Redigerer Trakere (avsnitt)

== Historie ==
=== Arkaiske tid ===
De indoeuropeiske trakerne som ble betraktet som [[barbar]]iske og bondske av deres forfinete og urbane greske naboer, hadde utviklet avanserte former for musikk, poesi, håndverksindustri, og kunstneriske håndverk. Da de var gruppert i småkongedømmer og stammer oppnådde de ikke noen form for nasjonal identitet unntatt i mindre, dynastiske riker på høyden av den greske klassiske tiden. Tilsvarende til [[Gallia|gallerne]] og andre [[Keltere|keltiske]] stammer er det antatt at de fleste av disse menneskene levde enkelt i små befestede landsbyer, vanligvis på høyder i [[bygdeborg]]er. Selv om konseptet urbant sentrum, som en [[by]], ikke ble utviklet før i den [[Romerriket|romerske]] tiden, tjente noen større festninger også som regionale handelsmarkeder. Til tross for gresk kolonisering i områder som [[Bysants]], [[Sozopol|Apollonia]] og andre byer, synes det som trakerne unngikk urbant liv.

De første greske koloniene Trakia ble grunnlagt på 700-tallet f.Kr.<ref>Hornblower, Simon & Spawforth, Antony (1996): ''[[The Oxford Classical Dictionary]]''. Oxford University Press, s. 1515: «Fra det 8. århundre f.Kr. ble kysten av Trakia kolonisert av grekerne.»</ref>

Trakia sør for Donau (unntatt landet til den uavhengige trakiske stammen [[bessere]]) ble styrt av perserne under [[Dareios I av Persia]] for bortimot halvt et århundre. Dareios hadde ledet en militærekspedisjon inn i regionen fra 513 f.Kr. til 512 f.Kr. Perserne kalte området til trakerne for ''Skudra''.<ref>Bauer, Susan Wise (2007): ''The History of the Ancient World: From the Earliest Accounts to the Fall of Rome''. W.W. Norton & Company, s. 517: «Megabazus gjorde Trakia om til et nytt persisk [[Satrap|satrapi]], Skudra.»</ref>

=== Klassisk tid ===
Ved 400-tallet f.Kr. var tilstedeværelsen av trakere gjennomgående nok til å få [[Herodot]]<ref>[http://classics.mit.edu/Herodotus/history.5.v.html Herodot: ''Histories'', Book V].</ref> til å kalle dem de nest meste tallrike mennesker i verden som han kjente til (etter indere), og potensielt det mektigste, om det ikke hadde vært for deres mangel på enighet. Trakerne i klassisk tid var fordelt i et stort antall grupper og stammer, skjønt noen mektige trakiske stater var organiserte, som eksempelvis den ordysiske kongedømmet og det dakiske kongedømmet i [[Burebista]]. En type soldat, lett infanteri, fra denne tiden ble kalt for ''[[peltast]]'', og hadde antagelig sin opprinnelse i Trakia.

I løpet av denne tiden levde en trakisk subkultur av [[asket]]er som levde i [[sølibat]], og ble kalt for ''ctistae''. De tjente som [[filosof]]er, [[prest]]er og [[profet]]er og hadde øyensynlig en høy posisjon.

Kontakten mellom trakere og grekere ble økt og den greske innflytelsen på trakisk samfunn, kultur, og håndverk (og motsatt) ble styrket. Ettersom trakisk språk ikke hadde en skriftlig tradisjon benyttet den trakiske adelen og administrasjonen i noen regioner gresk, og trakiske handelsmenn benyttet seg også av gresk som et 'lingua franca' i deres kontakt med andre ikke-trakiske stammer. Som et resultat ble et nivå av hellenisering gjennomgående i de følgende århundrer, og som fikk et dypere og mer gjennomgående trekk ved den makedonske erobringen av trakiske områder på 200-tallet f.Kr.

Før [[Kongeriket Makedonia]] ekspanderte var Trakia delt i tre leirer (østlige, sentrale og vestlige) etter at perserne trakk seg tilbake. En kjent hersker av de østlige trakerne var [[Kersobleptes]], som forsøkte å øke sin autoritet over mange trakiske stammer, men han ble til sist beseiret av makedonerne.

