Redigerer Tom Wolfe (avsnitt)

===Journalist===
Etter studiene på Yale arbeidet Wolfe som journalist, blant annet for ''[[New York Herald Tribune]]'' og dets magasin ''New York'' (som senere ble uavhengig) såvel som for ''[[The Washington Post|Washington Post]].'' Hans første bok, ''The Kandy-Kolored Tangerine-Flake Streamline Baby'' (1965), var en samling av reportasjer blant annet vedrørende popmusikk og do-it-yourself. Den er i ettertid blitt betegnet som en av grunnsteinene for ''New Journalism''.<ref>Irmela Erckenbrecht: ''The Kandy-Kolored Tangerine-Flake Streamline Baby.'' I: ''[[Kindlers Literatur Lexikon|Kindler neues Literatur-Lexikon]].'' Bind 17, s. 797.</ref>

Så kom det flere reportasjesamlinger, som ''The Electric Kool-Aid Acid Test'' en bok om gruppen med [[Ken Kesey]] og hans likesinnede som i 1964 dro fra [[San Francisco]] til New York i en fargerik skolebuss. I essayet ''Radical Chic & Mau-Mauing the Flak Catchers'' diskuterte Wolfe hvite kunstneres og «socialites» rent motepregede støtte til radikale bevegelser som [[Black Panther Party]]. En annen bestseller var ''The Right Stuff'', en romanlignende reportasje om [[National Aeronautics and Space Administration|NASA]]s testpiloter. Tittelen ''The Right Stuff'' ble raskt et stående uttrykk.{{Trenger referanse}} I verket ble romfartens mystikk gjort mer jordnær med de jordiske kjensgjerninger og med innblikk i de indre konflikter blant testpiloter, astronauter og deres kjærester og ektefeller.{{Trenger referanse}} Boken fikk [[The Right Stuff|en filmversjon i 1983]] ved [[Philip Kaufman]].

Wolfe var en begavet tegner som illustrerte mange av sine egne bøker. Fra 1970-årene av ble han engasjert i kunst- og arkitekturkritikk, med essays som ''The Painted Word'' og ''From Bauhaus to Our House''. Begge bøker utløste tildels bitre debatter.{{Trenger referanse}} Wolfe kritiserte i ''The Painted Word'' moderne maleri og kunst etter andre verdenskrig. Han fremholdt det dreide seg om illustreringer av alment kjente klisjéer, og at den tilregges dor og holdes oppe av et elitært system av gallerier som pleier en liten klikks kunstnerisk sterile interesser.{{Trenger referanse}} I ''From Bauhaus to Our House'' angrep han den amerikanske kritikkløse overtakelse av europeisk arkitektur.{{Trenger referanse}} Han mente at dette førte til monstrøse, ikke-funksjonelle og ansiktsløse byggverk, påtvunget massene av en liten kaste av arkitekter og oppdragsgivere.{{Trenger referanse}}[[Fil:TomWolfe02.jpg|mini|Tom Wolfe i 1988 på [[Bokmessen i Frankfurt]].]]

I tiltagende grad viet Wolfe seg til romanformen. Hans debutroman ''The Bonfire of the Vanities'' utkom i 1987. Bestselgeren behandler tidens børsbook og den rent materielt orienterte kultur som gjorde seg gjeldende i [[Ronald Reagan|Reagan]]-årene.{{Trenger referanse}} Han brukte den hvite Wallstreet-megleren Sherman McCoy, som sammen med sin kjæreste ved å forårsake dødsfallet til en svart fra [[Bronx]], blitt gjenstand for en helsejakt av mediene og statsadvokater. Wolfe skildrer har den kynisme som kan finnes blant New Yorks storbymennesker.

Parallel med romandebuten skrev Wolfe fortsatt reportasjer. ''The Tinkerings of Robert Noyce''<ref>[[Esquire]]: ''[https://web.stanford.edu/class/e145/2007_fall/materials/noyce.html The Tinkerings of Robert Noyce. How the Sun Rose on the Silicon Valley] {{Wayback|url=https://web.stanford.edu/class/e145/2007_fall/materials/noyce.html |date=20190131013937 }}.'' desember 1983.</ref> beskjeftiget med tilblivelsen av computerteknologien i [[Silicon Valley]], især med [[Robert Noyce]] og hans virksomhet.

I 1998 kom Wolfe med sin neste roman, ''A Man in Full,'' som også ble en bestselger. I 2004 kom universitetsromanen ''I Am Charlotte Simmons.'' Her beskriver han det (fiktive) renommerte ''Dupont University'' i Pennsylvania, der den begavede men naive og konservative hovedfiguren kommer inn. Hun trer inn i en «verden der ferske studiner behandles som ferskt kjøtt og hvor mote, sport, sex, partyer og et ''coolt'' image er det som teller» (Susanne Schmetkamp).<ref>[[Deutsche Presse-Agentur|dpa]] via [[Stuttgarter Zeitung]]: ''{{Webarchive | url=http://www.stuttgarter-zeitung.de/stz/page/detail.php/996181 | wayback=20070814113139 | text=Tom Wolfe: Ich bin Charlotte Simmons}}.'' 22. september 2005, aktualisert: 21. september 2007.</ref>

Wolfe døde i mai 2018 i en alder av 88 år i New York City.<ref>https://www.zeit.de/kultur/literatur/2018-05/tom-wolfe-schriftsteller-nachruf/seite-2</ref>