Redigerer Tsjekkia (avsnitt)

== Historie ==
{{Utdypende|Tsjekkias historie}}
=== Forhistorisk tid ===
Arkeologiske utgravninger viser at det var menneskelige bosetninger i områdene i dagens Tsjekkia allerede i [[neolittisk tid]]. I løpet av det 3. århundre f.Kr. innvandret [[boiere]] til det tsjekkiske landskapet og bosatte seg i Böhmen, etterfulgt av de germanske markomanner- og kvaderstammene i det 1. århundre f.Kr.

[[Slavere]] (tsjekkiske stammer i Böhmen og vestslavere ([[moravere]]) i [[Mähren]]) innvandret til det tsjekkiske landskapet omkring år [[400]]. På 800-tallet dannet disse folkegruppene [[Stormähren|Det mähriske riket]] som dekket det senere Tsjekkoslovakia, Ungarn og deler av Polen. [[Magyar]]er erobret rundt år 900 det slovakiske området og Slovakia forble en del av [[Ungarn]] til 1918.<ref name="verdensland" /> Ifølge historikeren [[Dušan Třeštík]] kom de første slavere gjennom [[Den mähriske port]]en, et dalområdet i Mähren i Tsjekkia, og i år [[530]] dro de videre inn i østlige Böhmen og langs elvene [[Elben]] og [[Vltava]] videre inn i midtre Böhmen. Det kom antagelig andre bølger av slaviske innvandrende fra sør i løpet av første halvdel av [[600-tallet]].

=== Přemyslidiske dynasti ===
{{seksjonstubb}}
Begrepet [[sudettyskere]] ble brukt om tyskere som inntil slutten av andre verdenskrig bodde i [[Böhmen]] og [[Mähren]], også langt utenfor det egentlige [[Sudetenland]].<ref name="Pykel" /> Mange etnisk tyske bosettere kom til området på invitasjon fra det [[Přemyslidiske dynasti]] omkring år 1200.<ref name="Prauser" /> De hadde innvandret til området på 1400-tallet, og hadde dannet egne samfunnsstrukturer. De etnisk tyske beholdt blant annet tysk språk og unnlot å bruke eller lære seg [[tsjekkisk]]. Ved folketellingene, også under østerriksk styre, ble etnisitet avgjort ved morsmål eller dagligspråk (tysk: ''Umgangssprache'').<ref>{{Kilde avis|tittel=Czechs and Germans After Munich|url=https://www.foreignaffairs.com/articles/czech-republic/1939-01-01/czechs-and-germans-after-munich|dato=1. januar 1939|besøksdato=2020-02-16|issn=0015-7120|språk=en-US|fornavn=Elizabeth|etternavn=Wiskemann|avis=Foreign Affairs|side=|sitat=}}</ref><ref name="Pykel" />
[[Fil:Spiezer Chronik Jan Hus 1485.jpg|thumb|Henrettelsen av Jan Hus.]]
Det tsjekkiske området var et selvstendig land til det ble fullt underlagt [[Habsburgmonarkiet]] etter [[Slaget på Det hvite berg]]. Etter oppløsningen av det tysk-romerske riket i 1806 ble området en del av [[Det østerrikske keiserrike]].<ref name="verdensland" />

=== Østerriksk styre ===
De tysktalende var utover i middelalderen relativt mer velstående enn de mer tallrike tsjekkerne. På 1400-tallet spisset det seg til da [[Jan Hus]] forsøkte å reformere kirken i Böhmen. Hus protesterte blant annet mot kirkens salg av [[avlat]]sbrev og annet som Hus mente var verdslig korrupsjon. Han ble en helt i vanlige tsjekkeres øyne, mens tyskerne anså ham som en trussel. Hus ble i 1414 innkalt til [[Konsilet i Konstanz]] hvor han straks ble anklaget for [[kjetteri]] og deretter brent på bål. Henrettelsen skapte opprør i Böhmen og gjorde hans tilhengere, [[husittene]], mer uforsonlige. [[Sigismund av Det tysk-romerske rike]] samlet en pavelig hær mot husittene som vant slag i 1420 og i 1422. Husittene ble styrket og invaderte Ungarn og tyske stater. Husittene begynte etterhvert å slåss innbyrdes og møttes i slaget ved Lipany (utenfor Český Brod) i 1434 der «taborittene» (folkehæren) ble utslettet. [[Georg av Podiebrad]] ble senere konge som den eneste husitt og den siste fra Böhmen.<ref name="verdensland" />
[[Fil:Prager Fenstersturz Wahrhafftige Zeitung aus Prag.JPG|thumb|Samtidig fremstilling av [[Defenestrasjonene i Praha]] (1618).]]
De protestantiske adelsmenn i Böhmen ville ikke godta [[Ferdinand II av Det tysk-romerske rike|Ferdinand av Habsburg]] ved valget av konge i 1618. Protestene ledet til ''[[Defenestrasjonene i Praha|den andre defenestrasjonen]]'' da katolske embetsmenn ble kastet ut av vinduene i slottet i Praha. Embetsmennene landet mykt slik at de overlevde og kunne rapportere om opplevelsen i Wien. ''Defenestrasjonen'' regnes som innledningen til [[Tredveårskrigen]]. Den protestantiske bøhmiske hæren ble drevet på flukt i [[slaget på Det hvite berg]] i 1620. Habsburgerne var uforsonlige og ville utslette den bøhmiske [[protestantisme]]n for godt og 26 protestantiske ledere ble torturert og henrettet foran rådhuset i Praha. Habsburgerne beslagla gods tilhørende den protestantiske adelen. Livegne og eiendomsløse ble konvertert med tvang til katolisismen og omkring {{formatnum:300000}} flyktet fra Böhmen for godt. Böhmen og Mähren ble etter dette «kronland» og var ikke lenger selvstendige stater (noe som varte til utgangen av [[første verdenskrig]]). Jesuittiske sensorer brente tsjekkiskspråklige bøker og tsjekkisk ble ikke lenger brukt som administrasjonsspråk.<ref name="verdensland" />{{rp|50}}