Trakisk sivilisasjon var ikke urban og de største trakiske byene var bare store landsbyer. Det eneste forsøk på å bygge en [[polis]] var [[Seuthopolis]].<ref>Hansen, Mogens Herman (2005): ''An Inventory of Archaic and Classical Poleis: An Investigation Conducted by The Copenhagen Polis Centre for the Danish National Research Foundation''. Oxford University Press, s. 888. «Den var ment å være en polis, men det er ingen grunn til å tenke på at dette var noe annet enn en innfødt bosetning.»</ref><ref>Webber, Christopher & McBride, Angus (2001): ''The Thracians 700 BC-AD 46 (Men-at-Arms)''. Osprey Publishing, s. 1. «De levde bortimot utelukkende i landsbyer; byen Seuthopolis synes å ha vært den eneste betydningsfulle byen Trakia som ikke var reist av grekerne (selv om trakerne ikke bygde befestede tilfluktssteder).»</ref> Til syvende og sist var trakerne ikke typiske bybyggere.<ref>Boardman, John; Edwards, I. E. S.; Sollberger, E. & Hammond, N. G. L. (1992): ''The Cambridge Ancient History, Volume 3, Part 2: The Assyrian and Babylonian Empires and Other States of the Near East, from the Eighth to the Sixth Centuries BC''. Cambridge University Press, s. 612: «Trakia hadde kun befestede områder og byer som Cabassus ville ha vært ikke noe mer enn store landsbyer. Generelt levde befolkningen i landsbyer og grender.»</ref>

=== Hellenistisk tid ===
[[Fil:Reproduction of Thracian tomb 1.jpg|thumb|Gravmalerier av muligens en trakisk konge, i nærheten av Kazanlak, Bulgaria.]]
Regionen ble erobret av [[Filip II av Makedonia]] på 300-tallet f.Kr. og var underlagt kongeriket Makedonia i et og et halvt århundre. [[Lysimakos]] av [[diadokene]] og andre hellenistiske herskere hersket over deler av Trakia fram til romerne over tid erobret hele Trakia. Trakiske konger for de første som ble hellenifisert.<ref>Lazenby, John Francis (2004): ''The Peloponnesian War: A Military Study (Warfare and History)''. Routledge, s. 224: «Antagelig hadde han et antall festninger og gjorde selv nyttig ved å bekjempe ‘trakere uten en konge’ på vegne av mer hellenifiserte trakiske konger og deres greske naboer...»</ref> Greske klesvaner erstatter gamle trakiske klær i en slik grad at trakere så ut som grekere.<ref>Webber, Christopher & McBride, Angus: ''The Thracians 700 BC-AD 46 (Men-at-Arms)''. Osprey Publishing, 2001, s. 19.</ref> Etter en tid ble trakerne helt og holdent hellenifiserte.<ref name="Quiles, Carlos 2007, p. 76"> Quiles, Carlos (2007): ''A Grammar of Modern Indo-European''. Carlos Quiles Casas, ISBN 8461176391, s. 76: «De fleste trakere ble til slutt hellenifiserte – i provinsen Trakia – eller romerifiserte – Moesia, Dakia, etc – med de siste levninger som overlevde i fjerntliggende områder fram til 5. århundre.»</ref> Deres språk og materielle kultur ble hellenistisk.

I 279 f.Kr. kom [[keltere|keltiske]] [[Gallia|gallere]] inn i Makedonia, sørlige Hellas og Trakia. Inntrengerne ble snart tvunget ut av Makedonia og sørlige Hellas, men de ble værende i Trakia inntil slutten av århundret. Fra Trakia presset tre keltiske stammer inn i Anatolia og dannet der et nytt kongedømmet kalt [[Galatia]].

I løpet av [[Makedonerkrigene]] ble en konflikt mellom Roma og Trakia uunngåelig. Ødeleggelsen av de herskende gruppene i Makedonia destabiliserte gresk autoritet i Trakia, og stammehøvdinger begynte igjen å handle uavhengig. Etter [[slaget ved Pydna]] i 168 f.Kr. fikk romerne autoritet over Makedonia og styringen over Trakia ble overtatt av Roma. Hverken trakerne eller makedonerne hadde underkastet seg romersk dominans, og flere opprør skjedde i denne overgangstiden. Opprøret til [[Andriscus]], også kalt for [[Fjerde makedonerkrig]], i 149 f.Kr. fikk det meste av sin støtte fra Trakia. Flere fiendtlige streiftog fra lokale stammer inn i Makedonia fortsatte i mange år, skjønt det var også flere trakiske stammer som villig allierte seg med Roma, eksempelvis bessere. Etter den [[Tredje makedonerkrig]] anerkjente Trakia stort sett romersk autoritet.

