Redigerer Torvtak (avsnitt)

=== Takvinkel ===
Torvtekking ble brukt både på [[sperretak]], [[åstak]] og [[mønsåstak]]. Rene sperretak bruktes i nyere tid mest på Vestlandet og med forholdsvis bratt takvinkel, gjerne omkring 33°. Bratte tak sikret god avrenning av regnvann og reduserte sidetrykket mot langveggene. Tømrerne brukte to forskjellige formler for å oppnå ønsket vinkel. Sperrelengden fra mønet til utsiden av veggen kunne utgjøre 3/5 av husets bredde. Ofte ble det lagt til 1 – 3 tommer ekstra på sperrelengden. Eller de gjorde sperrene så lange som 2/3 av husbredden. I begge tilfeller fikk de omtrent den takvinkelen som i mange bygder ble kalt «triungsraust», hvor høyden i gavltrekanten er 1/3 av husbredden. Slakere sperretak ville gi for stort sidetrykk på langveggene, og i strøk med mye vind vil slakere tak bli mer utsatt for sugkrefter, slik at torven kan blåse vekk. Men med brattere tak enn triungsraustet på 33,5° var det fare for at torven ville sige.

Rene åstak var vanlige over mesteparten av Østlandet og Trøndelag, og siden de ikke ga sidetrykk på veggene, kunne takene gjøres slakere. Der ble snøen liggende, og det var en fordel i kalde innlandsstrøk. Takvinkelen var ofte bundet til formelen «fjordungsraust», omkring 27°. Regelen var da at høyden i gavltrekanten utgjorde ¼ av husbredden. Helt faste regler for takvinkelen er det vanskelig å påvise. Arkitekturhistorikeren [[Erling Gjone]] oppgir at det var skikken i [[Gudbrandsdalen]] å legge en håndsbredd til mønehøyden på store hus og trekke fra en håndsbredd på små. I [[Hallingdal]] og [[Valdres]] ser det ut til at folk foretrakk brattere tak enn i Gudbrandsdalen og [[Østerdalen]]. I de østligste dalførene forekom takvinkler helt ned til 22°, såkalt «femtungsraust». Lokalklimaet og nedbørsmengden kan ha påvirket byggeskikkene. Mønsåstaket, eventuelt med to sideåser, som i nyere tid var svært utbredt i fjelldalene på Østlandet, fikk ofte en takvinkel omkring 30°. Denne vinkelen var også vanlig i Trøndelag og [[Nord-Norge]]. Formelen var her «fjordungs og tommen på alna», ifølge bygningshistorikeren [[Jon Bojer Godal]].