Böhmen ble på 1800-tallet det viktigste industriområdet i habsburgernes rike. Særlig jern og stål, landbruksmaskiner, jernbanevogner, kjemikalier, våpen, glass og porselen var viktige industrigrener i Böhmen og Mähren.<ref name="verdensland" />{{rp|53}} I Østerrike-Ungarn var ⅔ av industrien i riket konsentrert i Böhmen og Mähren i tilknytning til rike forekomster av blant annet kull, sink og nikkel.<ref name="verdensland" />{{rp|107}} 

I 1848 var det et kortvarig opprør av arbeidere og studenter i Praha. [[Alfred I, Fyrste av Windisch-Graetz]], den lokale østerrikske kommandanten, bombarderte byen som overga seg etter seks dager. Tsjekkisk språk ble forbudt i skoler og aviser. Komponistene [[Bedřich Smetana]] og [[Antonín Dvořák]] og deres musikk var viktige i den nasjonale bevegelsen. Da habsburgerne ble svekket i siste del av 1800-tallet krevde tsjekkerne større autonomi og fikk noen innrømmelser fra Wien, blant annet ble tsjekkisk språk gjeninnført i skolen og tillatt brukt i forvaltningen. Etter uro ble universitetet i Praha delt i et tysk og et tsjekkisk fakultet. Språkspørsmålet skapte stadige gnisninger mellom tsjekkisktalende og tysktalende (som utgjorde 30&nbsp;% av befolkningen i Bøhmen).<ref name="verdensland" />{{rp|54}}

Tsjekkiske soldater deltok i den svake østerrikske hæren under første verdenskrig. [[Jaroslav Hašek]] beskrev den håpløse situasjonen humoristisk i ''[[Den tapre soldat Švejk og hans eventyr i verdenskrigen]]''. Da den tsjekkiske uavhengighetsbevegelsen ble støttet av de allierte dannet tsjekkiske krigsfanger en frivillig hær. Omkring {{formatnum:130000}} tsjekkiske og slovakiske soldater deltok på italiensk, fransk og russisk side. Under fredskonferansen etter [[sentralmaktene]]s sammenbrudd (Tyskland, Østerrike-Ungarn, Bulgaria og Det osmanske riket) ble landegrensene i Europa vidtrekkende endret og flere nye selvstendige stater ble opprettet, blant annet Tsjekkoslovakia og Polen. Østerrike og Ungarn ble adskilt og avga territorier til den nye republikken Tsjekkoslovakia.<ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=Tsjekkoslovakias historie|url=http://snl.no/Tsjekkoslovakias_historie|oppslagsverk=Store norske leksikon|dato=2021-11-26|besøksdato=2021-12-05|språk=nb|fornavn=Jardar|etternavn=Seim}}</ref><ref name="verdensland" />{{rp|54-57}}

=== Det demokratiske Tsjekkoslovakia ===
{{utdypende|Tsjekkoslovakias historie}}
Republikken [[Tsjekkoslovakia]] ble proklamert i 1918. Bakgrunn var [[første verdenskrig]] og oppløsningen av det [[habsburg]]ske dobbeltmonarkiet [[Østerrike-Ungarn]]. Under [[Fredskonferansen i Paris (1919)]] arbeidet [[Edvard Beneš]] for å få stormaktenes tilslutning til et stort territorium for den nye republikken.{{Sfn|Douglas|2012|loc=kapittel 1}} Sudettyskerne ville ha en autonom, tysk region, lagt inn under [[Østerrike]]. Republikkens territorium som inkluderte [[Sudetenland]] ble fastsatt ved [[Saint-Germain-traktaten|Saint Germain-traktaten]] (1919).<ref name="aschehougs" /><ref name="Prauser" /> 
[[Fil:Thomas G Masaryk Cz.jpg|thumb|[[Tomáš Masaryk]], grunnleggeren av Tsjekkoslovakia. Masaryk var en fremstående intellektuell og liberal idealist med erklært mål å skape «en øye av demokrati» midt i Europa.<ref name="verdensland" />{{rp|57}}]]
Tsjekkoslovakia ble til på territorier avstått fra [[Østerrike]] (de historiske østerrikske landskapene [[Böhmen]] på 55000 km<sup>2</sup> og [[Mähren]] på {{formatnum:22000}} km<sup>2</sup>, foruten en liten del av [[Schlesien]] på {{formatnum:4400}} km<sup>2</sup>) og fra [[Ungarn]] (området som utgjør dagens [[Slovakia]], samt [[Rutenia]] som i dag er en del av [[Ukraina]]).<ref name="aschehougs" /> Da Tsjekkoslovakia ble opprettet i 1918 bodde det tre millioner tysktalende og syv millioner tsjekkisktalende i Böhmen og Mähren.<ref name="Glassheim" /> Tysk og tsjekkisk språk har lite til felles og markerte tydelig skillet mellom folkegruppene.<ref name="Veiden" /> Tsjekkoslovakias befolkning besto av 46&nbsp;% etniske tsjekkere, 28 tysktalende, 13&nbsp;% slovakiske, 8&nbsp;% [[magyar]]er og 3&nbsp;% rutenere. Tsjekkoslovakia ble dannet av 25&nbsp;% befolkningen på 20&nbsp;% av Østerrike-Ungarns areal, men ⅔ av industrien i det gamle riket havnet innenfor Tsjekkoslovakia. Industrien i Böhmen og Mähren var vesentlig for den økonomiske utviklingen i Tsjekkoslovakia. [[Tomáš Baťa]]s skofabrikk ekspanderte internasjonalt og ble verdens ledende skoprodusent og sysselsatte på det meste 6&nbsp;% av landets arbeidere. I fabrikkene i Mähren innførte Baťa mekanisert produksjon etter amerikansk mønster.<ref name="verdensland" />{{rp|57, 107}} Den slovakiske delen hadde i 1000 år vært en del av Ungarn og var et relativt lite utviklet jordbruksland, mens den tsjekkiske delen hadde en sterk økonomi basert særlig på en velutviklet og eksportrettet industri. Mens Praha var et livlig kultursentrum, var Bratislava en stille provinsby.<ref name="verdensland" />{{rp|104-107}}
[[Fil:Socha Tomase Bati ve Zline.JPG|thumb|Skulptur av skoprodusenten [[Tomáš Baťa]] foran [[Univerzita Tomáše Bati ve Zlíně]] i byen [[Zlín]]]]
I 1918 var det flere tysktalende enn etniske slovaker i Tsjekkoslovaka; en del av de tysktalende var dessuten jøder. Det var over {{formatnum:100000}} jøder i landet i mellomkrigstiden. Noen jøder regnet seg som etniske tyskere, mens mange regnet seg som etniske tsjekkere. For eksempel regnet Hermann Kafka, [[Franz Kafka]]s far, seg som tsjekker etter å ha vokst opp i overveiende tsjekkisk landsby.<ref name=":19">Pogány, I. (2010). International human rights law, reparatory justice and the re-ordering of memory in Central and Eastern Europe. ''Human Rights Law Review,'' 10(3), 397-428.</ref>

