1944, fremviste Uranus forhøyet lysstyrke, noe som antydet at nordpolen ikke alltid var så svak.<ref name="Lockwood2006" group=L/> Denne informasjonen innebærer at den synlige polen lyser opp en tid før solverv og mørkner etter jevndøgn.<ref name="Hammel2007" group=L/> Detaljerte analyser av synlige data og mikrobølgedata viste at de periodiske forandringer av lysstyrken ikke er komplett symmetrisk omkring solverv, som også indikerer en endring i albedo.<ref name="Hammel2007" group=L/> I tillegg viste mikrobølgedata en forøkning i pol–ekvator kontrasten etter solvervet i 1986.<ref name="Hofstadter2003" group=L/> Til slutt, i 1990-årene da Uranus beveget seg bort fra solverv, avslørte Hubble-teleskopet og bakkebaserte teleskoper at den sørlige polkalotten mørknet merkbart (unntatt den sørlige kragen, som forble lys),<ref name="Rages2004" group=L/> mens den nordlige halvkulen hadde forøket aktivitet,<ref name="Lakdawalla2004" group=L/> slik som skyformasjoner og sterkere vinder. Og man hadde sterke forventninger om at det ville lysne snart.<ref name="Hammel2005a" group=L/> Spesielt var en analog til den lyse polarkappen på den sørlige halvkule (omkring −45°) forventet å komme til syne i dens nordlige del.<ref name="Hammel2007" group=L/> Dette skjedde da også i 2007 da Uranus passerte et jevndøgn: En svak nordlig polarkappe oppstod, mens den sørlige kragen ble nesten usynlig, selv om den sonale vindprofilen forble asymmetrisk, og nordlige vinder ble litt tregere enn sørlige.<ref name="Sromovsky2009a" group=L/>

Mekanismen for fysiske forandringer er fortsatt uklar.<ref name="Hammel2007" group=L/> I nærheten av sommer- og vintersolverv ligger Uranus’ halvkule vekselvis enten i full blending av solens stråler eller vendt mot det dype og mørke rom. Opplysningen av den solbelyste halvkule antas å skyldes den lokale fortykningen av metanskyene og dislagene i troposfæren. Den lyse kragen ved -45° breddegrad er også forbundet med metanskyer. Andre endringer i den sørlige polare regionen kan forklares med endringer i de nedre skylagene. Variasjonen i mikrobølgestrålingen fra Uranus skyldes sannsynligvis endringer i den dype troposfæriske sirkulasjonen, fordi tykke polare skyer og dis kan hemme [[konveksjon]]en.<ref name="Hofstadter2003" group=L/><ref name="Rages2004" group=L/>

Under en kort periode i andre halvdel av 2004, dukket det opp flere store skyer i atmosfæren, noe som ga Uranus et Neptun-lignende utseende.<ref name="Hammel2005a" group=L/><ref name="Devitt"/> Det ble observert rekordhøye vindhastigheter på 824 km/t og et vedvarende tordenvær omtalt som «et [[Uavhengighetsdagen (USA)|4. juli fyrverkeri]]».<ref name="Lakdawalla2004" group=L/> Hvorfor denne plutselige økningen i aktivitet skulle skje, er ikke fullt ut forstått, men det synes som om Uranus sin ekstreme aksehelning fører til ekstreme variasjoner i været.<ref name="Sromovsky2006" group=L/><ref name="Hammel2007" group=L/>