Redigerer Trøndersk (avsnitt)

== Grammatikk ==
En kort gjennomgang av hovedtrekk i grammatikken i trønderdialektene:

=== Pronomen ===

{| class="wikitable"
|-
! Bokmål | Bokmål
! Trøndersk
|-
| jeg
| jei, æ, æg, eg, eig, i, e, je
|-
| meg
| mæ, mæg, meig, me
|-
| du 
| du
|-
| han
| haɲ, 'n(trykksvak)
|-
| ham
| akkusativ: haɲ, 'n(trykksvak)
dativ: haɲåm, hånnåm, hannøm, åm(trykksvak), 'a(trykksvak)
|-
| hun       
| hu, ho
|-
| henne
| akkusativ: hu, ho, 'a(trykksvak)
dativ: heɲ, 'n(trykksvak)
|-
| det
| nominativ og akkusativ: dé, é(trykksvak)
dativ: di
|-
| vi
| vi, åss, øss, mi, me
|-
| dere
| di, dåkk, dåkker
|-
| de
| rowspan="2" | dæm, dåm, døm
|-
| dem
|}

=== Adjektiv ===
Adjektiv bøyes nesten som på nynorsk, men med apokope i komparativ: ''Svart'', ''svart'''ar''''', ''svart'''ast'''''

Eks. på unntak: Stor-større-størst: Stor-støør-støsst. Bra-bedre-best: Bra-ber/likar-bæst/likast.

=== Verb ===
Verbene kan bøyes vidt forskjellig i forskjellige varianter av dialekten, eksempelet under viser en tradisjonell bøyning fra Inntrøndelag, og en nyere bøyning fra trondheimsområdet, men også på disse stedene kan det være variasjon.

* Eksempel: ''å være'':

{| class="wikitable"
|-
!
! Bokmål
! Trondheim
! Inntrøndelag
! Oppdal
|-
! Infinitiv
| være
| vær/værra
| vårrå
| vårrå
|-
! Presens
| er
| e
| e
| æ
|-
! Preteritum
| var
| va
| va
| va
|-
! Perfektum
| vært
| vært/vorre
| vorri/verri/virri/vørre
| værre
|}

* Tradisjonelt kan også vokalskifter forekomme hyppig, og det gjenspeiles særlig i verb som ''å slåss'':

{| class="wikitable"
|-
!
! Bokmål
! Trøndersk
|-
! Infinitiv
| slåss
| sjlåss
|-
! Presens
| slåss
| sjless/sjlåss
|-
! Preteritum
| sloss
| sjloss
|-
! Perfektum
| slåss
| sjlissi/sjlosse/sjløsse/sliest
|}

I eksempelet ovenfor kan man se at den første vokalen i infinitivsformen (''å''), forander seg videre til ''e'', ''o'' og ''i'' når verbet bøyes. De alternative bøyningsformene i presens og perfektum er vanligere blant de yngre og i byene, som ofte snakker en mindre bred variant av trøndersk.

=== Spørreord ===
Dette skjemaet viser forskjellige trønderske varianter av spørreordene:
{| class="wikitable"
|-
! hvem || hva || hvor || hvilken || hvordan || hvorfor
|-
| kæm, kem || ka, ker || hænn, kor, korhænn, kerhænn || kålles, kolles, koss, kess, korsn, kossn, || kålles, kolles, kåss, kess, kårsn, kossn, koss, kordan || koffor, kafør, kåffer, kåffør, koffer, keffer, korfor
|}

Det som er verdt å merke seg er at ''kæm'' og ''ka'' går igjen over hele Trøndelag, mens ord som ''kor'', ''korsn'', samt ''koffor'' og ''korfor'' er typiske for Trondheim og ord som ''hænn'', ''kålles'' og ''kåffer'' er typiske for Inntrøndelag. I bymålet i Trondheim er det ikke uvanlig at k-en først i spørreordene uttales med v- som på Østlandet.

=== Dativ ===
Det grammatiske kasuset [[dativ]] har eksistert helt siden [[norrønt]] og lenge før det, men lever fortsatt i noen få trønderdialekter. Mest seigliva er dativen i deler av [[tydalsdialekt]]en, hvor den også er å finne i yngre mål. Også i Inntrøndelag finner man bruk av dativ.

Eksemplene nedenfor er fra dialekten på [[Skatval#Dialekt|Skatval]], hvor særlig eldre personer fortsatt bøyer stedsnavn (''[[Fløan]]'', ''Fløom''), personlige pronomen (''han'', ''hanom'') og substantiv i dativ. En kan se for seg følgende dialog:

* ''Kæm på <u>gåla</u> ga du botja te?''
:(Hvem på gården ga du boken til?)
:''Gåla'' (nominativ ''gårn'') står i dativ fordi [[preposisjon]]en ''på'' står foran. Denne og mange flere [[preposisjoner]] er bundet til dativ.
* ''Æ ga a te <u>hanom</u>.''
:(Jeg ga den til ham)
:''Hanom'' (nominativ ''han'') står i dativ fordi det er et [[indirekte objekt]].

De neste eksemplene er fra dialekten på Innherred:
* ''Herre e måt åt <u>katten</u>/<u>hoinna</u>.''
:(Dette er mat til katta/hunden.)
:''Katten/hoinna'' står i dativ fordi [[preposisjon]]en ''til'' står foran. I nominativ ville formene vært ''katta/hoinn'', som f.eks. i setningen ''Katta/hoinn e slæft ut'' (Katta/hunden er sluppet ut.)
* ''Æ hi vørri i <u>skoja</u> fer å sjå ætti jultre.''
: (Jeg har vært i skogen for å se etter juletrær.)
: ''Skoja'' står i dativ fordi [[preposisjon]]en ''i'' står foran. I [[akkusativ]] ville formen vært ''skojen'', som f.eks. i setningen ''Æ ska oppi skojen fer å sjå ætti jultre.'' Her styrer preposisjonen ''i'' (eller ''oppi'') akkusativ fordi den betegner bevegelse mot objektet. I nominativ ville også formen vært ''skojen'', f.eks. ''Hainn e fin nu skojen.'' (Nå er skogen fin.)
* Også stedsnavn har dativformer, f. eks. ''Han bur i <u>Skångn</u>'' eller ''Dæm heill te ut:ti <u>Finnsvitjen</u>''.
: (Han bor i Skogn. De holder til i Finsvik.)
: I en setning uten dativ ville ikke endelsen vært ''-n'', f.eks. ''Æ ska fårrå innpå <u>Skångna</u>'' (Jeg skal dra til Skogn) eller ''Henn plassn heite <u>Finnsvika</u>'' (Denne plassen heter Finsvik).
* Stedsnavn ender på -''um'' har sitt opphav i en dativform, for eksempel Dullum (i [[Åsen (Levanger)|Åsen]] og Stjørdalen) og Nossum (i Skogn, tidligere vanlig uttale ''Nøssan'') stammer fra flertallsformer, henholdsvis «i dalheimane» og «i nesheimane».