Den tsjekkiske grunnloven fra 1920 garanterte fulle borgerrettigheter for [[Sudettyskere|sudettyskerne]] som gjorde seg sterkt gjeldende i politikken. Moderate tyske politiske krefter samarbeidet med de øvrige etniske gruppene. Det sosialdemokratiske tyske partiet var i 1929 det ledende i den tyske minoritet. Høyreradikale tyske partier sto for en konfronterende politikk, og i 1933 ble Deutsche Nationalsozialistische Arbeiterpartei (DNSAP) forbudt av myndighetene.<ref name="Pykel" />

I 1930-årene ble Tsjekkoslovakia rammet av dårlige konjunkturer, og dette gikk særlig ut over de tyske områdene. Endringen medførte større oppslutning om det høyreradikale partiet, som nå het Det sudettyske partiet (SdP).Tsjekkoslovakias president [[Edvard Beneš]] forsøkte sammen med det sosialdemokratiske tyske partiet å bremse for høyrekreftene. I 1935 fikk SdP som var ledet av [[Konrad Henlein]], bare to representanter færre enn Det tsjekkoslovakiske agrarpartiet. Heinlein gikk inn for full løsrivelse fra Tsjekkoslovakia.<ref name="Pykel" />

Den tysktalende minoriteten ønsket autonomi, og i mellomkrigstiden sendte de en rekke appeller til [[Folkeforbundet]]. De klaget blant annet over at tyskspråklige skoler ble stengt. Autonomi for Sudetenland var ikke akseptabelt for Tsjekkoslovakia, både fordi grenseområdene ble oppfattet som tradisjonelle deler av Böhmen og Mähren og fordi områdene var økonomisk og militært viktige.<ref name="Ryback" />

Tsjekkoslovakia ble dannet av områder som tidligere lå under Østerrike og Ungarn, og disse områdene hadde ulikt lovverk. Frem til rundt 1950 ble lovverket kodifisert og samordnet for å skape rettsenhet.<ref name="aschehougs" />{{rp|317}}

===Andre verdenskrig===
{{Utdypende|Sudetenkrisen|Münchenavtalen|Republikken Slovakia}}
[[Münchenavtalen]] ble 30. september 1938 inngått mellom Tyskland, Frankrike, Storbritannia og Italia. Avtalen medførte at [[Sudetenland]] med omkring 40&nbsp;% av Böhmens og Mährens areal ble overtatt av Tyskland. Området som ble overført til Tyskland hadde 2,8 millioner tysktalende og {{formatnum:700000}} tsjekkisktalende innbyggere. Omkring {{formatnum:440000}} tysktalende befant seg i områdene som fortsatt ble kontrollert av Tsjekkoslovakias regjering.<ref name="Prauser" /> 

Beneš gikk av som president 5. oktober 1938 etter tysk press og gikk i eksil i London. I mars 1939 ga president [[Emil Hácha]] etter for tysk press og den slovakiske delen av republikken ble skilt fra Böhmen og Mähren, som Tyskland straks okkuperte og opprettet [[Riksprotektoratet Böhmen-Mähren]].<ref name="Brown" /><ref>{{Kilde www|url=https://www.dhm.de/lemo/biografie/reinhard-heydrich|tittel=Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Bestand: Biografie|besøksdato=2016-05-19|fornavn=Stiftung Deutsches Historisches|etternavn=Museum|verk=www.dhm.de}}</ref><ref>{{Kilde www|url=http://www.verfassungen.de/de/de33-45/boehmen39.htm|tittel=(1935)|besøksdato=2016-05-19|verk=www.verfassungen.de|arkiv-dato=2016-03-05|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20160305013553/http://www.verfassungen.de/de/de33-45/boehmen39.htm|url-status=død}}</ref> Mange etniske tsjekkere ble fordrevet fra det annekterte Sudetenland.<ref name="Veiden" /> Et stort antall tysktalende tsjekkere (sudettyskere) ble rekruttert til [[Wehrmacht]] og [[Schutzstaffel]] (SS), og mange var involvert i overgrep mot befolkningen.<ref name="Prauser" />

