Redigerer Ulla-Førre (avsnitt)

=== Anleggsarbeidet ===

To år før vedtaket om utbygging kom de første anleggsarbeiderne til Suldal. Det var da klart at utbygging i en eller annen form ville komme, og man begynte å bygge infrastruktur til anlegget. En ny fylkesvei som ga [[Vadla]] veiløsning det året utbyggingen ble vedtatt, ga innbyggerne i vertskommunene en tidlig smak på det positive prosjektet førte med seg. Suldal kommune fikk i anleggsperioden rundt 1000 nye innbyggere, og for en kommune som fra før hadde 3600 innbyggere var det klart at man måtte til med mye tilrettelegging. Da kraftkronene senere begynte å rulle inn hadde kommunen omtrent blakket seg på bygging av skoler og barnehager, og tilrettelegging av bolig- og anleggstomter. I tillegg var det sterk politisk uenighet i forbindelse med bygging av lagerhall og administrasjonsbygg, som kom i konflikt med dyrket mark på Garaneset på [[Sand (Suldal)|Sand]].

I starten var det et problem at det var for få arbeidsfolk: [[Oljeindustri]]en var i ferd med å etablere seg i [[Stavanger]], og Statkraft hadde flere andre anlegg under bygging. Man måtte satse på opplæring og unge krefter. Etter hvert som andre anlegg ble ferdige kom også flere av de anleggsfolkene som hadde vært med på disse. Utbyggingen av Ulla-Førre varte så lenge at en del valgte å bosette seg, og fortsatte å bo der etter at anleggsarbeidet tok slutt. De lokale fikk også anledning til godt betalt arbeid, og med det kom det en synlig velstandsøkning i kommunen. I arbeidsukene bodde arbeiderne i brakkeleirer. Den største var på Øvre Moen (rett ved [[Oddatjørndammen]]), der det bodde rundt 400 personer på det meste. For å unngå den såkalte brakkesyken (kjedsomhet ved lengre opphold i ensformige omgivelser) ble det satt opp en provisorisk idrettshall for arbeiderne. I leiren var det i tillegg post- og banktjenester, og det flere mil inn i fjellheimen. En annen leir, på Beinlei, hadde helårsdrift på tross av plasseringen på 1100 [[moh.]] midt mellom de to hoveddelene av Blåsjø. Det var også leirer ved [[Førrevassdammen|Førrevass]] og [[Storvassdammen|Storvatn]]. Antall ansatte var på det meste (1983) rundt 1500, og leder for anleggsarbeidet var [[Jacob de Rytter Kielland (1923)|Jacob de Rytter Kielland]].

Den største hindringen i anleggsdriften underveis kom ved utsprengingen av tunnelen [[Saurdal kraftverk|Saurdal]]-[[Sandsavatnet|Sandsa]]. Det lakk hele veien vann gjennom fjellet, og dette måtte pumpes ut kontinuerlig. Under sprengingsarbeidet kom det plutselig en større vanninntrenging og arbeiderne måtte evakuere umiddelbart. Tunnelen ble raskt fylt opp med vann, og det tok flere måneder å pumpe den tom igjen. I motsetning til andre større kraftutbygginger på denne tiden var det lite motstand fra verneinteresser, slik at anleggsarbeidet ble ikke hindret av aksjoner.

Ser man utbyggingstiden under ett, var infrastruktur hovedprioritet i starten. Kraftstasjonane ble satt i drift før dammene ved Blåsjø var ferdig utbygd; i mai 1982 kunne [[Kong Olav V]] åpne [[Kvilldal kraftverk]]. Da var [[Hylen kraftverk]] allerede satt i drift. Oddatjørndammen, Førrevassdammen, og Førreskarddammen stod ferdig i 1986, Storvassdammen i 1988. Anleggsarbeidene ble offisielt avsluttet ved årsskiftet 1988/89, men etterarbeid og opprydding fortsatte ut 1989.

I forbindelse med utbyggingen ble det forskuttert en rekke veier i distriktet, og den viktigste var kanskje Suldalsveien, som ga veiforbindelse på nordsiden av Suldalsvatnet og dermed helårlig forbindelse til Østlandet. I tillegg ga denne forbindelse til [[Hylen]] innerst i [[Hylsfjorden]], der det største utstyret til kraftverkene ble tatt i land (blant annet transformatorene).