Redigerer Ull (tekstil) (avsnitt)

=== Fra middelalderen til den industrielle revolusjonen ===
[[Fil:Dyeing British Library Royal MS 15.E.iii, f. 269 1482.jpg|thumb|Farging av ulltøy i Frankrike, 1482.]]
[[Fil:BLW Wool Weight with the Royal Arms of England.jpg|thumb|Engelsk vekt (med kongelig våpenskjold) for å veie ullballer.]]
I [[middelalderen]] da handelsforbindelsene økte, ble det egne årlige marked som dreide seg rundt produksjonen av ullkleder i små sentre innenfor det franske distriktet Champagne. Fra deres spede opprinnelse i lokale landbruksmarkeder, ble ullmarkedene i Champagne en viktig drivkraft i den voksende økonomiske historien i middelalderens Europa, «rene nervesentre»<ref> Postan, M.M.; Miller, E., red. (1952): ''Cambridge Economic History of Europe'', bind II, Cambridge University Press, s. 230</ref> som fungerte som ledende markeder ikke bare for ulltekstiler, men også for lær, pels og krydder. På deres høydepunkt mellom 1300- og 1400-tallet, knyttet disse markedene de tekstilproduserende byene i Nederlandene, særlig Flandern, sammen med de italienske byene som farget og eksporterte dem, hvorav [[Genova]] var den fremste.<ref> Reynolds, R.L. (1929): «The market for northern textiles in Genoa, 1179-1200» i: ''Revue belge de philologie et d'histoire'' '''8'''(3), s. 495-533; Reynolds, R.L.: (1930): «Merchants of Arras and the overland trade with Genoa in the twelfth century» i: ''Revue belge'' '''9'''(2), s. 495-533; Reynolds, R.L. (1931): «Genoese trade in the late twelfth century, particularly in cloth from the fairs of Champagne» i: ''Journal of Economic and Business History'' '''3'''(3), s. 362-381.</ref> Fra slutten av 1100-tallet var disse markedene, som beleilig lå langs oldtidens landruter, var i stor grad selvregulerende via utviklingen av ''[[Lex mercatoria]]''. Ullhandelen utviklet seg til en betydelig forretning som genererte kapital og ull fra markedene ble distribuert til eksempelvis [[Napoli]], [[Sicilia]], [[Mallorca]], [[Spania]] og selv [[Konstantinopel]].<ref> Braudel, Fernand (1982): ''The Wheels of Commerce'', bind 2 ''Civilization and Capitalism'', New York: Harper & Row, s. 312–317</ref> 

[[England]] var en av de fremste eksportørene av råull i vestlige Europa, kun rivalisert av landbruket i [[Castilla]] på 1400-tallet. Mange land i Europa var avhengig av engelsk råull. Ullproduksjonen i England var en betydelig kilde for inntekter for den engelske kronen, som siden [[1275]] hadde opprettet en eksportskatt på ull kalt for «Great Custom». Betydningen av ull for den engelske økonomien, som til sist gjorde [[England]]/[[Storbritannia]] til en stormakt, kan bli sett i det faktum at siden 1300-tallet har ordstyreren i [[House of Lords|overhuset]] sittet på en «woolsack», ullsekk, det vil si en stol fylt med ull. Faktisk kommanderte kong [[Edvard III av England|Edvard III]] (1327–1377) sin ''Lord Chancellor'' å sitte på en ullsekk for å symbolisere ullens sentrale vesen og enorme betydning som ullhandelen hadde for den engelske økonomien.<ref> [http://www.parliament.uk/site-information/glossary/woolsack/ «Glossary: Woolsack»], ''UK Parliament''.</ref><ref> Friar, Stephen (2004): ''The Sutton Companion to Local History''. Sparkford, England: Sutton. ISBN 0-7509-2723-2, s. 480–481</ref> Ved slutten av 1700-tallet var det mer enn 300 britiske lover som regulerte hvert aspekt av sauehandelen.<ref name="Woolmark"/>