==== Riksprotektoratet Böhmen-Mähren ====
{{Utdypende|Böhmen-Mähren}}
[[Fil:Czechoslovakia 1939 no.svg|miniatyr|upright=1.8|alt=Kartskisse over oppdelingen av Tsjekkoslovakia etter Münchenavtalen og tysk kontroll med resten av landet|Oppdeling av Tsjekkoslovakia etter Münchenavtalen og opprettelse av «riksprotektoratet» i resten av det okkuperte landet.]]
I 1939 tok Hitler kontroll over resten av Böhmen og Mähren utenom Sudetenland, og opprettet et «[[Böhmen-Mähren|riksprotektorat]]» for området. [[Sudettyskere|Sudettyskernes]] ledere ønsket okkupasjonen velkommen og mange etniske tyskere medvirket til okkupasjonsmaktens brutale styre.<ref name="Spiegel" /><ref name="Waters" /><ref name="Macklem" /> Et stort antall tysktalende tsjekkere (sudettyskere) ble rekruttert til [[Wehrmacht]] og [[Schutzstaffel]] (SS). Også andre tsjekkoslovakiske borgere gikk okkupasjonsmaktens ærend.<ref name="Prauser" /> Blant de sudettyske kollaboratørene var den anti-tsjekkiske [[Karl Hermann Frank]].<ref name="Glassheim" /> Befolkningen bygget opp et intenst hat mot alt og alle som var tysk.<ref name="Bryant" /><ref name="Wingfield" />

Den tyske diplomaten [[Konstantin von Neurath]] var «riksprotektor» fra 15. mars 1939. Den tsjekkiske våpenindustri var viktig for tysk krigføring.<ref>{{Kilde www|url=http://zavodsky.webz.cz/dobias/heydrich_de.htm |tittel=Richard Heydrichs tiltredelsestale |besøksdato= |forfattere= |dato=2. oktober 1941 |forlag= |url-status=live |arkivurl=https://web.archive.org/web/20101231073103/http://zavodsky.webz.cz/dobias/heydrich_de.htm |arkivdato=2010-12-31 }}</ref> I 1941 ble SS-offiseren [[Reinhard Heydrich]] stedfortreder for Neurath.<ref name="Pykel" /><ref>{{Kilde www|url=https://www.dhm.de/lemo/biografie/reinhard-heydrich|tittel=Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Bestand: Biografie|besøksdato=2016-05-19|fornavn=Stiftung Deutsches Historisches|etternavn=Museum|verk=www.dhm.de}}</ref> Tsjekkoslovakia sto til sammen for 10&nbsp;% av industriproduksjonen under tysk kontroll.{{Sfn|Douglas|2012|loc=kapittel 1}} Heydrich styrte landet med jernhånd og det ble innført unntakstilstand, der {{formatnum:4000}} til {{formatnum:5000}} mennesker ble arrestert og 400 henrettet under Heydrichs styre.<ref name="Macklem" /> Omkring 90&nbsp;% av jødene og 50&nbsp;% av [[romanifolket]] ble deportert til utryddelsesleirer av okkupasjonsmakten.<ref name="Bryant" /> I 1939 bodde {{formatnum:118000}} jøder i landet; av disse ble {{formatnum:78154}} ble drept av okkupasjonsmakten.<ref name="Macklem" /> Tsjekkoslovakia opplevde mindre materielle tap enn andre østeuropeiske land i løpet av krigen.<ref name="Herman" /> Hitlers ide om å fordrive tsjekkere fra Böhmen-Mähren ble ikke iverksatt.<ref name="Naimark" />

Heydrich døde etter attentat 27. mai 1942, noe som medførte omfattende represalier. Blant annet ble landsbyen [[Lidice]]s 192 voksne menn henrettet, kvinner og barn ble deportert og landsbyen ble revet.<ref name="Macklem" /> Gjengjeldelsesaksjonen mot Lidice ble godt kjent i vesten.{{Sfn|Douglas|2012|loc=kapittel 1}}

==== Regjeringen i eksil og gjenoppretting av Tsjekkoslovakia ====
{{Se også|Praha-offensiven}}
President [[Edvard Beneš]] befant seg under det meste av krigen i eksil i London. Beneš fortsatte sin ledelse med grunnlag i vide fullmakter frem til 28. oktober 1945 da den midlertidige nasjonalforsamlingen overtok lovgivningsmyndigheten.<ref>{{Kilde www|url=http://www.europarl.europa.eu/RegData/etudes/etudes/join/2002/323934/DG-4-AFET_ET(2002)323934_EN.pdf|tittel=Legal Opinion on the Benec-Decrees and the accession of the Czech Republic to the European Union (working paper 10-2002)|besøksdato=|forfattere=Frowein, Jochen A., Ulf Bernitz og Lord Kingsland|dato=2002|forlag=EU-parlamentet|sitat=}}</ref> Tsjekkoslovakia ble i 1945 gjenopprettet innenfor grensene fra før [[Münchenavtalen]] (med unntak av [[Karpato-Ruthenia]] som ble overført til Sovjetunionen/Ukraina).<ref name="Cordell" /><ref name="Hughes" /> På slutten av krigen kontrollerte Sovjetunionen i realiteten store deler av Tsjekkoslovakia med unntak av den vestligste delen av Böhmen som ble befridd av USA.<ref name="Waters" />

