Redigerer Ungtyrkerne (avsnitt)

== Fra triumviratet Enver-Cemal-Talâts militærkupp 1913 ==
[[Fil:Lieutenant Major Niazi Bey Le héros de la Liberté 1908.jpg|thumb|Ahmed Niyazi Bey myrdes i 1913]]
Etter Balkankrigen skulle seierherrene dele opp erobringene mellom seg. Allerede mot slutten av 1912 hadde [[ambassadørkonferansen i London|en ambassadørkonferanse]] i [[London]] trådt sammen for å se på en nyordning av Balkanhalvøye; den tok hensyn til Storbrinnias, Frankrikes, Tysklands, Russlands, Østerrike-Ungarns og Italias interesser. Av disse partene var det mest gnisning mellom Russland, Italia og Østerrike-Ungarn. [[Londonavtalen 1913|Londonavtalen]] ble så inngått den 30. mai 1913.

I mens hadde ungtyrkerne den  23. januar 1913 foretatt et militærkupp<ref>[http://books.google.de/books?id=3fYuy5iUi_sC&pg=PA247&dq=%22January+23+1913%22+Enver&hl=de&ei=m7w4Tc_8KsfGswaz77HzBg&sa=X&oi=book_result&ct=result&resnum=3&ved=0CDIQ6AEwAg#v=onepage&q=%22January%2023%201913%22%20Enver&f=false Edward J. Erickson: ''Defeat in detail: The Ottoman Army in the Balkans, 1912–1913'', s 247.] ISBN 0-275-97888-5 (englisch), abgefragt am 20. Januar 2011</ref> under ledelse av [[Enver Pasja]].

Den nye konservative regjering hadde ikke annen mulighet enn å akseptere tapet av den viktige by [[Edirne]] til Bulgaria. Etter at den sentrale ungtyrkeren [[storvesir]] marskalk  Mahmud Sjevket Pasja i juni 1913 ble drept av attentatsmenn fra de styrtede liberalere, dannet Enver Pasja sammen med [[Cemal Pasja]] og [[Talat Pasja]] et [[triumvirat]], som så regjerte Det osmanske rike diktatorisk frem til 1918. Cemals stilling ble imidlertid svekket etter at han overtok kommandoen over Mesopotamia-hæren mot slutten av 1914. Frem til 1916/17 var han fjørt fra maktsentrumet i Istanbul og tilhørte dermed ikke makthaverne Envers og Talâts indre krets. Slik var det ikke snakk om et ekte «triumvirat»; mindre kjente partiledere spilte dessuten en viktig rolle fra bak kulissene, blant dem Nâzım eller [[Bahattin Şakir]].

[[Den annen Balkankrig]] fra 1913 var en krig der det tilsynes overmektige Bulgaria førte mot alle sine tidligere forbundsfeller og dessuten mot [[Romania]]. Det osmanske rike utnyttet nå den omstendighet at bulgarernes styrker var travelt opptatt i vest mot gerkerne og serberne, og marsjerte inn i Øst-Trakia, så nå var rømmet av bulgarske styrker. Slik kunne man under Envers kommando sommeren 1913 gjenerobre [[Edirne]]. Dette var en viktig prestisjegevinst for det nye regime. I det forholdsvis stabile regjeringskabinett under den nye storvesir prins [[Said Halim Pasja]] (juni 1913 til februar 1917) overtok Talât allerede i 1913 innenriksministeriet; Enver og Cemal fulgte i 1914 med overtakelse av krigsministeriet henholdsvis marineministeriet. Talât ble mellom februar 1917 og oktober 1918 selv storvesir, Enver ivaretok i mellomtiden hans ministerier som stedfortreder.

I løpet av disse krigene endret den opprinnelig demokratisk sinnede ungtyrkiske regjering seg til et diktatur. Men staten hadde samtidig mistet viktige provinser til naboer, statsfinansene var ruinert av krigføringen, og likeså den beseirede hæren. Det var også blitt begått massakrer av seierherrene på muslimer som ble drevet på flukt til Lilleasia.

Det ble inngått bilaterale avtaler om befolkningsutveksling. Mens flere ungtyrkere tidligere hadde hatt en halvveis pluralistisk (ung-osmansk) forestilling, trådte nå atadig mer dominerende frem tyrkisk-nasjonalistiske og til og med turko-rasistiske forestillinger frem. Særlig Enver Pasja hadde tanker om opprettelsen av [[Turanisme|et stortyrkisk «turansk» rike]] hvori også skulle inngå [[Aserbajdsjan]], [[Usbekistan]] og [[Turkmenistan]] - det sistnevne område også med østturkestanske områder - det vil si områder i Kina.

Det beseorede osmanske rike hadde imidlertid andre sorger i 1913 som var mer påtrengende: I Lilleasia måtte man hjelpe et stort antall balkanflyktninger. Samtidig var flere kristne minoritetsgrupper blitt svekket ved de forflytninger som gikk i motsatt retning, og de var også blitt svekket ved at store kristne områder nå lå utenfor rikets grenser. Dette gjorde de gjenværendes situasjon mer sårbar, ikke minst grekernes og armenernes. Når utenlandske makter styrket sin interesse for å hegne om disse, ble det på ungtyrkisk side møtt med mistenksomhet.