Redigerer Tråbil (avsnitt)

== Utenlandske tråbiler ==
[[Fil:Childrens pedal cars display (14850484359).jpg|thumb|Samling av tråbiler i Lakeland Motor Museum.]]
I tråbilens storhetstid var mange forskjellige merker kjent endog internasjonalt sett, som den franske ''Euréka'' siden 1920-tallet, som på bare ett år på 1930-tallet produserte og solgte {{nowrap|50 000}} tråbiler, de fleste etterligningskjøretøyer, hvorav den meste populære var [[Bugatti]] T35. Produksjonen hos Kratz Boussac ble stoppet i 1972 etter salget av den siste modellen basert på [[Renault 16]].<ref>Ward, s. 10</ref> Mer kjente bilmerker reklameres også innenfor tråbilsalg, som ''[[Citroën]]'' som introdusert den usedvanlige tråbilen «Citroënette» basert på Citroën 5cv, utviklet for hender på Citroën og Paulin Ratier i 1920-tallet. {{nowrap|3 500}} tråbiler ble solgt i løpet av kort tid, som del av reklamekampanjen omkring salg av Citroën-bilene.<ref>Ward, s. 12</ref> I Storbritannia var kjente merker «Tri-ang» fra ''Lines Brothers'' i 1920-1971, «Mobo» av ''D Sebel & Co Ltd.'' i 1947-1972, «Tan-Sad» av ''Tan-Sad Chair Co'' i 1931-1975 og «Sharna» som vedvarte inn på 1980-tallet.<ref>Ward, s. 7</ref>

Bilismens land, Amerikas Forente Stater, hadde et meget stort marked for tråbiler i mellomkrigstiden og etterkrigstiden ettersom mange fedre som hadde tatt bilkjøretøyet til sitt hjerte, som regel var raskt ute med å skaffe leketøy til sine barn. Generasjoner vokste opp med tråbil som en begynnelse mot voksenlivets bilbruk, og da var det ofte at etterligninger og meget raffinerte konstruksjoner. Det ble fremstilt delvarer for hjemmegjorte sammensetningsarbeid som kunne produsere unikheter, noe som var meget populært i sin samtid. Den første etterligningen som tråbil var selvsagt [[Ford Model T]], produsert av ''Butler Brothers'', og disse ble ikke bare solgt gjennom leketøysbutikker, de ble også sendt gjennom postordrefirmaer til kunder over hele USA. De meste kjente produsentene var ''Garton'' i Wisconsin helt siden 1879, som hadde solgt {{nowrap|100 000}} eksemplarer av bare en modell i et bredt utvalg en gang, ''Gendron Iron Wheel Co'' i Toledo, Ohio siden 1872, som fortsatte fram til 1941, og ''Murray Ohio Manufacturing Co'' med merket «Murray-Steelcraft» fra 1919 til 1970-tallet.<ref>Ward, s. 11</ref> 
[[Fil:Austin model licenced to ROB.JPG|left|thumb|Austin J40]]
Utenlandskproduserte tråbiler ble eksportert til Norge først i mellomkrigstiden, deretter dominerte de tråbilmarkedet siden 1990 etter Liens bortfall som den siste norske tråbilprodusent. De britiskbygde tråbilene var populære på 1950-tallet da importfirmaet Erik B. Winters i Oslo solgte et ukjent antall pedaldrevne biler av type Austin J40, «Junior Forty», som var i produksjon fra 1949 til 1971. {{nowrap|32 098}} Austin J40 ble produsert og har blitt et meget ettertraktet samlerobjekt ettersom den regnes å være en av de fineste tråbilene som har sett serieproduksjon.<ref>Gjevre, s. 116-117</ref> Historien om Austin-tråbilene startet i 1946 da Leonard Lord leste en artikkel om walisiske gruvearbeidere som måtte slutte på grunn av svekket helse, og vil gi dem arbeid i sitt firma for fremstilling av tråbiler. Den første tråbilen var prototypen «JOY I», den første serieproduserte tråbilen var introdusert som A40 Devon, basert på prototypen «JOY IV». Da de første tråbilene kom i salg, ble navnet byttet om til J40, tidsnok for julehandelen i året 1949. Etter produksjonen sluttet i 1971, var Austin J40-bilene gitt det populære kallenavnet ''Joy Cars''.<ref>Ward, s. 13</ref> 

Fra Danmark ble tråbiler også eksportert til Norge, blant annet Winther tråbiler produsert av ''A. Winther A/S''. En alvorlig påkjøringsulykke i 1930 lemlestet firmagrunnlegger Anders Winther som måtte amputere venstre ben, så han gikk over til mindre anstrengende produksjonsarbeid først med [[kjelke]]r, deretter trehjulssykler og sparkesykler. Det var først i 1947 at den første tråbilen som trehjulskjøretøy ble satt i produksjon under navnet «tribil». Tribilene ble tatt ut av produksjon til fordel for firehjulsvognen «pedalbil modell 109 med polstret sæde» på slutten av 1950-tallet. Flere kom til Norge, selv om bare et lite antall ble laget.<ref>Gjevre, s. 120</ref> Italia hadde en stor tråbilproduksjon på 1960-tallet, og eksporterte mange tråbiler til Norge, de fleste laget av ''Pines'', som valgt å satse på plast. Under en granskning i regi av Forbrukerrådet i 1966 vist det seg at denne italienske plastbilen var en dårlig konstruksjon som ikke var mulig å reparere.<ref>Gjevre. s. 121</ref> 

Fra Russland ble tråbiler også sendt til Norge, de kjente ''Moskvitch-tråbiler'' som gjenopplivet den tradisjonelle tråbilen i markedet i 1995, da hadde importfirmaet Vidars Reklameartikler i Oslo kjøpt flere containere med tråbiler direkte fra bilfabrikken eid av [[Moskvitch]]. Om lag 900 tråbiler var omsatt i det norske tråbilmarkedet, som da var dominert av traktoretterligninger og gokart/kettcar-tråbiler. Kvaliteten på de russiske tråbilene var usedvanlig god i forhold til utsalgsprisen på mellom 800 og 1000 kroner, men produksjonen stanset i februar 1995.<ref>Gjevre, s. 124</ref>

Tråbiler som traktoretterligninger var et vanlig syn på slutten på det tjuende århundret og kan fremdeles sees i lek, disse som regel var firehjuls, men det var også trehjuls som Tri-ang Prairie fra Storbritannia på 1960-tallet.<ref>Ward, s. 4</ref>