Etter [[Slaget om Berlin]] var Böhmen og Mähren fortsatt kontrollert av store tyske styrker. De første dagene i mai 1945 rykket flere millioner soldater fra den røde armé sørover fra Berlin og Dresden mot Praha og nordvestover gjennom Mähren mot Praha ([[Brno]] ble befridd 26. april). Planen var å omringe Praha og hindre gjenværende tyske soldater i å overgi seg til amerikanske styrker i vest.<ref name="Simons"/> Kampen om Praha og det sentrale Böhmen var de siste store krigshandlingene i Europa og pågikk [[5. mai|5.]]–[[11. mai]], til dels etter at Tyskland hadde kapitulert 8. mai. Slaget ble utkjempet samtidig med et større folkelig opprør i Praha fra 5. mai.<ref>Thomas, N. (2013). ''World War II Soviet Armed Forces (3): 1944–45.'' Bloomsbury Publishing.</ref>

==== Fordrivelsen av etniske tyskere ====
{{Utdypende|Fordrivelsen av tyskere fra Tsjekkoslovakia|Beneš-dekretene}}
Tre millioner tysktalende tsjekkoslovaker, bosatt i Sudetenland og tyske språkøyer ellers i landet, ble tvunget ut av Tsjekkoslovakia, og ble deportert til Tyskland og Østerrike etter krigen. Etter at fordrivelsen av etnisk tyske ble avsluttet i 1948 var ambisjonen å «homogenisere» befolkningen, inkludert de gjenværende tysktalende, til en felles kultur med minst mulig spor av det tyske.<ref name="Cordell" /><ref name="Veiden" /><ref name="Glassheim2006" /> Over hele landet ble spor av tysk fortid fjernet så mye som mulig, inkludert navn på gater, byer og steder.<ref name="Wingfield" /> Områdene tømt for etnisk tyske ble befolket av personer fra andre deler av Böhmen og Mähren og fra områder lenger øst.<ref name="Spalova" /> Flere hundre tidligere sudettyske landsbyer i grenseområdet ble jevnet med jorden etter at kommunistene kom til makten i 1948.<ref name="WZ2015" /> I 1950 var andelen tsjekkere og slovaker i Sudetenland 94&nbsp;%, mot 68&nbsp;% før krigen. Hovedstaden Praha ble endret fra å en etnisk svært blandet by av tsjekkere, etnisk tyske og jøder før krigen, til å bli en nesten ren tsjekkisk by.<ref name="Wingfield" />

Fordrivelsen har vært et politisk tema i Forbundsrepublikken Tyskland siden. Fordrivelsen var lenge et vesentlig problem i relasjonen mellom Tyskland og Tsjekkoslovakia, og de juridiske forholdene måtte avklares før Tsjekkia gikk inn i EU.

=== Kommunisttiden ===
Etter andre verdenskrig ble Tsjekkoslovakia gjenopprettet innenfor grensene før Münchenavtalen, men måtte avstå Ruthenia til Sovjetunionen.<ref name="verdensland" />{{rp|58}} Etter krigen nærmet Tsjekkoslovakia seg [[Sovjetunionen]] utenrikspolitisk som følge av [[Frankrike]]s og [[Storbritannia]]s unnfallenhet overfor [[Tyskland]] under Sudetenkrisen.{{tr}} Ved parlamentsvalget våren 1946 fikk kommunistene 38 prosent av stemmene, og sammen med demokratene tok de halvparten av mandatene. Kommunistenes leder, [[Klement Gottwald]], ble statsminister.
[[Fil:Klement-Gottwald-01210627.jpg|thumb|[[Klement Gottwald]] {{byline|''[[Svenska Dagbladet]]'', 1946}}]]
I februar 1948 tok kommunistpartiet over makten i landet gjennom et statskupp støttet av Sovjetunionen, som gjorde landet om til et kommunistdiktatur. Utenriksminister [[Jan Masaryk]] ble funnet under et vindu i mars 1948, offisielt selvmord, men trolig drap (''den tredje defenestrasjonen''). [[Edvard Beneš]] ble presset til å trekke seg som president i juni 1948.<ref name="verdensland" />{{rp|58}} Gjennom en ny forfatning den 9. juni 1948 ble Tsjekkoslovakia utropt til «folkedemokrati» med to likeverdige nasjoner, tsjekkere og slovaker. Slovakia fikk et eget lovgivende nasjonalråd.<ref name="aschehougs" />{{rp|317}} Det kommunistiske partiet fikk «en ledende rolle», hvilket betydde at demokratiske valg ble avskaffet og økonomien ble sentralstyrt.<ref name="aschehougs" />{{rp|317}} Gottwald styrte landet med jernhånd, hvor han internerte omkring {{formatnum:130000}} mennesker og drepte over 300 gjennom henrettelser eller i fengsler og leire.{{tr}} [[Rudolf Slánský]] og ti andre fremtredende partifunksjonærer ble henrettet etter oppdiktede anklager.<ref name="verdensland" />{{rp|58}}

Etter Gottwalds død i 1953 fortsatte det kommunistiske diktaturet. Som i de andre østeuropeiske land på den tiden hadde partiet kontroll over det offentlige liv: Partiet hadde regjeringsmakten, styrte økonomien, styrte utdanningssektoren og massemediene, sensurerte litteraturen, og fordelte jobber og privilegier. De viktigste stillingene ble tildelt personer som hadde gjort seg fortjente gjennom lojalitet til partiets linje.<ref name="verdensland" />

