Redigerer Tryggve Andersen (avsnitt)

== ''I Cancelliraadens dage'' ==
Etter oppholdet i Mandal slo han seg ned på Hamar for en tid der han hjalp sin bror på fogdkontoret. Han kom i kontakt med gamle arkiver som han hentet mye informasjon i. Etter sterke oppfordringer om å skrive, slo han seg ned på garden Kvissellien på Ringsaker. Kona på gården hadde tjent på Kindli i hans barndom. Her skrev han utkastet til det som fire år senere skulle bli hans første og best kjente bok,''[[I Cancelliraadens dage]]'' ([[1897]]). Undertittelen er ''Interiører og skildringer fra Oplandene''.

Boka gav ham med ett slag en sikker posisjon i norsk diktning og litteraturhistorie. Verket består av en rekke fortellinger fra bønders og embetsmenns liv i begynnelsen av [[1800-tallet]], nærmere bestemt fra rundt 1798–1812. Fortellingene danner til sammen en helhet. Bondeføreren [[Hans Dahlbye]] er tegnet etter bondeføreren [[Halvor Hoel]]. Ved sin bruk av talemål fra mjøsbygdene i replikkene, er han en forløper for [[Ingeborg Refling Hagen]], [[Alf Prøysen]] og [[Hans Børli]].{{tr}}

Verket bygger på morens fortellinger og på grundige studier. Det gir levende bilder av folk og miljø, samt portretter av embetsmenn som er i ferd med å gå i frø.{{klargjør}} Emnet er i slekt med ''[[Familien paa Gilje]]'', men Andersen går enda dypere inn i det og legger handlingen til slutten av dansketida. Siste kapittel bærer overskriften "Den store nød", og skildrer nødsåret 1812. Kapittelet åpner på denne måten:
: «Vilter lærkejubel fyldte luften, fra alle kanter kom den, rislede som en regn af kvidrende toner fra den skyfrie, soltindrende himmel.»

:«Men mangesteds laa akrene brak, og frodigt ugræs søgte faafængt at skjule den sorte jord med myldrende blomster, Og der, de var tilsaaet, spirede sæden tyndt i glisne striber og med store bare flækker. Folk havde nok havt det snaut med korn til utsæd det år.»

Ifølge Harald og Edvard Beyer i ''Norsk litteraturhistorie'' handler verket ikke minst om en embetsstand 
:: «i åndelig oppløsning av mangel på kontakt med den kulturen de er oppdratt i, så vel som med det folk de lever blant. Bare cancelliråden selv lærer å se saken i en større sammenheng og håper at bøndene med tiden vil ta makten tilbake. – Med stor kunst er naturinntrykkene flettet sammen med menneskeskildringen. [...) Stilen er gjennomsiktig, mundtlig, samtidig nøkternt saklig og impresjonistisk levende» (Harald og Edvard Beyer i ''Norsk litteraturhistorie'' 1978, s. 258).