[[Skalafordeler]] ble instituert i klostersetene til [[cistercienserordenen]] som hadde akkumulert store landområder i løpet av 1100- og tidlig på 1200-tallet da prisene på landområder var lave og arbeidskraft fortsatt begrenset. Råull ble pakket i baller og skipet fra havnene ved Nordsjøen og til tekstilbyene i Flandern, særlig [[Ieper]] og [[Gent]] i dagens Belgia, hvor råullen ble foredlet, farget og vevd til tekstiler. På tiden med [[svartedauden]], som nådde England i 1348 (og Norge året etter), var den engelske tekstilindustrien ikke mer enn rundt 10 prosent av den engelske ullproduksjonen. Engelsk tekstilproduksjon økte i løpet av 1400-tallet, blant annet ved at vevere fra Flandern ble ønsket velkommen, og til sist var produksjon såpass stor at det ble frarådet å eksportere råull til utenlandsk tekstilproduksjon. I århundrenes løp har ulike britiske lover kontrollert ullhandelen, og smugling av ull ut av landet, kjent som «owling», var en tid straffet med lemlestelse som å hogge av en hånd.<ref> Clark, G.N. (oktober 1921): «Trading with the Enemy and the Corunna Packets, 1689-97» i: ''The English Historical Review'', '''36''' (144), s. 521-539.</ref> Etter [[Restaurasjonen i England|restaurasjonen]] begynte fint engelsk ull å konkurrere med silke på det internasjonale markedet, delvis støttet av [[Navigasjonsakten|navigasjonslovene]] av 1699 hvor den engelske kronen forbød [[de tretten kolonier|de amerikanske koloniene]] å handle ull med andre enn England.

En stor del av verdien av ulltekstiler var farging og veving til et foredlet produkt. Før oppblomstringen av renessansen hadde [[Medici]] og de andre store bankhusene i Firenze bygget deres rikdom og banksystem på deres tekstilindustri basert på ull, overvåket av [[Arte della Lana]], lauget for ull: ulltekstilens interesser ledet politikken i Firenze. Beiteområdene i Castilla formet landskapet og den økonomiske veksten i ''meseta'', det store platået i hjertet av [[Den iberiske halvøy]]. På 1500-tallet tillot det forente Spania eksport av [[merinosau]] kun med kongelig tillatelse. Det tysk ullmarkedet, basert på sau av spansk opprinnelse, greide ikke konkurrere med britisk ull før relativt sent. Under [[Den industrielle revolusjon|den industrielle revolusjonen]] ble det innført teknologi for masseproduksjon i ull- og klesfabrikasjonen. Australias koloniøkonomi var basert på sauehold, og australsk ullhandel innhentet den tyske ved [[1845]].

Krig i Europa, skatt og ønske om større profitt var blant drivkreftene i England for framstilling av tekstiler innenlands av egen råull. I små hytter arbeidet vevere og deres familier med omforme råull til tøy som endte opp på markedene i [[Bristol]], [[Gloucester]], [[Kendal]] og [[Norwich]]. Etterspørselen krevde større volum og produksjonshastighet. Den byen som lå i forkant av [[den industrielle revolusjonen]] var [[Leeds]], som det ble sagt var bygd på ull.<ref name="englishhistory"/> Industrien begynte på [[1500-tallet]] og fortsatte inn i [[1800-tallet]]. Byggingen av transportruter, som [[Leeds og Liverpoolkanalen]], og senere jernbane til kysten, sørget for at de ferdige tøyprodukter av ull ble eksportert til verden.<ref name="englishhistory"/>

I [[Norge]] var ull den viktigste grunnen til å ha sau. På [[1700-tallet|1700-]] og [[1800-tallet]] ble nye raser utviklet og importert til Norge. Fordelen med de nye rasene var at de hadde kortere og jevnere ull som var mer tilpasset de nye maskinelle spinnemaskinene. I senere tid har det vist seg at de gir mer kjøtt fordi de er store. I Norge, som i mange andre land, ble derfor de eldre, innenlandske arter nedprioritert, og de var i fare for å bli helt utryddet. Ulla til [[gammelnorsk sau]] (også kalt villsau) er fin og varierer i farge, men på begynnelsen av 2000-tallet rådet en oppfatning om ullgarn fra villsau var for grov til bekledning. I tidligere tider var fibre fra villsau blitt verdsatt som særlig egnet til fremstilling av så ulike produkter som sjøvotter og båtryer.<ref> Klepp, Ingun Grimstad & Tobiasson, Tone Skårdal (29. juni 2016): [http://forskning.no/meninger/kronikk/2016/06/vi-maa-ta-vare-paa-ulla-fra-villsauen «Vi må ta vare på ulla fra villsauen»], ''Forskning.no''</ref>