På begynnelsen av 1960-årene hadde Tsjekkoslovakias økonomi stagnert og den industrielle veksten var en av Europas laveste.{{tr}} I kommunistpartiet vokste det frem kritikk mot den økonomiske sentralstyringen. Førstesekretær [[Antonín Novotný]] og hans tilhengere ble utfordret høsten 1967 av den slovakiske partisekretæren [[Alexander Dubček]]. Dubček, som hadde vokst opp i Sovjetunionen, utmanøvrerte Novotný og ble ny førstesekretær den 5. januar 1968. [[Ludvík Svoboda]] (som hadde blitt drevet ut tidlig i 1950-årene) erstattet [[Antonín Novotný]] som president.<ref name="verdensland" />

I løpet av våren 1968 begynte Dubček å reformere det kommunistiske diktaturregimet i den såkalte [[Prahavåren]], pressesensuren ble avskaffet og det ble mulig å kritisere forholdene i nabolandene. Dubček snakket om «sosialisme med et menneskelig ansikt». Det ble forsamlings- og talefrihet, bedriftene skulle i større grad få styre seg selv, og grunnloven skulle etter planen revideres. Natten mellom 20. og 21. august 1968 ble Tsjekkoslovakia invadert av styrker fra Polen, Ungarn, Bulgaria og Sovjetunionen.<ref name="verdensland" /> Dubček ble arrestert og de utenlandske troppene ble møtt av passiv motstand. Dubček ble tvunget til å gå av den 17. april 1969 og ble erstattet av [[Gustáv Husák]]. En stor del av de som hadde støttet Praha-våren mistet partimedlemskapet og mistet sine stillinger, flere tusen lærere, advokater, journalister og andre mistet jobbene sine og måtte nøye seg med ufaglært, manuelt arbeid som fyrbøtere eller vaskehjelper. I oktober 1969 ble grunnloven endret slik at Tsjekkoslovakia ble en to-nasjonal forbundsstat der tsjekkere og slovaker skulle dele makten likeverdig med hvert sitt nasjonalråd og en felles nasjonalforsamling. Nasjonalforsamlingens lavere kammer (''folkets hus'') var sammensatt av ⅔ tsjekkere og ⅓ slovaker, mens det høyere kammeret (''nasjonenes hus'') hadde like mange representanter av hver. Et investeringsprogram ble iverksatt for å bringe Slovakia opp på samme økonomiske nivå som de tsjekkiske områdene. De tsjekkiske områdene sto i 1980-årene fortsatt for 80&nbsp;% av industriproduksjonen i Tsjekkoslovakia.<ref name="verdensland" />{{rp|106-107}} På begynnelsen av [[1970-årene]] ble hele samfunnet rensket for reformister. All form for opposisjon og motstand ble slått ned. Gjennom en forbedret økonomisk utvikling håpet man at motstanden skulle forsvinne, industriarbeidere fikk økt lønn, men oljekrisen i 1973 gjorde at de økonomiske problemene var åpenbare.

I 1977 ble [[Charta 77]] grunnlagt og [[Václav Havel]], [[Jan Patočka]] og [[Jiří Hájek]] ble valgt til talsmenn. Charta 77 strebet etter et samfunn hvor sivile lover og menneskerettigheter ble respektert. Det hemmelige politiet overvåket medlemmene, og Havel ble arrestert noen dager senere. Myndighetene trakasserte medlemmene, og mellom 1977 og 1980 ble 61 av Charta 77s medlemmer dømt til fengsel.

På slutten av [[1980-årene]] begynte generalsekretær for det sovjetiske kommunistpartiet Mikhail Gorbatsjov å vise interesse for reformer da det snart ble klart at den gamle politikken var over. Inspirert av dette og av [[Solidaritet]] i [[Polen]] begynte demonstrasjoner mot kommuniststyret i 1988, som fortsatte med økt styrke i 1989. Den såkalte [[fløyelsrevolusjonen]] begynte den 16. november med en fredelig studentdemonstrasjon i Bratislava. Dagen etter ble en annen fredelig studentdemonstrasjon i Praha slått hardt ned av politiet. Demonstrasjonene økte i antall og omfang sammen med en totimers generalstreik den [[27. november]]. Den 20. november var antallet demonstranter steget til anslagsvis {{formatnum:500000}}. Dette presset, sammen med presset fra andre kommunistiske styrers fall rundt omkring i Europa, førte til at det tsjekkoslovakiske kommunistpartiet avskaffet artikkel 4 i forfatningen den 29. november, og kommunistpartiets maktmonopol ble fjernet. I desember ble en samlingsregjering med representanter fra opposisjonen og allmenne valg ble utlyst. Den [[29. desember]] [[1989]] ble Václav Havel valgt til president.

=== Tsjekkoslovakia oppløses ===
De første frie valgene i Tsjekkoslovakia siden 1946 foregikk i juni 1990 uten problemer og med mer enn 95&nbsp;% valgdeltagelse. Ved 1992 ble Slovakias krav om større selvstyre blokkert i regjeringen. Føderalister som Havel var ikke i stand til å stoppe utviklingen mot et brudd mellom de to nasjonene Tsjekkia og Slovakia, og i juli gikk han av. I løpet av den siste halvdelen av 1992 ble det oppnådd enighet om at de to nasjonene skulle gå hver sin vei i slutten av året.

Medlemmene i Tsjekkoslovakias parlament var delt langs nasjonale skillelinjer og var knapt i stand til å samarbeide nok til å godkjenne loven som delte de to nasjonene. Den 1. januar 1993 ble de to republikkene Tsjekkia og Slovakia opprettet samtidig. Forholdet mellom de to nasjonene, til tross for en del strid om deling av regjeringseiendom og styringen av grensen, har vært fredelig. Begge statene ble anerkjent av USA og de europeiske statene.

