Redigerer Uranos (avsnitt)

=== Gresk mytologi ===
[[Fil:The Mutilation of Uranus by Saturn.jpg|thumb|400px|''Lemlestelse av Uranus ved Saturn'': fresko av [[Giorgio Vasari]] og [[Cristofano Gherardi]], ca. 1560 (Sala di Cosimo I, [[Palazzo Vecchio]])]]
I den olympiske opphavsmyte, slik [[Hesiod]] framstiller den i ''[[Theogonien]]'',<ref>Hesiod: ''Theogonien'' [http://www.perseus.tufts.edu/hopper/text?doc=Perseus%3Atext%3A1999.01.0130%3Acard%3D104 133 ff].</ref> kom Uranos hver natt for å dekke jorden og ligge med Gaia, men han hatet de barna hun fødte ham. Hesiod navngir deres første seks sønner og seks døtre; titanene [[Okeanos]], [[Tethys]], [[Koios]], [[Krios]], [[Hyperion]], [[Iapetos]], [[Theia]], [[Rhea]], [[Themis]], [[Foibe]], [[Mnemosyne]] og [[Kronos]]. Dessuten de hundrearmede kjempene [[hekatonkheirer]]ne og de enøyde [[kyklope]]ne.

Uranos holdt Gaias yngste barn fanget i [[Tartaros]], dypt nede i jorden, noe som gjorde Gaia svært ondt. Hun formet en stor [[sigd]] eller krumkniv av [[flint]] og ba sine sønner om å [[Kastrasjon|kastrere]] Uranos. Kun [[Kronos]], den yngste og mest ambisiøse av titanene, var villig: han overfalt sin far, kastrerte ham, og kastet testiklene i havet. Etter denne ugjerningen kalte Uranos sine sønner for ''titanes theoi'', eller «besværlige» eller «plagsomme guder».<ref>Moderne etymologi antyder heller at den [[Lingvistikk|lingvistiske]] opprinnelsen til Τιτάνες, titaner, har førgresk opphav.</ref> Fra blodet som strømmet ut av Uranos og ned på jorden vokste det fram nytt avkom, [[Giganter|gigantene]], [[rinnyer]]ne, [[meliaier]]ne (asketrenymfene) og, i henhold til noen kilder, [[telkiner]]ne, de antatt opphavelige innbyggerne på [[Rhodos]].

Fra testiklene som ble kastet i havet, ble [[Afrodite]] født. Den lærde [[poet]]en [[Kallimakhos]] fra[[ Alexandria]]<ref>Kallimakhos: ''Aitia'' ("Om opphavet"), fra bok II, fragment 43, diskutert av Fox, Robin Lane (2008): ''Travelling Heroes In the Epic Age of Homer'', s. 270ff; Fox merket seg at Zankle, senere kalt for [[Messina]], ble opprettet på 700-tallet f.Kr.</ref> rapporterte at den blodflekkede sigden hadde blitt gravd ned i jorden ved [[Messina|Zankle]] på [[Sicilia]], men den greske reisende [[Pausanias (geograf)|Pausanias]] ble fortalt at sigden hadde vært kastet i havet fra en odde i nærheten av byen Bolina i [[Akhaia]], hvor historikeren [[Timaios fra Tauromenion]] lokaliserte den ved Korkyra (dagens [[Korfu]]);<ref>Rapporert av en [[skolia]] på [[Apollonios Rhodios]]' ''Argonautica'', 4.984, notert i Fox (2008), s. 274, note 36.</ref> folket på Korkyra hevdet å være etterkommere fra det homerske stedet Skeria som ble besøkt av [[Odyssevs]], og denne legenden ble videreutviklet til at den greske mytografen [[Akusilaos fra Argos]] hevdet at alle fra Skeria var skapt av blodet etter Uranos' kastrasjon.<ref>Akusilaos, i ''Fragmente der griechischen Historiker'' (FrGH), bind 2, fragment 4, notert av Fox (2008), s. 274, note 37</ref>

Etter at Uranos var avsatt av sine sønner, fengslet Kronos hekatoncheirerne og klyklopene i Tartaros på nytt. Uranos og Gaia kom deretter med den [[spådom]]men at også Kronos var forutbestemt til å bli avsatt av sin sønn, og han forsøkte da å unngå sin [[skjebne]] ved å fortære sine barn, inkludert Zevs, som han fikk med Rhea.

Disse gamle mytene av fjern opprinnelse kom ikke til uttrykk i gresk kultus.<ref>Kerényi (1951), s. 20.</ref> Uranos' funksjon var å være den guden som ble overvunnet i oldtiden, før den virkelige tidsalderen begynte. Etter at Uranos ble kastrert, kom himmelen ikke lenger for å dekke over jorden om natten, men holdt seg på sitt sted, og «det opprinnelige opphav kom til en slutt» (Kerényi).

Uranos ble knapt ansett som [[Antropomorfisme|antropomorfisk]], bortsett [[Kjønnsorganer|kjønnsorganene]] i kastrasjonsmyten. Han var for grekerne ganske enkelt himmelen som ble sett på som en stor kuppel eller tak av [[bronse]], holdt på plass av titanen [[Atlas (mytologi)|Atlas]]. I de formalistiske uttrykkene i de [[homer]]iske diktene er ''ouranos'' tidvis benyttet som et alternativ til Olympos som gudenes felles hjem; en opplagt opptreden ville bli et øyeblikk i første sang i ''[[Iliaden]]'' da [[Thetis]] stiger opp fra havet for å bønnfalle [[Zevs]] i «Ouranos-og-Olympos».<ref>Homer: ''Iliaden'' 1.495; i engelsk oversettelse: «and early in the morning she rose up to greet Ouranos-and-Olympus and she found the son of Kronos ...» Dette kommer dog ikke fram i P. Østbyes oversettelse (Oslo 1980), s. 14: «Årle ved gry steg hun opp til den skyehøye topp av Olympen. Fant hun da Kronos' sønn...» Dette aspektet er derimot tatt med i [[Eirik Vandvik]]s oversettelse (Oslo 1965), s. 27: «Opp skaut ho or havet årle i otta og nøytte seg av til Olympos og himlen. Der vart ho vár den vidsynte Zevs...»</ref>

William Merritt Sale har bemerket at «... 'Olympos' er bortimot alltid benyttet [som hjemstedet til de olympiske gudene], men ''ouranos'' refererer ofte til den naturlige himmelen over oss uten noen antydning om at gudene kollektivt bor der.»<ref>Sale, William Merritt (1984): «Homeric Olympus and its formulae» i: ''American Journal of Philology'' '''105''' (1): 1–28 [p. 3]. JSTOR [https://www.jstor.org/stable/294622 294622].</ref> Sale konkluderer med at gudene tidligere hørte hjemme på det virkelige fjellet [[Olympos]], mens den episke tradisjonen på Homers tid hadde overført dem til himmelen, ''ouranos''. Ved 500-tallet f.Kr. da en «himmelsk Afrodite» ([[Urania]]) adskilte seg fra den «folkelige Afrodite», betegnet ''ouranos'' bare himmelhvelvingen i seg selv.