Redigerer Tory (historisk britisk parti) (avsnitt)

=== Tiden forut ===
[[Fil:Anthony van Dyck - Charles I (1600-49) with M. de St Antoine - Google Art Project.jpg|thumb|[[Karl I av England|Karl I]], konge av [[England]], [[Skottland]] og [[Irland]] [[1625]]–[[1649|49]]]]
Det første Tory-partiet kan spore sine prinsipper og politikk, ikke til dens organisasjon, men til [[den engelske borgerkrigen]] som delte England mellom rojalistene (eller «Cavalier»),<ref>''Cavalier'' er avledet fra det samme [[latin]]ske rotordet som det franske ordet ''chevalier'' (tilsvarende også med det spanske ordet ''caballero''), det vulgærlatinske ordet ''caballarius'' i betydningen hestemann eller rytter. [[William Shakespeare]] benyttet ordet ''cavaleros'' for å beskrive en overlegen brautende eventyrer i ''Henrik IV'', del 2, hvor Shallow sier: «I'll drink to Master Bardolph, and to all the cavaleros about London.» Jf. ''Oxford English Dictionary''.</ref> som støttet kong Karl I av England, og tilhengerne av [[det lange parlamentet]] som ble dannet den 3. november 1640 etter [[biskopenes krig]].<ref>I henhold til den julianske kalender</ref> Navnet peker på at i henhold til en lov vedtatt i parlamentet kunne det ikke bli oppløst uten at parlamentsmedlemmene var enige, og i denne saken var medlemmene ikke enig i oppløsningen før etter borgerkrigen. Kongen hadde erklært mot parlamentet for at de ikke hadde akseptert å gi ham penger uten at kongen gikk på visse betingelser. I begynnelsen av det lange parlamentet (1641) var kongens tilhengere få i antallet, og parlamentet fulgte en politisk kurs med å innføre reformer av tidligere overgrep. Den økende radikaliseringen av parlamentets flertall forte dog til at mange i parlamentet som i utgangspunktet var reformvennlige, men ikke radikale, ble fremmedgjort og drev dem til å gjøre felles sak med kongen. Kongens parti var således en blanding av de som støttet kongelig autokrati eller enevelde, og de parlamentarikere som mente at det lange parlamentet hadde gått for langt i forsøket på å skaffe seg selv utøvende makt, og særlig ettersom de mente at parlamentet underminerte den geistlige myndighet i kirken i England, noe som ble oppfattet som den fremste støtte av den kongelige regjering. Ved slutten av 1640-tallet hadde det radikale parlamentariske programmet blitt åpenbart: reduksjon av kongens makt til en gallionsfigur uten utøvende makt, og en erstatning av det angeliske bispestyre med en form for presbyterianisme.

Noen form for forlik ble forhindret ved et [[statskupp]] hvor makten gikk fra parlamentet til den nyopprette parlamentariske hæren, kalt for [[New Model Army|Den nye modell-hæren]], som ble kontrollert av [[Oliver Cromwell]]. Hæren tok kongen i forvaring og fikk ham deretter henrettet, og i løpet av de neste elleve årene var de britiske kongedømmene (England, Irland og Skottland) under Cromwells militære og [[Puritanisme|puritanske]] [[diktatur]]. Etter Cromwells død, og under [[Restaurasjonen i England|restaureringen]] hvor kongen i form av [[Karl II av England]] var gjeninnsatt, førte til en reaksjon hvor kongen gjenvant det meste av den makten som hans far hadde hatt. Imidlertid fikk kongens minister og tilhengere i England en betydelig rolle for parlamentet og det kom aldri igjen til å skje ved noen konge av England som forsøkte å styre uten parlamentet. Etter [[den ærerike revolusjon]] i [[1688]] ble politisk uenighet løst gjennom valg og parlamentarisk forhandling framfor ved vold og krig.

Bispestyret ble også gjeninnført i kirken i England. Karl IIs første «Cavalier-parlament» begynte med en sterk rojalistisk andel av parlamentet, og vedtok en rekke lover som reetablerte kirken ved lov og straffet dissentere av både katolikker og ikkeangeliske protestanter. Disse lovene reflekterte ikke kongens personlige syn, og demonstrerte eksistensen av en rojalistisk ideologi hinsides den rene hoffserviliteten.

En rekke katastrofer på slutten av [[1660-tallet|1660-]] og [[1670-tallet]] diskrediterte kong Karl IIs regjeringer og mektige politiske interesser (inkludert de som hadde vært identifisert med parlamentets side under borgerkrigen) begynte å agitere for en større rolle for parlamentet i regjeringen, koblet opp mot en større toleranse for protestantiske dissentere. Disse interessene kom snart til å utkrystallisere seg som whigene. Da direkte angrep mot kongen var politisk umulig og kunne føre til henrettelse for landsforræderi, ble hoffets makt utformet som framvisningen samfunnsnedbrytende og lumske katolske sammensvergelser. Selv om innholdet i disse sammensvergelsene var hovedsakelig oppdiktet, reflekterte de to ubekvemme politiske realiteter: for det første, kong Karl II hadde tatt grep (om enn ikke særlig oppriktig) for å omdanne kongedømmet til katolisismen i en avtale med kong [[Ludvig XIV av Frankrike]]; for det andre, at hans yngre bror og antatte arving, Jakob, hertug av York, hadde faktisk konvertert til katolisismen, en handling som på 1670-tallet var likestilt med landsforræderi.