=== En demokratisk stat ===
Tsjekkia har utført økonomiske reformer som rask privatisering og flat skatt, og Tsjekkias økonomi er blitt en av de mest robuste i Sentral-Europa. I 1991 ble Tsjekkoslovakia medlem av [[Visegrádgruppen]] (''Visegrádská skupina''), og fortsatte deres medlemskap etter Tsjekkoslovakias oppløsning til Tsjekkia og Slovakia. Den 12. mars 1999 ble Tsjekkia fullt medlem av [[NATO]]. I en folkeavstemning i 2003 stemte tsjekkerne så for medlemskap i [[EU]], som Tsjekkia ble et fullverdig medlem av 1. mai 2004.

====Bakgrunn for EU-medlemskap====
[[Beneš-dekretene]] og [[Fordrivelsen av tyskere fra Tsjekkoslovakia|fordrivelsen av etniske tyskere fra Tsjekkoslovakia]] etter andre verdenskrig var et vanskelig tema i relasjonen mellom Tyskland og Tsjekkia.<ref name="Waters" /> I 1997 undertegnet den tyske og den tsjekkiske regjeringen en erklæring, der det blant annet het at «The Czech side regrets that, by the forcible expulsion and forced resettlement of Sudeten Germans from the former Czechoslovakia after the war as well as by the expropriation and deprivation of citizenship, much suffering and injustice was inflicted upon innocent people, also in view of the fact that guilt was attributed collectively.»<ref name="KohletAl">{{Kilde www
| url=http://www.mzv.cz/file/198499/CzechGermanDeclaration.pdf
| format = [[PDF]]
| tittel=German-Czech Declaration on Mutual Relations and their Future Development of 21 January 1997
| utgiver=Tsjekkias utenriksdepartement
| dato= 21. januar 1997
| besøksdato=28. desember 2015
| forfattere= [[Helmut Kohl]], [[Klaus Kinkel]], [[Václav Klaus]] og [[Josef Zieleniec]]
| kommentar= Kapittel II i felleserklæringen
| språk=Engelsk
}}</ref> I erklæringen beklaget ikke Tsjekkia selve fordrivelsene, bare den lidelsen det medførte og de overgrepene som skjedde. Tsjekkia mener landet har avsluttet saken med denne erklæringen.<ref name="Waters" /> I erklæringen sto det også: "The German side is conscious of the fact that the National Socialist policy of violence towards the Czech people helped to prepare the ground for post-war flight, forcible expulsion and forced resettlement."<ref>{{cite web|url=http://www.mzv.cz/file/198499/CzechGermanDeclaration.pdf|title=Czech–German Declaration 1997.|publisher=}}</ref> I forbindelse med EUs østutvidelse forlangte blant annet regjeringene i Ungarn, Østerrike og Bayern at opphevelsen av dekretene måtte være en forutsetning for å ta opp Tsjekkia og Slovakia som medlemmer.<ref>{{Kilde www
| url=http://www.kas.de/tschechien/de/publications/701/
| utgiver=Konrad Adenauer-Stiftung
| tittel=Zur Debatte über die Benes-Dekrete
| forfatter=Frank Spengler og Petr Blazek
| dato=20. mai 2002
| besøksdato=12. november 2015
| språk=Tysk
| arkiv-dato=2017-11-29
| arkiv-url=https://web.archive.org/web/20171129085150/http://www.kas.de/tschechien/de/publications/701/
| url-status=død
}}</ref><ref name="eu-info.de">{{Kilde www
| url=http://www.eu-info.de/europa-punkt/ungewoehnliche-fragen/benes-dekrete/
| utgiver=EU-Info.de
| tittel=Benes-Dekrete sind Vergangenheit
| besøksdato=12. november 2015
| språk=Tysk
}}</ref> På slutten av 1990-årene var det anstrengte diplomatiske forhold mellom Tsjekkia og Østerrike på bakgrunn av fordrivelsene og dekretene. Etter at Østerrike ble medlem av EU kunne landet blokkere Tsjekkias inntreden, men unnlot bruke misnøye med Tsjekkias håndtering av saken som grunn til blokkere medlemskap. Tyskland ønsket ikke å blokkere Tsjekkias medlemskap på dette grunnlaget.<ref name="Waters" />

Før Tsjekkias inntreden i EU i 2004 ble det stilt spørsmål om dekretene var til hinder for medlemskap. Ethvert medlem kunne legge ned veto mot Tsjekkias inntreden. Det var særlig ni av dekretene som i den forbindelse ble fremhevet som mulige hindre. Det dreide seg om dekret nr. 5, 12, 28 og 108 som gjaldt konfiskasjon av eiendom, nr 33 som gjaldt statsborgerskap og 16, 138, 71 og 115 som gjaldt strafferett og prosedyre.<ref name="Frowein">{{Kilde www|url=http://www.europarl.europa.eu/RegData/etudes/etudes/join/2002/323934/DG-4-AFET_ET(2002)323934_EN.pdf|tittel=Legal Opinion on the Benec-Decrees and the accession of the Czech Republic to the European Union (working paper 10-2002)|besøksdato=|forfattere=Frowein, Jochen A., Ulf Bernitz og Lord Kingsland|dato=2002|side=53|forlag=EU-parlamentet|sitat=}}</ref> De tre juristene [[Jochen A. Frowein]], [[Ulf Bernitz]] og Lord Kingsland utredet i 2002 saken på oppdrag fra [[EU-parlamentet]]. De var ikke enige på alle punkt, men avga en felles uttalelse.<ref name="Frowein" />