=== Romersk styre ===
[[File:Dioecesis Thraciae 400 AD.png|thumb|right|Kort over bispedømmet Trakia (''Dioecesis Thraciae'') ca. 400 e.Kr.]]
Det neste et og halvt århundre ble Trakia gradvis omdannet til en vedvarende romersk klientstat. Den trakiske stammen [[sapaeiene]] kom i forgrunnen opprinnelige under styret til [[Reskuporis II av trakere]]. Han er kjent for å ha kommet med militær støtte til både [[Pompeius]] og [[Julius Cæsar]], og senere støttet han [[Den romerske republikk|republikkens hærer]] mot [[Marcus Antonius]] og [[Augustus|Gaius Octavius]] i republikkens siste dager. Reskuporis’ arvinger var ofte like dypt tilknyttet til [[Politisk skandale|politiske skandaler]] og mord slik deres romerske herrer var. En rekke snikmord av kongelige endret det politiske landskapet i flere år i den tidlige romerske keisertiden. Ulike fraksjoner tok kontroll med støtte fra den romerske keiser. Urolighetene stoppet til slutt med et siste snikmord.

Da [[Reskuporis III av trakere|Reskuporis III]] i det trakiske kongedømmet [[Sapes]] ble myrdet i år [[46]] av hans hustru ble Trakia underlagt som offisiell romersk provins styrt av en [[promagistrat]], og senere av pretorianske [[prefekt]]er. Romas sentrale regjeringsautoritet lå i [[Marmara Ereğli|Perinthus]], men regioner innenfor provinsen var under kommando av militære underordnet guvernøren. Mangelen på store urbane sentre gjorde Trakia vanskelig for romerne å styre, men til slutt blomstret provinsen under romersk styre. Det synes som romanifisering ikke ble gjennomført, og at de fleste trakere var hellenistiske i denne perioden.

Romersk autoritet over Trakia hvilte hovedsakelig på de legioner som var stasjonert i [[Moesia]]. Trakias befolkning var hovedsakelig bønder og avstanden til romersk autoritet krevde tilstedeværelse av lokale tropper som støttet Moesias legioner. I løpet av de neste århundrene ble provinsen periodisk og hyppig invadert av germanske stammer på vandring. Regimet til [[Justinian I den store]] krevde at over 100 festninger med legioner ble reist for å støtte forsvaret av regionen.

Trakere i Moesia og Dakia ble gjort om til romere mens de innenfor [[Østromerriket]] var deres hellenifiserte etterkommere som hadde blandet seg med grekerne. De først nevnte snakket [[latin]] og de sist nevnte gresk, om ikke annet som foretrukket andrespråk.

Østromerne benyttet et trakisk våpen, [[rhomphaia]], en bredbladet sverdlignende våpen formet som en [[sigd]] for nærkamp, antagelig av noen få enheter av fotsoldater i tiden mellom Østromerrikets gullalder rundt [[900]]-[[1071]] og kanskje også tidligere.<ref>Heath, Ian & McBride, Angus: ''Byzantine Armies 886-1118''. Osprey Publishing, 1979, s. 10: «Et endelig våpen som trenger å bli nevnt er rhomphaia, som mange bysantinske vaktstyrker tilsynelatende var bevæpnet med.»</ref> [[Michael Psellos d.y.]] skrev at alle [[væring]]ene uten unntak benyttet dette våpenet.<ref>Heath, Ian & McBride, Angus (1979): ''Byzantine Armies 886-1118''. Osprey Publishing, s. 38: «Psellos, imidlertid, hevdet at alle væringer ‘uten unntak’ var bevæpnet med skjold og rhomphaia, ‘et enegget sverd av tungt jern som de bar over høyre skulder’ (kanskje i betydningen av de hang tvers over høyre skulder når de ikke var i bruk).»</ref>

=== Krigføring ===
[[Fil:Trak peltasta.jpg|150px|thumb|right|Trakisk peltast, 400- og 300-tallet f.Kr.]]
Historien om trakisk krigføring strekker seg fra 900-tallet f.Kr. og fram til 100-tallet e.Kr. i de regioner som var definert antikkens grekere og latinske historikere som Trakia. Den handler om bevæpnete konflikter mellom trakiske stammer og deres kongedømmer på Balkan. Med unntak av konflikter mellom trakere og nabonasjoner og andre stammer, ble det begått tallrike kriger som ble nedtegnet mellom trakiske stammer dem imellom.

