Redigerer Tysklands gjenforening (avsnitt)

=== Tysk-tyske forhold 1961–1989 ===
Forholdet mellom statene var svært fiendtlig, og Vest-Tyskland anerkjente ikke DDR og førte en sanksjonspolitikk mot stater som gjorde det frem til begynnelsen av 1970-tallet. De fleste av Vest-Tysklands allierte, deriblant Norge, valgte derfor også å anerkjenne Vest-Tyskland som den eneste lovlige tyske staten. Med [[Willy Brandt]]s ''[[Ostpolitik|nye østpolitikk]]'' fant det sted en viss avspenning i forholdet mellom statene, uten at det innebar noen endring av forholdene for innbyggerne i DDR.

I årene mellom 1982 og 1989 ble DDR preget av en stadig mer prekær økonomisk situasjon. Staten var i realiteten bankerott, og både det politiske og det økonomiske systemet hadde i manges øyne spilt fallitt. I denne perioden oppstod flere borgerretts- og menneskerettighetsgrupper som gikk inn for mer politisk frihet. Antallet mennesker som ikke trodde på kommunistenes evne til reform eller på DDRs eksistensberettigelse vokste.

DDRs fall ble også fremskyndet av ytre forhold, spesielt den sovjetiske reformpolitikken ([[glasnost]] og [[perestrojka|perestroika]]) under [[Mikhail Gorbatsjov]]. [[6. juli]] [[1989]] avviste Gorbatsjov å gripe inn militært mot uroligheter i DDR, og SED-regimet som var basert på sovjetisk våpenmakt mistet dermed sin eksistensgaranti.

DDR-regjeringen forsøkte å avverge en tilspissing av situasjonen gjennom å komme folket delvis i møte, f.eks. gjennom nye reisebestemmelser. Disse tiltakene var imidlertid helt utilstrekkelige. Samtidig insisterte regimet på å opprettholde gamle mønstre, og planla en pompøs feiring av 40-årsdagen for DDRs eksistens til tross for de omfattende protestene i hele landet. Så sent som i 1989 sa statsrådsformann [[Erich Honecker]] at Berlinmuren ville stå i hundre år til.