I 1945 behandlet Tsjekkoslovakia borgere av [[Liechtenstein]] som tyske borgere og beslagla deres eiendom. Fyrsten anså beslagene av hans eiendommer i Tsjekkoslovakia som ulovlige og har opprettholdt kravet overfor Tsjekkia. Tsjekkia aksepterte krav fra Sveits (som også var nøytralt), men avvist krav fra Liechtenstein.<ref name="Horcicka">Horčička, V. (2012). [https://doi.org/10.1080/13507486.2012.697870 Czechoslovak–Liechtenstein relations in the shadow of the Communist coup in Czechoslovakia, February 1948]. ''European Review of History: Revue europeenne d'histoire,'' 19(4), 601-620.</ref> I forbindelse med forhandling om utvidelse av EØS-avtalen uttrykte Liechtenstein en anerkjennelse av Tsjekkia og Slovakia, mens disse to ikke entydig hadde anerkjent Liechtenstein som uavhengig stat.<ref>{{ Kilde bok | tittel = St.prp. 3 Om samtykke til ratifikasjon av EØS-utvidelsesavtalen og tilliggende avtaler (gjengitt i Stortingsforhandlinger. 2003/2004 Vol. 148 Nr. 2a) | utgivelsessted = Oslo | forlag = [Forvaltningstjenestene] | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digistorting_2003_part2_vol-a | utgivelsesår = | side = 48}}</ref> Liechtenstein unnlot som et av få land å anerkjenne Tsjekkia da republikken ble opprettet i 1993. Tsjekkia uttrykte anerkjennelse av Liechtenstein i 2003. I 1992-1993 uttrykte Slovakia og Liechtenstein intensjoner om gjensidig anerkjennelse.<ref>{{ Kilde bok | tittel = St.prp. 3 Om samtykke til ratifikasjon av EØS-utvidelsesavtalen og tilliggende avtaler (gjengitt i Stortingsforhandlinger. 2003/2004 Vol. 148 Nr. 2a) | utgivelsessted = Oslo | forlag = [Forvaltningstjenestene] | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digistorting_2003_part2_vol-a | utgivelsesår = | side = 84-85}}</ref>

I 2009 fikk Liechtenstein diplomatiske forbindelser med Slovakia og Tsjekkia for første gang siden 1939.<ref name="Horcicka" /><ref>{{Kilde www
| url=http://www.foreign.gov.sk/servlet/content?MT=/App/WCM/main.nsf/vw_ByID/ID_C0B1D004B5A332B2C1257627003301E7_EN&LANG=EN&TG=BlankMaster&URL=/App/WCM/Aktualit.nsf/%28vw_ByID%29/ID_BF0B03202F307E79C1257693005B22FD
| utgiver=Slovakias utenriksdepartement
| tittel=Slovakia and Liechtenstein have established diplomatic relations
| forfatter=Frank Spengler og Petr Blazek
| dato=21. desember 2009
| besøksdato=12. november 2015
| språk=Engelsk
| url-status=død
| arkivurl=https://web.archive.org/web/20141006183939/http://www.foreign.gov.sk/servlet/content?MT=%2FApp%2FWCM%2Fmain.nsf%2Fvw_ByID%2FID_C0B1D004B5A332B2C1257627003301E7_EN&LANG=EN&TG=BlankMaster&URL=%2FApp%2FWCM%2FAktualit.nsf%2F%28vw_ByID%29%2FID_BF0B03202F307E79C1257693005B22FD
| arkivdato=2014-10-06
}}</ref> Liechtenstein nektet i oktober 2003 å åpne for å utvide EØS til også å omfatte Tsjekkia og Slovakia på grunn av den historiske konflikten. Etter å ha blokkert utvidelsen av EØS i tre uker signerte likevel Liechtenstein i november 2003.<ref name=VG20031105>{{Kilde www|tittel=Liechtenstein signerer EØS-avtalen|url=https://www.vg.no/nyheter/utenriks/eu/liechtenstein-signerer-eoes-avtalen/a/200321/|utgiver=VG|dato=5. november 2003|besøksdato=2017-12-30|språk=norsk}}</ref> Etter andre verdenskrig ble eiendommer tilhørende den tysktalende minoritet i Tsjekkoslovakia beslaglagt. Blant de berørte var medlemmer av Liechtensteins fyrstefamilie og andre liechtensteinere. Tsjekkoslovakia anerkjente ikke Liechtenstein som stat i 1945 og betraktet fyrstefamiliens eiendommer som privat eiendom tilhørende tyskere. Etter dette hadde ikke Liechtenstein og Tsjekkoslovakia diplomatiske forbindelser. Liechtenstein ønsket å bruke EØS-utvidelse til å presse de to andre til å endre tidspunktet for historisk anerkjenning.<ref name=":27">{{Kilde avis|tittel=EØS-avtalen mot avklaring|avis=Stavanger Aftenblad|url=|etternavn=|fornavn=|dato=3. november 2003|side=8|sitat=}}</ref><ref>{{Kilde avis|tittel=EØS 2/3|avis=Nordlys|url=|etternavn=|fornavn=|dato=31. oktober 2003|side=|sitat=}}</ref> Liechtenstein hadde i 2003 ikke diplomatiske forbindelser med Tsjekkia og Slovakia.<ref>{{Kilde avis|tittel=Norge øker presset på Liechtenstein|avis=NTB|url=|etternavn=|fornavn=|dato=2. november 2003|side=|sitat=}}</ref>