=== Barbarere ===
Trakerne ble sett på som krigerske, grusomme og blodtørstige.<ref>Webber, Christopher & McBride, Angus (2001): ''The Thracians 700 BC-AD 46 (Men-at-Arms)''. Osprey Publishing, s. 1: «Kanskje muligheten til å få vinninger forklarer Thucydides VII, 29: ‘For den trakiske rase, som med de fleste blodtørstige barberere, er alltid særlig blodtørstige når alt går deres veg’.»</ref><ref>Head, Duncan & Heath, Ian (1982): ''Armies of the Macedonian and Punic Wars 359 BC to 146 BC: Organisation, Tactics, Dress and Weapons''. Wargames Research Group, s. 51.</ref>

Trakerne ble sett på som «[[barbar]]erer» av andre folk, særlig antikkens grekere og romerne. [[Platon]] har i hans verk ''Republikken'' betraktet dem, sammen [[skytere]],<ref>Platon: ''The Republic'': «Ta kvaliteten på lidenskapen eller ånden; - det ville være meningsløst å tenke seg denne kvaliteten (...) ikke er avledet fra enkeltmennesker som er antatt å ha den, det er trakere, skytere, og generelt de nordlige nasjonene;»</ref> overspente og ærekjære og i hans ''Lover'' betrakter han dem som krigerske nasjoner og grupperer dem sammen med keltere, persere, skytere, iberere og kartagere.<ref>Platon: ''Lovene'': «Skal vi følge skikkene til skytere, og persere, og kartagere, og keltere, og iberere, og trakere, som alle er krigerske nasjoner, eller de av dine landsmenn, for de, som du sier, er i det hele tatt avholdende?»</ref> [[Polybios]] skrev om [[Kotys I av trakere|Kotys Is]] besindige og vennlige vesen som noe annet enn de fleste trakere.<ref>Polybios: ''Histories'', 27.12.</ref>

[[Tacitus]] skriver i sine ''Annaler'' at de var ville, grusomme og utålmodig ulydige selv til deres egne konger.<ref>Tacitus: ''Annalene'': «...har omringet en del klaner med trakere, som lever som ville høyt oppe i fjellene, handler derfra med mer ondskap og gjenstridighet. Grunnen for deres sene bevegelse, for ikke å nevne deres voldsomme geni, var deres forakt og utålmodighet, å ha rekrutter oppvokst blant dem, og alle deres mest staute menn er vervet i våre hærer; vant som de er mer ikke å adlyde selv sine egne innfødte konger framfor deres eget humør, heller ikke å støtte dem med styrker, men under kapteiner av deres eget valg, heller ikke å kjempe mot en hvilken som helst fiende, men deres egne grenser.»</ref> [[Polyainos]] og [[Strabon]] har skrevet at trakerne brøt deres fredsavtaler med lureri.<ref>Polyaenos: ''Strategems''. Bok 7, [http://www.attalus.org/translate/polyaenus7.html#43.1 The Thracians]; Strabon: ''History'', 9.401 (9.2.4).</ref> Trakerne benyttet sine våpen på hverandre før kamp.<ref>Polyaenos: ''Strategems''. Bok 7, [http://www.attalus.org/translate/polyaenus2.html Clearchus].</ref> [[Diegylis]] var betraktet som en av de mest blodtørstige høvdingene blant trakerne av [[Diodorus Siculus]]. En athensk klubb for lovløse ungdommer hadde tatt sitt navn etter den trakiske stammen [[triballiere]].<ref>Webber, Christopher & McBride, Angus (2001): ''The Thracians 700 BC-AD 46 (Men-at-Arms)''. Osprey Publishing, s. 6.</ref> Dioiere (eller dii) var respektert for å ha begått de verste grusomheter i [[Peloponneskrigen]]<ref>Webber, Christopher & McBride, Angus (2001): ''The Thracians 700 BC-AD 46 (Men-at-Arms)''. Osprey Publishing, s. 7.</ref> og drepte alle levende, inkludert barn og hunder i [[Tanagra]] og [[Mycalessos]].<ref>Archibald, Zofia (1998): ''The Odrysian Kingdom of Thrace: Orpheus Unmasked'' (Oxford Monographs on Classical Archaeology). Clarendon Press, s. 100.</ref> Trakerne kunne spidde romerske skaller på sine spyd og [[rhomphaias]] som de gjorde i en trefning i 171 f.Kr.<ref>Webber, Christopher & McBride, Angus (2001):'' The Thracians 700 BC-AD 46 (Men-at-Arms)''. Osprey Publishing, s. 34.</ref> [[Herodot]] skrev at «de selger sine barn og lar sine unge piker selge seg til hvilken som helst mann de finner det for godt».<ref>Herodot (overs. G.C. Macaulay): ''The History of Herodotus'' (Bind II): «Av andre trakiske skikker er å selge deres barn til å bli fraktet til et annet land; og over sine piker holder de ikke vakt, men tillater dem å selge seg til hvilken menn det passer dem, men over sine hustruer holder de et godt øye med.»</ref>