Redigerer Tysklands samling (avsnitt)

===Reorganiseringen av Sentral-Europa og fremveksten av tysk dualisme===
{{utdypende|Wienerkongressen}}
[[File:HRR 1789 EN.png|thumb|300px|Kart over Det tysk-romerske rike i 1789. Kartet blir dominert av Habsburgmonarkiet (oransje) og Kongeriket Preussen (blå), bortsett fra et stort antall små stater (mange av dem for små til å vises på kartet).]]
Etter Napoleons fall etablerte Wienerkongressen et nytt europeisk politisk-diplomatisk system basert på maktbalanse. Dette systemet reorganiserte Europa inn i interessesfærer, som, i noen tilfeller, undertrykket de forskjellige nasjonaliteters aspirasjoner, inkludert tyskere og italienere.<ref>Sheehan, s. 398–410; Hamish Scott, ''The Birth of a Great Power System, 1740–1815'', US, 2006, s. 329–361.</ref> Generelt sett ble et forstørret Preussen og de 38 andre stater av de medierte territorier av 1803 ble konføderert innen Det østerrikske keiserrikets interessesfære. Kongressen etablerte [[Det tyske forbund|et løst tysk forbund]] (1815–1877), ledet av Østerrike, med en føderal riksdag (kalt ''Bundestag'' eller ''[[Bundesversammlung (Det tyske forbund)|Bundesversammlung]]'', en samling av valgte ledere) som møttes i byen [[Frankfurt am Main]]. Anerkjennende av den keiserlige posisjon tradisjonelt innehavet av Habsburgerne ble de østerrikske keisere de titulære presidenter av dette parlamentet. Problematisk tok ikke den ibygde østerrikske dominansen i betraktning Preussens fremvekst på 1700-tallet i keiserlig politikk. Helt siden kurfyrsten av Brandenburg gjorde seg selv «[[Konge i Preussen]]» på begynnelsen av 1700-tallet, hadde deres territorier stadig vokst gjennom krig og arv. Preussens konsoliderte styrke hadde blitt særlig tydelig under [[Fredrik den store]] i [[den østerrikske etterfølgerkrigen]] og [[sjuårskrigen]].<ref>Sheehan, s. 398–410.</ref> Siden [[Maria Theresa]] og [[Josef II, Den tysk-romerske keiser|Josef]] forsøkte å reetablere det østerrikske hegemoniet i Det tysk-romerske rike, kontret Fredrik med opprettelsen av ''[[Fürstenbund]]'' («Fyrsteforbundet») i 1785. Østerriksk-prøyssisk dualisme gikk langt tilbake i gammel keiserlig politikk. Disse maktbalansemanøvrene nådde sitt høydepunkt av [[den bayerske etterfølgerkrigen]], eller «potetkrigen» blant lekfolk. Selv etter Det tysk-romerske keiserrikets oppløsning fortsatte denne konkurranseånden veksten og utviklingen av nasjonalistiske bevegelser på 1800-tallet.<ref>Jean Berenger. ''A History of the Habsburg Empire 1700–1918.'' C. Simpson, Trans. New York: Longman, 1997, ISBN 0-582-09007-5. s. 96–97.</ref>