Redigerer Tor Jonsson (avsnitt)

== Siste år ==
I [[1945]] ble han journalist i ''[[Dølenes Blad]]''. I [[1946]] var han [[redaktør]] for ''[[Hallingdølen]]'' gjennom et halvt år. Fra han var åtte år og mesteparten av sitt liv bodde Tor Jonsson sammen med sin mor og hans ugifte søster på ett rom og kjøkken med sovealkove i et lite hus kalt ''Stusslegstugu''.<ref>http://www.torjonsson.no/stusslegstugu</ref> Først etter sin mors død i 1950 flyttet han til Oslo. Der ble han hodestups forelsket i journalisten Ruth Alvesen, men forholdet endte ulykkelig. 

I Oslo var Jonsson ofte innom hotellet [[Hotell Bondeheimen|Bondeheimen]]. Han traff venner der, og kjente òg Kristine Ullmo, som drev hotellet. Hun var sambygding av ham. Jonsson var dessuten blitt venn med dikterparet [[Tarjei Vesaas|Tarjei]] og [[Halldis Moren Vesaas]]. Da hotellet var fullt og Jonsson gjerne ville overnatte en dag i januar 1951, var det kanskje ikke så rart at Tarjei Vesaas ble spurt om Jonsson kunne få den ledige senga på dobbeltrommet hans. Vesaas sa ja til det, men da han om kvelden kom tilbake etter en avtale, var Jonsson borte. En kort melding lå igjen etter ham. Den endte med «farvel». Vesaas undret seg over dette. Neste dag ble undringen til uro, og han møtte folk som sa at Jonsson hadde hatt en tung tid og snakket om å ende livet sitt. Vesaas dro deretter til stedet der Jonsson bodde. Det hørtes ut som han lå og sov, men han åpnet ikke døra. Ved hjelp av naboer fikk Vesaas brutt seg inn til Jonsson. De fikk ham til sykehus. Noen dager senere døde Tor Jonsson.<ref>Omstendighetene rundt Jonssons død er beskrevet på s. 77-78 i Vesaas, H. M. (1976). ''Båten om dagen''. Oslo: Aschehoug. </ref>

«Det er ikkje noko anna menneske som har skuld i at det gjekk slik med meg. Siste helsing Tor.» Det skrev han til sin nabo og fetter Andreas Brunes. Trolig hadde Jonsson brukte julehelgen til å gjennomgå alt han hadde skrevet, og brent mye. Tarjei Vesaas skrev til [[Inge Krokann]] like etter at «det låg eit tjukt lag med nybrend papiroske i peisen. Det er nok gått med mangt som ikkje burde&nbsp;…»